Preussen forvandlet Tyskland til et militært monster

Om morgenen den 6. november 1730 trer to vakter inn i fengselscellen i borgen i byen Küstrin. Her sitter den 18 år gamle kronprinsen av Preussen, den kommende Frederik 2.

Han har blitt satt bak lås og slå av sin far, kongen av Preussen, Frederik Vilhelm 1, fordi han noen måneder tidligere hadde forsøkt å rømme fra den tyske staten sammen med løytnant Hans Hermann von Katte, som er hans beste venn og – ifølge flere historikere - hans elsker.

Kronprins Frederiks barndom og ungdom har vært preget av hard militærtrening og fysisk avstraffelse. Den følsomme prinsen, som elsker å spille fløyte og skrive dikt, har lenge drømt om å slippe unna farens jerngrep og sette kursen mot England.

Rømningsforsøket har imidlertid blitt forpurret, og nå kan prinsen bare se maktesløst på mens von Katte blir torturert på gårdsplassen utenfor cellen.

De to vaktene i kronprinsens celle har fått beskjed om å tvinge ham bort til vinduet, slik at han ved selvsyn kan se avstraffelsens alle detaljer.

«Jesus, ta imot min sjel», skriker von Katte og faller på kne. Bøddelen hever sverdet og hugger til.

Kroppen blir etterlatt på gårdsplassen til klokken to om ettermiddagen som en advarsel til kronprinsen om hva som skjer med den som setter seg opp mot kongen av Preussen.

Henrettelsen av Hans Hermann von Katte ble ikke bare et vendepunkt i Frederik 2.s liv – den banet også vei for Preussen som den mektigste staten i det tysk-romerske riket.

Synet av den døde vennen plukket den siste rest av opprør mot faren ut av kronprinsen og forvandlet ham til en jernhard leder.

Da Frederik 2. overtok tronen etter sin fars død i 1740, gjennomførte han flere vellykkede erobringstokt som ga ham tilnavnet «den store».

Når kongen red ut for å erobre nytt land eller slå tilbake en fiende, bar han sitt våpenskjold med Preussens svarte ørn og valgspråket «Suum cuique» - «til hver sin egen».

To århundrer senere sto det samme mottoet – «Jedem das Seine» – over inngangen til konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Det er vanskelig å forbigå det faktum at Hitlers nazistiske rike var inspirert av det militaristiske Preussen.

For Preussen ga sine dyder videre til kommende slekter også etter at kongeriket hadde gått under.

Toleranse, ærlighet og andre myke verdier ble også regnet med blant de prøyssiske dydene. Men det var langt mer skjebnesvangre egenskaper, som streng disiplin og blind lydighet, som gjorde prøysserne berømte og beryktede.

Det lå på ingen måte i kortene at Preussen ved hjelp av fanatisk nasjonalisme og en aggressiv ekspansjonistisk politikk skulle vinne kampen om å bli Tysklands ledende makt.

Da trettiårskrigen brøt ut i 1618, ble Europa virvlet inn i en blodig utmattelseskrig mellom spesielt de protestantiske kongene av Tyskland på den ene siden og den katolske keiseren og hans støttespillere på den andre. Men etter hvert som krigen trakk ut, fikk de mange stridende partene et utall andre maktpolitiske motiver som drivkraft.

Konfliktens slagmark var det tysk-romerske riket, som bredte seg ut mellom Frankrike i vest til Ungarn i øst og fra Danmark i nord til Italia i sør.

På denne tiden var Tyskland ennå ikke en samlet nasjon, men et lappeteppe av omtrent 300 selvstendige grevskaper, hertugdømmer, kongeriker og frie byer med en keiser som samlende overhode.

Et av disse fyrstedømmene var Brandenburg-Preussen, som omfattet store deler av Tyskland nord for elven Main.

Brandenburg-Preussen, med byen Berlin som hovedstad, ble spesielt hardt rammet av trettiårskrigen.

For eksempel falt bybefolkningen i Brandenburg-Preussen fra 113 500 til bare 34 000 innbyggere på 1630-tallet.

Krig og katastrofe klarte imidlertid ikke å slå ut Brandenburg-Preussens hersker, kurfyrsten Frederik Vilhelm 1.

Etter inngåelsen av freden i Westfalen i 1648, beskattet kurfyrsten sin befolkning hardt for å skaffe penger til å bygge opp en hær som kunne motstå fremtidige angrep.

«En hersker blir ikke behandlet med respekt med mindre han har sine egne styrker og ressurser», sammenfattet kurfyrste Frederik Vilhelm 1. i 1667.

Preussen skulle ikke lenger være en ubetydelig orm i det tysk-romerske keiserriket, men en monstrøs giftslange som kunne sette hoggtennene i fiendene sine.

Da Sverige invaderte Brandenburg-Preussen i 1675, slo slangen til. Den 25. juni 1675 beseiret Frederik Vilhelm 1. en tallmessig overlegen svensk hær ved byen Fehrbellin i Brandenburg.

Seieren over svenskene ble et vendepunkt i prøyssisk historie. Den tyske staten posisjonerte seg som en maktfaktor i det tysk-romerske riket.

Da Frederik Vilhelm 1. døde i 1688, hadde Brandenburg-Preussen erobret en lang rekke landområder og var nå den største tyske staten etter Østerrike.

I 1701 lot Frederik 1. av Brandenburg-Preussen seg krone til konge av Preussen. Brandenburg-Preussen ble nå bare kalt Preussen og var ett enhetlig kongerike.

Hans etterfølger som konge, Frederik Vilhelm 1., overtok makten i 1713. Frem til sin død i 1740 økte han hæren fra 40 000 mann til 80 000.

