Sommeren 1819 besteg en mindre hær av venezuelanske opprørere fjellet Páramo de Pisba på grensen mellom Venezuela og Ny-Granada (dagens Colombia).
Det 4000 meter høye fjellet er et av de mest ufremkommelige i Andesfjellene, og klatrerne ble utsatt for ekstreme forhold under hele ferden. Iskald vind, meterdyp snø og lumske isforhold gjorde turen livsfarlig. I alt omkom en tredjedel av de 2000 soldatene.
I spissen for den forfrosne styrken sto en 35 år gammel venezuelaner som de siste åtte årene hadde kjempet mot den spanske kolonimakten i Sør-Amerika: Simón Bolívar.
Oppdratt av en lærer
Simón Bolívar ble født i Venezuelas hovedstad Caracas, som sønn av en rik jordeier. Men alt før han fylte tre år mistet han sin far, og da hans mor døde seks år senere, ble Bolívar foreldreløs.
Den vesle gutten ble overlatt i onkelens varetekt. Men det var en mindre fremtredende skikkelse som skulle komme til å forme den unge mannens liv: Huslæreren Simón Rodríguez presenterte ham for tankene om frihet, demokrati og menneske-rettigheter som strømmet gjennom Europa og USA i denne perioden.
I Sør-Amerika regjerte den spanske kolonimakten slik den hadde gjort helt siden Columbus gikk i land 300 år tidligere. Den spanske delen av kontinentet var inndelt i fire «riker». De ble regjert av visekonger på vegne av den spanske kongen.
Inspirert av Napoleon
I 1797 ble huslæreren Simón Rodríguez nødt til å forlate landet, etter anklager om at han hadde deltatt i en sammensvergelse mot de spanske myndighetene i Caracas.
Bolívar ble sendt på militær-akademiet og dro senere til Europa for å utdanne seg videre. I Paris overvar han kroningen av Napoleon Bonaparte, og opplevde befolkningens jubel.
Begivenheten satte dype spor i den unge idealisten. Ønsket om at også hans landsmenn skulle oppleve lignende lykke, begynte å gjøre seg gjeldende.
Bolívar vendte tilbake til Venezuela i 1807, og var blant lederskikkelsene da Caracas i 1810 reiste seg mot spanjolene.
Året etter var krigen mot kolonimakten en realitet, og snart sto den bare 30 år gamle Bolívar i spissen for opprørerne. Folket tok godt imot ham, og hans taktiske kløkt og oppildnende taler ga ham tilnavnet El Libertador.
Til tross for innledende suksesser ble veien til seier over spanjolene langt mer kronglete enn den unge opprørsgeneralen hadde sett for seg.
For å få en avgjørelse tok han i 1819 sjansen og krysset Andesfjellene: Hvis spanjolene skulle knekkes, måtte Bolívar innta Ny-Granadas hovedstad Bogotá med et overraskelsesangrep. Planen lyktes, og Bolívar kunne uhindret verve soldater til neste konfrontasjon
En avgjørende seier
- august 1819 hastet den spanske hæren, ledet av general José María Barreiro, mot Bogotá. Målet var å avskjære opprørshæren, men underveis var den spanske hæren blitt delt i to.
Bolívar ble leder av kjemperiket Gran Colombia, som strakte seg over store deler av det nordlige Sør-Amerika.
Derfor beordret Bolívar en av sine mest betrodde offiserer til å oppholde fortroppen, mens han selv angrep resten av den spanske hæren. Den var ikke i stand til å yte motstand, og general Barreiro overga seg raskt.
Nå var Bogotá uten beskyttelse. Da Bolívar nådde frem til byen, hadde den spanske visekongen allerede flyktet –og det så fort at skattkammeret hans fremdeles var fullt av gull. Nok gull til å finansiere frihetskampen i flere år.
Ved å innta Bogotá satte Bolívar fiendene sine sjakk matt. Hjemme i Venezuela hørte den spanske øverstkommanderende, general Pablo Morillo, om sine landsmenns nederlag. Hans appell om flere soldater fikk ikke gehør hos kongen av Spania, og Morillo forsto at slaget om Sør-Amerika var tapt.
- september 1821 ble Simón Bolívar utropt til president for den nydannede republikken Stor-Colombia.
Republikken dekket det meste av dagens Colombia, Panama, Venezuela, Ecuador, det nordlige Peru og det nordvestlige Brasil.