Etter Stalin: Toppkommunister kjemper om makten
Da Stalin dør, griper håndlangerne hans etter makten. Beria, Malenkov og Khrusjtsjov utkjemper en diskret borgerkrig i Kremls korridorer. For vinneren venter den ledige tronen. Taperne kan se frem til forvisning eller en kule i pannen.
Sovjetlederens lik er fortsatt varmt da kappestriden om å arve Stalins rike begynner. Tre menn inntar skueplassen.
Stalins livvakter liker ikke å tenke selv. Er det en ting de har lært av å jobbe så tett på Sovjetunionens eneveldige leder, så er det at det er farlig å stikke nesen frem. Men akkurat i dag kan det også være risikabelt å la være.
Klokken har passert 18 denne første dagen i mars 1953, og vaktene har ikke sett livstegn inne fra Stalins sommerresidens hele dagen. Normalt sender datsjaens enslige beboer bud etter te mellom 10 og 12, men ingen har hørt en lyd siden i går.
Tanken på å begi seg inn på den 74-årige lederens enemerker uten invitasjon fyller mennene med frykt. Lettelsen er derfor stor da en lampe blir tent i Stalins spisesal. Det kan se ut som at vaktene slipper å handle.
Men det følger ikke noen ordre med lyset bak gardinen. Det skal gå fire timer til før vaktkommandør Pavel Logatsjev får nok av uvissheten. Han frykter for både karrieren og livet hvis han tar seg inn til Stalin, og prøver derfor å overlate oppgaven til en av vaktene:
«Av gårde med deg. Du er øverste vakt, det er ditt ansvar», sier Logatsjev.
«Jeg er redd», svarer mannen. Han vil heller være ulydig enn å risikere å havne i unåde hos Stalin.
«Fint, du er redd. Men jeg har ikke tenkt å spille helt», slår Logatsjev fast. I samme øyeblikk får de en anledning til å oppsøke Stalin: det kommer papirer fra kommunistpartiets sentralkomité.
Med dokumentene foran seg som et skjold går offiseren inn. Han sørger for å bråke, for diktatoren hater å bli overrasket.
I spisesalen finner Logatsjev landsfaderen på gulvet, iført nattøy.
«Kamerat Stalin, er det noe i veien?» spør vaktkommandøren.
«Dz... dz...» svarer Sovjetunionens hersker og kommunismens øverste leder. Han har vætet pyjamasbuksene.
Stalins løytnanter avlegger en visitt
Etter en hel dags stillhet fylles datsjaen med aktivitet. Vaktene løfter først Stalin opp i en sofa, så kaster de seg over telefonen. Det er imidlertid ikke en lege de ringer til. Det mener de urolige mennene er utenfor deres fullmakter.
Stalin er notorisk mistenksom overfor leger, og de siste utrenskningene hans gikk utover nettopp denne yrkesgruppen. Derfor sender vaktene i stedet beskjed om situasjonen i datsjaen oppover i det rigide sovjetiske maktapparatet.
Klokken tre om natten ankommer en bil fra Moskva. Ikke med en lege, men derimot Stalins offisielle stedfortredere, Lavrentij Berija og Georgij Malenkov.
De to er orientert om Stalins tilstand, men da en gulvplanke knaker høylytt under den fyldige Malenkov, tar han likevel av seg skoene. Frykten for Stalins raseri sitter dypt i den store kroppen. På strømpelesten trer han og Berija inn i salen der lederen deres ligger.
«Er dette noe å ta sånn på vei for? Sjefen sover tydeligvis dypt», utbryter Berija ved synet av Stalin. Diktatoren snorker, og sover tilsynelatende fredelig. «Vi kjører, Malenkov».
Forbløffet gjentar vaktkommandør Logatsjev hvilken tilstand han fant Sovjetunionens leder i.
«Ikke få panikk, og ikke forstyrr oss. Og ikke vekk kamerat Stalin», tordner Berija. Uten å tilkalle lege stiger han og Malenkov inn i bilen og kjører tilbake til Moskva. Vaktene er alene igjen.
