Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Peterloo: Fredelig demonstrasjon endte i blodbad

En mandag i august 1819 samlet 60.000 menn og kvinner seg i industribyen Manchester for å demonstrere fredelig for stemmerett. Men myndighetene ble nervøse for folkemengden - og så gikk alt galt.

Bridgeman Images

Veveren Samuel Bamford var tørst. Veldig tørst. Han hadde tilbrakt hele formiddagen den 16. august 1819 på den støvete landeveien til Manchester.

Sammen med sin kone og andre fra hjembyen Middleton hadde 31-åringen tilbakelagt de 8 km inn til storbyen for å delta i et møte om valgreformer på plassen St. Peter's Field.

Veien var tettpakket med møtedeltagere, og da selskapet fra Middleton omsider nådde bestemmelsesstedet etter middag, var plassen stuvende full – og Samuel Bamfords hals knusktørr.

Et sted i menneskehavet så veveren dagens taler, Henry Hunt, tre opp på et podium. Et brøl av begeistring møtte hovedpersonen. Under klappsalver tok han av sin hvite hatt og innledet talen.

Samuel Bamford tok en rask beslutning. Sammen med en bekjent kjempet han seg bort fra mengden med kurs mot en sidegate.

Der håpet han å finne en kro. Hunts tale kunne de alltids lese i avisen senere, konkluderte han.

Brødprisen skjøt i været i Storbritannia etter napoleonskrigene. Mange hadde ikke råd til å spise seg mett men måtte gå sultne til sengs hver kveld.

© Imageselect

Akkurat idet de to mennene nådde utkanten av menneskehavet fornemmet de at det gikk et sus gjennom forsamlingen.

Bamford strakte hals og kikket i retning av kirken, der uroen tilsynelatende hadde sitt utgangspunkt. Her så han kavalerister i blå og hvite uniformer ri fram langs en hagemur og ta oppstilling.

"Soldatene er her! Vi blir nødt til å gå tilbake og se hva som foregår," sa han nervøst til kameraten sin.

"Nåh, de er her bare for å være klar hvis det blir uro," svarte en mann som hørte Bamfords kommentar, men den tørste veveren ignorerte ham.

Resolutt presset Bamford seg inn i mengden der hans kone ventet, og det var god grunn til uro.

Få minutter etter kavaleriets ankomst til plassen var det hittil så fredelige møtet for reformtilhengere i industribyen Manchester forvandlet til en regelrett massakre.

Menn, kvinner og barn ble angrepet med sabler og trampet ned av hester. Da kvelden kom, lå det 13 døde og flere hundre sårede på plassen etter massakren som huskes som "slaget ved Peterloo".

Henry Hunt ble valgt inn i parlamentet etter å ha sonet sin andre fengselsdom.

© Imageselect

Rik godseier talte de fattiges sak

Henry Hunt ble født til et komfortabelt liv som godseier i det sørvestlige England. Men ved en ren tilfeldighet tok Hunts liv en helt annen vending.

I 1800 – tre år etter at farens død hadde gjort Henry til herre på familiens eiendom – ble han anklaget for å ha skutt noen fasaner som ikke tilhørte ham.

Hunt ble stilt for retten og dømt til seks uker fengsel. Under rettssaken møtte han flere advokater som arbeidet for utvidelse av stemmeretten.

Hunt sluttet seg til reformbevegelsen, og med sine store talegaver ble han en sentral figur i bevegelsen. I 1816 talte han bl.a. for 80 000 arbeidere i industribyen Birmingham.

Hunt var derfor en opplagt taler på St. Peter's Field i Manchester. Hans opptreden der skulle koste ham to og et halvt år i fengsel.

I 1830 ble han valgt inn i Underhuset, der han bl.a. framsatte forslag om stemmerett for kvinner. Forslaget vakte høylytt latter i salen og ble først gjennomført i 1928.

Militær triumf ble avløst av sult

Massakrens voldsomhet overrasket alle i England, men det hadde lenge vært klart at noe dramatisk ville skje sommeren 1819.

Fire år tidligere hadde Storbritannia feiret en stor militær triumf da Frankrikes keiser Napoleon ble slått i slaget ved byen Waterloo i Belgia.

