De klassiske sitatene tilskrives gjerne historiens store personer. Men det har vist seg at det ikke alltid er den riktige personen som høster æren.

Tretten udødelige sitater

”I krig er sannheten det første offeret”. Historien er full av flotte sitater som er vrengt og vridd på og brukt på steder der de hadde lite å gjøre. Sitater kan også være en presis beskrivelse av en situasjon og gi uttrykk for en hel tidsånd.

1. I krig er sannheten det første offeret

Opp gjennom historien har mange forsøkt å ta æren for det berømte sitatet som ofte brukes til å beskrive hvordan krig brukes som unnskyldning for et politisk renkespill.

Ordene stammer fra den greske dikteren Aischylos (526-456 f.Kr.). Han deltok som soldat i flere kriger, siste gang under slaget ved Salamis i 480 f.Kr., da den persiske dominansen i Hellas opphørte.

Slaget ga ham inspirasjon til skuespillet Perserne, som vakte furore fordi det kunne tolkes som en sympatierklæring overfor den persiske fienden.

2. Enten finner vi en vei, eller så bygger vi en

Allerede ved starten av den andre puniske krigen (218-202 f.Kr.) viste hærføreren fra Kartago, Hannibal, som en av tidens største taktiske genier, som alltid klarte å finne en ny og uventet vei for å angripe fienden. Da det hadde vist seg umulig å beseire Roma sjøveien, overrasket han romerne ved å føre hæren med kampelefanter over Alpene.

Hannibal okkuperte store deler av vår tids Italia i 15 år, og romerne måtte lære å tenke like taktisk som ham for å kunne mønstre et motangrep som var tilstrekkelig effektivt til å tvinge Hannibals hær ut av landet.

3. Veni, vidi, vici!

I 47 f.Kr. rykket den romerske hærlederen (og senere keiseren) Julius Cæsar inn i Lilleasia med en stor hær. Den lokale prins Pharnake hadde løsrevet deler av landet fra Romerriket, og dette opprøret måtte knuses. Raskt!

Etter et bare fem dager langt felttog satte de romerske legionærene inn dødsstøtet mot prinsens styrker ved byen Zile nord i Tyrkia. Lynaksjonen ble uttrykt med ordene: Jeg kom, jeg så, jeg seiret!

Det er slett ikke sikkert at Cæsar virkelig sa eller skrev de berømte ordene, men alt den gangen fikk de status som fyndord med stor propagandaverdi for den tilsynelatende uovervinnelige romerske hæren.

Marie Antoinette

4. La dem spise kaker!

Den franske dronningen Marie Antoinette skal hånlig ha sagt at hvis de fattige ikke hadde råd til brød, så kunne de vel i stedet spise kaker – eller rettere sagt: La dem spise brioche! Hun og mannen, kong Ludvig 16., ble fjernet fra tronen og henrettet i 1793 under den franske revolusjonen, og bemerkningen er ment å illustrere dronningens manglende forståelse for folkets elendige levevilkår.

Imidlertid var det ikke Marie Antoinette som ytret de berømte ordene. De stammer derimot fra Marie-Thérèse som var fransk dronning mer enn hundre år tidligere, men for henne fikk ordene ingen dramatiske følger. Hennes ektemann, kong Ludvig 14. med tilnavnet Solkongen, kommenterte i 1683 dronningens død med ordene: "Dette er første gang hun har gitt meg bekymringer!"

5. Hemmeligheten bak frihet er å gi folk kunnskap, mens hemmeligheten bak tyranniet derimot er å holde dem i uvitenhet

Maximilien Robespierre var inspirert av opplysningstidens store filosofer da han i 1789 sto frem som en av lederne for den franske revolusjonen.

Men han gikk seg også grundig vill i sine egne frihetsidealer. For det var den samme Robespierre som fra september 1793 for terrorregimet som i revolusjonens navn satte grenser for det franske folkets rett til frihet og kostet oppimot 50 000 mennesker livet.

Den blodige perioden sluttet først 28. juli 1794 med henrettelsen av Robespierre, som hadde forvandlet seg fra frihetshelt til tidens største tyrann.

6. Krig er bare en fortsettelse av politikken, men med andre midler

Carl von Clausewitz var prøyssisk offiser, og hans bok fra 1830, Om Krig, studeres fortsatt av militærteoretikere.

Men først og frem speiler boken en tid da hele synet på krig holdt på å endre seg. Opplysningstiden hadde sett på krig som ensbetydende med kaos. Men særlig under napoleonskrigene, der Clausewitz deltok, begynte man å betrakte krig som summen av en rekke faktorer som blant annet omfattet økonomi, teknologi og soldatenes sosiale sammensetning.

Og tenker man slik, er det naturlig å se politikk og krig som to sider av samme sak.

7. All krigspropagandaen, alle skrikene, løgnene og hatet kommer uvegerlig fra menn som ikke selv slåss

Den britiske forfatteren George Orwell hadde mistet mange illusjoner om politiske ledere etter å ha deltatt i kampene mot fascistene i den spanske borgerkrigen (1938-39).

