Bismarck

Jernkansleren samlet Tyskland

For 150 år siden ble Otto von Bismarck kansler i Preussen. Han erklærte da at tidens store spørsmål skulle løses “med blod og jern”. De ordene ga ham økenavnet Jernkansleren. Med hjelp av diplomatisk sluhet, rå militærmakt og bøttevis av konjakk samlet han de tyske småstatene til en europeisk stormakt, det tyske riket.

For 150 år siden ble Otto von Bismarck kansler i Preussen. Han erklærte da at tidens store spørsmål skulle løses “med blod og jern”. De ordene ga ham økenavnet Jernkansleren. Med hjelp av diplomatisk sluhet, rå militærmakt og bøttevis av konjakk samlet han de tyske småstatene til en europeisk stormakt, det tyske riket.

Scanpix/AKG-images & scala/BPK

Når en stor statsmann forbereder seg på å tre av etter et langt liv på maktens tinde, burde han trygt kunne lene seg tilbake på sine laurbær. Men ikke Otto von Bismarck.

Han lot seg i stedet fortære av hat til mannen som hadde satt en stopper for hans lysende karriere: den tyske keiser Vilhelm 2. Bismarck foraktet keiseren av hele sitt hjerte, han tålte ikke engang å se en mynt med keiserens profil, og han tilga aldri keiseren at han hadde tvunget ham til å søke avskjed som rikskansler.

Gjennom tre tiår hadde Bismarck kjempet for tysk storhet, og nådd målet med god margin. Med enestående politisk teft hadde han samlet Tyskland og skapt en ny, europeisk supermakt.

Takken var altså oppsigelse.

Tyskere i krig, 1800-tallet

Som kansler sørget Otto von Bismarck for at Preussen fikk en sterk og veltrent hær med moderne våpen, som bakladningsgeværet.

© Scanpix/AKG-images & scala/BPK

Otto von Bismarck ble bitter.

Han følte seg uunnværlig og underkjent, og selv om han i sine unge dager aldri hadde drømt om å bli en stor statsmann, savnet han det politiske livet så dypt og inderlig at han ikke var i stand til å nyte sitt otium.

Ikke engang nå når han var tilbake i landlige omgivelser som dem han vokste opp i, men som moren i sin tid hadde tvunget ham bort fra.

Mor bestemmer

Bismarck vokste opp på godset Schönhausen nær Magdeburg i kongeriket Preussen, som etter Østerrike var den nest største av de 39 statene Tyskland besto av.

Hans far, Ferdinand von Bismarck, var godseier, men av det sorgløse, late og udugelige slaget. Han var konstant på randen av konkurs – til konen Wilhelmines store bekymring.

Hun kom fra det bedre borgerskap og fra en rik familie, der den ene fremgangsrike akademikeren og byråkraten fulgte den andre som perler på en snor.

Allerede som 16-åring ble hun gift med Ferdinand, men hun trivdes ikke med å bo på landet. Hun var utpreget urban, og følte seg hjemme blant intellektuelle.

Hennes store drøm var at Otto, den yngste og flinkeste i barneflokken, skulle følge den stolte familietradisjonen. Da gutten var sju år, tok hun ham derfor med seg og flyttet til Berlin.

Her ble han skrevet inn på byens beste skole.

Kart over Tyskland, 1852
© Scanpix/AKG-images & scala/BPK

Tyskland 1852

Mellom-Europa er splittet opp i nesten 40 tysktalende land. De er selvstendige stater med egen utenrikspolitikk, men de samarbeider gjennom Det tyske forbund.

Landene sender delegater til Forbundsdagen i Frankfurt, og er forpliktet til å stille med soldater til forbundshæren.

Østerrike er det mest innflytelsesrike medlemmet av forbundet, Preussen en ambisiøs nummer to. Tre korte kriger gjorde Preussen til en stormakt:

  • Krigen mot Danmark
    – sikret Bismarck makten i Preussen.

  • Krigen mot Østerrike
    – kastet Østerrike ut av Det tyske forbund

  • Krigen mot Frankrike
    – samlet de tyske statene om Preussen.

Otto var på ingen måte fornøyd med den beslutningen.

Han elsket å bo på landet, og hatet moren for å ha revet ham opp med roten, men Wilhelmine var fast bestemt: Hennes sønn skulle bli akademiker – det var ikke noe å diskutere.

Gutten fant seg aldri til rette i Berlin, han følte seg ensom og ulykkelig, og avskydde de intellektuelle kretsene som moren førte ham inn i.