På hjemmefronten hadde britene langt mindre å være stolt over. Omkostningene ved den 12 år lange krigen mot Napoleon hadde vært store.

Krigen kostet mange penger – og familier som hadde mistet en mann, sønn eller en annen forsørger satt spesielt hardt i det.

De dårlige tidene fikk folk i Europa til å forbruke mindre, og nedgangen gikk bl.a. hardt ut over den engelske tekstilindustrien.

Den var konsentrert rundt Manchester i den nordlige delen av England. Her satte fabrikkeierne ned lønnen til stor skade for arbeidere som var dårlig betalt fra før.

Vevere som i 1803 kunne tjene 15 shilling på en uke bestående av seks arbeidsdager, måtte etter krigen nøye seg med fem shilling for en ukes arbeid.

Forholdene ble bare verre da regjeringen innførte de såkalte kornlovene i 1815. Høy toll på import av korn skulle beskytte det hjemlige landbruket.

Mangelen på konkurranse fra det billige utenlandske kornet kom godseierne til gode. Men befolkningen måtte betale i dyre dommer for livsnødvendig brød.

Resultatet ble at de fattigste familiene, de som i forveien brukte størstedelen av lønnen på mat, sultet.

Den alminnelige befolkning hadde stort sett ingen mulighet til å gjøre noe med elendigheten.

Englands valgsystem var innrettet slik at det begrenset stemmeretten og valgbarheten til parlamentet til noen få prosent av befolkningen: Kun menn med fast eiendom hadde stemmerett.

Samtidig var valgkretsene (de såkalte boroughs) trukket opp slik at de favoriserte tynt befolkede landdistrikter som typisk var dominert av én rik, jordeiende familie.

Flertallet i Underhuset – det ene av det britiske parlamentets to kamre – var valgt av bare 154 velgere.

En enkelt valgkrets, Old Sarum i Sør-England, var helt menneskeforlatt. Likevel kunne eieren av jorden stadig utpeke 13 velgere til valgkretsen som så valgte to personer til å representere distriktet i Underhuset.

Storbyer som f.eks. Manchester, som på begynnelsen av 1800-tallet hadde omlag 128 000 innbyggere, kunne på den annen side ikke velge et eneste medlem til parlamentet.

Napoleonskrigene endte med britisk seier, men på hjemmefronten sto det skralt til.

© Bridgeman Images

Seieren over Napoleon kostet britene dyrt

Napoleonskrigene (1803-1815) hadde vært en kostbar affære for England. Etter krigen forsøkte adelen å ta igjen det tapte.

  • Lønnsnedgang:

    Napoleons­krigenes kaos og de omkostningene krigen påførte de enkelte landenes befolkning gjorde at Europa ble kastet ut i en hard økonomisk krise i årene etter 1815.

    Forbruket falt, og den manglende etterspørselen rammet ikke minst Englands tekstilproduksjon.

    Resultatet ble at industrilønningene også falt.

    En tekstilarbeider som før hadde tjent ca. 15 shilling på en seksdagers arbeidsuke måtte nå nøye seg med fem shilling for samme innsats.

  • Prisstigning:

    For å beskytte det hjemlige landbruket la den britiske regjeringen høye tollsatser på importert korn. De såkalte kornlovene gledet godseierne, men var katastrofale for arbeiderne.

    Prisstigningen på korn sendte nemlig brødprisene i været og gjorde det vanskelig for en alminnelig arbeider å mette familien sin.

  • Stemmerett:

    Bare en brøkdel av den britiske befolkningen kunne stemme på 1800-tallet.

    Stemmeretten gjaldt primært godseiere, og valgkretsene var inndelt på en måte som favoriserte den jordeiende eliten.

    Et valgdistrikt som Old Sarum i Sør-England hadde vært ubebodd siden 1600-tallet, men jordeieren – slekten Pitt – hadde rett til å velge to mann til det britiske underhuset.

  • Arbeidsløshet:

    De store fabrikkene ble bemannet med ufaglærte arbeidere.

