Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

John F. Kennedy ble helt etter katastrofalt oppdrag

En natt i 1943 blir en torpedo­båt ført av USAs senere president John F. Kennedy knust av en japansk destroyer. Etter en seks km lang svømmetur i farvann fullt av haier, får Kennedy reddet det meste av mannskapet i land på en øde tropeøy uten vann.

John F. Kennedy bak rattet under ulykken

Motortorpedobåten PT-109 glir sakte gjennom det mørke vannet. Bare den ene motoren er i gang, og duren fra den er så lav at den neppe kan høres gjennom bølgeskvulp og den lette brisen som smyger seg rundt baugen på fartøyet.

Den 26 år gamle løytnanten John F. Kennedy sitter ved roret. Rundt ham ligger natten svart som kull. Et rop fra kanontårnet bryter stilheten; “Skip klokken to!”. Kennedy snur hodet mot styrbord. En mur av mørkt stål tårner seg opp over båten.

“Klart skip!”, roper Kennedy. Han kan høre ordren bli gjentatt. Ved siden av ham står radiomannen John Maguire og famler seg frem til medaljongen med bildet av Jomfru Maria som han bærer rundt halsen.

“Hellige Maria. Guds mor…”, begynner han å be, mens den store, mørke skyggen vokser i rasende fart.

Kennedy griper hardt om roret, men blir kastet bort idet det enorme skipet treffer den lille MTB-en.

Som en skarp kniv skjærer den japanske destroyeren seg tvers gjennom styrehuset få meter fra Kennedy og Maguire. Det høres en kraftig eksplosjon.

En gulrød flamme skyter opp i luften, og et øyeblikk er det som om hele skroget på destroyeren gløder.

Kennedy kjenner at ryggen gjør vondt, men synet av flammene får ham til å ta seg sammen. “Alle mann i vannet,” roper han.

Kennedy satt ved roret da destroyeren skar tvers gjennom torpedobåten.

© Scanpix

Amerikanerne aner knapt hva som har truffet dem, men PT-109 har akkurat blitt rent i senk av den 115 meter lange japanske destroyeren Amagiri.

Skipet består av 2000 tonn stål og kan bevege seg fremover med 38 knop – 70 km/t. Etter påseilingen forsvinner det i natten.

Senkingen av MTB-en er den ydmykende avslutningen på et alt annet enn vellykket oppdrag. Datoen er 1. august 1943.

Sammen med 15 andre MTB-er har Kennedy forsøkt å avskjære en japansk konvoi med forsterkninger til de delene av Salomonøyene som fortsatt er på japanske hender.

Men amerikanerne har ikke klart å gjøre skade på de fiendtlige skipene, og nå er de andre torpedobåtene på vei tilbake til basen.

Bare PT-109 ligger alene igjen som et amputert vrak, omspunnet av flammer.

Katastrofen er resultatet av et bevisst valg fra Kennedys side. Med lav fart unngår han en lang, hvit kjølvannsstripe som kan oppdages av lavtflygende japanske fly selv om natten.

Men den lave farten gjør det samtidig umulig å manøvrere raskt nok da destroyeren dukker opp.

MTB-ene var av kryssfiner. De var lynraske, men også ekstremt sårbare. Foto: Granger Collection

MTB-ene lå tynt an

De var små og raske, og hadde slagkraft til å senke et slagskip. Og så var de billige å bygge. De ble kalt “The dispensables”, fordi de kunne ofres om nødvendig.

“Moskito-flåten”, “kryssfinerkistene”, “de unnværlige”, “brølende monstre” – de amerikanske såkalte Patrol Torpedo Boats hadde mange navn.

På Salomonøyene kjempet båtenes besetninger en tapper kamp mot japanske forsyningskonvoier. I nattens mulm og mørke angrep de fiendens skip med torpedoer.

MTB-ene overlevde på hurtigheten, manøvreringsdyktigheten og på at de kunne skjule seg i mørket.

Hvis de ble oppdaget, kunne det få fatale følger, for de var så godt som forsvarsløse overfor fiendtlige destroyeres tyngre og mer langtrekkende artilleri.

Båtene seilte på høyoktan flybensin og fulltreffere var ofte ensbetydende med en plutselig død for hele besetningen.

