10 dårlige ideer: Ingen turte å si imot diktatoren

1984: Romanias Nicolae Ceauşescu står fra 1965 i spissen for et av Øst-Europas mest undertrykkende regimer. Økonomien skranter, og det er mangel på stort sett alt i det kommunistiske landet. Til tross for fattigdommen drømmer Ceauşescu om å imponere verden.

I begynnelsen var ikke Nicolae Ceauşescu så forskjellig fra mange andre kommunistiske diktatorer i Øst-Europa, men et besøk i Nord-Korea i 1971 forandret alt.

Den rumenske lederen var så imponert over personkulten som den nordkoreanske lederen, Kim Il-Sung, hadde bygget opp rundt seg, at han bestemte seg for å kopiere koreanerens bragd.

Nå skulle ikke bare rumenerne, men hele verden se hvilken fantastisk leder han var. Intensiv propaganda hyllet Ceauşescu som geniet, frelseren og solen, og i 1984 begynte byggingen av en majestetisk bygning som skulle få verden til å sperre opp øynene: Verdens største regjeringsbygning.

Til tross for Romanias katastrofale økonomi ble det innkjøpt én million kubikkmeter marmor for å pryde Casa Republicii – Republikkens hus. 700 000 tonn stål og bronse, 3500 tonn krystaller og 480 lysekroner gjorde regjeringsbygningen til den dyreste i verden på den tiden.

Gigantbygget okkuperte ikke mindre enn 365 000 kvadratmeter midt i hovedstaden Bucuresti og kom til å bestå av 1100 rom. Bare 400 av dem ble innredet for bruk, mens de andre har stått tomme siden ferdigstillelsen i 1997.

Ceauşescu rakk aldri å se sitt vanvittige livsverk. Da han i 1989 beordret militæret å skyte mot demonstranter som protesterte mot ham, utløste det et opprør. Kuppmakerne tok Ceauşescu og hans kone til fange, dømte dem i all hast til døden og skjøt diktatorparet foran en mur.

1975: Røde Khmer vinner borgerkrigen i Kambodsja i 1975. Nå er tiden inne for å forvandle det fattige sørøstasiatiske landet til et kommunistisk paradis, mener landets diktator Pol Pot. Khmerene har sine røtter i bondesamfunnet, og landlivets idyll inspirerer diktatorens uhyggelige visjon om en bondestat.

Byboere er korrupte og dekadente, mente Pol Pot. I diktatorens øyne var befolkningen i storbyene den største hindringen for fremgang og opprettelsen av et paradisisk Kambodsja. Diktatoren fremmet derfor den merkelige ideen om fullstendig å avskaffe byboere.

2,5 millioner innbyggere i hovedstaden Phnom Penh ble beordret ut på landsbygda. Her måtte de dyrke ris og andre avlinger ti timer om dagen, syv dager i uken. Pol Pots agrariske utopi var imidlertid ikke noe paradis – snarere et helvete.

Tvangsflyttingen av millioner viste seg å være en altfor stor belastning for landdistriktene, som ble rammet av hungersnød og epidemier.

Heller ikke de tidligere byboerne trivdes på landsbygda, hvor de bukket under for malaria i stort antall. Snart fløt det lik i rismarkene. Anlegging av nye massegraver ble en daglig foreteelse på landet.

Pol Pots visjon satte folket i lenker: Ingen fikk reise uten tillatelse fra Røde Khmer, og folk kunne ikke si «jeg», men bare «vi». Mellom 1975 og 1979 krevde hungersnød, sykdom og massehenrettelse av landets intellektuelle livet til et sted mellom 1,5 og 2 millioner mennesker.

Likene ble ofte gravlagt langs rismarkene slik at knoklene deres kunne gjødsle jorden.

Pol Pot mistet makten da nabolandet Vietnam invaderte Kambodsja i 1978. Fra sitt skjulested i jungelen fortsatte han med å kjempe til 1997, da han ble tatt til fange. Den tidligere diktatoren døde året etter av hjertesvikt, 72 år gammel.