    Dermed ble mange faglærte håndverkere arbeidsløse på begynnelsen av 1800-tallet. Den anspente situasjonen førte til flere oppstander hvor de faglærte ødela fabrikker.

Opplyst vever krevde stemmerett

Ordningen med valgkretsene stammet fra 1256, da et kongelig dekret hadde gitt hvert borough rett til å velge to representanter til parlamentet.

Godseierne hadde ingen grunn til å endre systemet, men mange vanlige folk så annerledes på saken.

Reformer hadde stått på dagsorden fra tid til annen, men det var først med industrialiseringen og byenes framvekst at bevegelsen fikk stor tilslutning.

Blant dem som meldte seg, var veveren Samuel Bamford fra Middleton utenfor Manchester.

Samuel Bamford hadde arbeidet som sjømann på en kullpram og feiet gulv på en fabrikk før han slo seg ned som vever – et yrke som også beskjeftiget hans kone Jemima.

“Vi skal vise dem at det ikke er opprør og uro vi er ute etter, men brød”.
Marsjarrangør, 1817.

I fritiden leste Bamford bøker.

Blant veverens yndlingsforfattere var engelsk-amerikaneren Tom Paine.

Han skrev om hvorfor folket hadde avsatt makthaverne under den franske revolusjonen og hvorfor ingen borger skulle la seg diktere av en regjering som han eller hun ikke hadde innflytelse på.

Ansporet av sin lesning og opplevelsene med det engelske valgsystemet sluttet Bamford seg til reformbevegelsen.

I 1816 ble han formann for den lokale avdelingen hjemme i Middleton.

Veveren Bamford arrangerte med stor iherdighet møter hvor han tordnet mot småkårsfolks dårlige forhold generelt og landets urettferdige valglover spesielt.

Opptakten:

Byens ledelse (magistraten) møtes i et hus på Mount Street kl. 11.00. Tusenvis av mennesker strømmer til plassen St. Peter's Field, og magistratens medlemmer blir nervøse. De beslutter at dagens taler, Henry Hunt, skal arresteres

Topimages/Peterloo Witness Project & Shutterstock

Korridoren:

Kl. 12.00 tar hundrevis av byens politifolk oppstilling i to rekker så de danner en korridor til podiet gjennom folkemengden. Den skal sikre at politimester Joseph Nadin kan anholde Henry Hunt når han dukker opp på plassen.

Topimages/Peterloo Witness Project & shutterstock

Kavaleriet:

Hunt ankommer plassen i vogn og begynner talen sin kl. 13.00. Folkemengden bryter ut i jubel. Dette skremmer magistraten. De sender bud etter flere kavaleriregimenter som skal kontrollere gemyttene.

Topimages/Peterloo Witness Project & Shutterstock

Panikk:

Det første regimentet kommer kl. 13.40, og politimester Nadin beveger seg mot podiet. Rytterne har vanskelig for å styre hestene. Arbeiderne blir skremt da politifolkene løfter køllene i et forsøk på å skape orden. En stein blir kastet, og tumulter bryter ut foran podiet.

Topimages/Peterloo Witness Project & Shutterstock

Forsterkning:

Omtrent samtidig med at kampene bryter ut kommer enda et kavaleriregiment til plassen kl. 13.45. Soldatene angriper folkemengden fordi de ser at det hersker kaos og forvirring nær scenen.

Topimages/Peterloo Witness Project & Shutterstock

Blodbadet:

Et husarregiment ankommer plassen kl. 13.50 og kaster seg inn i kampen. Det fredelige møtet er nå forvandlet til en kamp på liv og død. Først etter ca. 15 minutters kamp lar magistratens tropper folkemengden flykte ut i gatene, og forsamlingen sprer seg.

Topimages/Peterloo Witness Project & Shutterstock

Katastrofeår satte fart i protestene

Vinteren 1816 –1817 opplevde reformbevegelsen en ekstraordinært stor tilslutning. Det skyldtes at Europa hadde opplevd klimaendringer som ga 1816 tilnavnet "Året uten sommer".

Det endrede klimaet hadde trolig sin bakgrunn i et utbrudd av vulkanen Tambora, som ligger i dagens Indonesia.

