Golda Meir - ofte omtalt som Israels jernlady - var en av grunnleggerne av staten Israel og ble i 1969 landets første og hittil eneste kvinnelige statsminister.
Hun ledet Israel i den vanskelige tiden etter seksdagerskrigen, da landet var under sterkt press fra de arabiske nabolandene.
Under Meirs regjeringstid brøt den spente situasjonen ut i yom kippur-krigen i 1973, der Meir styrte Israel gjennom konflikten med Egypt og Syria.
Det sto ikke skrevet i stjernene at Meir skulle lede et land da hun ble født i 1898 som datter av en snekker i Kyiv.
På jakt etter arbeid emigrerte den fattige familien til USA i 1906, der den unge Meir møtte sionismen.
De sionistiske ideene om at jødene skulle vende tilbake til Det hellige land, slo rot i den unge kvinnen, og i 1921 reiste hun til Palestina for å arbeide for opprettelsen av en jødisk stat.
Meir hadde et stort politisk talent
I Palestina engasjerte hun seg i arbeiderbevegelsen og fikk en så fremtredende politisk posisjon at Meir ble en av underskriverne av det nyfødte landets uavhengighetserklæring [da Israel ble grunnlagt i 1948] (https://historienet.no/samfunn/religionshistorie/israel-ble-skapt-av-kaos-i-midtosten).
Meir viste seg å besitte stor diplomatisk og politisk kløkt. Disse evnene gjorde henne til både Israels ambassadør i Sovjetunionen og senere til arbeidsminister og utenriksminister.
I 1969 steg Meir til landets høyeste embete som statsminister, men hennes tid på toppen var ikke uten kontroverser.
Hennes håndtering av yom kippur-krigen førte til betydelig kritikk, og hun gikk av i 1974.
Likevel forble arven hennes intakt, og hun huskes i dag som en av Israels mest betydningsfulle ledere.
Israel ble døpt i blod
Den 14. mai 1948 trakk Storbritannia seg fra sitt mandatområde i Palestina, og samme dag erklærte Israel opprettelsen av en jødisk stat. Allerede dagen etter havnet israelerne i krig med sine arabiske naboer - en konflikt som skulle sette blodige spor i flere tiår fremover.

Den arabisk-israelske krigen
Dato: 15. mai 1948-20. juli 1949
Etter Israels uavhengighetserklæring angrep en allianse av arabiske stater den nyutnevnte jødiske staten.
Resultat:
Kampene endte med våpenhvileavtaler, men Israel utvidet sitt territorium betydelig utover den opprinnelige delingsplanen som ble foreslått av FN i 1947. Over 700 000 palestinere mistet hjemmet sitt.

Suezkrisen
Dato: 29. oktober-5. november 1956
Israel invaderte den egyptiske Sinai-halvøya etter at Egypt nasjonaliserte Suezkanalen og blokkerte for israelsk skipsfart.
Resultat:
Konflikten endte med en våpenhvile der Israel trakk seg ut av Sinai i bytte mot visse garantier - blant annet at Suezkanalen skulle være åpen for israelske skip, og at en fredsbevarende FN-styrke skulle stasjoneres i Sinai.

Seksdagerskrigen
Dato: 5.-10. juni 1967
Etter langvarige fiendtlige handlinger innledet Israel et forebyggende luftangrep mot Egypt og beseiret Egypt, Jordan og Syria.
Resultat:
Israel erobret Vestbredden, Golanhøydene, Gazastripen og Sinai-halvøya. Dette førte til en radikal endring i Midtøstens geopolitiske forhold og skapte et nytt grunnlag for fremtidige konflikter i regionen.

Yom kippur-krigen
Dato: 6.-25. oktober 1973
Egypt og Syria innledet et overraskelsesangrep mot Israel på den jødiske helligdagen yom kippur.
Resultat:
Krigen endte med en våpenhvile som opprettholdt status quo med hensyn til territorier. Konflikten skapte imidlertid en følelse av sårbarhet i Israel og satte søkelyset på diplomati, noe som banet vei for flere fredsforhandlinger og avtaler.