PT-109, som tilhørte den største klassen av motortorpedobåter, var 24 meter lang. Båten var utstyrt med fire Mark VIII-torpedoer.

Det var en slagkraftig type som kunne senke ethvert skip, men var for langsomme til å være effektive mot de raske japanske destroyerne, som uten problemer kunne seile fra dem.

MTB-en var bygd av kryssfiner og tre for å begrense vekten og dermed øke farten. Den hadde plass til maksimalt 17 mann, men selv med en mindre besetning var det trangt om plassen.

I mai 2002 ble vraket av PT-109 lokalisert av Robert Ballard, som også er kjent for å ha funnet Titanic. Ingen av besetningsmedlemmene på PT-109 levde lenge nok til å høre om funnet.

To menn fra John F. Kennedys skip er savnet

I de første kaotiske sekundene kan Kennedy bare se Maguire og skipets kokk, Edgar Mauer. Resten av den 13 mann store besetningen er borte. Vraket av MTB-en flyter fortsatt, men flammene rundt det er heldigvis i ferd med å dø ut.

De tre mennene klatrer om bord.

Oppe på vraket finner de båtens signallamper. De lar lyskjeglen sveipe over vannet. Stillheten er illevarslende. Kennedy tar av seg skjorten og skoene og glir ned i vannet.

En gjennomtrengende stank av bensin henger over den speilblanke overflaten. Til Kennedys store lettelse begynner mennene å gi seg til kjenne rundt ham en etter en. Noen er uskadde, mens andre er ille tilredt.

Verst står det til med maskinisten Patrick McMahon. Han befant seg alene under dekk da båten ble truffet. Han hørte et voldsomt brak og så en vegg av ild komme mot seg.

Etter ilden kom vannet og en veldig kraft trakk ham ned i dypet. Da han fikk kjempet seg opp på overflaten, lå flammene over vannet. Svært forbrent flyter han nå rundt i redningsvesten sin, ute av stand til å bevege seg.

“Svøm videre, skipper. Kom deg av gårde, jeg er ferdig”, sier han til Kennedy, som svarer med å gripe ham i kragen og trekke ham med tilbake til vraket.

Et annet besetningsmedlem, William Johnston, er omtumlet etter å ha pustet inn bensindamp, og først senere får de andre historien om hvordan han våknet og så rett opp i det mektige skroget til Amagiri.

Deretter ble han trukket ned av suget fra destroyerens propeller. Mens han kjempet seg opp, fikk han lungene fylt med vann og bensin. Han hoster voldsomt og er i elendig forfatning.

To menn mangler fortsatt. De overlevende bruker hele den lange natten på å rope etter dem. De får aldri noe svar.

John F. Kennedy redder McMahon

Morgenen 2. august kommer med nytt håp. Alle holder motet oppe i forventning om at de snart vil høre brølet fra en MTB som kommer for å redde dem. Men med lyset kommer også faren for å bli oppdaget av fienden.

Japanske fly patruljerer regelmessig farvannet og pilotene kan umulig unngå å få øye på det drivende vraket som ennå blir holdt flytende av sine vanntette skott.

Hvis de ikke snart blir plukket opp, må de selv komme seg unna. Tiden er knapp. Hvor knapp finner de ut rundt klokken 10 om formiddagen, da restene av PT-109 ruller rundt og legger seg med bunnen i været. De må komme seg vekk, men hvor?

Mot øst ligger Kolombangara Island, som er full av japanere. Mot vest ligger en liten øygruppe omgitt av et rev. Utenfor revet ligger stredet Ferguson Passage, som MTB-ene jevnlig passerer på sine patruljer.

Øyene vil være det perfekte utgangspunktet for å få marinens oppmerksomhet. Hvor nødig mennene enn vil, må de i vannet igjen.

“Kommer vi noen gang levende fra dette her?” spør en av dem spakt.

“Det gjør vi nok,” svarer Kennedy. “Jo, selvsagt gjør vi det!”.

Plum Pudding Island heter øya som ligger knapt seks kilometer fra vraket. Selv for Kennedy, som har vært konkurransesvømmer på laget til Harvard-universitetet, vil turen være lang.

