Regjeringskvartalet Rosenbad i Stockholm, fredag 28. februar 1986 kl. 13.20. Et lunsjmøte trekker i langdrag fordi regjeringen har måttet vente på statsminister Olof Palme i mer enn tyve minutter. Det er høyst uvanlig.
Da Palme endelig dukker opp, er han i elendig humør – helt på siden av seg selv.
Mange av ministrene som kjenner ham best, spør hva som er i veien. Men Palme vil ikke si noe. Statsministeren setter seg ned og begynner å spise, men virker fremdeles både irritert og urolig.
En av ministrene foreslår muntert at Palme tar seg en dram til lunsjen «for å roe nervene». Men forslaget faller ikke i god jord.
«Jeg skal ikke ha noen dram!» fnyser den svenske statsministeren.
Olof Palme er FNs offisielle megler i krigen mellom Iran og Irak. Noen av ministrene vet at han rett før lunsj har hatt et møte med Iraks ambassadør, Mohammed Saeed al-Sahaf.
Ambassadøren blir senere kjent som «Komiske Ali» – Saddam Husseins fabulerende informasjonsminister under invasjonen av Irak i 2003. Men ingen vet helt om det er det møtet som har fått Olof Palme til å gå i vranglås.
Etter lunsj er statsministeren imidlertid blitt sitt gamle jeg igjen. Han gir et intervju til Ingvar Ygeman, redaktør for de statsansattes fagblad.
Ygeman oppfatter humøret til Palme som lett og avslappet, og intervjuet forløper helt normalt – frem til Palme blir bedt om å stille opp til fotografering ved vinduet på kontoret sitt. Statsministeren nekter plutselig å nærme seg vinduet: «Man vet aldri hva som venter meg der ute», svarer han i en underlig, dyster tone.
Journalist Ygeman stusser over bemerkningen, men lar være å grave mer i hva regjeringssjefen egentlig mener.
Ingen passer på Olof Palme
28. februar kl. 20.35: Olof Palme og hans ektefelle Lisbet forlater leiligheten i bydelen Gamla Stan i Stockholm. De vil ta T-banen det korte stykket inn til Grand kino for å se komedien «Brødrene Mozart».
I 1985 – bare ett år før sin død – kunne statsminister Olof Palme feire nok en valgseier sammen med
sin kone Lisbet Palme.
På stasjonen er det mange som drar kjensel på statsministeren.
«Hei Palme!» roper en fyllik høyt.
En annen mann ser politikeren vandre rastløst frem og tilbake på perrongen helt til toget kommer. Mannen synes Palme virker nervøs.
Da ekteparet går av toget, blir de gjenkjent av en beruset ung mann. Han begynner å gå like i hælene på Palme for å se hvordan livvaktene kommer til å reagere.
Ingenting skjer, for statsministerens sikkerhetsfolk har tatt helg. Som så mange ganger før har Olof Palme valgt å bevege seg rundt i den svenske hovedstaden uten beskyttelse.
Olof Palme trosser kulden
28. februar kl. 23.15: Etter filmen står Olof og Lisbet Palme på fortauet utenfor Grand kino på Sveavägen i Stockholm. De snakker om hvordan de skal komme seg hjem.
«Jeg er trett», sier Lisbet , men Olof hører ikke skikkelig etter. Han har ikke lyst til å ta T-banen igjen, og insisterer på at de skal spasere de vel to kilometerne hjem.
Det er en snodig beslutning, for fortauene er dekket av et tynt lag is, det blåser surt gjennom gatene, og gradestokken viser minus sju.
Klokken 23.17 ser fagforeningslederen Björn Rosengren Olof og Lisbet Palme rusle bortover Sveavägen. Fagforeningsmannen har like før vekslet et par ord med statsministerparet da de møttes utenfor kinoen.
«For et fantastisk land Sverige er», sier Rosengren til sin kone. «Hvor ellers kan statsministeren spasere hjem uten vakthold så sent på kvelden, som en hvilken som helst annen innbygger?»
Da ordene faller, har Olof Palme nøyaktig fire minutter igjen å leve.
Mystisk mann skyter
28. februar kl. 23.19: Musikklæreren Inge Morelius står parkert på hjørnet av Sveavägen og Tunnelgatan.
Inge Morelius legger merke til en høy mann i svart frakk som står foran fargehandelen Dekorima.