Og dersom han trodde at han skulle ta styringen over eget liv etter artium, så tok han feil: Moren insisterte på at han skulle studere juss, og i 1832 ble han sendt til universitetet i Göttingen.

Her var det imidlertid ikke bøkene som fenget den unge Bismarck. Han foretrakk vertshuset fremfor lesesalen, og jenter fremfor professorer. Med slike hobbyer pådro han seg på kort tid en betydelig gjeld.

Dermed bar det rett tilbake til Berlin, der han kunne bo hjemme mens han fullførte studiene.

Den gale junkeren

Bismarck fikk en stilling i den prøyssiske statsadministrasjonen i Aachen, men gjorde seg upopulær fra dag én. Han turet frem med sin utsvevende livsstil, skulket jobben, gikk på kasino og løp etter alle kvinner som krysset hans vei.

Samtidig vokste gjelden ham igjen over hodet.

Karrieren som embetsmann ble like kort som den var mislykket, og da moren døde i 1839, flyttet den nå 24 år gamle Bismarck hjem til et av familiens gods, der han kunne tre inn i rollen som gårdbruker.

Men hele livet hadde Bismarck følt seg malplassert, og det ble ikke bedre her. Han kjedet seg på landet, forførte bøndenes døtre, gikk på ville jaktturer og drakk som en svamp.

Da han på et tidspunkt slapp en rev løs i stuen hos en kvinnelig bekjent, sikret han seg tilnavnet «den gale junkeren».

Otto von Bismarck og Johanna von Puttkamer

Levemannen og hasardspilleren Otto von Bismarck falt først til ro da han møtte Johanna von Puttkamer.

© Scanpix/AKG-images

I 1847 snudde lykken, og de ville eskapadene ble avløst av sjelefred: Bismarck ble gift med kvinnen han ønsket å dele livet med, den strengt kristne godseierdatteren Johanna von Puttkamer.

Han ble selv dypt troende, og tok samtidig de første, famlende stegene inn i politikken. Han ble valgt inn i den prøyssiske stenderforsamlingen, Landdagen.

Der markerte han seg som erkekonservativ rojalist med mål om å knuse kreftene som krevde demokrati. Han var en svoren tilhenger av ideen om kongedømmet av Guds nåde, og sto last og brast med Fredrik Vilhelm 4., konge av Preussen og Bismarcks nære venn.

Med sin tynne, pipende stemme, som sto i pussig kontrast til hans barske og fyldige ytre, gikk han verbalt til angrep på enhver som satte spørsmålstegn ved den gamle samfunnsordenen.

Og når noen luftet tanken om å forene lappeteppet av tyske stater til én nasjon – et av tidens brennbare emner – avfeide han dem brutalt med bemerkningen:

«Vi er prøyssere og ønsker å forbli prøyssere!»

De ordene skulle han komme til å måtte bite i seg, men ennå hadde han ingen anelse – eller for den saks skyld visjoner – om at han en dag skulle bli mannen som forente Det tyske riket.

Preussens mann i Frankfurt

Fra Landdagen klatret Bismarck videre, da Fredrik Vilhelm i 1851 som takk for lojal støtte utpekte ham til Preussens representant i den fellestyske Forbundsdagen i Frankfurt.

«Jeg vil gjøre min plikt, måtte Gud gi meg den innsikt jeg behøver», var hans optimistiske innstilling til embetet.

Kongen hadde sett riktig da han sendte Bismarck til Frankfurt, for han kunne ikke ha funnet en mer lidenskapelig forkjemper for prøyssiske interesser.

Forbundsdagen var en kamp om herredømmet i Tyskland så smått under oppseiling, og rivalene var de sterkeste guttene i klassen, den falmende stormakten Østerrike og det fremadstormende Preussen.

Striden sto om hvorvidt en eventuelt kommende tysk nasjonalstat skulle utformes som stortysk, og dermed omfatte Østerrike, eller om den skulle være «lilletysk», og være dominert av Preussen og med Østerrike stående utenfor.

I den prøyssiske Landdagen hadde Bismarck igjen og igjen prediket samarbeid med Østerrike, nå skiftet han plutselig mening.

Han tålte ikke at østerrikerne betraktet deres eget land som den eneste stormakten i Tyskland.

Stadig havnet han i hissige diskusjoner med den østerrikske delegaten, og slo på et tidspunkt fast at «Tyskland er for lite til at det er plass til oss begge».

