Walt Disney sliter med å beherske seg da han kjører gjennom portene til Disney-studioet i Burbank i California om morgenen 29. mai 1941. Hans Packard Coupé må kile seg gjennom en mengde streikende ansatte.
"Walt Disney, du burde skamme deg!", roper roper tegneren Art Babbitt i en megafon før han snur seg mot sine streikende kolleger: "Der er han! Mannen som tror på brorskap for alle andre enn seg selv!"
Disney koker av raseri. Han hopper ut av bilen og skal til å gå løs på Babbitt da flere tilstedeværende går imellom. I stedet marsjerer tegnefilmsjefen inn på kontoret sitt, der han beordrer en fotograf til å ta bilder av alle de streikende.
Bildene blir hengt opp på kontoret slik at Disney kan se ansiktene til alle dem som har sviktet ham - hver eneste ansatt som har våget å trosse ham.
Selv om Disney er kjent som USAs "onkel Walt" - den morsomme og vennlige filmskaperen - er han bak kulissene en dyster sjef som styrer selskapet sitt med jernhånd.
I "Olympia" brukte Leni Riefenstahl kameravinkler og filmiske virkemidler - som nærbilder - som var banebrytende på den tiden.
Rykter om nazisme og jødehat henger igjen hos Disney
Disney hadde forbindelser til den amerikanske høyresiden, og hans nasjonalkonservative holdninger og tvilsomme omgangskrets har ført til at han har blitt beskyldt for å være antisemitt og nazisympatisør.
Walt Disney la aldri skjul på at han politisk sto mer til høyre enn til venstre. På en reise i Europa i 1935 besøkte Disney familien Mussolini i Roma.
Da Hitlers foretrukne propagandafilmskaper, Leni Riefenstahl, besøkte USA i 1938, tok Disney - i motsetning til alle andre i Hollywood - imot henne med åpne armer og viste henne rundt i studioet sitt.
I samme periode, tidlig på 1940-tallet, dukket Disney opp på "America First"-møter, som hadde som mål å holde USA utenfor krigen. Her deltok også piloten Charles Lindbergh, som talte positivt om Det tredje riket.
Disse tvilsomme holdningene ga opphav til historier om at Walt Disney var fascist og antisemitt. Påstandene er imidlertid tvilsomme. Disney ansatte jøder, og han avslo Riefenstahls forespørsel om å promotere hennes film "Olympia" i USA.
"Jeg har ikke sett noe bevis for at Walt Disney var antisemitt, bortsett fra den flyktige antisemittismen som ble uttrykt av praktisk talt alle ikke-jøder på den tiden", sier Disney-biografen Neal Gabler.
Ledelsesstilen var kontant
Etter den enorme suksessen med "Snehvit og de syv dvergene" (1937) hadde Disney hatt råd til å bygge et stort filmstudio i nærheten av Hollywood. De nesten 1000 ansatte rykket inn i februar 1940.
Nervesenteret i det 3 mill. dollar dyre komplekset var animasjonsbygningen, der Walt tilbrakte dagene sine. All hans oppmerksomhet var rettet mot tegnefilmene - spesielt de lange. Tegneseriene overlot han i stor grad til tegneren Carl Barks.
Disney ønsket å gjøre Burbank-studioet til et perfekt sted å jobbe. Men selv om fasilitetene var i toppklasse, var det langt fra noe eventyr for de ansatte å gå på jobb, for Disney var en hard og krevende sjef.
"Du fatter ingenting", kunne han utbryte hvis han så tegninger som ikke levde opp til forventningene hans.
Walt Disney var mannen med de geniale ideene, animasjonene var kunstnernes og de øvrige ansattes verk.
Walt Disney stilte høye krav - og han skjelte ut tegnerne sine i kollegaenes påsyn hvis de ikke levde opp til forventningene hans.
Han forventet at tegnerne skulle stå på fra tidlig morgen til sen kveld - akkurat som han alltid hadde gjort. Og de skulle ikke forvente å få anerkjennelse for slitet.
"Ros fører ikke til noe godt", sa han til en av de ansatte.
På de såkalte story-møtene der filmene ble diskutert, kunne animatørene i beste fall håpe på at Disney trommet med fingrene på bordet når han vurderte en idé eller noen tegninger. Det betydde at materialet var brukbart.
