Europas edderkopp: Skjørtejeger skapte fred på kontinentet

Tallrike ball med dans og musikk, vidunderlige kvinner og kaskader av champagne har Metternich sørget for – alt sammen i et forsøk på å dempe de steile holdningene. Men de europeiske monarkene er uenige om nesten alt, og forhandlingene står i stampe etter nesten et halvt års arbeid.

Denne natten har situasjonen tatt en uventet vending. Metternich har nettopp fått beskjed om at Napoleon har flyktet fra sitt eksil på middelhavsøya Elba.

Nyheten utløser akutt enighet blant de forsamlede monarkene. Etter bare noen få dager med forhandlinger går stormaktene England, Preussen, Østerrike og Russland sammen for å bekjempe Napoleon.

Mens alle er opptatt med å skjerpe sablene, har Metternich innsett at Napoleons flukt er hans gylne mulighet til å redde monarkenes Europa fra kriger, folkelige opprør og frigjøringsbevegelser.

En vordende diplomat

Klemens von Metternich ble født 15. mai 1773 i den tyske byen Koblenz ved Rhinen. Hans far, grev Franz Georg Karl, var av en gammel adelsslekt og tjente som diplomat i Det tysk-romerske keiserriket.

Faren valgte omhyggelig ut to lærere som i tillegg til ridning og svømming underviste den unge Klemens i latin, gresk, fransk, tysk og engelsk. Lærerne fulgte med da Klemens fra 1788 studerte juss først i Strasbourg, så i Mainz og til slutt i Brussel.

«I en alder av 17 var jeg min egen herre. Min far ga meg absolutt frihet etter å ha konstatert hvor lite tilbøyelig jeg var til å begå dumheter», skrev Klemens i sine memoarer.

Full av selvtillit dannet den unge adelsmannen sitt politiske verdensbilde. Europas gamle imperier var på hælene, men det var avgjørende at de overlevde, mente Metternich. De måtte holde stand mot datidens farlige liberale og revolusjonære krefter.

Uroen ulmet etter den franske revolusjonen i 1789, og mens Klemens avsluttet utdannelsen sin i Brussel, erklærte Frankrike krig mot Det tysk-romerske riket.

Anført av general Napoleon trengte franske styrker dypt inn i Rhinland og erobret store områder – også familien Metternichs gods i Koblenz. På flukt fra Napoleons styrker nådde Klemens’ foreldre Wien, hvor sønnen sluttet seg til dem kort tid etter.

Metternich gifter seg til innflytelse

Wien ble styrt av keiser Frans 2. av Det tysk-romerske riket, som samtidig var Østerrikes hersker. De øvre adelskretsene i storbyen betraktet Metternich-familien som ynkelige flyktninger fra en av de utallige småstatene i Det tysk-romerske riket.

Men Klemens’ mor, Maria Beatrix Metternich, lot seg ikke affisere. På et karneval fikk hun presentert sin 22 år gamle sønn for Maria Eleonore von Kaunitz-Rietberg – et barnebarn av Østerrikes avdøde kansler Kaunitz. Klemens var en kjekk, ung mann, og Maria Eleonore falt pladask for ham. Selv var hun ingen skjønnhet, men ekteskapet ville sikre Metternich-familien tilgang til Wiens øverste samfunnslag.

Klemens og hans familie hadde mistet formuen sin, mens brudens far var steinrik. Da ekteskapsforhandlingene derfor var i ferd med å gå i vasken, sendte Klemens et kjærlighetsbrev til Maria Eleonore:

«Tusen, tusen, tusen ganger kysser jeg dine hender.»

I brevet lå det også en lokk av Klemens’ gylne hår. Den vanvittig forelskede Maria Eleonore sendte en lokk tilbake og plaget livet av faren, som utmattet gikk med på ektepakten.