For de sårede er avstanden nærmest uoverkommelig. Kennedy finner en lang planke som har vært brukt som støtte til en av kanonene på båten, og sier til mennene at de skal holde seg ved den.

Planken kan ikke holde alle flytende, men den fungerer som samlingspunkt og gir trygghet for mennene mens de sparker og plasker seg av sted, iført marinens blå redningsvester.

Det første tilflugtssted, Plum Pudding Island, er siden blevet omdøbt til Kennedy Island. Foto: AFP

Bare McMahon er for svak til å klare seg selv. Saltet svir i sårene og han er overbevist om at han kommer til å dø mens Kennedy hjelper ham ut i vannet.

Med en kniv kutter Kennedy den lange stroppen bak på McMahons redningsvest og plasserer den mellom tennene sine. Slik trekker han McMahon gjennom vannet.

Liggende på ryggen kan ikke McMahon se annet enn himmelen og toppen av vulkanen på Kolombangara Island. Bak seg hører han vannet plaske rundt planken med de ni mennene.

Tankene kretser rundt faren for å møte en hai. Han er sulten, tørst og smertelig klar over at skjebnen hans avhenger av skipperens utholdenhet. Han hører Kennedy puste tungt bak seg mens han arbeider seg gjennom vannet med lange, seige tak.

Fire timer senere faller Kennedy om i den hvite sanden i strandkanten. Han er totalt utmattet og kjeven verker etter den lange svømmeturen med McMahon på slep.

McMahon kommer seg opp på knærne og kryper over for å hjelpe ham opp. Men ikke før har Kennedy kommet seg på beina så begynner han å kaste opp og faller om på nytt.

Først etter noen minutter greier de to mennene å få slept seg inn under noen busker, derfra kan se de andre nå inn til land. Besetningen har akkurat rukket å samle seg under buskene da en japansk båt passerer like ved.

Mennene gyser ved tanken på hva som kunne ha skjedd hvis den hadde kommet bare noen minutter tidligere.

Plum Pudding Island er en øy av sjelden frodighet og tropisk skjønnhet; palmer strekker seg mot himmelen og sanden er dekket med skjell og koraller.

Rundt om den hvite sandstranden bølger vannet i mintgrønne og safirblå farger, men de elleve mennene fra PT-109 enser knapt noe av dette.

De tenker bare på å komme seg trygt hjem. De er også tørste, og på Plum Pudding Island fins det ikke noe ferskvann. Øya er ikke et varig tilfluktssted.

Selv om de andre protesterer, bestemmer Kennedy seg for gå i vannet igjen og finne et sted der han kan signalisere til de amerikanske båtene som pleier å passere på sine nattlige patruljeturer.

Det hviler en sær, spøkelsesaktig stemning over revet da Kennedy begir seg ut i det nattemørke vannet med pistolen bundet rundt halsen og skipets store batterilykter innsvøpt i en redningsvest. Noen steder er det så grunt at han kan vasse.

Andre steder faller han i dype hull. Fra tid til annen forvandles den faste grunnen under føttene hans til en levende skapning som glatt og lydløst forsvinner i dypet.

Han mister retningssansen og driver rundt. Fantasier om hvor deilig det skal bli når en MTB viser seg i mørket, veksler med det dypeste mismot.

John F. Kennedy

John F. Kennedy ville for enhver pris aktivt med i krigen.

© Scanpix

John F. Kennedy bløffet seg inn i forsvaret

John F. Kennedy fikk sin far til å trekke på sine gode forbindelser og skaffe en falsk legeerklæring. Uten den ville han ha blitt dimittert på flekken.

“Jeg tror jeg ler meg i hjel. Av alle personer på denne jord så innkaller de deg!” skrev en av John F. Kennedys venner til ham da han høsten 1940 fikk beskjed om å møte opp til militærtjeneste.

Kennedy hadde alltid vært sykelig. Da han var tre år gammel holdt han på å dø av skarlagensfeber.

Som ung led han av difteri, allergi, blindtarmsbetennelse, tykktarmskatarr, gulsott, lungebetendelse, synsforstyrrelser og besvimelsesanfall. Han var radmager og hadde store smerter i ryggen.