En askesky spredte seg i atmosfæren, og i England førte dette til kaldt og vått sommervær som resulterte i en katastrofalt dårlig høst. Folk sultet, og det brøt ut opptøyer flere steder i landet, deriblant i London.

Nervene sto i helspenn i regjering og kongehus. Mindre enn 30 år var gått siden franske revolusjonære hadde avsatt kongen, halshugget ham og familien hans og vendt opp ned på samfunnet.

I noen anspente vintermåneder fra desember 1816 til februar 1817 virket en gjentagelse på britisk jord ikke usannsynlig.

Da prinsregenten Georg 4. forlot parlamentet etter en tale 28. januar 1817, ble vognen hans angrepet av en rasende folkemengde. En av vognens ruter ble knust, trolig av en steinkaster.

Episoden fikk regjeringen til å suspendere Habeas Corpus, rettsprinsippene som gir anklagede rett til en rettferdig rettergang.

En gruppe misfornøyde vevere fra Manchester besluttet å marsjere til London i samlet flokk for å henvende seg direkte til kongen.

“Intet annet enn ruin og sult møter en i Manchester og omegn”.
Invitasjon til møte, 1819.

Demonstrantene, som medregnet tilskuere talte cirka 25 000 mennesker, samlet seg i Manchester 10. mars 1817.

Hver demonstrant bar et teppe eller en overfrakk til å ha over seg om natten. Deltakerne omtalte marsjen som "The Blanket March" – Teppemarsjen.

"Vi skal vise dem at det ikke er opprør og uro vi er ute etter, men brød. Og at vi vil appellere til vår edle prins som et barn ville henvende seg til sin far," fastslo en av arrangørene før marsjen.

Myndighetene vendte det døve øret til, og demonstrantene rakk ikke engang å påbegynne marsjen før en kongelig embetsmann oppløste forsamlingen. De få som trosset forbudet, ble snart fanget.

Én ble drept og flere såret.

Senere den måneden slo regjeringen hardt ned på reformbevegelsen, som myndighetene nå mistenkte for å være del av en sammensvergelse.

Mistenkte ble arrestert og ført til London for å forhøres. Blant dem var veveren Samuel Bamford. Til tross for at han ikke engang hadde deltatt i Teppemarsjen, sto han nå anklaget for høyforræderi.

Men anklageren manglet beviser, og Bamford lovet å oppføre seg ordentlig i fremtiden. Etter kort tid i hovedstaden fikk han derfor lov til å reise hjem.

Kavaleriet skånet ikke kvinnene da de angrep demonstrantene.

© Imageselect

Kvinner ble offer for kavaleristene

Selv om kvinnene utgjorde mindre enn en åttendedel av forsamlingen under Peterloo-massakren i 1819, var en uforholdsmessig stor del av ofrene kvinner – nemlig omkring en fjerdedel, ifølge de endelige tapstallene.

Noen historikere mener tallene viser at soldatene bevisst gikk inn for å skade kvinner, kanskje fordi de mente at deres tilstedeværelse var upassende, eller fordi kvinnene var lettere ofre enn mennene.

Andre påpeker at antall skadde menn er satt for lavt. Mange menn skjulte nemlig sine skader av frykt for at arbeidsgiveren skulle oppdage at de hadde vært til stede på møtet.

En annen forklaring kan være at mange kvinner befant seg rundt podiet, der de hardeste kampene fant sted.

  • Deltagere i alt:

    60 000

  • Andel kvinner:

    12 pst.

  • Andel menn:

    88 pst.

  • Sårede og drepte i alt:

    654

  • Sårede og drepte menn:

    486 (75 pst.)

  • Sårede og drepte kvinner:

    168 (25 pst.)

Invitasjon taler om opprør

Men verken forhør eller anklager om forræderi kunne stanse reformbevegelsen, og sommeren 1819 la en gruppe reformtilhengere planer for et møte som skulle overgå alt annet.

Gruppen – Manchester Patriotic Union Society – ville samle folk ikke bare fra Manchester, men fra hele opplandet i Lancashire.

