Paparazzier manipulerte med liket av Bismarck
Historiens første paparazzifotografer øynet et scoop da Tysklands gamle jernkansler døde. I ly av natten snek de seg inn på godset hans og tok bildet som skulle gjøre dem rike. I stedet havnet de i fengsel.
Otto von Bismarck lå død i sengen sin da fotografene klatret inn vinduet. De løftet på hodet hans, rettet på bandasjen og stilte klokken tilbake så den stemte med dødstidspunktet.
Otto von Bismarck var grunnleggende skeptisk til fotografer. “Når de knipser vet man aldri om man blir skutt eller fotografert”, uttalte han en gang.
Hvis de uforskammede tok et bilde som ikke passet ham, fikk han det konfiskert, for Bismarck ville bare ses fra sin beste side – som den vitale, tyske statsmannen.
Men i 1898 gikk han tom for krefter, og nå lå han på godset Friedrichsruh ved Hamburg. Og ventet på å dø.
Det var bare et spørsmål om dager, visste de to fotografene Willy Wilcke og Max Priester, som begynte å planlegge et vanvittig kupp: Et bilde av den døde jernkansleren skulle gjøre dem rike.
Med en skruppelløshet som ikke står tilbake for dagens paparazzifotografer, bestakk de Bismarcks kammertjener Pinnow og skogvokter Spörcke for å få informasjon om 83-åringens tilstand.
“Det skal ikke stå på et par blå sedler”, lokket Wilcke. Løftet om 200 riksmark fikk kammertjeneren til å glemme lojaliteten overfor den gamle som han passet og pleide.
Max Priester (t.v.) var den teknisk beste fotografen av de to. Etter dommen endte han på sinnssykehus og døde bare 45 år gammel. Willy Wilcke (t.h.) drev en liten forretning i Hamburg. Etter dommen havnet han i fengsel (bildet) og ble ruinert.
Hos den døde
Den 30. juli kom beskjeden fra kammertjeneren: Bismarck ville dø snart. De to fotografene hastet til Friedrichsruh og tok inn på en kro like i nærheten.
Ved 23-tiden samme kveld trakk Bismarck sitt siste sukk i sengen sin, som sto i første etasje. Skogvokter Spörcke sørget for å komme på listen over folk som sto æresvakt ved den avdøde. Like før kl. 4 om morgenen åpnet han et vindu og slapp inn de to fotografene.
Mens Max Priester rigget opp kamerautstyret ved foten av sengen, ga Willy Wilcke seg i kast med den døde.
Han ville løfte Bismarcks hode for å få det litt høyere opp på puten. Wilcke stilte nattbordsklokken tilbake slik at den stemte med dødstidspunktet – en viktig, dokumentarisk detalj som ville gjøre bildet enda mer verdifullt.
Max Priester antente magnesiumpulveret, og i glimtet fra det flammende metallet tok han det første bildet. De hadde tid til å ta et til.
Auksjon i Berlin
Allerede ti minutter senere var de på vei ut gjennom parken igjen. På kroen fremkalte de bildene, og så gikk turen til Hamburg, der en retusjør sto klar til å pynte på motivet.
Blant annet måtte nattpotten ved Bismarcks seng fjernes. Den beste prisen for bildene kunne bare oppnås i rikets hovedstad, Berlin.
- august ankom de to fotografene med toget og innlosjerte seg på Hotel de Rome ved Unter den Linden.
De sørget også for å rykke inn annonser der avisene ble invitert til å kjøpe “de eneste bildene” av den døde Bismarck.
En annonse inviterte Berlins avisutgivere til en rask auksjon over “det eneste eksisterende bildet av Bismarck på dødsleiet”. De skulle bare komme til Hotel de Rome kl. 10-13 og gi et bud.
Interessen var overveldende. Neste dag rant det inn med journalister og redaktører, og prisen steg. Utpå ettermiddagen bød eieren av det store Deutscher Verlag 30 000 riksmark for bildene – rundt to millioner kroner i dagens verdi.
Uheldigvis hadde Otto von Bismarcks sønn Herbert fått nyss om bildene, og ved hjelp av telegrafen varslet han politiet i Berlin.
Willy Wilcke ante fred og ingen fare da han forlot hotellet for å lese avis på en kafé, mens Max Priester ble igjen for å passe på bildene.
“Etter en stund kom min kollega med en velkledd mann. Vedkommende presenterte seg som kriminalbetjent og meddelte at bildene fra fyrstens dødsleie skulle beslaglegges”, fortalte Willy Wilcke senere.
Her sluttet drømmen om rikdom for historiens første paparazzifotografer. Herbert von Bismarck fikk bildene utlevert, og fotografene ble dømt for innbrudd og måtte i fengsel. Først i 1952 – 54 år senere – ble et av bildene offentliggjort.