Stalin befinner seg midt mellom søvn og bevisstløshet. Personalet i diktatorens datsja griper igjen telefonen, og ringer til alle høyere partifunksjonærer de får tak i. Utpå morgenen får de skapt så mye oppstyr at Berija og Malenkov må ta affære igjen. De ankommer ved sjutiden, ledsaget av en tredje fra toppen av systemet, Nikita Khrusjtsjov. Han kan opplyse at det er en lege på vei.
Flere partifolk dukker opp i datsjaen, og det samme gjør endelig en lege. Med skjelvende hender går han i gang med å undersøke diktatoren. Diagnosen er klar: kraftig hjerneblødning. Stalin kan overleve, men han har lammelser og vil aldri kunne arbeide igjen. Sovjetimperiets hersker er satt ut av spill.
I løpet av dagen kommer Stalin til bevissthet en kort stund. I timene før har Berija snakket hånlig om sin hittil så fryktede sjef. Nå kaster han seg på kne og kysser ydmykt diktatorens hånd. Men Stalin er borte igjen. Hele sovjetadministrasjonen gir seg til å vente.
I datsjaen våker partitoppene over pasienten – to og to, slik at ingen skal være alene med Stalin hvis han våkner. Mistenksomheten brer seg.
LES MER: Bli mer kjent med Stalin i vårt store portrett
En gjeng gode kamerater går arm i arm i 1945. Bak de joviale smilene er alle kommunisttoppene på vakt mot å bli dolket i ryggen.
Rorgjengeren forlater broen
Stalin utånder 5. mars klokken 21.50. En epoke er over – den siste av de gamle revolusjonære fra 1917 er borte.
Tidlig neste morgen overbringes budskapet til folket. De av borgerne som føler mer stolthet over seieren under andre verdenskrig enn avsky overfor politistatens åk, reagerer med sorg. Følelsen er ispedd en frykt for fremtiden, for den avdøde har ingen offisiell etterfølger.
Siden han tok makten i 1920-årene, har Stalin eliminert alle som kunne utvikle seg til en rival. Å snakke eller bare hviske om verden etter tyrannen ble regnet som høyforræderi.
Kommunisttoppene samles rundt den avdøde i datsjaen, og reaksjonene er svært ulike. Tidligere utenriksminister Molotov er knust, selv om ofrene og ydmykelsene har stått i kø mens han har levd under Stalin. Han har nylig mistet plassen sin i den innerste kretsen, og navnet hans ville ha stått på politiets lister ved neste bølge av utrenskninger.
Men for Molotov var Stalin selve kommunismens sjel – personifiseringen av alt han har kjempet for og trodd på.
Også andre rundt den døde hulker med varierende oppriktighet, men Berija stråler. Han er den første som forlater rommet, og roper høylytt på sjåføren sin.
«Nå kjører han av gårde for å sikre seg makten», hvisker en av de gjenværende til Khrustjtsjov. Rommet tømmes raskt for sørgende. Alle kaster seg inn i embetsbilene sine og tar opp forfølgelsen inn mot Kreml, to mil unna.
Stalins død ble møtt med offisiell landesorg i Sovjetunionen. Blant mange sovjetborgere var følelsen av tap helt oppriktig.
Knivene trekkes
Ministre og partifolk kommer sammen for å ta beslutninger om fremtiden. Malenkov tar ordet. Han har så lys stemme at folk omtaler ham med jentenavnet «Malenja» bak ryggen på ham:
«Landet tåler ikke en eneste time til uten lederskap». Betydningen er klar – Sovjetunionen må fremstå usvekket, for å avverge et angrep fra USA.
Vjatjeslav Molotov er det naturlige valget til nytt overhode for Sovjetunionen. Selv om han nylig er degradert, har han vært en del av landets ledelse lenger enn noen annen. Men i motsetning til flertallet av sine medkommunister har han ingen ambisjon om å regjere.
I stedet foretar Berija et raskt trekk, og anbefaler Malenkov som ny leder av regjeringen. Før noen i lokalet rekker å protestere, setter Malenkov hele forsamlingen sjakk matt ved å foreslå Berija som sin stedfortreder.
De to har tydeligvis inngått en allianse på forhånd. Ingen våger å motsi dem, for i fellesskap utgjør duoen en mektig konstellasjon. Med hele sitt terrorapparat i ryggen kan Berija få hvem som helst i lokalet arrestert.