Emnet for stormøtet var valglovene. Begivenheten skulle gå av stabelen under så ordnede forhold at regjeringen ikke kunne avvise dem som en flokk urostiftere.

Det vedtok arrangørene. Dagens taler var Henry Hunt, en prominent reformtilhenger som var kjent for sine ekstraordinære talegaver.

Arrangørene fastsatte datoen for møtet til 9. august:

"Intet annet enn ruin og sult møter en i Manchester og omegn. Situasjonen her i distriktet er i sannhet grufull, og jeg tror at intet mindre enn de største anstrengelser kan forhindre et opprør. Å, om dere inne i London bare var forberedt på det," skrev en av arrangørene på løpeseddelen som innkalte til møtet.

En kopi ble snart snappet opp av regjeringens spioner, som holdt skarpt øye med reformbevegelsen.

Myndighetene tolket ordlyden som en oppfordring til opprør og sendte et hussarregiment til Manchester.

Arrangørene avlyste møtet i all hast, men etter ytterligere overveielser besluttet de å gjennomføre arrangementet den 16. august.

Arbeiderne var godt forberedt

Møtedagen opprant med solskinn fra klar himmel. Fra tidlig morgen mandag den 16. august 1819 var folk fra hele Lancashire på beina.

Hvert distrikt og sogn fikk oppgitt en tid og et sted hvor de skulle møtes. Herfra gikk de videre til samlingspunkter i større byer, og derfra fortsatte de til Manchester.

Samuel Bamford sto i spissen for innbyggerne i Middleton: "Kl. åtte var hele byen på beina – noen for å gå med til møtet og andre for å oppleve prosesjonen. Dens like var aldri før sett her," skriver Bamford i sin erindringsbok.

Alle var iført sine beste klær: "Forrest gikk de vakreste og mest presentable av ungdommen, fordelt på to rekker med seks i hver. Hver av dem bar en laurbærkvist som symbol på fred og vennlighet," forteller Bamford.

Deretter fulgte mennene, et orkester og til sist bevegelsens faner. Opptoget var ikke bare flott – prosesjonen var også velorganisert, skriver Bamford:

"Hver hundre mann hadde en leder som kunne kjennes på at han hadde en laurbærkvist i hatten. Andre, som sto over dem igjen, hadde også spesielle kjennetegn. Alle adlød en dirigent som gikk foran kolonnen sammen med en trompetist som kunngjorde dirigentens ordrer".

Mange kvinner hadde sluttet seg til reformbevegelsen, og Middleton var ikke annerledes enn andre distrikter:

"Forrest i kolonnen gikk hundre eller kanskje to hundre kvinner. De fleste var unge koner, deriblant min egen," skriver Bamford stolt.

Møtedeltagere strømmet inn i Manchester hele formiddagen. Her ble de overvåket av byens magistrat – lovens håndhevere som fungerte som en slags fredsdommere – med William Hulton i spissen. Han hadde ansvaret for at møtet ikke utviklet seg til et opprør.

Arbeidermøtet i Manchester endte i et blodbad da myndighetene avbrøt Henry Hunts tale.

© Imageselect

Magistratens medlemmer var alle formuende menn. Hulton eide f.eks. store landområder og syv kullgruver. Ingen av dem ønsket å være vitne til en oppstand midt i Manchester.

De hadde derfor sørget for at både politiet og en betydelig militærstyrke sto klar til å gripe inn.

I tillegg til et husarregiment på 600 mann og hundrevis av infanterister, ventet to militsstyrker bestående av menn fra middelklassen – Manchester og Cheshire Yeomanry – med til sammen 520 mann nær St. Peter's Field.

Magistraten trådte sammen kl. 9.00 til frokost på kroen Star Inn midt i byen. Her besluttet de å ta plass i andre etasje i et hus i Mount Street i det sørøstlige hjørnet av St. Peter's Field.

Herfra kunne de holde øye med situasjonen og løpende ta stilling til hva som burde gjøres.

Ved middagstid konstaterte Hulton nervøst at folkemengden på den 11 700 m2 store plassen nærmet seg 50 000 demonstranter.