Bryllupet sto den 27. september 1795, og det nygifte paret flyttet inn i en overdådig villa i sentrum av Wien eid av brudens far. Hoffets indre krets kom hit til bryllupsmiddagen. Familien Metternich var inne i varmen – og Klemens’ karriere kunne ta av.

Ambassadør på lakenene

Den nyutdannede juristen hjalp sin far med diplomatisk arbeid, og Klemens’ håndlag ble lagt merke til. Da Det tysk-romerske riket led enda et nytt nederlag til Napoleon, byttet keiser Frans ut diplomatene sine – og Klemens ble utnevnt til ambassadør i kongeriket Sachsen i 1801.

Hoffet i hovedstaden Dresden viste seg å være en antikvert tidslomme der ingen viktige avgjørelser ble tatt. I stedet brukte Metternich tiden til å bygge forbindelser med de andre landenes diplomater, frekventere byens elegante salonger og få uekte barn med sin elskerinne, den vakre 19 år gamle kona til den russiske fyrst Bagration.

I år 1803 ble Metternich så sendt videre til Preussens hovedstad, Berlin, hvor toppdiplomater ofte skulle forhandle krig og fred mellom kontinentets stormakter.

Etter ankomsten til Berlin innså ambassadør Metternich raskt at kong Fredrik Vilhelm 3. av Preussen ble styrt av sin frykt for Russland og Frankrike. Preussen lå, i likhet med Østerrike, geografisk mellom de to tungvekterne.

Metternich så på Frankrike som den største trusselen, og han arbeidet for å skape en felles koalisjon mot Napoleon – en koalisjon som i tillegg til Preussen, Østerrike og England også skulle omfatte Russland. Først etter langvarige forhandlinger lyktes Metternich å overbevise Fredrik Vilhelm om å undertegne avtalen i november 1805.

I Wien var keiser Frans så fornøyd med sin ambassadør at han hedret Metternich med en orden – bare for å finne ut at Preussen sviktet avtalen. I desember led koalisjonen nederlag i slaget ved Austerlitz.

Metternich møter Napoleon

Nederlaget ved Austerlitz fikk store konsekvenser. Napoleon tvang keiser Frans 2. til å abdisere som tysk-romersk keiser i august 1806, og det tusen år gamle riket gikk i oppløsning. Under Napoleons overherredømme dannet de tyske småstatene i stedet Rhinforbundet, som skulle levere soldater til den franske hæren.

Før abdiseringen hadde den forsmådde keiseren – som nå bare var keiser Frans 1. av Østerrike – sendt Metternich til Paris, hvor diplomaten skulle møte Europas mareritt i egen lille person.

«Skjebnen har plassert meg ansikt til ansikt med mannen som i denne epoken styrer verdens anliggender», uttalte Metternich.

Den 3. august presenterte Metternich seg for den franske utenriksministeren, Charles Maurice de Talleyrand, i Paris.

Metternich snakket fransk som en innfødt – selv i pariseres kresne ører – og fra sin tid i Dresden og Berlin sto han på god fot med flere av Frankrikes fremste diplomater.

Napoleon Bonaparte – Frankrikes selvutnevnte keiser – møtte Metternich ved en seremoni 10. august. Stående midt i en sal i Marie-Antoinettes gamle slott, Saint-Cloud, omgitt av sine viktigste generaler og diplomater, tok keiseren imot ham. Han var iført en infanteriuniform og en hatt – en bicone, som keiseren hadde brettet opp skyggen på og nå bar på tvers, slik at den fylte ekstra mye.

I løpet av brøkdelen av et sekund avkodet Metternich hva som hadde fått Napoleon til å stå med den upassende hatten på hodet: Mannen var ikke av «tilsvarende sosial status» som de øvrige i rommet – han var ikke født adelig. Det var derfor han blåste seg opp, resonnerte Metternich.

«Liten og firkantet» beskrev den østerrikske diplomaten Frankrikes hersker, som – hevdet han – gikk på tærne for å virke høyere. Å ha funnet Napoleons ømme punkt gjorde Metternich rolig overfor mannen som verden skalv for.