Malenkov er formelt Sovjetunionens sterkeste mann, men Berija blir den reelle makten bak tronen. Han får innenriksministeriet, og slår det sammen med det hemmelige politiet. Dermed har han kontroll over alle deler av undertrykkelsesapparatet i Sovjetunionen.
Restene fordeles blant de andre. Molotov får tilbake sin gamle plass på toppen av utenriksdepartementet. Nikita Khrusjtsjov, som mange hadde forventet i en sentral funksjon, får bare en plass i kommunistpartiets sekretariat. Herfra er han imidlertid i en god posisjon til å skaffe seg allierte og uformell innflytelse.
Konturene av en ny Stalin
Det er få i Kreml som tviler på at Berija ønsker samme makt som Stalin – og han er godt på vei til å nå målet. Han kan la sikkerhetsstyrkene fjerne en hvilken som helst rival, og torturere ham til å innrømme absurde forbrytelser.
Georgieren er imidlertid ennå ikke sterk nok til å utfordre hele sovjetledelsen på én gang. Malenkov er fasaden hans mens han diskret tar kontrollen.
Nå vender Berija seg mot den største ytre trusselen mot hans fremtid: USA. Som en mann med overlevelsesinstinkt, men lite ideologisk overbevisning, går han inn for å bedre forholdet til dødsfienden. En ny og mykere kurs overfor det kapitalistiske Vesten skal avvergefaren for en tredje verdenskrig.
Med forsøket på å av-ideologisere utenrikspolitikken blotter han imidlertid en flanke som motstanderne i Kreml kan utnytte i rett øyeblikk. Det blir tydelig da østtyske arbeidere går til streik.
Siden andre verdenskrig har borgerne i Tysklands østlige, sovjetiske okkupasjonssone levd under en kommunistisk jernneve kontrollert av Moskva. Nå marsjerer de i gatene for å kreve lavere produksjonskrav og billigere varer. Enkelte forlanger til og med frie valg.
For Berija er østtyskernes ønsker en ren provokasjon. Han spør den sovjetiske høykommissæren i Berlin hvorfor han «sparer på kulene», og snart ruller stridsvogner inn i gatene for å rydde motstanden av veien. Noen av protestantene blir drept, andre arrestert og dømt til døden.
Berijas metoder gjenoppretter roen, men hendelsen har svekket forsøket hans på å komme Vesten i møte. I Kreml øyner rivalene en sjanse.
Lavrentij Berija var i likhet med Stalin georgier, og akkurat like blottet for moralske skrupler. Han hersket over terrorapparatet i all dets gru, med deportasjoner, utrenskninger og Gulag-leirer. Ideologi spilte ingen rolle for Berija. Han var bare drevet av sine ambisjoner, og av frykten for å bli den neste som forsvant.
Berija snubler på vei mot makten
- juni 1953 åpner Malenkov et møte i presidiet. Allerede den første setningen han fremfører med pipestemmen sin, avslører at det ikke er noen kjedelige rutinediskusjoner de har foran seg:
«Før vi begynner på dagsordenen, har vi et forslag om å diskutere saken kamerat Berija», innleder Sovjetunionens regjeringsleder.
«Hvilken sak? Hva fabler du om?» utbryter en rystet Berija.
Svaret er et anklageskrift som Malenkov har forberedt sammen med Khrusjtsjov og Molotov. Ifølge teksten har Berija forsøkt å bli diktator. Han har satt sikkerhetstjenesten over parti og regjering. Og han har ført sin egen politikk.
Da Berija deretter får vite at han er under arrest, får han et grønnblekt drag over ansiktet. Malenkov trykker på en knapp, og døren til siderommet går opp. Inn strømmer en flokk generaler med pistolene trukket.
I tillegg til vaktene som Berija kontrollerer, har bare sjefene for de væpnede styrkene rett til å bære våpen i Kreml. Kuppmakerne har derfor på forhånd samlet en gruppe ledende offiserer som er villige til å spille politimenn under palassrevolusjonen.
Generalene tar raskt den rystede ministeren i forvaring. Like etter blir Berija kjørt til et militærfengsel utenfor sikkerhetstjenestens rekkevidde. Imens arresteres hans nærmeste folk.