Bismarck faller dypt

Konflikten med Østerrike var det eneste Bismarck brant for i Frankfurt, og det så intenst at han ikke hadde en eneste sykedag – til tross for at han dampet på havannasigarer fra morgen til kveld og fråtset i favorittdrinken «Black Velvet», en blanding av mørkt øl og sjampanje.

Men i 1858 så hans politiske karriere ut til å få en brå slutt. Det året ble Fredrik Vilhelm så mentalt syk at broren Vilhelm 1. måtte overta makten.

Den nye regenten utnevnte en liberal regjering, og gjorde det klart at han ønsket å samarbeide med Østerrike.

I samme slengen sørget han for å sette Bismarck på sidelinjen. Han ble sendt langt unna begivenhetenes sentrum, til en post som sendemann først i St. Petersburg i Russland og deretter Paris.

Men i 1862 var det igjen bruk for Bismarck.

Kongen sto til halsen i problemer fordi flertallet i Landdagen nektet å bevilge penger til å bygge ut og modernisere den prøyssiske hæren.

Vilhelm 1. trengte desperat en mann som torde å trosse flertallet, og Otto von Bismarck var rette typen – motet hans var uforlignelig, og viljestyrken legendarisk.

1864 maleri av etterspillet

Krigen mot Danmark ble avgjort i to blodige slag som kostet mer enn 1500 dansker livet. Etter krigen slapp prøysserne 3500 fanger fri.

© Scanpix/AKG-images

Med ryggen mot veggen så ikke Vilhelm noen annen utvei enn å utnevne Bismarck til prøyssisk kansler og utenriksminister, og dermed sto godseiersønnen i en alder av 47 år på maktens tinde.

Riktig nok hadde han verken erfaring som minister eller kjennskap til økonomi, men han hadde noe annet: en drøm om et sterkt Tyskland under prøyssisk ledelse.

På et møte i Landdagens budsjettutvalg understreket Bismarck behovet for å styrke hæren, og i en profetisk tale som aldri ble glemt, erklærte han at «tidens store spørsmål løses ikke med taler og flertallsbeslutninger, men med blod og jern».

Med dette utsagnet la Bismarck kortene på bordet. Selv om han til enhver tid foretrakk å nå sine mål med fredelige midler, betraktet han krig som et nødvendig onde – «når alle andre muligheter er uttømt».

Så da flertallet i Landdagen fortsatt nektet å godkjenne utgiftene til å utvide hæren, gjorde Bismarck kort prosess: Han trumfet gjennom militærbudsjettet uten å gå veien om forfatningen og parlamentet.

Det fikk politikerne til å fråde av raseri.

I krig mot Danmark og Østerrike

Med en sterk hær hadde Bismarck redskapet til å forfølge stormaktsdrømmen. Nå manglet han bare en krig som kunne få fart på utviklingen og samle befolkningen bak kongen og ham selv.

En krise mellom Danmark og den tysksinnede befolkningen i hertugdømmene Schleswig og Holstein var en gavepakke til Bismarck.

Den danske regjeringen hadde i strid med internasjonale avtaler vedtatt en forfatning som innlemmet Schleswig i kongeriket. Det vakte raseri i Tyskland.

I den spente atmosfæren truet Bismarck i allianse med Østerrike med å okkupere Schleswig hvis ikke Danmark opphevet forfatningen.

Bismarck hadde ikke glemt at han hatet Østerrike, men av politiske årsaker var det lurt å glemme de anti-østerrikske holdningene en stund:

«Senere får vi se om det kommer et atskillelsens øyeblikk, og hvem som fremkaller det», betrodde han sin ambassadør i Frankrike.

Den danske regjeringen avviste Bismarcks krav, og dermed var den prøyssisk-østerrikske okkupasjonen en realitet.

Tysklands krig mot Østerrike 1866

Vilhelm 1. og kansler Bismarck deltok selv i det avgjørende slaget ved Königgrätz, der den østerrikske hæren led et totalt nederlag.

© Scanpix/AKG-images

Kampene endte snart med tysk triumf. Danmark måtte avstå Schleswig og Holstein til Preussen og Østerrike, og Bismarck og kongen ble hyllet som helter.

Bismarcks politiske liv var reddet, og nå pønsket han på det endelige oppgjøret med Østerrike. Han snakket åpent om å «befri Tyskland fra Østerrikes dominans».