Det ble en trend i det 20. århundret at forfattere og journalister skrev kritisk om krig. Den spanske borgerkrigen ble omtalt som "historiens første mediekrig". Skribentene var ikke lenger bare krigsobservatører, de var blitt aktive deltagere, og antikrigsromanene som ofte ble et resultat av engasjementet, kom til å prege vanlige menneskers syn på krig. Orwell skrev romanen "Hyllest til Catalonia".

Rabindranath Tagore og Gandhi i 1940.

8. Drep én og du er morder, drep en million og du er en erobrer, drep alle og du er Gud

Dette skrev den franske biologen Jean Rostand i 1939, og det han hadde i tankene, var den tyske diktatoren Adolf Hitlers åpenlyse forakt for menneskeliv som Europa skulle bli vitne til i årene som fulgte.

Det 20. århundrets andre store diktator, Sovjet-lederen Josef Stalin, kan oppfattes som Hitlers ideologiske motpol, men på mange måter var ikke hans tankegang så ulik. Stalin sa: "Én død er en tragedie, en million er statistikk."

9. Jeg ønsker ikke å se de allierede lide nederlag. Men jeg ser ikke Hitler som så ond som han beskrives. Han viser utrolige evner og synes å oppnå sine seire uten de store blodsutgytelser

Selv de største politiske ledere vet ikke hvilken retning historien tar. Den indiske frihetshelten Mahatma Gandhi så først og fremst den britiske kolonimakten som sin fiende da han sommeren 1940 uttalte seg om Storbritannias nazistiske motstander.

Men hverken han eller svært mange andre var på det tidspunktet klar over de nazistiske krigsforbrytelsenes fulle omfang, og derfor kunne Gandhi tillate å la sin fanesak styre synet på forholdene i Europa.

Etter krigen uttalte Mahatma Gandhi seg på en helt annen måte.

10. Når jeg hører ordet kultur, spenner jeg hanen på revolveren

Nazilederen Hermann Göering var en livsnyter. Han elsket god vin og mat, og han brukte uhemmet sin maktposisjon til å skaffe seg enorme kunstsamlinger som var konfiskert fra jøder i de delene av Europa som nazistene okkuperte. Når Göering fikk snusen i kunstskatter, var han villig til å ta til våpen for å få kloen i dem.

Sitatet er blitt stående som et symbol på nazistenes voldsbruk for å tilegne seg kunstskatter de ikke hadde noen rett til.

Winston Churchill vinker til folket fra Whitechapel 8. mai 1945 – dagen da Nazi-Tyskland kapitulerte.

11. Aldri har så mange hatt så få å takke for så mye

Britenes statsminister Winston Churchill kom med disse berømte ordene i en tale i parlamentet 20. august 1940. Slaget om Storbritannia var på sitt mest intense, og statslederen takket på denne måten de britiske flygerne som klarte å stå imot de voldsomme tyske luftangrepene.

Men i motsetning til folks oppfatning henviste han ikke bare til den lille gruppen Spitfire-flygere, men også til besetningen om bord i bombeflyene samt alle andre som kjempet i luften med livet som innsats. Totalt utgjorde disse et nokså lite antall, og Churchills tale hadde en så stor påvirkningskraft at flygerne i Royal Air Force, RAF, senere bare ble hetende The Few – De få.

12. Vil man ha en venn i politikken, må man kjøpe en hund

Harry Truman var USAs visepresident da president Roosevelt døde 12. april 1945. Han var på mange måter dårlig forberedt på oppgaven og hadde blant annet bare et overflatisk kjennskap til Manhattan-prosjektet og planene om å atombombe Japan.

Da andre verdenskrig ikke lenge etter ble avsluttet, gikk Truman inn for å utvikle en fredsøkonomi i landet, et arbeid som utviklet seg til politisk kaos og førte til omfattende streiker. Det fikk ham til å konkludere med at i politikken har man ingen venner.

13. Ich bin ein Berliner

Det var 26. juni 1963 at den amerikanske presidenten John F. Kennedy uttalte sin støtte til byen Berling, 20 måneder etter at Øst-Tyskland hadde reist muren som delte byen.

I en tale foran rådhuset i Vest-Berlin sa han at han – og underforstått hele den vestlige verden – oppfattet seg selv som berliner. Det blir sagt at han kom på formuleringen, og at den måtte sies på tysk, like før han skulle holde talen, og at borgermester Willy Brandt lærte ham å uttale ordene på veien opp til talerstolen.

Men undersøkelser i ettertid har rokket ved myten om at historiens store ord kommer som plutselige og geniale innfall – det ser ut til at taleskriverne i Washington på foprhånd og med omhu hadde formulert Ich bin ein Berliner, og at presidenten var forberedt i god tid før han holdt talen.

Kanskje du er interessert i