Hvis fingrene sluttet å tromme, var det tilbake til tegnebordet, visste medarbeiderne. Når Disney var i dårlig humør, likte han å ydmyke de ansatte foran alle de andre ved å rakke ned på arbeidet deres.
"På møtene forsøkte man å gjøre seg så usynlig som mulig for å unngå dette", husket tegneren Ward Kimball.
Ingen skulle være i tvil om at Disney var sjefen, og ifølge animatøren Jack Kinney kunne stemningen bli svært ubehagelig hvis noen dristet seg til å motsi sjefen:
"Han kunne se på deg med et ondt blikk mens han stakk fingeren i brystet på deg - det var veldig skremmende".
Streiker gjorde Disney hevngjerrig
Selv om kravene var høye og tonen barsk, anså mange det som en ære å være ansatt hos Walt Disney. Han var tross alt tegnefilmverdenens konge.
Men lønnen var elendig - den sto på ingen måte i stil med de lange arbeidsdagene. Derfor ulmet opprøret i begynnelsen av 1941.
Tegneserieskaperne Art Babbitt og David Hilberman var blant lederne for misfornøyde ansatte som ønsket bedre vilkår. Derfor meldte de seg inn i fagforeningen Screen Cartoonists Guild (SCG).
Babbitt var selv godt betalt, men valgte å kjempe for studioets lavtlønte ansatte. Han tok avgjørelsen den dagen en kvinnelig ansatt besvimte fordi hun ikke hadde råd til å kjøpe lunsj.
"Jeg er sikker på at hele sulamitten har vært kommunistinspirert". Walt Disney om sine ansattes streiker i 1941.
Stadig flere ansatte meldte seg inn i SCG som krevde en tariffavtale med Disney. Men Walt nektet å forhandle med fagforeninger, som han avskydde.
Da han ga Babbitt og 16 andre SCG-medlemmer sparken, var konflikten 29. mai 1941 en realitet. Rundt 300 streikende ropte kamprop og viste frem bannere med bilder av kjente Disney-figurer.
"Det er ingen bånd som binder meg", sto det på en tegning av Pinocchio. På et annet skilt sto det "Snehvit og de 700 dvergene" - en hentydning til at Disney så på sine ansatte som føyelige nisser.
Fra kontoret kunne Disney høre ropene fra de streikende mens han hengte opp stadig flere bilder av "forræderne" på veggen.
"Fy søren. Han har vendt meg ryggen. Vi klarer oss uten ham", hveste Walt og så på et bilde av en ansatt han kjente igjen - alt sammen mens den rasende sjefen hadde invitert diverse ikke-streikende ansatte inn på kontoret. Blant dem var Jack Kinney:
"Vi fikk en ubehagelig følelse av at han lagret sin bitterhet i hukommelsen med tanke på å hevne seg senere."
Uenighet om lønns- og arbeidsvilkår førte til en stor konflikt mellom Walt Disney og de ansatte i 1941.
Disney følte seg forrådt fordi han mente at han hadde gjort alt for sine medarbeidere. Derfor nektet han også å inngå en avtale med fagforeningsfolkene, som han kalte "kommunistsvin".
"Jeg er sikker på at hele sulamitten har vært kommunistinspirert", raste Disney i en avisartikkel.
Streiken hadde gjort Disney bitter. Fremover ville han holde et skarpt øye med sine ansatte.
Walt startet jakt på kommunister
For å løse konflikten overtalte Walts bror og forretningspartner Roy ham til å reise til Brasil i august 1941. Dermed fikk Roy Disney fred til å forhandle med fagbevegelsen.
Måneden etter var de streikende tilbake på jobb - nå med bedre lønn og ferieforhold. Dessuten hadde Roy ansatt Babbitt og de andre oppsagte arbeiderne på nytt.
Walt skal ha blitt så rasende over avtalen at han smadret kontoret sitt i Rio de Janeiro. En kort stund nektet han å lage tegneserier igjen, men vendte snart tilbake til studioet i Burbank.
Under 2. verdenskrig produserte Disney-studioet propagandafilmer for militæret, og etter krigen tok den vanlige tegnefilmproduksjonen seg opp igjen.
Krigspropaganda reddet studioet
Mikke ropte til folket
Disney produserte mange propagandaplakater under krigen, for eksempel minnet Mikke Mus folk om å "huske Pearl Harbor" og å være på vakt mot trusler fra hemmelige spioner.