Det er noe skummelt ved mannen der han står og kikker nervøst opp og ned Sveavägen, som om han er på vakt.
Morelius tenker at det kan være en narkohandler som har en avtale med en kunde. Han fortsetter å holde øye med mannen – unntatt når han selv speider i begge retninger på utkikk etter politibiler.
Et par av vennene hans er ute for å ta ut penger i en minibank, og Morelius står feilparkert mens han venter.
To av Morelius' venner sitter fremdeles i baksetet, og Morelius gjør dem oppmerksom på mannen foran fargehandelen.
«Se på den merkelige fyren der borte. Han ser ut som han venter på noe».
Morelius ser en mann og en kvinne komme gående. Han gjenkjenner dem ikke som statsministerparet, men ser den mistenkelige mannen gå raskt mot dem.
«Nå stjeler han vesken hennes, for pokker!» roper Morelius til kompisene.
Han ser den mistenkelige fyren gripe fatt i kragen til Palme mens han trekker et stort håndvåpen og på kloss hold avfyrer to skudd mot offerets rygg.
«Nei, han skyter!» roper Inge Morelius.
Klokken er 23.21. Palme faller livløs om på fortauet. Gjerningsmannen bruker et par sekunder på å forsikre seg om at offeret er død. Deretter stikker han rolig våpenet i hylsteret og legger på sprang oppover Tunnelgatan.
Arkivar forfølger Olof Palme-morderen
28. februar kl. 23.21: Arkivar Lars Jeppsson kommer gående nedover Tunnelgatan.
Lars Jeppsson er ute og går en tur da han plutselig hører to skudd og ser en mann segne om på hjørnet av Tunnelgatan og Sveavägen. En kvinne skriker høyt.
«Nei, hva gjør du!?» roper hun med skingrende stemme, og bøyer seg over offeret.
Gjerningsmannen løper rett mot Lars Jeppsson. Heldigvis kan arkivaren gjemme seg bak noen brakker som er midlertidig plassert i gaten.
Drapsmannen løper rett forbi uten å legge merke til Jeppsson. Han får et glimt av en høy, velbygd mann med svart frakk eller jakke og mørk lue på hodet.
Drapsmannen løper opp en bratt trapp i Tunnelgatan. Han legger de 89 trinnene bak seg med letthet, to-tre trinn i slengen.
Da han når toppen, snur han seg for å sjekke om han blir forfulgt. Deretter forsvinner gjerningsmannen ut av Jeppssons synsfelt.
Arkivaren er en liten, spinkel mann, og har svært lite å stille opp mot en bevæpnet morder. Men etter å ha nølt et øyeblikk bestemmer han seg likevel for å sette etter mannen og finne ut hvilken retning han tar.
Da Jeppsson kommer opp trappen, møter han to andre vitner, Yvonne Nieminen og Ahmed Zahir. De har begge sett mannen løpe videre bortover David Bagares Gata – fortsettelsen av Tunnelgatan.
Ifølge dem løp ikke mannen særlig fort. Det er glatt, og han holdt på å gå i bakken flere ganger. Jeppsson styrter videre, og ser en mann han antar er drapsmannen.
Det virker som mannen har oppdaget at Jeppsson er etter ham, og han svinger plutselig inn mellom noen parkerte biler. Jeppsson ser ham ikke komme frem igjen, så han går ut fra at morderen gjemmer seg et eller annet sted mellom bilene.
Men motet svikter. Jeppsson tør ikke nærme seg den bevæpnede mannen og gir derfor opp forfølgelsen.
Siden Lars Jeppsson har ingen med sikkerhet sett Olof Palmes morder.
Ingen svarer hos politiet
28. februar kl. 23.21: Entreprenør Leif Ljungqvist kommer kjørende langs Sveavägen i bil.
Lyden av to revolverskudd får Leif Ljungqvist til å bremse varebilen og snu. Han ser en mann liggende på fortauet med voldsomme blødninger. Ljungqvist griper resolutt biltelefonen og ringer til alarmsentralen.
Først i andre forsøk kommer han gjennom. Oppringningen blir registrert klokken 23.22.07, bare omtrent 45 sekunder etter at skuddene falt. Ljungqvist forteller vakthavende at en mann er drept på Sveavägen, og blir straks satt over til politiet.
