I slag red han alltid forrest, men Washington ble ikke såret en eneste gang.

© Bridgeman & Shutterstock

George Washington: Mannen som nektet å bli konge

Han gir navn til USAs hovedstad og regnes som amerikanernes største helt, men George Washington var verken en stor politiker eller et geni på slagmarken. USAs første president droppet tidlig ut av skolen og ble rik på arbeid utført av slaver. Hans største prestasjon var å ikke la seg friste av maktens sødme.

19. september 2016 av Esben Mønster-Kjær
Indianerspeiderne leder an med lydløse skritt. Bak dem følger en kolonne av militsfolk som stadig snubler over trerøtter på den ufremkommelige stien. De utgjør George Wa­shing­tons første vesle hær. I år 1754 er han bare 23 år, men virker eldre fordi han alltid utviser en urokkelig ro.

Soldatene bak den unge offiseren fremstår som alt annet enn militære. De 40 kolonistene er i uvante omgivelser i skogene i Ohio, og ingen av dem har vært i kamp før, så alle er nervøse.

I en lysning lenger fremme har 35 franske soldater slått leir. Det er Washingtons plikt å fjerne dem, for i likhet med Frankrike gjør de britiske koloniene i Nord-Amerika krav på Ohio, som gir adgang til kontinentets indre. Han akter å vise sin verdi ved å utslette konkurrentene. På speiderens signal sprer Washington militsfolkene sine ut på en uregelmessig linje i underskogen.


«Vi kom ganske nær innpå dem», skriver Washington senere i dagboken. «Så oppdaget de oss, og jeg ga kompaniet mitt ordre om å skyte». To muskettsalver knatrer i rask rekkefølge, og da ti franske soldater er falt, overgir resten seg.

Skuddene gir gjenlyd i hele verden. Snart er Storbritannia og Frankrike i åpen krig, resten av Europa trekkes inn i oppgjøret, og slag utkjempes langt borte i India og Karibia. Blodbadet varer i sju år, og etterpå skriver forundrede forfattere om hvordan det hele ble satt i gang av en enslig kolonioffiser. George Washington har vist seg på verdensscenen.

Dødsfall banet veien for George Washington

George Washington kom fra en slekt av plantasjeeiere som hadde bodd i Virginia siden 1690-årene. Han ble født i februar 1732, og i en koloni uten adel var slekten så nær man kom blått blod.

Bare elleve år gammel mistet George faren, og fordi familiens økonomi var så ustabil, kunne han bare glemme en boklig utdannelse. I stedet skaffet hans kjære storebror Lawrence ham en plass som kadett i den britiske marinen. Men før gutten kunne dra til sjøs, ble karriere- planen stanset av et moderlig veto. Begrunnelsen hennes var at britiske offiserer foraktet folk fra koloniene. I stedet fikk George opplæring som landmåler.

Da han var 20 år gammel, mistet han også sin bror Lawrence. George hadde nå lidd to smertelige tap, men dødsfall- ene skulle få avgjørende betydning for det enestående livsløpet som fulgte.

George Washington arvet plantasjen Mount Vernon, og ble med det en betydningsfull jordeier. Samtidig ble han Washington-familiens overhode, og dermed var han ikke lenger underlagt normene for hvordan en ung Virginia-gentleman burde oppføre seg. Ifølge uskrevne regler skulle ungdommen holde seg i bakgrunnen og la erfarne herrer ta viktige beslutninger. Men George Washingtons nye status innebar at han fritt kunne jakte på velstand og ære.

Den unge mannen bestemte seg for at han ville bli major i Virginias milits. Han hadde riktig nok ingen militærerfaring, men broren Lawrence hadde denne posisjonen til sin død, og det var et gyldig argument i 1700-tallets Amerika. Lobbyarbeid sto for resten. Den unge mannen fikk majorposten, og han hadde knapt bestilt sin første uniform hos skredderen da franske tropper rykket inn i Ohio-dalen.