Kennedy var imidlertid fast bestemt på å tjenestegjøre, og da han strøk på den fysiske testen, ba han sin far om hjelp.

Faren, Joseph Kennedy, hadde gode forbindelser til sjefen for marinens etterretningstjeneste, som “ordnet” en falsk legeattest.

I oktober 1941 ble Kennedy dermed løytnant i marinen og i juli 1943 fikk han oppfylt drømmen om å tjenestegjøre på en motortorpedobåt.

Kennedy selv nevnte aldri helseproblemene sine i forbindelse med PT-109s forlis, og tok i det hele tatt avstand fra helterollen. Da han senere i karrieren ble spurt hvordan man blir helt, svarte han:

“Det var ikke vanskelig. De skar MTB-en min i to på midten.”

Etter PT-109 fikk Kennedy kommandoen over en ny MTB og var med på å redde amerikanske soldater fra et synkende fartøy, men etter to måneder tvang helseproblemene ham til å gi opp aktiv krigsdeltagelse.

Heltestatusen fikk han imidlertid mye igjen for da han senere bestemte seg for å satse på en politisk karriere. Da han tiltrådte som USAs president ble begivenheten markert med en stor militærparade.

Blant kjøretøyene i opptoget var en gigantisk blokkvogn med en MTB på planet, og for anledningen var torpedobåten dekorert med navnet PT-109 med kjempebokstaver.

John F. Kennedy er fremdeles forsvunnet

På Plum Pudding Island faller regnet tungt. For å lindre tørsten slikker mennene dråpene av bladene på buskene. Flere ganger mener de å se Kennedy nede i vannkanten, men de blir skuffet hver gang. Skipperen er fortsatt borte.

Tirsdag 3. august våkner de med bange anelser. Det virker nå sannsynlig at Kennedy har druknet. Johnston er stadig omtåket og McMahon har sterke smerter. Tørsten begynner å bli uutholdelig for dem alle.

Mauer, skipskokken, klatrer opp i en av palmene og forsøker å riste løs noen kokosnøtter. Halvveis oppe biter en stor, rød maur seg fast på leggen hans. Han må gli ned og plukke den av med neglene.

Endelig kommer han seg til topps og et par nøtter faller på bakken. Med en kniv åpner Mauer den ene og slurper den søte melken i seg.

Den forbrente McMahon ser på, men sier ikke noe. Johnston får medlidenhet med ham og spør om Mauer har tenkt å dele.

“Det ligger jo to til der,” mumler Mauer, og peker på nøttene på bakken mens han slurper videre.

“Har du fått nok,” kommer det sarkastisk fra en av de andre da Mauer omsider har tømt kokosnøtten.

Mauer ser på McMahon og det går opp for ham at verken han eller Johnston har styrke til å åpne en kokosnøtt. Han skammer seg over grådigheten sin.

Endelig kommer noe til syne i vannkanten og denne gangen er det Kennedy. Han ser elendig ut, avmagret og med ringer under de blodskutte øynene.

Den før så solbrune kroppen har fått et gulaktig skjær. Mens han kaster opp mumler han noe om å ha gått seg vill i natten, før han sovner. Resten av ettermiddagen sitter de andre rundt ham, tørste, sultne og motløse.

Neste natt drar en av de andre offiserene, George “Barney” Ross, ut på revet, men heller ikke han får kontakt med noen. Situasjonen begynner å bli kritisk for de skipbrudne.

Det er nå onsdag og fire dager har gått siden de ble rent i senk. Mange av dem har ikke spist siden.

Det står dårlig til med McMahon. Store skorper på øyelokkene gjør det vanskelig å se skikkelig, og håndflatene er svulmet opp slik at de ligner groteske puter.

Det forbrente kjøttet har begynt å sprekke og lukte råttent. Verst av alt er den manglende utsikten til å bli reddet. Mennene begynner å bli redde.

Tankene kretser rundt familien hjemme og mange spør seg selv hvorfor de i det hele tatt vervet seg i krigen.

Noen begynner å kritisere marinen, som tilsynelatende ikke har løftet en finger for å komme dem til unnsetning.

Overfor de to andre offiserene legger ikke Kennedy fingrene imellom, men overfor mennene forsøker han å virke glad og optimistisk.