Politiet svarer ikke. Frustrert lar Ljungqvist telefonen ringe i minst 90 sekunder før han legger på.
Ifølge reglene skal vakthavende ved alvorlige forbrytelser bryte inn i mindre viktige samtaler og gi politiet beskjed om å svare på den akutte oppringningen med det samme. Men det skjer ikke.
Hadde Ljungqvists oppringning blitt besvart og politiet straks slått alarm over radioen, ville Palmes morder ha løpt rett i armene på fem politibetjenter.
De satt i en patruljebil på Malmskillnadsgatan bare et steinkast fra drapsmannens fluktrute langs Tunnelgatan.
Morderen så trolig politibilen, mens politiet ikke ante noe om verken han eller dramaet som utspant seg noen kvartal unna.
Mens Ljungqvist forgjeves prøver å komme gjennom, ringer drosjesjåfør Anders Delsborn taxisentralen og forteller at en mann er skutt på Sveavägen. Kvinnen på taxisentralen ringer straks ambulanse og politi.
Politibetjent Ulf Helin besvarer oppringningen. Ifølge instruksene skal han i situasjoner som denne straks tilkalle en overordnet mens han selv holder linjen til åstedet åpen.
Helin gjør ingen av delene. Han legger i stedet på etter 20 sekunder. Senere forsvarer han seg med at kvinnen fra taxisentralen virket forvirret og at det var nødvendig å få en patruljebil til å sjekke om opplysningene stemte.
Alarmsentralens opptak tilbakeviser Helins påstand om at kvinnen i andre enden var forvirret.
Hun er tvert imot helt klar og tydelig da hun innstendig ber om at det blir sendt en ambulanse til åstedet, noe alarmsentralen straks gjør.
Blodet fosser ut av Palmes munn
28. februar kl. 23.23: På Sveavägen forsøker tre unge mennesker å gjenopplive skuddofferet.
Mens sykepleierstudent Anna Hage gir offeret hjertemassasje, forsøker en ung mann tappert å gi kunstig åndedrett med munn til munn-metoden.
Til tross for utdannelsen hennes er det en tøff oppgave for Anna Hage. Blodet fosser ut av munnen på Olof Palme hver gang hun trykker ned brystet.
Luften som blir blåst inn, har dessuten ingen effekt. Den siver bare rett ut av statsministerens gjennomhullede brystkasse med en uhyggelig hvesing.
Lisbet Palme står like ved. Statsministerfruen er oversprøytet med blod, i sjokk, og selv overfladisk såret av et av skuddene revolvermannen avfyrte.
Da hun oppdager hva Anna Hage holder på med, reagerer hun helt irrasjonelt og aggressivt.
«La mannen min være!» skriker hun, mens hun styrter frem, slår Anna Hage i ansiktet og prøver å dra henne vekk fra Olof Palme.
Anna Hage forsøker å ignorere den hysteriske kvinnens overfall, og fortsetter besluttsomt å gi hjertemassasje.
Politiet gjenkjenner ikke Olof Palme
28. februar kl. 23.24: En drosjesjåfør som har hørt taxisentralens kommunikasjon over sin egen radio, får øye på en tilfeldig forbipasserende politibil og skynder seg å praie den.
I bilen sitter førstebetjent Gösta Söderström, som har 39 års erfaring i politiet.
Han nøler ikke et sekund da drosjesjåføren helt ute av seg forteller at en mann er blitt skutt på hjørnet mellom Sveavägen og Tunnelgatan.
«Kjør på!» roper han til sjåføren sin.
Politibilen akselererer med hvinende dekk, og er fremme på åstedet bare 30-40 sekunder senere. Øyeblikket etter ankommer en patruljebil med fem tjenestemenn, sendt til stedet av politibetjent Ulf Helin.
Politiinspektøren konstaterer at det hersker full forvirring på åstedet, der nå mange personer har kommet til.
Söderström ser at noen unge mennesker tappert forsøker å gjenopplive offeret, mens en blodig kvinne raver forvirret rundt. Politiet prøver å spørre henne ut, men hun er i sjokk, og får ikke fortalt dem noe.
Hun kan ikke engang oppgi sitt eget navn.
Så tar Söderström kommandoen.
«Hvor løp gjerningsmannen?» roper han.
Et vitne peker oppover Tunnelgatan.
«Den veien», forklarer vitnet.