Slaget om overherredømmet i Tyskland sto i 1866, og ble utløst av stridigheter om Schleswig-Holstein. Gjennom kløktig diplomati sikret Bismarck seg at ingen andre stormakter i Europa kom til å gripe inn i konflikten.

Deretter lot han prøyssiske styrker rykke inn i det østerrikske Holstein, og fremprovoserte en krig som Østerrike tapte.

Frederik 3., Vilhelm 1., Vilhelm 2. og Frederik Vilhelm

Tysklands tre keisere samlet. Da lille prins Fredrik Vilhelm ble voksen, gikk keiserriket under.

© Bundesarchiv 102-00625a

Preussen i 245 år

1701:

Kurfyrst Fredrik av Brandenburg utroper landet sitt til kongeriket Preussen. De neste 170 årene sørger etterfølgerne hans på tronen for at Preussen vokser i areal, får en sterk administrasjon og en disiplinert hær med moderne våpen.

1871:

Etter krigen mot Frankrike samles landene i Det tyske forbund under den prøyssiske kongen Vilhelm 1. Han krones til keiser.

1888:

Blir kalt «trekeiseråret». Vilhelm 1. dør, og etter bare 99 dager dør også Fredrik 3. 15. juni bestiger Vilhelm 2. tronen.

1890:

Vilhelm 2. avskjediger Bismarck etter lang tids uenighet.

1914:

Første verdenskrig bryter ut. Tyskland kjemper sammen med Østerrike-Ungarn og Tyrkia.

1918:

Tyskland taper krigen, og Vilhelm 2. tvinges til å gå i eksil i Nederland. Landet blir en føderasjon der hver enkelt delstat har et parlament. Preussen er føderasjonens største og mest folkerike medlem.

1933:

Nazistene tar makten i Tyskland. De ser seg som Preussens arvtakere og videreutvikler den berømte prøyssiske disiplinen.

1946:

De allierte seierherrene avvikler Preussen. Delstatens landområder, som er spredt over store deler av Tyskland, legges til de nyopprettede delstatene.

Kansler i krampegråt

Vilhelm 1. hadde motstrebende latt seg trekke inn i krigen, og etter suksessen krevde han å få nyte seierens frukter i form av territoriale gevinster, eller i det minste en prøyssisk seiersmarsj gjennom det beseirede Wien.

Men Bismarck sa nei. Han forutså at Preussen snart kunne få bruk for Østerrikes velvilje, og ville gjøre alt for ikke å ydmyke krigens taper.

I to dager kranglet Bismarck voldsomt med kongen og hans generaler. Bismarck raste, brast i krampegråt, kastet seg på gulvet, knuste tallerkener, hulket og truet med å hoppe ut av vinduet.

Kongen, som for øvrig var vant til å se kansleren utfolde seg på den måten i forsøket på å få viljen sin, endte med å bøye seg.

Det var en kjensgjerning at Bismarck hadde stor makt over Vilhelm 1., og dersom det en sjelden gang ikke ble slik han ville, kunne han finne på å fnyse til regenten:

«Det fins hvite mennesker, det fins svarte mennesker, og så fins det monarker!»

Med seieren over Østerrike opprettet Preussen i 1866 Det nordtyske forbund, som omfattet 22 stater under prøyssisk ledelse.

I hjemlandet ble Bismarck hyllet som tidenes helt, men han var ikke uberørt av den blodige krigen. Han erklærte at «ingen som har sett inn i øynene på en døende mann på slagmarken vil gå i krig igjen med lett sinn».

Det politiske arbeidet hadde tæret på kreftene, og han begynte å snakke om å trekke seg ut av politikken.

Men i stedet for helt å slippe maktens tøyler nøyde han seg med å forlate rampelyset en stund, og trekke seg tilbake til sitt sammensurium av en embetsbolig i Berlin.

På gulvet sto massevis av malerier og ventet på å bli hengt opp, selv kjøkkenet var i en elendig forfatning, og maten måtte bestilles utenfra.

Boligen var uegnet til representasjon, men Bismarck brydde seg ikke.

«Det som ikke tilhører meg, interesserer meg ikke», slo han fast når diplomater og annet fintfolk som kom på besøk måtte tråkle seg vei gjennom bokstabler, gammelt skrot og kostbare gaver fra statsoverhoder.

På gulvet sto massevis av malerier og ventet på å bli hengt opp, selv kjøkkenet var i en elendig forfatning, og maten måtte bestilles utenfra.