Nervøsiteten brer seg

Magistratleder Hulton var redd for hva folkemengden kunne finne på. Rundt middagstider utstedte han derfor en arrestordre på taleren Henry Hunt og hans nærmeste tilhengere.

Deretter sendte han de lokale politifolkene ut for å ta oppstilling i to kolonner tvers gjennom mengden. De skulle holde en korridor åpen inn til podiet slik at politimesteren kunne komme fram med arrestordren.

Henry Hunts vogn ankom ca. kl. 13. Den berømte taleren ble møtt av hurrarop, og orkesteret stemte i med en triumferende marsj.

Mengden stimlet så tett sammen om Hunt at vognen bare beveget seg ganske langsomt.

Hulton fulgte begivenhetenes gang gjennom en kikkert. Han så Hunt tre opp på podiet, ta hatten av og begynne talen sin mens han gestikulerte med armene.

Stemningen kokte på plassen. De mange menneskene nær podiet ville gjøre det livsfarlig for ordensmakten å trenge fram til Hunt, konkluderte Hulton. Han besluttet derfor å tilkalle militæret.

Hastig skrev han en beskjed til de to kavalerimilitsene og de nyankomne husarene fra London:

"Som formann for magistraten ber jeg dere straks om å bevege dere til Mount Street nr. 6, hvor magistraten er samlet. Vi i magistraten mener at den sivile makt er helt utilstrekkelig for å bevare freden," lød beskjeden.

Skrivet ble sendt med ryttere som ventet utenfor huset, og mindre enn et kvarter senere red Manchester-militsen inn på St. Peter's Field og tok oppstilling i utkanten av plassen.

Henry Hunt hadde som vane å oppfordre forsamlingen til å rope hurra når det militære dukket opp under møter.

På den måten kunne deltagerne vise at de var lovlydige borgere med et patriotisk sinnelag. Nå gjentok Hunt manøveren, og folkemengden stemte entusiastisk i.

I utkanten av plassen hørte veveren Bamford – som febrilsk forsøkte å finne tilbake til sin kone – et sus gå gjennom forsamlingen da de nervøse kavaleristene besvarte hilsenen med å spore hestene og trekke sablene.

Louis Pio stiftet den danske arbeiderbevegelsen i 1871. Han emigrerte til Kansas i USA seks år senere.

© Metalskolen, Jørlunde

Opptøyer brøt ut over hele Europa

Med industrialiseringen og den voksende arbeiderklassen fulgte makthavernes frykt for revolusjon. I flere land slo myndighetene ned på det de oppfattet som trusler mot den herskende orden.

  • København, Slaget på Fælleden 5. mai 1872: Politi og husarer angriper demonstranter

    Arbeiderklassen i Danmark vokste jevnt og trutt opp gjennom 1800-tallet, og i 1871 stiftet Louis Pio en dansk avdeling av arbeidernes sammenslutning Første internasjonale (forløperen til sosialdemokratiet).

    I de første månedene av 1872 var foreningen allerede oppe i 8000 medlemmer. Av dem befant 5000 seg i København.

    Pio besluttet derfor å innkalle til et arbeidermøte i Fælledparken den 5. mai 1872.

    Regjering og politi fryktet en oppstand, og i strid med grunnloven forbød de møtet og arresterte Pio.

    På tross av forbudet møtte mange arbeidere opp. De ble møtt av husarer og politi som gikk løs på mengden med sine sabler.

    Ingen ble drept, men 97 kom til skade under sammenstøtet.

  • Wien, 23. august 1848: Keiserens tropper skyter på ubevæpnede arbeidere

    Østerrike-Ungarns hovedstad sydet av misnøye med keiser Ferdinand i 1848. Høye priser, dårlige levekår og begrenset stemmerett fikk arbeidere og studenter ut på gatene.

    Om våren reiste keiseren og familien til Tyrol for å slippe unna urolighetene. Men da Ferdinand vendte tilbake til Wien i august, gikk arbeiderne igjen ut på gaten.

    Demonstrasjonene stoppet imidlertid to dager senere, da østerrikske soldater skjøt og drepte 18 ubevæpnede demonstranter.