John F. Kennedy drikker seg syk

Fra stranden kan de se over til den nærliggende øya Olasana. Her er det flust av kokospalmer, og dessuten ligger øya rett ut mot Ferguson Passage, der MTB-ene pleier å seile.

De bestemmer seg for å svømme dit. Turen foregår som sist med McMahon på slep etter Kennedy.

Mennene er fryktelig tørste. Så snart de kommer frem kaster de seg over noen kokosnøtter som ligger på bakken. Kennedy og McMahon er de første som drikker, og de blir begge syke.

De andre bestemmer seg for å vente litt med å drikke. Øya ser ut til å være dobbelt så stor som Plum Pudding Island, men amerikanerne føler ikke for å utforske den, for som en av dem sier: “Hvorfor oppsøke problemene?”

Da mørket faller på, sover mennene tett sammen for å holde varmen. Fremmede lyder fyller natten. Ingen vet om de er alene på øya eller om de har havnet midt i fiendeland.

Enhver raslelyd får dem til å se seg usikre om. McMahon lytter til lyden av regn mot løvet. Leppene hans er sprukne og tørre og han reiser seg for å slikke på bladene. Stille sniker han seg frem i mørket. Så stivner han.

Få meter fremme ser han omrisset av en liten, tett skikkelse. En mann står ubevegelig og stirrer ufravendt på ham. McMahon er fortapt.

Han har verken pistol eller kniv på seg, og de forbrente føttene hans kan ikke bære ham raskt nok til at han kan komme seg unna en angripende japaner.

Sekundene går uten at noen av mennene rører seg. Så går det opp for McMahon at hvis han hadde stått overfor en bevæpnet fiende, ville denne forlengst ha kastet seg over ham.

I det samme gjenkjenner han radiomannen Maguire, som er like skrekkslagen som han selv.

Amerikanerne møter to fremmede

Neste dag svømmer Kennedy og Ross over til øya Naru like ved. Herfra har de fritt utsyn over Ferguson Passage. Et ideelt sted for en japansk observasjonspost, tenker de og grøsser mens de sniker seg frem.

Fra Naru kan de se nesten helt hjem til basen sin. Men fornuften forteller dem at mer enn 60 kilometer skiller dem fra sikkerheten selv om avstanden kan virke besnærende kort over det åpne vannet.

I sanden ved vannkanten ligger vraket av et lite japansk fartøy. I båten finner Kennedy og Ross en hel kasse med drops. Grådig stapper de noen av dem i munnen og blir straks i bedre humør.

Litt bortenfor stranden finner de en kano laget av en uthulet trestamme. I kanoen ligger en stor beholder med ferskvann som de drikker litt av før de igjen går ned mot vannet.

De snakker om hvordan de skal få kassen med drops med over til de andre.

Plutselig blir begge stille. Ute i vannet står to skikkelser og ser på dem. Så skynder de fremmede seg ned i kanoen og padler bort i full fart, mens Kennedy og Ross kaster seg inn i buskene.

Det gode humøret har forsvunnet. Begge er overbevist om at de er blitt sett av japanerne og at det bare er et spørsmål om tid før en hel tropp blir landsatt for å gjennomsøke øya.

På Olasana ligger de ni mennene og hviler seg mens de venter på sine overordnede. Plutselig får de øye på noe ute i vannet.

Alt de har hørt opp gjennom årene om japanernes behandling av krigsfanger – tortur og henrettelser – flyr gjennom tankene mens de ser kanoen komme nærmere.

Men det er ikke japanere, ser de nå. Det er to lokale øyboere. Men mennene vet ikke om de er venner eller fiender. Kanskje vil de angi dem til japanerne.

Amerikanerne hvisker seg imellom. Øyboerne har ikke sett dem ennå, så de har fortsatt tid til å gjemme seg i buskene. På den andre siden vil de kanskje miste sin eneste sjanse til å bli reddet fra øya.

I fravær av Kennedy og Ross er Leonard Thom er den eneste offiseren på øya. Det blir han som tar beslutningen. Rolig reiser han seg og går ned mot stranden.