- juli sender Berija et ydmykt brev til Malenkov i håp om å berge livet:
«Da kamerat Stalin gikk bort, pekte jeg uten å nøle på deg som regjeringssjef, og jeg anså og anser dette for å være det eneste riktige valget», skriver han, og tar ansvaret for en rekke feil. Men for Berija fins ingen vei ut av knipen. Han er for farlig til at Malenkov og de andre sammensvorne tør å la ham gå.
I stedet lider han samme skjebne som han selv har gitt tusenvis av borgere: I desember 1953 blir han stilt for retten, uten forsvarer eller rett til å anke.
Berija dømmes for støtte til de kontrarevolusjonære kreftene under borgerkrigen i 1917-1922, for svekkelse av hæren ved utrenskninger i 1930-årene, og for forræderisk kontakt med Tyskland før Hitlers invasjon i 1941.
Dødsdommen over Berija og hans seks nærmeste får Stalins tidligere bøddel til å kaste seg på kne og trygle om nåde. Han kollapser i gråt på gulvet.
De andre dømte henrettes ved skyting, men Berija er ikke i stand til å møte geværmunningene med verdighet. I stedet blir dommen fullbyrdet på cellen hans, med en kule i pannen.
Malenkov begår en feil
Med Berija ute av bildet er Malenkov nå klar til å bruke den makten han så langt bare har hatt på papiret. Med kontroll over alle de viktigste postene i statsapparatet er han den som er best posisjonert til å følge i Stalins fotspor.
Den dagen Berija blir arrestert, omdanner Malenkov det sovjetiske atomprogrammet til et ministerium direkte underlagt ham selv. Han vil styrke regjeringen overfor partiet, som han ennå bare har begrenset kontroll over.
- august 1953 offentliggjør han en oppsiktsvekkende nyhet:
«USA har ikke lenger monopol på produksjonen av hydrogenbomber». Få dager etter blir bomben RDS-6s prøvesprengt i ørkenen i Kasakhstan.
Georgij Malenkovs oppgave under Stalin var å styre kommunistpartiet og få de rette folkene oppover i hierarkiet. Malenkov var korpulent, blek og hadde lys stemme. Han ble lett undervurdert, men kunne handle effektivt og uten nåde. For Stalin var det imidlertid Malenkovs underdanige vesen og manglende prinsippfasthet som var den største fordelen.
Sett utenfra er Malenkov på rask vei mot fullstendig makt over Sovjetunionen. Men i virkeligheten taper han terreng. Regjeringssjefen er mer teknokrat enn kommunist, og han mangler evnen til å skape begeistring rundt sin person og politikk. Samtidig har han ikke samme sans for intriger som hans tidligere forbundsfelle og nå største rival, den drevne Khrusjtsjov.
Få forstår spillets uskrevne regler bedre enn nettopp Khrusjtsjov. Han var organisatoren bak Berijas fall, og har som partiets sterkeste person stor innflytelse blant de unge talentene på vei opp.
Malenkov blottlegger seg selv for sin rival med en meddelelse til det sovjetiske folket i mars 1954. Han opplyser at det er nødvendig å forbedre forholdet til USA. For en ny verdenskrig «utkjempet med moderne våpen vil bety verdenssivilisasjonens undergang».
Malenkov er den eneste i Kreml med mye kunnskap om atomvåpnenes kraft. Men hans ord er i strid med offisielle doktriner om at en krig vil føre til krise for kapitalismen, og sosialismens seier.
Regjeringssjefen står derfor alene, og i april prøver han å redde situasjonen med en ny uttalelse, der han nå mener at enhver vestlig aggresjon vil føre til kapitalismens sammenbrudd.
Men skaden er skjedd. Khrusjtsjov har fått redskapene han trenger for å undergrave Malenkovs makt. Etter et års tålmodig posisjonering slår han til.
På et møte i kommunistpartiets sentralkomité 31. januar 1955 ender Malenkovs forsøk på å bli Stalins arvtaker. Khrusjtsjov er endelig sterk nok til å angripe regjeringslederen åpent.