  • Berlin, 13. mars 1848: Hæren overfaller byens borgere

    I mars 1848 samlet grupper av mennesker seg i Berlin for å anmode den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm 4 om reformer – deriblant en ny forfatning med demokratiske valg.

    Politiet advarte mot demonstrasjoner, men 13. mars samlet en folkemengde seg i parken Tiergarten midt i Berlin.

    På vei hjem ble en gruppe demonstranter overfalt av hæren. Én ble drept og mange ble såret.

Det blir kaos på plassen

Henry Hunt la merke til den voksende uroen i forsamlingen. Fra podiet hevet han armene og vendte håndflatene nedad – en gest som skulle få deltagerne til å forholde seg i ro. Han hadde knapt senket armene før politimesteren nådde fram med arrestordren.

Hunt fulgte velvillig med, og det samme gjorde Joseph Johnson – en lokal reformleder. Klokken var på dette tidspunktet ca. 13.45 om ettermiddagen den 16. august 1819.

Da tok begivenhetene en skjebnesvanger vending. Politimesteren var nettopp i ferd med å hjelpe Joseph Johnson ned fra podiet da en stein virvlet gjennom luften og traff ham på armen.

Deretter brøt kaoset løs foran podiet.
"Gå etter flagget deres," lød det fra en av de oppstilte rytterne fra Manchestermilitsen som så steinen bli kastet.

Straks red rytterne inn i menneskemassen der de "uten hensyn hogg til høyre og venstre" for å få fatt i flaggene. Det skrev journalisten John Tyas i avisen "The Times".

Manchester-militsens angrep fikk de fleste til å løpe panisk i alle retninger mens noen få tok igjen ved å kaste stein etter soldatene. Ifølge John Tyas innebar steinkastene at rytterne "mistet enhver kontroll over sitt raseri".

Omtrent samtidig ankom rytterne fra Cheshire-militsen. De red inn på den sørlige delen av plassen i retning podiet. Menn, kvinner og barn løp for livet foran soldatene:

"Skrikene deres var så jammerlige og hjerteskjærende at de burde ha stilnet soldatenes forakt, men bønnene var forgjeves," forteller veveren Bamford. Han hadde nå nådd fram til midten av St. Peter's Field.

Fra huset i utkanten av plassen knep magistratleder Hulton øynene sammen mens han stirret ut over folkemengden.

Virvlende støv sløret sikten for ham, men i det bølgende menneskehavet fikk han likevel øye på sabler som lynte i solskinnet og stein som fløy gjennom luften. Lyden av skrik og hestevrinsk trengte inn i huset fra et åpent vindu.

Det sto helt klart for Hulton at tingene hadde tatt en voldsom dreining.

Midt oppi dette trakk husarene opp på gaten nedenfor. Øverstkommanderende, oberstløytnant Guy L'Estrange, meldte seg straks til tjeneste og spurte Hulton hva han kunne være behjelpelig med.

"Gode Gud, sir!" ropte Hulton med irritasjon i røsten.

"Kan De da ikke se at de går til angrep på soldatene? Spre folkemengden!"

Husarene fulgte ordren: De sporet hestene og blåste til angrep.

En ung offiser fortalte senere at området var så fullt av mennesker at "skyggene på hattene deres så ut til å berøre hverandre".

Hjem forvandles til lasaretter

Midt i virvaret lyktes det et par politifolk å bringe Henry Hunt i sikkerhet i huset hvor magistraten befant seg.

For resten av forsamlingen var det umulig å slippe vekk. Veien bort fra plassen var blokkert av et soldatregiment med bajonettene påsatt, og mot vest sperret rytteriet demonstrantenes fluktvei.

En liten sidevei, Rogers Row, var også lukket en stund. En kavalerikaptein fra Manchester-militsen sperret veien.

Han viftet med pistolen og truet med å blåse ut hjernen på enhver som forsøkte å passere. Men etter noen minutter hadde så mange ryttere trengt inn på plassen at veiene rundt ble åpnet. Folkemengden spredte seg nå ut i sidegatene.

Presset fra menneskehavet var likevel voldsomt i de trange gatene. Ann Jones bodde i Windmill Street nær St. Peter's Field.