Söderström gir fire betjenter ordre om å løpe i samme retning, men en av betjentene mener det kan være farlig, og påpeker at de ikke har skuddsikre vester med seg.
En annen minner om at de ikke har noe signalement å gå etter.
«Hold kjeft og se å komme dere av gårde!» brøler politiinspektør Söderström.
«Jeg sender signalementet over radioen hvis jeg får noe ut av vitnene», legger han til.
De fire politifolkene trekker pistolene og løper oppover Tunnelgatan.
Söderström ser at det kommer en ambulanse, og konsentrerer seg om den blodige kvinnen. Det er nesten umulig å kommunisere med henne, og Söderström får en vag følelse av at han har sett henne før.
«Har du legitimasjon?» spør han flere ganger, men uten at det gir noe resultat.
Da han nok en gang gjentar spørsmålet, stirrer kvinnen rasende på ham og roper:
«Er du helt dum? Ser du ikke at jeg er Lisbet Palme? Det er min mann Olof som ligger der!»
Söderström går raskt bort til mannen ambulansefolkene jobber med å få opp på båren. Den dreptes ansikt er dekket av alt blodet som har sprutet opp under hjertemassasjen. Men inspektøren kjenner ham igjen likevel.
«Å nei, å nei», utbryter han og vakler tilbake mot politibilen. Han synker sammen i forsetet. I et par sekunder sitter han stille og prøver å få kontroll på tankene.
Så strekker han seg etter radioen og meddeler på en åpen kanal at Sveriges statsminister er skutt.
Et øyeblikk blir det helt stille i eteren. Så blir tausheten brutt av en stemme fra politihovedkvarteret:
«For Guds skyld, Gösta, du sier ikke at Olof Palme er blitt skutt. Gjør du?»
«Svaret er jo!» bekrefter Söderström.
Lege gir Olof Palme hjertemassasje
28. februar kl. 23.30: Palmes ambulanse ankommer Sabbatsberg sykehus i Stockholm.
Olof Palmes kone, Lisbet Palme, skynder seg inn på Sabbatsberg sykehus i Stockholm, der legene kjemper en desperat, men forgjeves kamp for å redde ektemannen hennes.
Verken anestesilegen eller vakthavende kirurg ved Sabbatsberg sykehus er det minste i tvil om at Olof Palme er død og at det ikke er noe mer å gjøre.
Men da den sønderknuste Lisbet Palme insisterer på at de må forsøke alt, åpner kirurgen likevel Palmes brystkasse og masserer hjertet direkte med hanskekledd hånd.
Hjertemassasjen har ingen effekt. Seks minutter over midnatt blir Sveriges statsminister Olof Palme offisielt erklært død.
Ingen vil ta ansvaret for etterforskningen
28. februar kl 23.30: I politiets hovedkvarter er situasjonen preget av forvirring og rådvillhet. Politiet blir nedringt av journalister.
Svensk politi har store ressurser – teknisk sett. Nervesenteret er et topp moderne operasjonsrom med høyteknologisk utstyr.
Det er bemannet med ti radiooperatører, tre politibetjenter og en vakthavende politiførstebetjent – Hans Koci. Og ute i Stockholms gater patruljerer 70 biler denne kvelden.
Politiet kan raskt legge en jernring rundt det sentrale Stockholm.
Men ordren uteblir.
Hans Koci er sjokkert og handlingslammet. I stedet for å gripe til handling bruker han tiden på å ringe desperat rundt til sjefene sine for å få dem til å komme inn og overta ansvaret for etterforskningen.
Politimesteren i Stockholm, Hans Holmér, har imidlertid reist til Dalarna for å delta i Vasaloppet.
Visepolitimester Hans Wranghult er også bortreist. Koci ringer videre, og etter 20 minutter får han omsider tak i sjefen for ordenspolitiet, Sune Sandström, og orienterer ham om situasjonen.
Sandström ringer videre til politiinspektør Gösta Welander. Han går med på å komme til hovedkvarteret og overta kommandoen, og en politibil sendes ut for å hente ham.
Welander er jurist og har aldri gjennomført politiets grunn-utdannelse. Han har heller ingen erfaring i å lede større politioperasjoner.
Han ankommer politiets hovedkvarter rundt klokken 00.30 – mer enn en time etter at svensk politi fikk melding om attentatet på landets statsminister.