Vinkjelleren var det til gjengjeld ingenting i veien med; her lå over 10 000 flasker på rad og rekke.

Den imponerende samlingen var helt i tråd med Bismarcks erklærte mål om å rekke å drikke minst 5000 flasker sjampanje i løpet av sitt liv – naturligvis i tillegg til øl, bordvin og konjakk.

Sistnevnte var nok en favoritt; når han holdt tale, hadde han alltid et konjakkglass for hånden, og han kunne gjerne tømme det 20 ganger i løpet av talen.

Karikatur av Otto von Bismarck

Bismarck ble et hyppig offer i satire-tegninger. Spissen på den prøyssiske pikkelhjelmen har grodd fast i pannen.

© Scanpix/AKG-images

Napoleon 3. provoseres til krig

Den selvvalgte pausen varte ikke lenge. Av natur var Bismarck en rastløs sjel, alltid på utkikk etter nye utfordringer.

Med sin aldri sviktende evne til å skape en krise når han trengte det som mest, fikk han i juli 1870 provosert erkefienden Frankrike til å erklære krig mot Preussen.

Denne krigserklæringen skulle vise seg å være særdeles uoverveid, for franskmennenes styrker var sørgelig underlegne, og ble på kort tid slaktet av den tyske hæren.

Fyrster og politikere i hele Tyskland var over seg av begeistring over suksessen på slagmarken, og Bismarck hadde nå de aller beste forutsetninger for å samle riket og sette punktum for en epoke der de tyske statene hadde vært kasteballer for andre nasjoner.

Han måtte bare få overtalt de sørtyske fyrstene til å støtte opp om planen.

«Det er ikke lett å være keiser under en slik kansler». Vilhelm 1.

Slik et sjakkgeni selvsikkert manøvrerer brikkene på brettet, spilte Bismarck fyrstene ut mot hverandre.

To av i alt tre insisterte på fortsatt å bevare sin uavhengighet, men ved å forhandle med dem hver for seg og skremme dem med at de to andre hadde samtykket, klarte Bismarck å overtale alle til å slutte opp om en forent nasjon.

  1. januar 1871 ble dagen da Bismarck omsider kunne se sitt politiske livsverk kronet med suksess: Ved en seremoni i Speilsalen i Versailles like utenfor Paris, lot han Vilhelm 1. utrope til keiser over et samlet Tyskland, Det tyske riket. En ny europeisk supermakt var født, en drøm var gått i oppfyllelse, og Bismarck ble «rikskansler».

Æresbevisninger og ordener i alle avskygninger haglet nå over ham – han ble både greve, fyrste og hertug – men Bismarck lot seg ikke imponere.

Da Vilhelm 1. tildelte ham et storkors med diamanter, var Bismarcks lakoniske kommentar:

«Jeg ville heller hatt en hest eller en tønne god rhinskvin».

Én ting satte Bismarck likevel høyt: jord. Da keiseren ga ham godset Fried-richsruh i nærheten av Hamburg, et av de største i Tyskland, var Bismarck en fornøyd mann.

Selv om han nå bekledde det mektigste embetet i Europa, foretrakk Jernkansleren å holde lav profil.

Han ville heller isolere seg på Friedrichsruh enn å omgås de ledende kretser i Berlin, og han var etter hvert temmelig mett på suksess.

«Jeg kjeder meg. De store tingene er gjort. Det tyske rike er skapt», forklarte han.

I månedsvis holdt Bismarck seg unna Berlin, men når han endelig var i byen, hadde han møte med Vilhelm hver ettermiddag for å drøfte tingenes tilstand.

Forholdet deres kunne minne om et eldre ektepar som kjenner hverandre ut og inn, og etter en av diskusjonene deres sukket Vilhelm:

«Det er ikke lett å være keiser under en slik kansler».

Eventyrslottet Neuschwanstein

Bayerns kong Ludvig 2. brukte Bismarcks penger til blant annet å bygge eventyrslottet Neuschwanstein.

© Library of Congress

Bismarck bestakk motstandere

I tillegg til forhandlingstalent og rå makt benyttet Otto von Bismarck også bestikkelser for å få gjennom politikken sin. Pengene sikret han seg etter krigen mot Østerrike, der kongeriket Hannover var på taperens side.

Kongen måtte gå i eksil, og formuen hans på 48 millioner riksmark ble konfiskert. I årenes løp fikk for eksempel Bayerns konge, Ludvig 2., et millionbeløp for å støtte Bismarck. Kritiske journalister ble også kjøpt.