Fredsforhandlinger krever vennlighet

Metternichs analyse av Europas fremtid var ganske enkel: Napoleon kunne bare beseires av en robust koalisjon bestående av alle de andre stormaktene.

«Den som ikke ønsker å erobre, vil bli erobret», skrev han i et brev til en venn.

Metternich fikk se sannheten i disse ordene året etter, da Napoleon lyktes i å beseire en annen koalisjon – den fjerde i sitt slag – bestående av Preussen, England og Russland. Først inngikk franskmennene en fredsavtale med tsaren, deretter med den prøyssiske kongen, som måtte avstå store landområder.

Metternich observerte hvor hensynsløst Napoleon manipulerte sine svakere kolleger – og han fryktet for Østerrikes sårbare posisjon. Landet sto alene og var geografisk plassert mellom Frankrike og det nyopprettede Rhinforbundet.

I Paris forsikret Napoleon riktignok Metternich om at han ikke hadde til hensikt å innta den habsburgske tronen i Østerrike, men samtidig var de franske krigsforberedelsene åpenbare. Metternich var i alarmberedskap. Når ville Napoleon slå til – og hvor var styrkene hans plassert?

Bekjentskapet med Talleyrand viste seg nyttig. Under et voldsomt raserianfall hadde Napoleon ikke bare sparket utenriksministeren sin, men også kalt ham en «dritt i silkesokker». Nå tilbød den franske politikeren seg selv som østerriksk spion.

Metternich ba umiddelbart keiser Frans 1. om å stille 400 000 franc til rådighet for kjøp av informasjon, og i juli 1808 sendte han Talleyrands lister over de franske styrkenes plassering hjem i kode. Men det hjalp lite. Napoleon beseiret Østerrike – og Metternich ble arrestert og utvekslet med to franske diplomater.

Slik vendte Metternich hjem til det okkuperte Wien i 1809, hvor keiser Frans satte ham til å føre fredsforhandlinger med Napoleon i Altenburg. Før forhandlingene studerte Metternich flere rapporter om den østerrikske hærens elendige forfatning.

Metternich var klar over rikets militære underlegenhet og la en listig strategi: Han ville redde Østerrike ved å foregi medgjørlighet og ydmykhet overfor Napoleon. Slik håpet han å unngå at Østerrike endte som en fransk vasallstat.

Metternich sensurerer pressen

Blant store deler av den østerrikske adelen vakte Metternichs strategi sinne, men keiseren sto bak ham, og i juli 1809 forfremmet han sin øverste diplomat til utenriksminister.

Da Metternich avsluttet fredsforhandlingene i Altenburg i september, var han allerede i gang med å effektivisere det østerrikske regjeringsapparatet.

Med keiserens godkjenning ryddet han opp i en mengde byråkratiske regler og sentraliserte i praksis statens makt rundt seg selv. Samtidig tok han tak i landets gryende offentlige presse. Han hadde sett politisk utnyttelse av medier i Paris, og han ønsket å bruke pressen til å fremme budskapene sine.

For alt i verden ville Metternich unngå å provosere Napoleon med beklagelser eller kritikk, og han dikterte bare positive fremstillinger av Østerrikes syn på Frankrike i avisene. Han fikk dessuten sin far til å bygge opp et effektivt sensurapparat, som dels skulle påvirke opinionen med pro-fransk propaganda, og dels innhente informasjon fra kongeriket.

Metternich opprettet også et hemmelig politi som rapporterte direkte til ham. Fred og orden skulle herske i Østerrike, ingen kritiske ytringer om Napoleon var tillatt, for Metternichs nedslående analyse lød:

«Dagen da Russland våkner, er altfor fjern.»

Inntil den russiske bjørnen var klar – og en sterk, felles koalisjon mot Napoleon kunne etableres – måtte Østerrike bukke og neie for den franske herskeren.