Fra stuen så hun rekkverket foran huset gi etter for presset da en stor flokk mennesker forsøkte å trenge seg forbi samtidig.

Hun åpnet døren og trakk noen av de sårede innenfor. Mens hun tok seg av én av de skadde trengte et par politifolk inn i stuen.

"Dette er Waterloo for dere – det er deres Waterloo!" ropte en av dem sint til de sårede. En annen slo en skål vekk fra en såret som forsøkte å drikke litt vann.

"Huset mitt lignet mer på et slaktehus enn et kristent hjem med alt det blodet," bemerket en annen innbygger som tok seg av 14 sårede etter massakren.

Selve plassen lå nesten øde: "Podiet sto der fremdeles med et par knekkede flaggstenger og et par forrevne bannere.

“Ved Waterloo var det mann mot mann, men dette var det rene mord”.
Veteran om Peterloo, 1819.

Det fløt med hatter, kyser, sjal, sko og klesplagg fra både menn og kvinner, alt sammen trampet ned, istykkerrevet og blodig.

Små bylter av mennesker lå hvor de hadde falt, knust eller klemt til jorden. Noen jamret seg ennå, andre gispet etter pusten med øyne som stirret ut i luften.

Andre kom aldri mer til å innånde luften," forteller Bamford, som tilbrakte mesteparten av ettermiddagen med å lete etter sin kone. Han fant henne heldigvis på veien hjem til Middleton.

Selv om blodbadet på plassen var over, fortsatte urolighetene ute i Manchesters gater. Først neste formiddag var freden gjenopprettet i storbyen.

Etter "Peterloo" framstilte satiren den engelske arbeider som en utsultet fange.

© Mary Evans Picture/Ritzau Scanpix

Myndighetene slo hardt til

Den 23. november, litt over tre måneder etter Peterloo-massakren, møttes det britiske parlamentet for å vedta strengere lover som skulle forhindre fremtidige uroligheter som dem i Manchester.

Lovene forbød bl.a. forsamlinger på over 50 personer uten spesiell tillatelse, begrenset pressens trykkefrihet og skjerpet straffene for samfunnskritiske ytringer.

Det engelske samfunnet forandret seg imidlertid raskt fra et landbrukssamfunn til et industrisamfunn, og sterke krefter i den nye, mektige klassen av industrimagnater ønsket større innflytelse.

Arbeiderklassen støttet dem i håp om å få stemmerett på den måten.

I 1832 kom vendepunktet, da parlamentet vedtok reformer som utvidet stemmeretten og avskaffet valgkretsenes skjeve inndeling, som hadde favorisert jordeierne.

Blodbadet førte til innstramminger

Den reformvennlige avisen "Manchester Observer" ga i sin rapport massakren navnet "Peterloo" – en henvisning til Waterloo som var et forsøk på å få soldatene til å skamme seg over at de hadde brukt våpen mot sine landsmenn.

Sammenligningen var ingen overdrivelse, mente John Lees, en demonstrant som døde av skadene sine 9. september.

Lees var veteran fra Waterloo, men hadde aldri følt seg i større fare enn på St. Peter's Field. "Ved Waterloo var det mann mot mann, men dette var det rene mord," uttalte han kort før sin død.

Regjeringen erklærte imidlertid sin fulle støtte til William Hulton og resten av byens ledelse.

Fra London sendte prinsregenten sågar magistratens medlemmer sin takk for at de hadde sikret den offentlige ro og orden med sin snarrådige innsats.

Samtidig innførte regjeringen nye, undertrykkende lover, og godt og vel et år senere var de fleste store reformlederne i England fengslet.

Bamford og kollegene hans måtte vente i enda 13 år før den engelske overklassen motvillig gjennomførte en rekke reformer som utvidet valgretten.

Les også:

Napoleon

Derfor tapte Napoleon slaget ved Waterloo

2 minutter
Politikere

Mahatma Gandhi - Indias frigjører

3 minutter
retreat of Napoleon's remaining Grande Armee, 1812, the French Invasion of Russia or Russian Campaign, historical painting by C.
Napoleon

Napoleon mistet en hel hær i Russland

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul