Opplysningstiden: lysende ideer og ulmende opprør

Store deler av tankegodset som vårt demokratiske samfunn hviler på i dag stammer fra opplysningstiden.

Filosofer som John Locke, Jean-Jacques Rousseau og Immanuel Kant begynte å tenke kritisk rundt de grunnleggende premissene samfunnet hvilte på.

På kafeer og i salongene i Paris møttes intellektuelle som Denis Diderot og Voltaire for å diskutere hvordan de kunne gjøre den vanlige borger mer bevisst på sin plass i verden og sine rettigheter.

Opplysningstidens måte å stille spørsmålene på – og dens forsøk på å besvare dem – satte i gang store politiske omveltninger som førte til amerikansk uavhengighet og den franske revolusjonen.

Slik trekker det moderne demokratiet tråder direkte tilbake til opplysningstidens modige tenkere og folkelige opprør. Hvis man vil forstå vår tids maktkamper, er opplysningstiden et bra sted å starte.

Historikerne diskuterer fortsatt hva og nøyaktig når opplysningstiden var. Ifølge enkelte startet opplysningstiden så langt tilbake som i 1637 og sluttet i 1804, mens andre regner perioden fra 1715 til 1789.

De fleste oppfatter opplysningstiden som en spesiell periode, først og fremst i Europa, hvor ideer om sosial rettferdighet, demokrati, fellesskap, ytringsfrihet, menneskerettigheter og adskillelse av kirke og stat vant frem.

Samtidig spredte de nye ideene seg raskere enn før, fordi trykkpressen nå var utbredt og større deler av befolkningen kunne lese. Det harmonerte perfekt med ideenes formål – opplysningstidens tenkere ønsket nemlig å inspirere folk til å ta ansvar for eget liv og det felles samfunnet gjennom politisk handling.

To av den vestlige verdens viktigste revolusjoner – den amerikanske og den franske – hentet inspirasjon fra opplysningstidens ideer om en rettferdig stat som skulle sikre frihet og lykke for alle borgere.

Konklusjonen er kanskje forhastet, men ideen om å basere sin kunnskap på seg selv - på ett individ - er revolusjonerende for filosofien og endrer hele verdensbildet til den vestlige sivilisasjonen. Nå er det individet som er verdens utgangspunkt, ikke stammen, fedrelandet, kongen eller Gud.

Noen historikere avslutter perioden med starten på den franske revolusjonen i 1789, mens andre ser Immanuel Kants død i 1804 som slutten på opplysningstiden. Kant var en tysk filosof, kanskje en av de viktigste i den vestlige filosofiens historie, og utvilsomt en av opplysningstidens aller største.

Opplysningstiden oppstår i kjølvannet av de store vitenskapelige revolusjonene i det 16. og 17. århundre.

Ved å tenke rasjonelt og kritisk over de sannheter man tidligere tok for gitt, lyktes det en ny generasjon av vitenskapsmenn som Isaac Newton, Johannes Kepler og Tycho Brahe å snu hele verden på hodet.

Deres observasjoner og metodiske grundighet gjør dem i stand til å bevise definitivt at jorden roterer rundt solen og ikke omvendt.

Opplysningstidens tenkere arbeider med en like grunnleggende revolusjon, men de retter blikket mot de menneskelige lover snarere enn naturens.

De prøver å gå til verks på samme kritiske, rasjonelle måte som sine naturvitenskapelige idoler når de filosoferer over spørsmål som individuelle rettigheter, plikter overfor fellesskapet og kirkens og kongens makt.

En av de helt store ideene som oppstår i sin mer eller mindre moderne form under opplysningstiden er den sosiale kontrakt, som dagens politikere fortsatt refererer til noen ganger.

Tanken er at det ligger en sosial kontrakt til grunn for forholdet mellom herskere og undersåtter.

Et samfunns styreform er bare rettferdig og legitim hvis det er inngått en avtale – mer eller mindre formelt – der folket i et land går med på å la en konge eller et parlament styre over dem på visse betingelser som folket selv har hatt innflytelse på.

Ideen om at et lands styre bare er legitimt i kraft av aksepten fra de regjerte er et helt grunnleggende skifte i politisk tenkning, som med unntak av de tidligere demokrati-formene i Athen først og fremst har fokusert på kongenes og de adeliges gudgitte rett til å herske over sine undersåtter.

Med opplysningstidens sosiale kontrakt er dette forholdet snudd like grundig på hodet som Newton gjorde med jordens plass i solsystemet.

I USAs uavhengighetserklæring står det at regjeringens «rettferdige makt hviler på de styrtes samtykke». Dette er direkte inspirert av kontrakt-tankegangen fra eksempelvis John Locke og Jean-Jacques Rousseau.

Men for at folket kan ta stilling og velge for seg selv, må de også opplyse seg selv, søke kunnskap og informasjon og tenke kritisk.

Friheten er kun mulig gjennom opplysning. Det er derfor Immanuel Kants formulering 'sapere aude' eller 'våg å vite' ofte er blitt gjort til slagord for hele perioden.

Felles for opplysningstidens store tenkere er at de starter med det enkelte menneske.

For at det enkelte menneske skal kunne leve fritt og lykkelig i et samfunn med andre mennesker, må det innføres rettigheter slik at ethvert menneske kan velge for seg selv – for eksempel om vedkommende vil oppgi noe av sin selvbestemmelse for å inngå i en stat som til gjengjeld kan ivareta hans eller hennes sikkerhet.

På denne måten bygger den sosiale kontrakten og andre demokratiske strømninger i tiden på ideen om det enkelte menneskes medfødte verdi og rettigheter.

Ethvert menneske er verdt noe i seg selv og bør i størst mulig grad velge selv hvordan det vil leve livet sitt.

I de grunnleggende politiske nybrudd ligger også oppgjøret med det gamle konservative forholdet til Gud, konge og fedreland. I henhold til opplysningstidens idealer er kun de maktforhold og institusjoner legitime som baserer sin makt på samtykket fra frie opplyste mennesker.

I 1745 fikk den franske filosofen Denis Diderot en oppgave som skulle vise seg å bli hans livsverk og ta de neste 30 årene.

Han ble bedt om å utarbeide, redigere og skrive et leksikon eller et oppslagsverk over menneskehetens samlede kunnskap.

Resultatet fikk tittelen Encyclopedia, eller kritisk ordbok over vitenskapen, kunsten og håndverket og ble en uoffisiell bibel for opplysningstidens fritenkere.

Diderot og hans medredaktør, matematikeren Jean le Rond d'Alembert, ønsket å spre kunnskap om resultatene og nyvinningene innen de store vitenskapene som naturvitenskap, filosofi, historie og teologi.

På denne måten ville redaktørene gjøre det lettere for den vanlige borger å utdanne og opplyse seg selv uten hjelp fra kirken, som til da hadde hatt monopol på utdanning.

Encyklopedien ble en dundrende suksess med et opplag på mer enn 4000, noe som var mange ganger større enn de fleste andre bestsellers på 1700-tallet.

Det omfangsrike verket ble utgitt i 17 bind i årene 1751 til 1772, med flere etterfølgende tilføyelser og rettelser. Verket besto av 18 000 sider med tekst om menneskehetens kollektive kunnskap og rundt 44 000 større artikler å lese seg opp på.