Donald gjør narr av nazister
I propagandafilmen "Der Führer’s Face" (Donald Duck som nazist) hadde Donald Duck mareritt og drømte at han var nazist. Underveis ble Hitler, Goebbels og [Göring] (https://historienet.no/krig/2-verdenskrig/nazisme/oppgjoret-i-nurnberg-goring-not-rampelyset) latterliggjort før Donald våknet lettet opp.
Minni jobbet som sykepleier
Det var ikke bare Disneys mannlige karakterer som hjalp til under krigen. Som Røde Kors-sykepleier minnet Minni på denne plakaten amerikanerne om at kvinner også hadde en rolle å spille for å sikre seieren.
VIDEO: Se traileren til Disney-filmen “Victory Through Air Power” (1943)
Til tross for studioets skrantende økonomi betalte Disney filmatiseringen av boken "Victory Through Air Power" av egen lomme. For Walt var det avgjørende å få budskapet - at luftherredømme og bombefly var nøkkelen til å vinne krigen - ut til offentligheten.
I mellomtiden gjemte Disney seg mer og mer på kontoret sitt, alltid puffende på en sigarett. Når han endelig kom ut, var han enda mer brysk og aggressiv mot de ansatte enn før.
"Hele oppførselen hans dreide seg om å få folk ned med nakken", husker Ward Kimball.
Personlige brev og FBI-dokumenter tyder på at Disney - i iveren etter å få bukt med det han oppfattet som samfunnets ugress - var blitt informant for FBI.
Allerede tidlig på 1940-tallet skal Disney ha utlevert opplysninger om sine medarbeidere og kontakter i Hollywood. Etter streiken i 1941 skal filmskaperen ha vist fotografiene av de streikende arbeiderne til FBI for å avdekke potensielle kommunister.
Ifølge et FBI-notat fra 1954 var Disney så verdifull som informant at FBI-kontoret i Los Angeles anbefalte at Walt Disney ble ansatt som "spesialagent".
Disney-familien har avvist alle påstander om Walts nære tilknytning til FBI, men at han kjempet en innbitt kamp mot kommunistiske elementer i selskapet og i filmindustrien er hevet over enhver tvil.
Høsten 1947 deltok Disney på en høring i Representantenes hus i Washington der "Komiten for uamerikansk virksomhet" undersøkte kommunismens innflytelse i landet. Disney nølte ikke med å angi tegneren Hilberman.
"Han var hjernen bak det hele, og jeg tror han er kommunist. Han heter David Hilberman", sa Disney da han ble bedt om å navngi personer fra streiken i 1941 som han mente var kommunister.
Hilberman var ikke lenger ansatt hos Disney på dette tidspunktet, og Walt fortalte stolt komiteen at han i årenes løp hadde rensket ut blant de mistenkte kommunistene i Burbank:
"Nå føler jeg at alle i studioet er 100 pst. amerikanske", forklarte han.
Da komiteen avsluttet intervjuet, takket et av medlemmene Disney for å ha vært "et godt vitne".
Kreft tok livet av Disney
Selv om de ansatte ikke kunne stole på Disney - og ofte måtte finne seg i å bli skjelt ut av ham - produserte studioet mange tegnefilmer.
Disneys helse ble imidlertid stadig dårligere. Han fikk det ene nervesammenbruddet etter det andre, og alle de smertestillende medisinene ble skylt ned med whisky.
I 1966 fikk den kjederøykende tegnefilmkongen lungekreft, og om morgenen 15. desember døde Walt Disney på Burbank Hospital, som lå tvers over gaten fra studioet. Han ble 65 år gammel.
Streikende Disney-ansatte brukte Disneys egne figurer mot ham. "Det er ingen bånd som binder meg", står det på Pinocchio-skiltet.
Selv om det fulle omfanget av Disneys arbeid som FBI-informant er ukjent, var det tydeligvis viktig nok til at FBI-direktør J. Edgar Hoover personlig skrev til Disneys gjenlevende kone, Lilian Disney.
"Hans kamp for de høyeste moralske verdier og hans prestasjoner vil alltid være en inspirasjon for dem som hadde det privilegium å kjenne ham", het det i telegrammet.
Da han døde, hadde Disney samlet hele 25 Oscar - nummer 26 fikk han posthumt - mer enn noen annen filmskaper i historien. Verden hadde mistet sin fargerike favorittonkel. Hans mørkere side var det bare noen få som kjente.