Bismarck foraktet journalister, og omtalte dem som reptiler. Derfor ble det hemmelige fondet iblant omtalt som «Reptilfondet».

Selv om rikskansleren fortsatt hadde kampånden i behold, var ikke helsen hans lenger det den hadde vært.

Den livslange kjærligheten til mat og alkohol hadde satt sine spor, og Bismarck så ut som en olding, selv om han bare var midt i 50-årene. Han led av konstant tannverk, og fikk ikke sove.

I stedet lå han og ruget over verdens elendigheter. «Jeg har tilbrakt hele natten med å hate», fortalte han en bekjent etter nok en søvnløs natt.

Ny mann på Tysklands trone

I sin tid som rikskansler brukte Bismarck kreftene på å verne om nasjonalstaten han hadde skapt.

«Når vi er kommet inn i en god havn, bør vi være fornøyde og utvikle og bevare det vi har oppnådd», forklarte han.

Bismarck var sjefen, og sto bare til ansvar for keiseren. Han lot ham i grove trekk få det slik han ville ha det. Men da keiseren døde i 1888, trakk mørke skyer sammen over Bismarck.

Sønnen, Fredrik 3., døde etter bare 99 dagers regjeringstid og ble etterfulgt av sin egen sønn, Vilhelm 2., som keiser.

I motsetning til bestefaren insisterte Vilhelm 2. på å være herre i eget hus, men Bismarck tok ham ikke alvorlig.

Han fortsatte sin enerådige stil, og hvis den unge keiseren kom med et forslag, kvitterte Bismarck med en hånlig bemerkning om hvor idiotisk forslaget var.

«Nonsens», kunne han fnyse.

I 1890 førte maktkampen til et åpent oppgjør: I mange år hadde Bismarck bekjempet sosialistene med alle midler, men likevel fikk det sosialdemokratiske partiet (SPD) ved et valg i februar 1890 flere stemmer enn noe annet parti.

Bismarck oppfordret derfor til statskupp, men Vilhelm 2. avviste ham. Keiseren nektet å få sine første regjeringsår tilsølt av blod, og tvang sin 74 år gamle rikskansler til å søke avskjed.

Bismarck var både rystet og rasende, og i avskjedssøknaden la han ikke skjul på at han betraktet seg selv som den eneste «uunnværlige mann» i riket.

Etter tre tiår som en av Europas ledende statsmenn søkte Bismarck 18. mars 1890 om avskjed i nåde, og forlot Berlin.

Gatene var fulle av beundrere som ville ta farvel, og på togstasjonen var alle landets viktigste ledere, bortsett fra keiseren, møtt opp.

Da toget rullet ut av perrongen, begynte et militærorkester å spille en sørgmodig marsj.

«En statsbegravelse med alle æresbevisninger», konstaterte ekskansleren, idet han lente seg tilbake i setet.

Bismarck-statue i Hamburg

Bismarcks død utløste landesorg i Tyskland. Hundrevis av byer hyllet ham med statuer og minnesmerker. Den 15 meter høye Bismarck-statuen i Hamburg ble avduket i 1906.

© Polfoto/Ullstein bild

Bismarck dør bitter

Resten av livet tilbrakte Bismarck med å hate Vilhelm 2. i sitt nå ufrivillige eksil på Friedrichsruh. Han svertet keiseren i intervjuer, hånte politikken hans og la alltid fra seg mynter slik at regentens profil vendte ned.

«Så slipper jeg å se på den falske masken», snerret han, selv om han innerst inne håpet at keiseren en dag ville erkjenne sitt feilsteg og kalle ham tilbake.

I 1894 døde Bismarcks kone Johanna, og han mistet livsgnisten.

«Jeg kan nå bare se frem til én lykkelig dag i mitt liv. Den dagen da jeg ikke våkner mer» Otto von Bismarck

«Jeg kan nå bare se frem til én lykkelig dag i mitt liv. Den dagen da jeg ikke våkner mer», skrev Bismarck i dagboken.

Dagen kom den 30. juli 1898. På dødsleiet slo Bismarck plutselig ut med hånden og erklærte: «Det er umulig av hensyn til statens vel».

Det ble likevel ikke hans siste ord. Litt før klokken 23.00 ble han tilbudt en skje med litt vann, men han slo rasende skjeen til side og ropte «fremad!».

Så grep han et vannglass og tømte det før han trakk sitt siste sukk.