Da sønnen Frederik 2. ble konge i 1740, hadde Preussen den fjerde største hæren i Europa, og utgiftene til militæret utgjorde hele 86 prosent av statsbudsjettet.

Som den franske forfatteren og filosofen Voltaire (1694-1778) skrev: «Der noen stater har en hær, har den prøyssiske hæren en stat».

Under sin regjeringstid, som varte til 1786, forvandlet Frederik den store Preussen til en europeisk stormakt.

Under de såkalte schlesiske kriger (1740-1763) og syvårskrigen (1756-1763) erobret kongen den tyske staten Schlesien fra de østerrikske habsburgerne og fikk innlemmet den tyske staten Sachsen i sitt rike.

Krigene kostet rundt 400 000 menneskeliv i Preussen – eller ca. 10 prosent av befolkningen. Likevel forgudet prøysserne sin konge.

Frederik den store døde i 1786, da kulten rundt hans person var på det mest intense. Den nesten fanatiske hyllesten av «Alte Fritz» minnet om den som oppsto rundt Adolf Hitler halvannet århundre senere.

Det samme gjorde den spesielle mentaliteten som gjennomsyret ikke bare hærens knapt 200 000 mann, men befolkningen som helhet.

Preussens autoritære styreform var innbegrepet av beinhard militarisme, maskuline dyder, stokkonservatisme og kadaverdisiplin.

Blind lydighet var påkrevet av alle til alle tider, og kongens ordrer og statens ukrenkelighet måtte aldri betviles.

Preussens velsmurte militærmaskin måtte dog se seg slått da den franske keiseren Napoleon invaderte det tysk-romerske riket i begynnelsen av 1800-tallet.

I 1806 beseiret han Preussen ved byene Jena og Auerstedt – og inntok kort etter hovedstaden Berlin.

Franskmennenes seire ga den prøyssiske rustningen et alvorlig skudd for baugen.

Den 9. juli 1807 inngikk det slagne Preussen en fredsavtale med Frankrike – Freden i Tilsit – som betydde at Preussen gikk med på å avstå alle sine territorier vest for elven Elben.

Dermed mistet det prøyssiske kongeriket ca. halvparten av sitt land.

I kjølvannet av det sviende nederlaget mot Frankrike moderniserte Preussen hæren ved å innføre en rekke reformer.

Korporlig avstraffelse ble forbudt, og det ble nå mulig for enhver, uavhengig av stand, å gjøre karriere i hæren og bli offiser.

Moderniseringen av Preussens militære virket.

Kongeriket deltok i flere store slag mot Napoleon, herunder det avgjørende slaget ved Leipzig i 1813, som tvang Napoleon til å trekke seg ut av Det tyske riket.

Året etter invaderte prøysserne Frankrike i en koalisjon med Russland, Sachsen, Sverige og Storbritannia. Napoleon abdiserte i april 1814, og året etter ble Europas nye grenser forhandlet frem under Wienerkongressen.

Det tysk-romerske riket var blitt oppløst av Napoleon – nå ble det erstattet av Det tyske forbund, som bestod av i alt 35 stater og fire fristader.

De påfølgende tiårene vokste Preussens makt i det nye tyske området, bl.a. takket være innføringen av en tollunion, zollverein, i 1834, som fjernet tollbarrierene mellom de tyske statene og gjorde Tyskland til et felles marked.

Godseieren Otto von Bismarck, som ble utnevnt til Preussens ministerpresident i 1862, hadde imidlertid langt større ambisjoner.

Hans visjon var å forene de mange tyske småstatene i én tysk nasjonalstat, men Østerrike og Frankrike sto i veien. For å nå målet måtte Bismarck vekke det prøyssiske krigsmonsteret til live igjen.

Først ble våpnene vendt mot Danmark, som hadde de tyske besittelsene Schleswig og Holstein. I 1864 beseiret Preussen og Østerrike den danske hæren i den andre slesvigske krigen.

To år senere gikk Bismarck til krig mot Østerrike for å presse landet ut av Det tyske forbund og etablere Preussen som den mektigste staten i forbundet.

I 1870 sto Frankrike igjen som den eneste motstanden mot et samlet Tyskland. Bismarck samlet de tyske småstatene i en lynkrig mot vest.

I 1871 var seieren over Frankrike i hus, og Det tyske keiserrike kunne etableres med Preussens kong Vilhelm 1. som hersker.

Den beinharde militarismen og det autoritære statsapparatet som hadde vært grunnpilarene i Preussens suksess de foregående århundrene endte dog med å bli keiserrikets undergang.

Som den tyske historikeren Ramsay Muir skrev etter utbruddet av første verdenskrig i 1914:

«Den historiske bakgrunnen for konflikten er et resultat av en gift som har spredt seg gjennom det europeiske systemet i århundrer. Og hovedkilden til denne giften er Preussen».

Etter første verdenskrig ble Tysklands keiser, Vilhelm 2., tvunget til å abdisere, og i 1918 utropte det sosialdemokratiske partiet SPD Tyskland som republikk – senere kjent som Weimarrepublikken.

De prøyssiske dyder om blind lydighet og beinhard militarisme ble gjenopplivet under nazismen, men etter Nazi-Tysklands fall ble Preussen offisielt oppløst som tysk delstat.

Som USAs president Dwight D. Eisenhower formulerte det, var det ikke plass til Preussen i den nye verdensorden:

«Når Hitler og nazistene er borte, må den prøyssiske militærklikken forsvinne med dem. Krigslidderlige bander av militarister må utryddes fra Tyskland hvis vi skal ha noen reell sikkerhet om fremtidig fred».