Mount Vernon var George Washingtons plantasje i Virginia. Hovedbygningen var oppkalt etter den britiske admiralen som Washingtons storebror hadde tjent under i krig.

© Shutterstock

George Washington ville være britisk

Kampen mot franskmennene i Nord-Amerika ble avgjørende for George Washingtons liv. Han møtte den britiske hæren og følte at han ble sett ned på fordi han var kolonist. Og han oppdaget ved selvsyn at britenes hær kunne beseires.

Washington var tilbake fra sin første kamp mot franskmennene da 1400 profesjonelle britiske soldater forberedte seg på å marsjere inn i Ohios villnis sommeren 1755. De ble anført av den nyankomne general Braddock, som ville ha Washington med som veiviser.

Det måtte imidlertid en del overtalelse til før amerikaneren lot seg rekruttere. Han hadde nemlig oppdaget at han som oberstløytnant i militsen hadde lavere rang enn selv den laveste løytnant i hæren. Braddock tilbød ham rang som britisk kaptein, men det var ikke nok for den ærgjerrige Washington. 


Til slutt aksepterte amatøroffiseren å bli med som personlig rådgiver for generalen, noe som plasserte ham helt utenfor den militære kommandorekken.

Franskmennene i Ohio visste at Braddocks hær var på vei, og de var for få til å vinne et slag i åpent lende. I stedet hadde 250 franske soldater og 600 indianere lagt seg i bakhold. Krigs­hylene gjallet plutselig i den tette skogen rundt britenes kolonne.
«Den fryktelige lyden vil plage meg til den dagen jeg dør», fortalte en overlevende etterpå. Så begynte muskettskuddene, og de britiske soldatene ble meid ned for fote. Braddock ville besvare ilden, men mennene hans hadde ingen mål å sikte etter, for de franske skytterne og indianerne dekket seg bak trærne.

Britiske soldater var trent til kamp i slagformasjoner, men ante ikke hva de skulle stille opp mot fiendens taktikk i skogen. Offiserene forsøkte å presse soldatene sine fremover, men ble felt av velrettede skudd, og snart begynte de å legge på flukt bakover.

«De engelske soldatenes feige oppførsel dømte de av dem som var klar til å gjøre sin plikt til den visse død», skrev Washington i sin rapport etter kampen.

Braddock ble felt av en kule i brystet, og ettersom resten av generalens stab allerede var såret, måtte den 23 år gamle Washington lede tilbaketoget.

Til hest og med en høyde på 1,83 meter – nokså uvanlig på den tiden – var amerikaneren et innbydende mål for fiendens skyttere. Fire muskettkuler passerte gjennom jakken hans, og to hester sank sammen under ham uten at han selv ble truffet.

«Ingenting annet enn forsynets beskyttende hånd reddet ham fra skjebnen som rammet alle rundt ham», skrev et vitne senere. Et enestående hell fulgte Washington gjennom hele karrieren, og selv om han nesten alltid red blant sine forreste soldater, ble han aldri såret.

Washington reddet en tredjedel av Braddocks hær ut av dødsfellen, og som eneste offiser slapp han fra katastrofen med styrket ry.

Slaveri var fundamentet i Washingtons privatøkonomi gjennom hele livet.

© Shutterstock

Kolonistene ville tas med på råd

Krigen fortsatte år etter år, men Washington spilte bare en liten rolle. Han nektet fortsatt å stille seg under britiske offiserer av lavere rang, mens hærens generaler avviste å la en utrent og uerfaren ung mann innta en høy post, samme hvor modig han var.

I 1763 ebbet kampene omsider ut, og Frankrike måtte oppgi alle koloniene sine i Nord-Amerika. Washington vendte tilbake til livet som plantasjeeier, og han hadde store planer som krevde penger. Derfor giftet han seg med den rike enken Martha Dandridge, som allerede hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Med hennes formue kunne Washington kjøpe opp marker og slaver, og i løpet av få år ble han den største jordeieren i kolonien Virginia.

