Rosa Parks og bussturen som endret historien

Montgomery er hovedstaden i Alabama, der raseskillet i USA utfoldet seg med full styrke på 1950-tallet.

Her kjørte bussene med et belegg på over 70 prosent svarte i 1955. Likevel måtte afroamerikanere pent sette seg bak i bussen og også gi hvite setet sitt når bussjåføren bestemte det.

James F. Blake var beryktet for sin håndheving av denne mer eller mindre uskrevne regelen. Han var sjåfør på den bussen som Rosa Parks satte seg inn i på vei hjem fra jobb som syerske i et stormagasin denne skjebnesvangre 1. desember-dagen i 1955.

12 år senere var det en hvit mann som ikke hadde noe sted å sitte i bussen til James F. Blake. Han beordret derfor de afroamerikanerne som satt i de fremste setene i de svartes del av bussen til å reise seg slik at den hvite mannen kunne få et sted å sitte.

Rosa Parks ble ført til politistasjonen, der det ble tatt fingeravtrykk og forbryterbilde. Her kunne saken ha endt. Men nå begynte det å murre i den svarte befolkningen i Montgomery.

Den 27 år gamle baptistpresten Martin Luther King jr. hadde flyttet til byen året før, og han ble nå en sentral person i den aksjonsplanen som byens svarte befolkning hadde begynt å brygge på.

"Vi er lei av segregeringen og ydmykelsen, lei av å bli sparket rundt av undertrykkelsens brutale føtter", dundret King i kirken kort etter anholdelsen av Rosa Parks.

Sammen med andre medlemmer av det afroamerikanske samfunnet i Montgomery oppfordret den unge baptistpresten de svarte til å boikotte bussene i Montgomery for å presse busselskapet økonomisk.

Hele 35 000 flygeblader som oppfordret til bussboikott ble delt ut i byen den 5. desember 1955 – samme dag som Rosa Parks ble dømt for ulydighet i retten og fikk en bot på 10 dollar, tilsvarende 107 dollar i dag.

I kjølvannet av den historiske bussturen i 1955 ble Rosa Parks sparket fra jobben som syerske og mottok også adskillige trusler fra rasende, hvite amerikanere.

Dette var i en tid hvor lynsjinger og blodige overfall fra organisasjoner som Ku Klux Klan var en reell trussel mot svarte i sør.

Verken Rosa Parks eller mannen hennes klarte å finne arbeid i Montgomery, og parets økonomiske situasjon ble etter hvert desperat. Hun hadde ikke engang råd til å betale medisinen for det magesåret hun slet med i disse årene.

Lykken snur

I 1957 flyttet hun og ektemannen Raymond til Detroit, Michigan. Her trengte hun ikke å frykte rasistisk vold, men likevel fortsatte den nedadgående spiralen.

Lavpunktet var nok da hun I 1960 i en artikkel i magasinet JET, som primært henvendte seg til den svarte befolkningen, ble omtalt som boende i en toroms leilighet og lidende av magesår og kreft i halsen.

Fra 1965 kom livet hennes imidlertid inn i et mer permanent stabilt spor da hun ble ansatt som sekretær for det demokratiske, afroamerikanske medlemmet av Representantenes hus i Michigan, John Conyers. Det var en stilling hun hadde frem til 1988.

Rosa Parks fortsatte å tale borgerrettighetsbevegelsens sak resten av sitt liv.

Med årene vokste Rosa Parks’ anseelse, og i hennes alderdom fremsto hun som selve borgerrettighetsbevegelsens mor.

I 1996 mottok hun presidentens frihetsmedalje av daværende president Bill Clinton, og i 1999 fikk hun Kongressens gullmedalje. Samme år utga hun selvbiografien “Rosa Parks: My Story”.

Under begravelsen i Detroit, Michigan, i 2005 holdt den tidligere amerikanske presidenten Bill Clinton en hederstale for Rosa Parks.

"Rosa Parks var gnisten som antente den viktigste sosiale bevegelsen i moderne amerikansk historie," sa han.

Bill Clinton delte også et personlig minne i talen sin: hvordan han som 9-åring i Arkansas – som også var en del av det rasesegregerte sør – hadde blitt inspirert av Rosa Parks eksempel.

Som hvit gutt var han vant til å sitte foran i bussen. Men etter Rosa Parks' modige handling bestemte han og to av hans jevnaldrende seg for at de i fremtiden skulle sette seg hvor som helst i bussen og ved siden av hvem som helst.

1. Amelia Boynton Robinson

Amelia Boynton Robinson ble banket av politiet under en fredelig protestmarsj i Selma i 1965.

Bildene av hennes livløse kropp gikk verden rundt, og bidro til å sikre folkelig støtte i USA for borgerrettighetsbevegelsen.

Hun kjempet hele livet, som Rosa Parks, for å sikre lik stemmerett for svarte i USA – en kamp hun var med på å vinne da Civil Rights Act ble vedtatt i 1964.

Denne loven forbød ulike krav for svarte og hvite borgere når de registrerte seg som velgere.

2. Mamie Till Mobley

Mamie Till Mobley mistet sin eneste sønn, 14 år gamle Emmett, i august 1955, da han ble lynsjet av hvite menn under en ferie i byen Money, Mississippi.

I hjembyen Chicago viste Mamie Till Mobley frem liket av sønnen i en åpen kiste midt i byen som et vitnesbyrd om de brutale konsekvensene sørstatenes rasistiske samfunnssyn og lover hadde på den svarte befolkningen.

Mer enn 100 000 mennesker dro for å se den døde gutten i det som den gang var den største demonstrasjonen for borgerrettigheter i USA.

3. Coretta Scott King

Coretta Scott King var politisk aktiv også da mannen hennes, Martin Luther King, fortsatt levde. Men etter hans død i 1968 fortsatte hun sin avdøde manns kamp for svarte borgerrettigheter.

Coretta Scott King ledet en enorm demonstrasjon gjennom Memphis fire dager etter drapet på ektemannen.

Senere stablet hun en rekke støttekonserter – «Freedom Concerts» – på beina, som samlet inn flere hundre tusen kroner til borgerrettighetsbevegelsen.

4. Ella Baker

Ella Baker var i likhet med Rosa Parks aktiv i "National Association for the Advancement of Colored People" (NAACP) fra 1930-tallet og ble en av de mest markante og frittalende kvinnelige borgerrettighetsaktivistene i USA på 1950- og 1960-tallet.

I 1960 var hun med på å grunnlegge ungdomsorganisasjonen "Student Nonviolent Coordinating Committee" (SNCC), som blant annet sto bak ikke-voldelige, direkte aksjoner i sørstatene.

5. Dorothy Height

Dorothy Height var tenåring da hun på 1920-tallet begynte å vie livet sitt til å forbedre rettighetene til den svarte amerikanske befolkningen, og spesielt da kvinnene.

Gjennom 1950- og 1960-tallet rekrutterte hun frivillige til borgerrettighetsbevegelsen, organiserte seminarer, koordinerte sit-ins og mye mer.

Hun var en viktig motor i bevegelsens demonstrasjoner og var også president i den politiske organisasjonen "National Council of Negro Women" (NCNW) i mer enn 40 år.