1981: Melkekuer trives ikke under tropiske forhold. Likevel beslutter Cubas enerådige leder, Fidel Castro, at øyriket skal forvandles til storeksportør av melk.

Her hjemme er Fidel Castro best kjent for sine store sigarer og den grønne militæruniformen. Men hans store lidenskap var melkeprodukter. En god middag sluttet som regel med at Castro nøt 18 spiseskjeer iskrem.

På et tidspunkt fikk han Cubas ambassade i Canada til å kjøpe inn 28 spann is fra en amerikansk produsent – av ren og skjær nysgjerrighet på å smake alle firmaets varianter.

Diktatoren var også svært glad i milkshaker – en last som CIA kjente til. Flere ganger prøvde den amerikanske etterretningstjenesten å forgifte melkedrikken hans. Uten hell.

Entusiasmen for melk betydde at Castro – El Presidente – satte seg fore å gjøre Cuba til verdens ledende melkeprodusent, til tross for de klimatiske utfordringene. Kyr og okser fra verdens mest effektive jordbruksland ble importert slik at cubanerne kunne avle frem en ny kurase med en uhørt høy melkemengde.

I 1982 kunne Fidel Castro feire sin første triumf: Kua Ubre Blanca (Hvite Spene) overgikk til og med den ideologiske erkefienden USAs beste ku, som ga 80 liter melk om dagen. Ubre Blanca erobret rekorden ved å yte 110 liter og kom i Guinness rekordbok.

Suksessen skyldtes intensivt avlsarbeid, og – som cubanske systemkritikere sarkastisk uttalte – at Hvite Spene levde bedre enn Castros øvrige undersåtter.

Kua fikk blant annet et variert kosthold og spiste aldri det samme to dager på rad. Den kunne til og med stille sulten med appelsiner. Den sto i et kjølig fjøs, hvor dempet radiomusikk sørget for underholdningen, mens 16 ansatte vekslet på å melke kua hver sjette time.

Dagens totale utbytte ble jevnlig omtalt på statskontrollert cubansk radio – som om det var snakk om resultatene fra en viktig fotballturnering.

Da Hvite Spene døde i 1985, ble den stoppet ut, og en statue av rekordkua ble reist på øya Isla de la Juventud. Men Hvite Spene fikk ingen super-etterkommere, så Castros diktatoriske drøm om å gjøre Cuba til en stor melkeprodusent mislyktes kort tid etter.

1353 f.Kr.: Storhetsvanvidd driver mange diktatorers vanvittige ideer, og da de sjelden omgir seg med rådgivere som tør si sin ærlige mening, kan mye gå galt. Et skoleeksempel stammer fra Egypts oldtid.

Faraoen Amonhotep 4. fikk for 3300 år siden ideen å avskaffe alle Egypts guder og erstatte dem med én – solguden Aten. Selv kalte faraoen seg Akhenaten – som betyr «Den som er til nytte for Aten».

Farao beordret de «hedenske» templene stengt eller innviet til Aten slik at alle kunne tilbe den nye guden. Avgjørelsen rammet oldtidens Egypt som et jordskjelv, og riket vaklet.

Byggingen av en helt ny hovedstad tappet statskassen, og snart var det ingen midler til å forsyne soldatene som var utstasjonert langs Egypts grenser. Riket begynte å krympe fordi utenlandske makter vant frem.

Tolv år senere døde faraoen, og hans ennå ikke myndige tronarving, Tutankhamon, ble tvunget av rasende prester til å gjeninnføre de gamle gudene.

1977: Historien om Jean-Bédel Bokassa minner på mange måter om eventyret «Fiskeren og hans kone». Den afrikanske diktatoren vil opp på maktens tinder og betaler en høy pris for sitt maktbegjær. Ulykken skyldes hans beundring for franske Napoleon.

Bokassa startet som sersjant og ble oberst i Den sentralafrikanske republikk før han tok makten i et kupp i 1966. Men tittelen som både general og president i det lutfattige landet sør for Sahara var ikke nok for Bokassa.