Malenkov beskyldes for maktmisbruk under Stalin, og støtte til Berijas forsøk på å oppnå herredømme over Sovjetunionen. Verst av alt er likevel hans svake kurs overfor fienden USA:
«Kamerat Malenkov mangler karakter og ryggrad», tordner Khrusjtsjov, og får støtte i forsamlingen. Regjeringssjefen blir fjernet fra sin stilling, men får fortsette som minister uten portefølje – tiden med blodige utrenskninger er forbi.
En vinner blir kåret
Nå er Khrusjtsjov Sovjetunionens sterke mann. Han har skjøvet rivalene foran seg til side, og kan endelig selv sette kurs mot arven etter Stalin: total makt.
Ved kommunistpartiets 20. kongress i februar 1956 har Khrusjtsjov bestemt seg for å satse alt. Han inntar podiet for å holde en tale som vil avgjøre om han når helt til topps, eller om også han skal forsvinne ut av maktens sentrum. Temaet er den offisielt ufeilbarlige Stalin:
«Stalin var en meget mistroisk mann, sykelig mistenksom», får den lamslåtte forsamlingen høre. «Han så fiender, dobbeltspill og spioner overalt».
Khrusjtsjov regner opp prisen for den tidligere lederens herskesyke: 1108 av 1966 delegater ved partikongressen i 1934 ble arrestert og skutt. Av de valgte til kommunistpartiets sentralkomité led 98 av 139 samme skjebne.
Stalins utrenskninger i Den røde armés offiserskorps var enda verre, ifølge Khrusjtsjov. De svekket militæret forut for det tyske angrepet i 1941.
Ordstrømmen blir mottatt med bestyrtelse av tilhørerne. For mengden i salen er overleverne – folkene som klatret på rangstigen ved å krype og underkaste seg Stalins vilje. Noen hjalp til og med karrieren på vei ved å angi rivaler som kontrarevolusjonære og spioner.
Khrusjtjovs «fadermord» på Stalin går over i historien som «den hemmelige talen». Motstand i partiet fører nemlig til at den først blir trykt i offisielle medier i 1989. Men han sikrer seg at innholdet siver ut i dagene etter kongressen.
Kommunistpartiets gamle garde med Molotov i spissen bestemmer seg for at Khrusjtsjov må stanses. Sammen med Malenkov planlegger han et komplott som skal føre til lederens fall under et møte i presidiet 18. juni 1957. Men hæren slutter opp om Khrusjtsjov, og etter flere dagers stillstand bryter bakholds-angrepet sammen. Den drevne maktspilleren kan nå fjerne sine fiender.
Malenkov blir fratatt alle sine poster og satt til å bestyre et vannkraftverk i Kasakhstan. Molotov utnevnes til ambassadør i Mongolia. Nå står ingen i veien for Khrusjtsjov.
Nikita Khrusjtsjov var bondesønn og hadde svært lite skolegang. Humørsvingninger ga ham preg av utilregnelighet, men til gjengjeld hadde han personlig styrke og skarp politisk teft. Khrusjtsjov glemte aldri sine personlige røtter, og han er blitt kalt den siste ekte kommunisten i Kreml.
Seierherren får sju år
Spillet om makten i Kreml er over. Vinneren er bondegutten som Stalins mer velutdannede løytnanter lenge hadde problemer med å ta alvorlig. Khrusjtsjovs personlige makt når aldri Stalins nivå, for han er ikke like brutal som forgjengeren.
Sovjetlederen viser likevel hvor sterkt grep han har da han prøver å myke opp forholdet til USA. Den samme politikken førte til Berija og Malenkovs fall, men Khrusjtsjov klarer å holde seg på tronen. Han styrer Kreml med hissighet og knyttet neve frem til 1964.
Da utløser ydmykelser på utenriksfronten og økonomisk nedtur hjemme et nytt maktskifte. Partifunksjonærer, KGB-folk og generaler har bestemt at den impulsive Khrusjtsjov må erstattes med en mer stabil person.
I et ublodig kupp gir de makten til den konservative Leonid Bresjnev. Etter kuppet levde Khrusjtsjov tilbaketrukket på statspensjon Moskva.
Nekrologen hans er en setning i avisen Pravda: «Sentralkomiteen og ministerrådet meddeler med sorg at Nikita Khrusjtsjov døde 11. september 1971 i sitt 78. år, etter alvorlig og langvarig sykdom».