For øyboerne er Thom et skremmende syn med sin høyde, sitt blonde hår og viltre skjegg. Med frykten malt i ansiktene – og armer som går som trommestikker – padler de baklengs i desperat flukt ut mot det åpne vannet.

Thom begynner å løpe mens han vifter med armene og roper: “Amerikanere!”.

De to mennene i kanoen slutter å padle og ser skeptisk på ham. De er speidere for de alliertes kystobservatører og forstår til slutt at det er venner de står overfor. Raskt padler de inn til land igjen.

John F. Kennedy vil finne Ross

Amerikanerne vet ikke riktig hva de skal tro om de to øyboerne med de vaktsomme øynene og det korte, krøllete håret.

Mennene, som heter Biuku og Eroni, snakker ikke engelsk, men ved å peke og gjøre grimaser får de fortalt at de er redde fordi de har sett japanere på Naru.

Amerikanernes humør synker betraktelig ved tanken på at Kennedy og Ross kan ha falt i fiendens hender.

Nå som de har en kano, bestemmer Thom at de straks skal prøve å ta seg over til basen sin ved Rendova Harbor. Da han beordrer kanoen på vannet, protesterer øyboerne energisk.

Men for amerikanerne er fristelsen for stor og tross protestene legger Thom av gårde, fulgt av en av de andre amerikanere og en hoderystende Biuku.

Ikke lenge etter at de har forlatt kysten må amerikanerne imidlertid konstatere at de lokale visste hva de snakket om, for bølgene kaster den lille farkosten hit og dit, og mennene må kjempe hardt for å holde seg fast.

De har ikke annet valg enn å vende tilbake dit de kom fra.

I mellomtiden har Kennedy kommet tilbake – padlende i kanoen han har funnet på Naru og med et stykke tre som åre. Med seg har han vannet og kassen med drops. Begge deler gjør stor lykke hos de tørste og sultne mennene.

Ross har blitt igjen på Naru fordi de senere vil forsøke å padle ut i Ferguson Passage for å få kontakt med de amerikanske båtene.

Kennedy blir derfor urolig over å høre at lokalbefolkningen har sett japanere på øya. Ikke på noe tidspunkt streifer det ham at det er ham selv og Ross øyboerne har sett.

Kennedy bestemmer seg for å dra tilbake til Naru og finne Ross. Det går fint, men vinden hindrer nå også ham og Ross i å seile ut i Ferguson Passage.

De to mennene tilbringer natten på Naru, men vender tilbake til de andre tidlig neste morgen.

På Olasana er stemningen dårlig, fordi en eller annen i ly av mørket har sneket seg til å drikke alt vannet i beholderen. Kennedy ser til gjengjeld lyst på tingene.

Han stoler på de innfødte og føler at de med to kanoer og to lokalkjente forbundsfeller er nærmere redningen enn noen gang før.

Han får Biuku til å klatre opp etter en kokosnøtt. I skallet risser han inn en kort beskjed med kniv: “Den innfødte kjenner posisjonen. Han kan vise vei. Elleve menn i live. Trenger en liten båt. Kennedy”.

Warner Bros produserte i 1963 filmen “PT-109”. Her spilles en av scenene inn i et stort basseng med vann. Cliff Robertson, mannen lengst til høyre, spilte rollen som John F. Kennedy.

Hjelpen kommer

Tidlig lørdag morgen når Biuku og Eroni frem til den amerikanske torpedobåtbasen etter en 60 km lang tur i den lille kanoen.

På basen er det allerede vilt oppstyr, for i mellomtiden har øyboerne varslet sin nærmeste sjef, en australsk kystobservatør på Kolombangara, som har sendt beskjed videre til den amerikanske marinen.

Dessuten har han sendt speidere til de strandede på Olasana med et brev om hvordan den videre redningsaksjonen skal foregå. Speiderne ankommer Olasana omtrent samtidig med at Biuku og Eroni når basen i Rendova Harbor.

Plutselig står en lokal mann foran Kennedy og rekker ham et brev.

For første gang på en uke ler Kennedy høyt, for situasjonen er både uvirkelig og grotesk; her står han midt i jungelen, skjegget, uvasket og halvnaken – og en mann kun iført lendeklede rekker ham et brev med den høytidelige overskriften “I Hans Majestets tjeneste…”.