Med Welanders ankomst gir Hans Koci lettet fra seg tøylene. Han regner med at Welander nå har styringen, mens Gösta Welander tror at Koci fremdeles koordinerer det operative arbeidet.
Welander antar at noe av det første Koci gjorde da de første meldingene kom, var å varsle de andre politidistriktene i Stockholm.
Det er ren rutine. Men det har ikke Koci fått gjort. Denne alarmen går derfor først ut etter to timer. Og først etter nesten tre timer kommer noen i det stockholmske politihovedkvarteret på å varsle politiet i resten av Sverige, inkludert det temmelig viktige grensepolitiet.
Dessverre inneholder alarmen feilaktige opplysninger. Den snakker om to gjerningsmenn på 40-45 år, den ene skal være svært høy og den andre iført en blå parkas.
Politiet i resten av landet er ikke alene om å få nyheten sent. En av sjefene for den svenske etterretningstjenesten SÄPO får først vite om drapet på landets statsminister da en velinformert journalist ringer hjem til ham.
«Er Olof Palme blitt skutt? Gode gud, hva skal jeg gjøre?!» utbryter SÄPO-sjefen vantro og sjokkert.
«Du burde kanskje dra på jobb», foreslår journalisten i den andre enden.
Sporet etter Olof Palmes drapsmann er kaldt
28. februar kl. 23.36: Nøyaktig et kvarter etter drapet kommer en hundepatrulje til åstedet, som i mellomtiden er blitt avsperret.
Så snart hundepatruljen ankommer, peker Söderström ut gjerningsmannens fluktrute for hundeføreren.
Han vil sette hunden på sporet med én gang, men blir stoppet av en annen ledende politimann, politiførstebetjent Christian Dalsgaard, som også er kommet frem.
«Sporet er allerede kaldt», mener Dalsgaard.
Hundeføreren kan ikke se at det kan skade det minste å prøve, men han er opplært til å adlyde sine overordnede, og protesterer ikke.
Lange kaster inn håndkleet
1. mars kl. 01.30: Wincent Lange ankommer åstedet. Han er sjef for politiets kriminaltekniske avdeling.
Kriminalteknikeren tror knapt sine egne øyne da han kommer frem til åstedet.
Fortvilet ser Wincent Lange at det bare er sperret av et lite område på ti ganger ti meter, der folk til og med har fått lov til å gå inn for å legge ned blomster og tenne lys ved blodpølen.
Mens gjerningsmannens fotavtrykk for et par timer siden kanskje har vært tydelig i snøen, er alle spor etter ham for lengst tråkket ned av vinterstøvlene til sørgende svensker.
Hoderystende over kollegenes inkompetanse går kriminalteknikeren tilbake til bilen og drar hjem. Blant slike idioter har selv ikke de dyktigste noe å komme med!
Langes beslutning om bare å gi opp og dra hjem er nok en tabbe. Like ved åstedet ligger i dette øyeblikk et av prosjektilene som ble avfyrt mot den svenske statsministeren.
Sammen med folkene sine kunne Lange ha sikret dette viktige bevismaterialet alt drapsnatten. Nå finner politiet aldri prosjektilet.
Det gjør til gjengjeld en kvinne som vil legge en bukett roser på åstedet neste dag. Men da har prosjektilet blitt tråkket på så mange ganger at verdien av ballistiske analyser er forringet.
Holmér skynder seg til Stockholm
1. mars om morgenen: Stockholms politimester, Hans Holmér, er på et hotell i Dalarna i Midt-Sverige. Han får først høre om drapet da han kommer ned til frokost.
Nyheten om drapet kommer som et sjokk på Hans Holmér. Og politimesteren blir ikke bedre til mote da resepsjonisten forteller at politiet i Stockholm har ringt telefonen på rommet hans hele natten.
Det er en enkel, men også helt privat årsak til at Holmér ikke har hørt telefonen.
Han har ikke vært på rommet sitt hele natten, men derimot på et annet rom sammen med sin elskerinne – en ung politikvinne.
Etterforskningslederen Hans Holmér var i mange år overbevist om at Olof Palme ble skutt med en Smith and Wesson .357-revolver.
Nå griper Holmér straks telefonen og ringer politihovedkvarteret i Stockholm. Han får tak i politiinspektør Welander, som sier at han endelig må delta i Vasaloppet som planlagt. Alt er under kontroll i Stockholm.