Washington hadde for lengst gitt opp drømmen om en karriere i kongens hær. Men han regnet seg fortsatt som en britisk gentleman, og det plaget ham når han ikke følte seg anerkjent som jevnbyrdig av embetsmenn fra London.

Derfor dro Washington i 1774 til Philadelphia, der utsendinger fra alle de 13 koloniene i Amerika ville avtale en felles kurs overfor moderlandet. Mange av Nord-Amerikas skarpeste hjerner og største talere var til stede, og i denne forsamlingen var Washington med sin manglende utdannelse en biperson.

Likevel gjorde Virginia-godseieren inntrykk med sin høyde, sin urokkelige ro og sine enkle, men selvsikre ord. Han snakket på alles vegne da han utelukket enhver tanke om løsrivelse.

«Jeg er helt overbevist om at ingenting av den art ønskes av noe tenkende menneske i hele Nord-Amerika», sa den 42 år gamle Washington da han inntok talerstolen. Men regjeringen i London måtte gi amerikanerne samme rettigheter som alle andre briter – blant annet plasser i parlamentet.

George Washington trakk i uniform

Begivenhetene i Nord-Amerika var i ferd med å løpe løpsk. Krav fra den britiske guvernøren ble møtt av motkrav fra kolonistene, og imens begynte de mest kongetro å selge eiendommene sine for å flytte til Storbritannia. Noen av dem var Washingtons nære venner, men selv kjente han bare raseriet ulme.

En del av misnøyen skyldtes at han personlig fikk merke endringene på pengepungen. Den britiske guvernøren i Amerika mente at noen av Wa­shing­tons jordtransaksjoner hadde foregått på ukorrekt vis, og derfor måtte annulleres. Han ville miste et areal på 93 km².

Midt i denne saken inntraff begivenheten som forvandlet Virginia-kolonisten og mange andre fra britisk gentleman til amerikansk opprører. I Boston forsøkte soldater å ta våpnene fra lokale militsfolk, og mer enn hundre døde under det blodige oppgjøret som fulgte. En krig kunne ikke lenger avverges, og Washington iførte seg uniformen for å slutte seg til opprøret.

Mens bevæpnede amerikanere dro mot Boston, der britene barrikaderte seg, møttes ledende patrioter for å utpeke en øverstkommanderende.

Valget falt snart på Washington, selv om andre kandidater hadde mer militærerfaring. Den spydige John Adams, som senere ble Washingtons visepresident, lanserte flere årsaker til valget av den nye hærens sjef:

«Han hadde et vakkert ansikt, en høy skikkelse, en elegant fremtoning og grasiøse bevegelser». Washington hadde dessuten selvkontroll og evnen til å tie stille, men først og fremst var han fra Virginia. Inntil videre foregikk alle kampene i nord, og opprørerne ville sikre seg hjelp fra Sørstatene ved å sette deres kandidat i spissen for soldatene som skulle slå Storbritannia.

USAs landsfader hyllet friheten, men hadde slaver på plantasjen sin. Selv om han prinsipielt mente slaveri var feil, gjorde han ingenting for å avskaffe den ufrie arbeidskraften.
© Shutterstock

Amatører mot profesjonelle

Washington sto overfor en nesten umulig oppgave da han tok kommandoen utenfor Boston. Han skulle lage en hær av sivilister ledet av ærekjære, men uerfarne offiserer, og hæren manglet alt.

Kanonene var få, gamle og i vidt forskjellige størrelser. Soldatene hadde ingen bajonetter, altså var nærkamp utelukket, og de manglet krutt.

Heldigvis for Washington var Boston umulig å forsvare, og britene seilte bort fra byen etter en ti måneder lang beleiring. Men sommeren 1776 dukket en stor invasjonsflåte opp og landsatte tropper utenfor New York.