Bryllup bringer Metternich til Paris

Da kilder ved det franske hoffet i desember 1809 begynte å spre rykter om at den franske keiseren søkte en brud fra et av Europas mektige fyrstedynastier for å føde hans barn, så Metternich en mulighet. Han overkjørte de russiske Romanovene ved å tilby keiser Frans’ 19 år gamle datter, Marie-Louise, til Napoleon.

Bryllupet skulle stå 11. mars 1810, og Metternich fulgte personlig med Marie-Louise til Paris og ble i byen i mer enn seks måneder. I mellomtiden vokste kritikken hjemme i Wien, hvor mange hatet at landet deres fortsatt måtte bukke og skrape for Napoleon. Igjen og igjen måtte Metternich derfor forsikre keiser Frans om at han ikke fraterniserte med fienden, men bare ble i Paris for å finne ut av Napoleons intensjoner.

Og omsider fikk Metternich nytt håp. Napoleon hadde innsatt en av sine marskalker på den svenske tronen og dermed beveget seg inn i den russiske interessesfæren. En krig mellom Frankrike og Russland virket uunngåelig.

«Hvilken side vil du holde med?» spurte Napoleon Metternich i september 1810. Metternich unngikk smidig et direkte svar ved å påpeke at han bare var Frans’ utenriksminister og ikke tok de endelige avgjørelsene.

Metternich vendte hjem til Wien 25. september. Hans allerede begrensede popularitet i hovedstaden sank ytterligere i mars 1812 da han, i frykt for en ny fransk invasjon, inngikk en allianse med Napoleon.

Nettet strammes om tyrannen

Østerrikes allianse med Frankrike tok slutt i februar 1813, da Metternich og keiser Frans trådte inn i den verserende striden mellom Russland og Frankrike på russisk side. Krigen hadde nådd et vendepunkt i den andre halvdelen av 1812, da Napoleon invaderte Russland.

Napoleons hær rykket raskt frem, men tsarens styrker hadde brent alle jordene og avlingene og til slutt satt fyr på Moskva, som franskmennene nådde frem til i oktober. Under sitt tilbaketog mistet Napoleon det meste av hæren sin til sult og kulde.

Drevet av bitterhet over Moskvas skjebne ønsket tsar Aleksander 1. å se russiske soldater brenne ned Paris, og han ble umiddelbart sur over Metternichs sta vane med alltid å ville forhandle med Napoleon. Ikke desto mindre tok Metternich den diplomatiske ledelsen, og i dannelsen av den sjette koalisjonen mot Napoleon fikk han alle med seg: Østerrike, Preussen, Russland, England og Sverige. Med seks bilaterale avtaler garanterte traktaten hans alle deltakere militær bistand hvis én av dem ble angrepet.

Mens krigen raste, forhandlet Metternich kontinuerlig med Napoleon. I november 1813 tilbød han at Napoleon kunne forbli keiser av Frankrike – under forutsetning av at riket vendte tilbake til en grense bak Rhinen, Alpene og Pyreneene. Napoleon ventet med svaret sitt fordi han satset på å vinne krigen.

I begynnelsen av 1814 nærmet imidlertid de allierte seg Paris, og Napoleon gikk omsider med på Metternichs tilbud, som i mellomtiden var blitt strammet inn: Nå måtte Frankrike helt tilbake til sine førrevolusjonære grenser og avstå kontrollen over både Nederland og de tyske statene vest for Rhinen.

Napoleon sydet av raseri, og tiden for forhandlinger rant ut. Koalisjonen inntok Paris, og Napoleon ble tatt til fange og sendt i eksil på middelhavsøya Elba.

Metternich dvelte ikke ved seieren, for det måtte ryddes opp etter krigene og Frankrike bringes på fote igjen. Uten franskmennene i alliansen ville Russland bli en for sterk makt for Europa, visste han. Metternich fikk derfor en konge fra den gamle herskerfamilien Bourbon plassert på Frankrikes trone.