Få minutter senere sitter Holmér og elskerinnen likevel i bilen, og kjører i rasende fart mot Stockholm på speilglatte veier.
Hans Holmér har en følelse av at folkene hans har begått katastrofale feil i løpet av natten.
Han må fortest mulig tilbake og overta kommandoen, kalle inn til pressekonferanse, og på en eller annen måte få overbevist befolkningen om at politiet skal få oppklart saken.
Han tråkker enda hardere på gassen, og bilen suser frem i en hvit sky av snø.
Hele Sverige er i sjokk over drapet på Olof Palme
1. mars ved middagstider: Tusenvis av stockholmere passerer stedet der Olof Palme ble skutt natten før.
Det er lørdag og fridag for de fleste. På årets første vårdag har svenskene våknet til den sjokkerende og ufattelige nyheten om drapet på landets statsminister.
Sverige befinner seg i en tilstand av nasjonalt traume, og en historisk milepæl er hamret inn i svenskenes kollektive bevissthet.
Nesten alle som opplever denne dagen, kommer til å huske resten av livet hvor de var og hva de gjorde da de hørte om drapet på sin øverste politiske leder.
I den svenske hovedstaden passerer tusener av sørgende forbi åstedet på Sveavägen.
Olof Palme har alltid vært en kontroversiell politiker – mislikt av mange, men elsket av flere. Det er den siste kategorien mennesker som fyller gatene i dag.
En middelaldrende kvinne legger en stor bukett røde roser på toppen av det nesten to meter høye blomsterberget. Hun blir stående stille et øyeblikk mens hun gråter åpenlyst. Så snur hun seg og går videre.
Oppklaringen av drapet på Olof Palme gikk av sporet
I ukene etter drapet på Palme sto politiet på bar bakke, og etterforskningsleder Hans Holmér begynte å bli desperat.
Hans Holmérs karriere i politiet fikk en brå slutt da han 341 dager etter drapet fremdeles sto på bar bakke.
For å finne Palmes morder trengte han en teori, og Holmér fant en ideell mistenkt i den militante kurdiske separatistbevegelsen PPK.
Bevegelsen var kort tid før drapet blitt oppført på listen over terrororganisasjoner. Det kunne være et motiv, mente Holmér, og konsentrerte hele innsatsen om PKK.
Politiet fant imidlertid aldri noe som kunne koble PKK til drapet på Palme. Og da Holmér i begynnelsen av februar 1987 ble tatt av saken – etter 341 dager uten resultater – lå hele etterforskningen i praksis i ruiner.
Etterfølgerne måtte møysommelig forsøke å nøste opp de løse trådene.
Rusmisbruker utpekt
- desember 1988 arresterte politiet 41 år gamle Christer Pettersson, alkoholiker og narkoman.
Pettersson var tidligere dømt for å ha drept en mann med bajonett, og hadde flere ganger senere overfalt folk med bajonett, kniv, jernstang eller øks. En rettspsykiater hadde karakterisert Christer Pettersson som «en meget farlig psykopat».
Ved en vitnekonfrontasjon pekte Lisbet Palme ut Pettersson som morderen, og han ble dømt for drapet. Saken ble straks anket til hovretten, som tilsvarer norsk lagmannsrett.
Der ble Christer Pettersson frikjent i 1989. Indisiene mot ham var ganske enkelt for tynne.
Med frifinnelsen tapte de fleste – både i og utenfor politiet – troen på at drapet noensinne ville bli oppklart. Gradvis ble mannskapsressursene trukket ut av etterforskningen og overført til andre oppgaver.
I 1999 gjennomgikk en granskningskommisjon hele etterforskningen, og offentliggjorde en rapport på over tusen sider. Der ble det påpekt en rekke feil i politiets håndtering av saken.
Den 10. juni 2020 - mer enn 34 år etter drapet på Olof Palme - lukker den svenske sjefsanklageren Krister Petersson offisielt etterforskningen av saken.
Påtalemyndigheten er nå overbevist om at drapsmannen er den såkalte "Skandiamannen", Stig Engström, som i 1986 meldte seg som vitne til drapet og først kom under mistanke i 2018.
Engström begikk selvmord i år 2000. Ytterligere etterforskning gir derfor ikke mening, heter det i begrunnelsen for å stanse arbeidet med å bringe Palmes drapsmann for retten.