Hans nesegruse beundring for Napoleon Bonaparte ga Bokassa ambisjoner om å kopiere sitt idols meritter og, i likhet med den franske hærlederen, krone seg selv til keiser.

En overdådig kroningsseremoni var passende, men forberedelsene tømte raskt statskassen, og i 1976 måtte Frankrike gå inn med økonomisk støtte.

Året etter var alt klart, og da kunne Bokassa sette seg på tronen under en forgylt ørn og velge mellom hele to juvelbesatte kroner. Han ble også overrakt et praktfullt septer under kroningen.

2500 prominente gjester fra hele verden mottok en invitasjon fra Hans keiserlige høyhet, men bare 600 møtte opp. Liechtensteins prins deltok som den eneste utenlandske monark i festlighetene.

Seremonien kostet mange millioner dollar – og skapte uro i keiserriket. To av tre innbyggere i Den sentralafrikanske republikk levde den gang for under én dollar om dagen, så keiserens fråtseri gjorte titusener rasende. Et par år etter kroningen ble Bokassa derfor avsatt og måtte søke tilflukt i Frankrike.

1968: Hva gjør en diktator hvis han føler sin makt truet? I Ekvatorial-Guinea tenker landets leder, Francisco Macías Nguema, så det knaker, og treffer så en bloddryppende beslutning.

Da Ekvatorial-Guinea løsrev seg fra Spania i 1968, ble Francisco Macías Nguema landets første president. Han viste seg raskt å være riv ruskende gal og satte i gang et terrorvelde som kostet mellom 50 000 og 80 000 mennesker livet – det vil si opp mot hver femte av den afrikanske nasjonens knapt 400 000 innbyggere.

Listen over presidentens vanvittige og paranoide handlinger er lang, men spesielt hans hat mot vestlige ideer var drivkraften bak mange voldshandlinger.

Den gale diktatoren betraktet vestlig utdanning som den største trusselen mot sin makt og forbød medisinstudiet, vitenskap og mye mer. Titusener ble henrettet bare for å ha utdannelse, mens andre velutdannede mennesker flyktet fra landet.

Selv ikke politikere og høytstående embetsfolk kunne være trygge. Nguema stolte for eksempel ikke på landets sentralbanksjef, som han fikk henrettet, hvoretter diktatoren tok med seg alle pengene fra sentralbanken hjem til sin private residens.

Nguema ble heller ikke fornøyd da direktøren for det statlige statistikkontoret la frem en oversikt over den raskt synkende befolkningen. Direktøren ble som straff partert «for å lære ham å telle», som diktatoren sa.

Da Nguema ble styrtet i 1979, etterlot han seg et land som verken hadde en brukbar forvaltning eller et statsbudsjett. Hetsen mot utdanning hadde også etterlatt Ekvatorial-Guinea med bare to leger og et par dusin ingeniører.

2010: Turkmenistan ligger nord for Iran og med kyst mot Det kaspiske hav. Her vil landets diktator skape et paradis for turister, men han har oversett en viktig detalj.

Gurbanguly Berdymukhamedov ble Turkmenistans leder i 2006, og han begynte straks å spekulere på nye måter å skaffe inntekter for sitt fattige land. I 2010 fikk han øye på Dubai.

Det arabiske emiratet var på god vei til å forvandle seg fra en oljeprodusent til et turistmekka, og oljesjeikenes prosjekt inspirerte diktatoren, som ynder å kaller seg Arkadag – Beskytteren.

Like etter begynte han på prosjektet Awaza – en ny by som ifølge visjonen skulle bli Sentral-Asias badeland og Las Vegas. Den 100 km² store turistsonen som vender ut mot Det kaspiske hav, skulle tiltrekke seg 17 millioner turister hvert år.

Det ble bygget luksushoteller i hopetall langs stranden, men i sin iver hadde diktatoren oversett en avgjørende detalj: Turkmenistans visumregler er så strenge at de færreste turister slipper inn i landet.