Washington samlet 10 000 mann på Brooklyn-høydene, der de skulle stanse fiendens fremrykning mot den viktige storbyen. Han oppmuntret soldatene til å vise mot, truet med å skyte kujoner på stedet og slengte om seg med forvirrende ordrer. Ingenting hadde forberedt ham på å lede en så stor styrke i kamp. Forsvarslinjen på høydedragene ble så lang og hullete at tusenvis av briter kunne snike seg gjennom en mørk natt uten å bli oppdaget.

Neste morgen ble amerikanske stillinger angrepet bakfra, og mer enn tusen soldater måtte overgi seg.

«Generelt ble generalene våre utmanøvrert», kommenterte John Adams giftig. For Washington var målet ikke lenger å forsvare New York, men å redde resten av hæren sin fra utslettelse. Den oppgaven løste han til gjengjeld perfekt. Mens britene gjorde seg klar til å storme de siste amerikanske stillingene, trakk Washington usett hæren sin tilbake og fikk den over elva East River uten å miste en eneste mann.

«Vi bør til enhver tid unngå større slag eller å ta sjanser», skrev han til politi kerne etter flukten. Ordene var uttrykk for en forbigående pessimisme, og i 1777 stilte han to ganger hæren sin opp for å prøve krefter med fienden – bare for å lide to ydmykende nederlag.
Deretter avfant Washington seg med at han, soldatene og offiserene hans ikke kunne måle seg med Storbritannias veltrente styrker. Han så det nå som sin viktigste oppgave å bevare hæren intakt. Strategien var ikke populær blant politikerne, og noen lyttet til intrigante generaler som ønsket å overta posten som øverstkommanderende.

«Jeg kan forsikre disse herrene om at det er mye enklere å fremføre kritikk i et behagelig værelse med en lun peis enn å holde stillinger på en kald, trist bakketopp og sove i frost og snø», skrev Washington fornærmet.

Som regel var taktikken hans overfor motstandere opphøyd verdighet, bare i sjeldne øyeblikk lot han temperamentet få utløp. Washingtons selvkontroll, høflighet og selvtillit var årsaken til at han aldri ble skiftet ut. Ingen annen kunne holde sammen en hær som besto mer av bevæpnede sivilister enn trente soldater.

Frankrike fremtvang en avgjørelse

Krigen trakk i langdrag, og ingen av partene hadde krefter til å vinne. I stedet kom den avgjørende faktoren utenfra i form av hjelp fra Frankrike, Storbritannias evige rival, som sendte tusenvis av veltrente soldater til Nord-Amerika. Washington var stadig formelt sjef, men i praksis styrte den franske grev Jean-Baptiste Rochambeau nå strategien. 

Og amerikaneren hadde ingenting å stille opp med, for de franske styrkene var uunnværlige. Det var greven som i 1781 forlangte at soldatene skulle marsjere sørover inn i Virginia, der krigens avgjørende kamp sto.

9000 britiske soldater ble avskåret ved byen Yorktown, og etter noen dagers beskytning måtte de alle kapitulere. Etter dette sviende nederlaget sto det klart at Storbritannia hadde tapt krigen. Nå fulgte to år lange forhandlinger før en fredsavtale omsider ble underskrevet, og amerikanernes selvstendighet var et faktum. Seieren gjorde den allerede mektige Washington til nasjonens helt. Snart sto han ved en skillevei der han måtte avgjøre hvordan han ville bruke sin særegne status.

Med freden var tiden inne for å avvikle hærens seierrike soldater. Soldatene hadde mye penger til gode, men kassen var tom, og Kongressen vurderte å stryke all gjelden sin. Det fikk offiserer til å gå sammen om et skriv som i truende vendinger forlangte hver eneste dollar utbetalt.

Trofaste tilhengere av Washington oppfordret ham til å sette seg i spissen for de misfornøyde. Han skulle bruke trusselen om et militærkupp til å presse innrømmelser ut av politikerne.

«Hæren er et farlig instrument å leke med», var Washingtons svar. Han aktet ikke å opphøye seg selv til diktator, og under et møte med hærens offiserer snakket han i klare vendinger.

