National Photo Collection
Israelsk leder Golda Meir blant barn

Hvem var Golda Meir?

Hun ble født inn i en fattig familie i Ukraina, men steg til topps i Israels politiske system. Da landet igjen var i krig med sine naboer, tok Golda Meir over roret.

Golda Meir - ofte omtalt som Israels jernlady - var en av grunnleggerne av staten Israel og ble i 1969 landets første og hittil eneste kvinnelige statsminister.

Hun ledet Israel i den vanskelige tiden etter seksdagerskrigen, da landet var under sterkt press fra de arabiske nabolandene.

Under Meirs regjeringstid brøt den spente situasjonen ut i yom kippur-krigen i 1973, der Meir styrte Israel gjennom konflikten med Egypt og Syria.

Det sto ikke skrevet i stjernene at Meir skulle lede et land da hun ble født i 1898 som datter av en snekker i Kyiv.

På jakt etter arbeid emigrerte den fattige familien til USA i 1906, der den unge Meir møtte sionismen.

De sionistiske ideene om at jødene skulle vende tilbake til Det hellige land, slo rot i den unge kvinnen, og i 1921 reiste hun til Palestina for å arbeide for opprettelsen av en jødisk stat.

Meir hadde et stort politisk talent

I Palestina engasjerte hun seg i arbeiderbevegelsen og fikk en så fremtredende politisk posisjon at Meir ble en av underskriverne av det nyfødte landets uavhengighetserklæring [da Israel ble grunnlagt i 1948] (https://historienet.no/samfunn/religionshistorie/israel-ble-skapt-av-kaos-i-midtosten).

Meir viste seg å besitte stor diplomatisk og politisk kløkt. Disse evnene gjorde henne til både Israels ambassadør i Sovjetunionen og senere til arbeidsminister og utenriksminister.

I 1969 steg Meir til landets høyeste embete som statsminister, men hennes tid på toppen var ikke uten kontroverser.

Hennes håndtering av yom kippur-krigen førte til betydelig kritikk, og hun gikk av i 1974.

Likevel forble arven hennes intakt, og hun huskes i dag som en av Israels mest betydningsfulle ledere.

Israel ble døpt i blod

Den 14. mai 1948 trakk Storbritannia seg fra sitt mandatområde i Palestina, og samme dag erklærte Israel opprettelsen av en jødisk stat. Allerede dagen etter havnet israelerne i krig med sine arabiske naboer - en konflikt som skulle sette blodige spor i flere tiår fremover.

Krigere med tørklær og geværer
© The Palmach Archive

Den arabisk-israelske krigen

Dato: 15. mai 1948-20. juli 1949

Etter Israels uavhengighetserklæring angrep en allianse av arabiske stater den nyutnevnte jødiske staten.

Resultat:
Kampene endte med våpenhvileavtaler, men Israel utvidet sitt territorium betydelig utover den opprinnelige delingsplanen som ble foreslått av FN i 1947. Over 700 000 palestinere mistet hjemmet sitt.

Menn med geværer i hull
© Israel Defense Forces

Suezkrisen

Dato: 29. oktober-5. november 1956

Israel invaderte den egyptiske Sinai-halvøya etter at Egypt nasjonaliserte Suezkanalen og blokkerte for israelsk skipsfart.

Resultat:
Konflikten endte med en våpenhvile der Israel trakk seg ut av Sinai i bytte mot visse garantier - blant annet at Suezkanalen skulle være åpen for israelske skip, og at en fredsbevarende FN-styrke skulle stasjoneres i Sinai.

Smadrede fly sett ovenfra
© Government Press Office of Israel

Seksdagerskrigen

Dato: 5.-10. juni 1967

Etter langvarige fiendtlige handlinger innledet Israel et forebyggende luftangrep mot Egypt og beseiret Egypt, Jordan og Syria.

Resultat:
Israel erobret Vestbredden, Golanhøydene, Gazastripen og Sinai-halvøya. Dette førte til en radikal endring i Midtøstens geopolitiske forhold og skapte et nytt grunnlag for fremtidige konflikter i regionen.

Soldater under to flyvende helikoptre
© Israel Defense Forces

Yom kippur-krigen

Dato: 6.-25. oktober 1973

Egypt og Syria innledet et overraskelsesangrep mot Israel på den jødiske helligdagen yom kippur.

Resultat:
Krigen endte med en våpenhvile som opprettholdt status quo med hensyn til territorier. Konflikten skapte imidlertid en følelse av sårbarhet i Israel og satte søkelyset på diplomati, noe som banet vei for flere fredsforhandlinger og avtaler.