Til tross for sin imponerende strandpromenade er Awaza i dag en spøkelsesby. Selv i høysesongen er kun 30 prosent av sengene belagt.

År 39: Alle antikkens historikere betegnet Romerrikets keiser Caligula som gal. Et av eksemplene på vanviddet hans resulterer i at Romas innbyggere sulter.

Som alle romere var den unge Caligula særdeles overtroisk. Da en sannsigerske spådde at han hadde like dårlige sjanser for å bli keiser som å krysse Baiaebukten ved Napoli til hest, gjorde det derfor inntrykk på ham.

I år 37 e.Kr. lyktes det likevel Caligula å bli Romerrikets keiser, og den triumfen ville han feire ved å gjøre spådommen til skamme.

Keiseren beordret utallige lektere til å samles i bukten, hvorpå de ble bundet sammen og fylt med sand, slik at de dannet en flytende vei som strakte seg de fem kilometerne mellom Baiae og Porto di Pozzuoli.

I to dager kjørte den gale keiseren triumferende frem og tilbake i stridsvognen sin. Dessverre hadde Caligula beslaglagt lekterne som daglig forsynte Roma med korn via elven Tiber. Da korntransportene plutselig stoppet, begynte innbyggerne i Roma å sulte.

1958: Den kommunistiske lederen Mao Zedong vil forvandle kineserne fra fattige bønder til effektive industriarbeidere. Men diktatorens store plan kommer til å koste millioner livet.

Mao hadde lovet kineserne at kommunismen skulle sikre dem rikelig med mat på bordet. For å oppfylle det løftet måtte Kina slutte å være et land med selvforsynte bønder, mente diktatoren – i stedet skulle millioner av mennesker på landsbygda sysselsettes i industrisektoren.

Da han i 1958 beordret landets provinser til å konkurrere om å produsere mest mulig stål, sement og andre industriprodukter, brøt jordbruket stort sett sammen fordi bøndene hadde nok med å oppfylle kvoten som provinsen deres hadde lovet Mao].

For å nå kvoten sin smeltet bøndene blant annet gryter, panner og ploger om til stål i de hjemmelagde ovnene. Resultatet ble historiens verste hungersnød, der minst 30 millioner kinesere døde. Stålet viste seg å være av så dårlig kvalitet at det ikke kunne eksporteres.

2009: Da det lille nordafrikanske landet Eritrea rammes av hungersnød, står verden klar til å sende hjelp, men landets diktator, Isaias Afewerki, avslår. Nødhjelpen er fullstendig uønsket.

Isaias Afewerki ble Eritreas sterke mann i 1993. Diktatoren var besatt av ideen om at landet hans skulle være selvforsynt. Løsningen var ifølge Afewerki ganske enkel: Bøndene fikk ikke hamstre mat, i stedet måtte områder med overskudd sende deler av avlingen sin til nødlidende områder.

I praksis skjedde omfordelingen ved at Afewerkis soldater konfiskerte avlingene. Jordbruksproduktene ble deretter solgt i statlige butikker.

Da Eritrea ble rammet av hungersnød i 2009, ble systemet satt på prøve – og det mislyktes katastrofalt, dels fordi mye av avlingen forsvant i soldatenes varetekt, dels fordi bøndene begynte å sulte og derfor ikke lenger kunne dyrke jorden effektivt.

Da utenlandske nødhjelpsorganisasjoner tilbød seg å komme landet til unnsetning, avviste Afewerki dem fordi hjelpen ville «demonisere lokalbefolkningen og gjøre dem late».

Men snart ble katastrofen så omfattende at Afewerki ikke engang kunne brødfø sin egen hær. I frykt for opprør hyret den desperate diktatoren inn 20 000 etiopiske leiesoldater. Hvor mange liv hungersnøden kostet, er fortsatt ukjent. Til tross for kritikk fra FN er Afewerki fortsatt Eritreas diktator.