«Jeg ber dere, mine herrer, om ikke å foreta dere handlinger som vil forminske den ære og besudle den heder dere hittil har oppnådd», sa Washington til forsamlingen. «Jeg oppfordrer dere til å ha full tillit til Kongressens hederlige intensjoner».


Gjennom hele livet hadde Wa­shing­ton vist at han var en mann med store ambisjoner og vilje til å lede andre. Men overfor de sammensvorne offiserene trådte han frem som en urokkelig demokrat. I hans verdensbilde var det æreløst å ta makten fra de lederne folket hadde valgt til å representere seg. 

Etter krigen trakk George Washington seg frivillig fra offentlighetens søkelys.

© Shutterstock

George Washington takket av

Washingtons krig var over, og en ny fase i livet kunne begynne. I London spurte kongen sine rådgivere om den amerikanske opprørsgeneralen nå ville være hærsjef eller statsoverhode. 

Svaret var at Washington aktet å trekke seg tilbake og leve et privat liv på sin plantasje.

«Hvis han gjør det, vil han være den største mann i verden», utbrøt kong Georg 3. forbløffet. I desember 1783 møtte Washington opp i Kongressen for å ta sin avskjed.
«Nå som jeg har avsluttet min oppgave, trekker jeg meg tilbake fra begivenhetenes sentrum», erklærte han, mens følelsene fikk hendene til å skjelve. «Jeg tar et varmt farvel med denne opphøyde forsamlingen, som jeg så lenge har handlet på ordre fra. Jeg fratrer herved min post og forlater offentlighetens tjeneste».

Et stormende bifall fulgte, og tårene fikk fritt utløp. Washington kunne ha hatt mer makt enn noen annen i den nye nasjonen, men ga den frivillig fra seg.

Washington bega seg hjem langs landeveien til Virginia og plantasjen Mount Vernon. Nasjonen var imidlertid ikke ferdig med eks-generalen, noe som trolig appellerte til forfengeligheten hans.

Først ble Washington formann for forsamlingen som utformet USAs grunnlov. Og deretter påtok han seg i 1789 å bli landets første president.

George Washington avskydde politikk

Det var opp til Washington å fylle sin nye posisjon med innhold, og han kunne ikke etterligne andre land, for USA var et politisk eksperiment. I mangel av andre forbilder bestemte han seg for å opptre som kongen i Storbritannia: en gallionsfigur som lot profesjonelle politikere gjøre arbeidet. Han foretrakk derfor å bli titulert «Deres høymektighet».

Som statsleder inntok Washington en opphøyet, men mest seremoniell rolle. Selv om grunnloven ga ham rett til å nedlegge veto mot lover, brukte han bare privilegiet to ganger. Først mot en lov som skulle gi flere plasser i Kongressen til USAs nordlige delstater, og dernest mot nedskjæringer i hæren.

Uten styring fra presidenten måtte ministrene hans selv utforme regjeringens politikk, og dyp uenighet kom til overflaten. Finansministeren og utenriksministeren kjempet om lederskapet og om hvorvidt USA skulle ha en sterk eller svak forbundsregjering. Motsetningsforholdet mellom de to utviklet seg til USAs første politiske partier. Det gjorde presidenten dypt frustrert. 


Washington hadde et ideal om at landets ledere skulle snakke seg frem til løsninger og deretter stå sammen om å gjennomføre dem. Partipolitikk var et onde som etter åtte år fikk ham til å forlate president­posten med en viss bitterhet.

«Partipolitikkens mange og hyppige skader er store nok til at det er kloke menns plikt å tøyle den». To år senere døde George Washington. Han hadde hatt æren som ledetråd hele livet. Og til amerikanernes hell regnet deres kjære frihetshelt det som en æressak å verne om demokratiet i den nyfødte nasjonen.
President George Washington skrev under 17. september 1787, og dermed hadde USA fått sin forfatning. Før det hadde politikerne utkjempet et bittert slag om maktfordelingen i det nye landet.
© Getty Images

Kanskje du er interessert i