Deretter innkalte Metternich til en storstilt kongress i Wien, hvor alle Europas statsledere samlet seg i løpet av september 1814. Metternich var mest bekymret for at tsar Aleksander 1. skulle skape problemer.

«Han er det største barn på jorden», konstaterte han.

Metternich skapte fred i Europa

Edderkoppen samler trådene

På Metternichs ordre var Wien blitt høyglanspolert – til og med bordellene – slik at byen strålte om kapp med de fornemme delegatene. Herskere og diplomater fra praktisk talt alle Europas stater samlet seg for første gang i historien til et felles toppmøte, og i spissen for det enorme arrangementet sto Metternich.

Under kongressen var Metternich selv allestedsnærværende. De viktigste – og noen ganger hemmelige – møtene ble holdt i hans egen villa i Rennweg, andre og større møter i statsministerens kontor på Ballhausplatz.

Kongressen ble delt inn i ulike arbeidsgrupper, og krangler om hvem som skulle bestemme hva, brøt ut fra starten av. Metternich måtte jobbe dag og natt, for konfliktene var mange.

Heldigvis hadde den østerrikske utenriksministeren en spesiell evne til å få motstandere til å oppfatte hverandre som samarbeidspartnere, og den evnen var det hele tiden bruk for. Med sin rolige og analytiske tilnærming gjorde Metternich komplekse problemer overskuelige, og han fikk partene til å innse at de hadde flere alternativer å velge mellom. Derfor ble det mulig å oppnå kompromisser – som oftest dem som Metternich anbefalte.

I Wiens elegante salonger og ballsaler førte han de rette menneskene sammen omgitt av sigarrøyk, vakre kvinner og musikk – for med de rette omgivelsene og kostbar champagne gikk vennskapelige forhandlinger ofte lettere. Metternich hadde dessuten hyret inn en berømt seremonimester fra Napoleons gamle hoff, som arrangerte overdådige fester med mimikere, luftballonger og ildhjul i byens nattsvarte palasshager.

Men Metternich var ikke allmektig, og utmattet av forhandlinger med den russiske tsaren – som gjorde krav på hele Polen – mistet han i desember besinnelsen og skjelte ham ut. Den fornærmede tsar Aleksander forlangte både en duell og Metternichs avskjed.

Miseren ble det store samtaletemaet i Wien, men keiser Frans nektet hardnakket å avskjedige utenriksministeren sin. Omsider ble et kompromiss om deling av Polen vedtatt, men stemningen var anspent, og nye problemer måtte løses – bl.a. sto prøysserne hardt på at de ville ha hele Sachsen. I mars 1815 hadde forhandlingene kjørt seg fast da nyheten om Napoleons flukt fra Elba kom.

Som en edderkopp i nettet sitt slo Metternich lynraskt til. Han utnyttet trusselen om Napoleons retur til å bringe monarkene på samme side, feie uenigheter under teppet og overbevise alle om at Europas fremtid var avhengig av deres enighet.

Manøveren fungerte, og i de påfølgende månedene skapte Metternich kongressens ultimate mesterverk. Alle enkeltvedtakene ble samlet i ett endelig dokument: «Acte du Congrès de Vienne» – en traktat som skulle sikre fred i Europa.

Da Metternich sto med det signerte dokumentet i hånden om kvelden 9. juni 1815, hadde de andre kongressdeltakerne nettopp forlatt Wien. Ni dager senere ble Napoleon endelig beseiret ved Waterloo.

Etter to tiår med konstant død og ødeleggelse hadde Metternich skapt grunnlaget for en varig fred i Europa. Hans traktat sikret at kun få blodige kriger ble utkjempet i Europa på 1800-tallet, og kontinentets grenser forble – i det store og hele – stabile frem til første verdenskrigs utbrudd.