Kennedy snur seg mot Ross: “Det skal de ha, britene…”.

Kasser med den ene godsaken etter den andre blir hentet frem fra kanoen, mens øyboerne fyrer opp de medbrakte primusene.

Begeistret over å kunne vende tilbake til gamle rutiner trår skipskokken Mauer til og går i gang med å røre i grytene.

Snart kan de sultne skipbrudne meske seg med roastbiff og poteter, ris og søte pawpaw-frukter. Etter måltidet lener de seg tilbake og smatter lykkelig på Chelsea-sigarettene som øyboerne tryller frem.

Hvor nødig han enn vil forlate sine folk, må Kennedy bryte opp like etter måltidet, for speiderne har lovet kystobservatøren å bringe den øverstbefalende med tilbake.

Lederen for speiderne forklarer saken. Han heter Benjamin og snakker perfekt engelsk. Motvillig lar Kennedy seg geleide ned i den overfylte kanoen.

En mager og avkreftet Kennedy fotografert på Salomonøyene under krigen.

© Scanpix

John F. Kennedy smugles ut

Så snart de når ut på åpent vann får Kennedy beskjed om å legge seg ned i bunnen av kanoen. Speiderne dekker ham med palmeblader.

Plutselig hører de lyden av fly som nærmer seg. Den vedvarende duren blir høyere og høyere til flyene henger som irriterende insekter over hodene deres. Speidernes angst forplanter seg til Kennedy.

“Hva er det?” spør han fra skjulestedet sitt.

“Japanske fly, bli nede,” svarer Benjamin kjapt.

Med ivrige stemmer begynner speiderne å diskutere hva de skal gjøre. En av dem holder på at de skal vinke opp mot flyene.

Til slutt reiser Benjamin seg opp og vinker begeistret mot himmelen. De tre flyene krenger og forsvinner mot horisonten.

Ved 18-tiden lørdag kveld når kanoen med Kennedy frem til kystobservatøren på øya Gomu i Ferguson Passage, der Kennedy blir invitert på te.

Observatøren mener at speiderne skal seile Kennedy videre til basen i Rendova, mens en MTB henter de andre på Olasana. Men det vil ikke Kennedy høre snakk om.

Han har stadig ansvaret for sine folk og dessuten tror han ikke på at noen kan finne dem igjen i mørket hvis ikke han er med. Han insisterer på å vente og heller bli plukket opp av MTB-en slik at han kan bli med ut og hente de andre.

Klokken litt over ti om kvelden høres den trygge lyden av motoren fra en MTB, etterfulgt av det avtalte signalet på fire skudd. Kennedy besvarer signalet. Langsomt glir kanoen opp på siden av PT-157.

“Hey, Jack,” kommer det fra mørket.

“Hvor i helvete har dere vært?” spør John F. Kennedy.

“Vi har med mat til deg,” svarer stemmen.

“Ellers takk”, svarer Kennedy sarkastisk. “Jeg har akkurat spist en kokosnøtt”.

Søndag morgen glir PT-157 inn i Rendova Harbor. Det har gått en hel uke siden Kennedy og besetningen hans sist så basen med virvaret av oljefat og sandsekker, viltvoksende vinranker og skyteskår.

I løpet av det rørende gjensynet viser det seg at mennene på basen har regnet med mannskapet på PT-109 har omkommet. De har til og med avholdt en minnestund.

Mens Kennedy kommer til hektene, ringer en venn til moren hans.

“Jack er reddet,” sier han beveget.

“Reddet fra hva?”, spør en forvirret Rose Kennedy i andre enden av linjen.

I flere dager har Kennedys far visst at sønnen har vært savnet i Stillehavet, men for ikke å gjøre sin kone bekymret har han hele tiden holdt det for seg selv.

Kennedy fik en medalje for sin ukuelige indsats for at redde sin besætning. Foto: History Navy Mil

Les også:

Nord- og søramerikansk historie

Hvem drepte John F. Kennedy?

2 minutter
Politikere

John F. Kennedy skrev dagbok om Hitler

2 minutter
Politikere

Konspirasjonsteori: Hvem drepte John F. Kennedy?

9 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul