Rosa Parks sitter forrest i bybussen etter seieren i USAs høyesterett

Rosa Parks og bussturen som endret historien

I 1955 gikk Rosa Parks om bord i en segregert bybuss i Montgomery, Alabama. Hun hadde ingen planer om å tenne den gnisten som satte i gang en revolusjon. Men det endret en sur, hvit bussjåfør på, for Rosa hadde fått nok: Aldri mer ville hun gi sin plass i bussen til en hvit.

I 1955 gikk Rosa Parks om bord i en segregert bybuss i Montgomery, Alabama. Hun hadde ingen planer om å tenne den gnisten som satte i gang en revolusjon. Men det endret en sur, hvit bussjåfør på, for Rosa hadde fått nok: Aldri mer ville hun gi sin plass i bussen til en hvit.

Bettmann/Getty Images

Rosa Parks er i dag en nasjonalhelt i USA med egen statue i Kongressen og helligdager i fem amerikanske stater oppkalt etter seg.

Veien til den æren kostet imidlertid dyrt.

Dødstrusler, magesår og dyp fattigdom var noe av det Rosa Parks måtte gjennomleve på grunn av sin stillferdige politiske aktivisme den kjølige desemberdagen i 1955.

Regler for busskjøring i Montgomery og omegn

Montgomery er hovedstaden i Alabama, der raseskillet i USA utfoldet seg med full styrke på 1950-tallet.

Her kjørte bussene med et belegg på over 70 prosent svarte i 1955. Likevel måtte afroamerikanere pent sette seg bak i bussen og også gi hvite setet sitt når bussjåføren bestemte det.

James F. Blake var beryktet for sin håndheving av denne mer eller mindre uskrevne regelen. Han var sjåfør på den bussen som Rosa Parks satte seg inn i på vei hjem fra jobb som syerske i et stormagasin denne skjebnesvangre 1. desember-dagen i 1955.

Bussen som dramaet rundt Rosa Parks utspilte seg i

I 1971 kjøpte Henry Ford-museet i Detroit den bussen som dramaet rundt Rosa Parks utspilte seg i. Bussen var et vrak. I dag er den satt i stand så den fremstår omtrent som den gjorde den 1. desember 1955.

© Flickr/Roderick Eime

James F. Blake var beryktet for å selge billetter til svarte og hvite fra førersetet for deretter å insistere på at de svarte gikk av bussen og på igjen via bakdøren.

Rosa Parks får tatt fingeravtrykk

Den 22. februar 1956 blir Rosa Parks og 73 andre svarte aktivister anholdt for å ha iverksatt en boikott av bussene i Montgomery, Alabama. Boikotten, som ble anført av pastor Martin Luther King jr. var en direkte konsekvens av Rosa Parks’ arrestasjon et par måneder tidligere.

© Wikimedia Commons

Parks og Blake hadde hatt et sammenstøt allerede i 1943, da hun nektet å følge nettopp denne spesielle ordren.

Den episoden endte med at James Blake grep fatt i jakken til Rosa Parks da hun i trass var på vei ned midtgangen til de svartes avdeling. Det hele endte med at Rosa Parks forlot bussen i protest – men det skjedde ikke noe mer.

Rosa Parks anholdt

12 år senere var det en hvit mann som ikke hadde noe sted å sitte i bussen til James F. Blake. Han beordret derfor de afroamerikanerne som satt i de fremste setene i de svartes del av bussen til å reise seg slik at den hvite mannen kunne få et sted å sitte.

Rosa Parks med Martin Luther King i bakgrunnen

Rosa Parks ble arrestert for å ha nektet å reise seg for en hvit mann i bussen i 1955. Arrestasjonen fikk Martin Luther King jr., som ses i bakgrunnen, til å iverksette en boikott av bussene i Montgomery, Alabama. Det ble startskuddet til borgerrettighetsbevegelsen i USA.

© Wikimedia Commons

Det gjorde de tre svarte passasjerene som satt på setene ved siden av Rosa Parks, men ikke Rosa.

Det hjalp ikke hvor mye James Blake hisset seg opp. Rosa Parks ble sittende. Da to politibetjenter dukket opp og Rosa Parks fortsatt nektet å reise seg, ble hun anholdt.

Martin Luther King engasjerer seg

Rosa Parks ble ført til politistasjonen, der det ble tatt fingeravtrykk og forbryterbilde. Her kunne saken ha endt. Men nå begynte det å murre i den svarte befolkningen i Montgomery.

Den 27 år gamle baptistpresten Martin Luther King jr. hadde flyttet til byen året før, og han ble nå en sentral person i den aksjonsplanen som byens svarte befolkning hadde begynt å brygge på.

"Vi er lei av segregeringen og ydmykelsen, lei av å bli sparket rundt av undertrykkelsens brutale føtter", dundret King i kirken kort etter anholdelsen av Rosa Parks.

382 dagers bussboikott

Sammen med andre medlemmer av det afroamerikanske samfunnet i Montgomery oppfordret den unge baptistpresten de svarte til å boikotte bussene i Montgomery for å presse busselskapet økonomisk.

Hele 35 000 flygeblader som oppfordret til bussboikott ble delt ut i byen den 5. desember 1955 – samme dag som Rosa Parks ble dømt for ulydighet i retten og fikk en bot på 10 dollar, tilsvarende 107 dollar i dag.

Her satt Rosa Parks i bussen den 1. desember 1955

Rosa Parks’ plassering i James F. Blakes bybuss den 1. desember 1955.

© Wikimedia Commons

Oppildnet av den urettferdige dommen, boikottet Montgomerys svarte befolkning bussene i de påfølgende 382 dagene.

Ettersom den svarte befolkningen utgjorde rundt 70 prosent av alle busspassasjerer i Montgomery, ble det en dyr boikott for busselskapene.

Boikotten tok først slutt da USAs høyesterett den 13. november 1956 avgjorde at segregeringen i bussene var i strid med forfatningen.

Rosa Parks før den historiske bussturen

Rosa Parks’ nedtur

I kjølvannet av den historiske bussturen i 1955 ble Rosa Parks sparket fra jobben som syerske og mottok også adskillige trusler fra rasende, hvite amerikanere.

Dette var i en tid hvor lynsjinger og blodige overfall fra organisasjoner som Ku Klux Klan var en reell trussel mot svarte i sør.

Verken Rosa Parks eller mannen hennes klarte å finne arbeid i Montgomery, og parets økonomiske situasjon ble etter hvert desperat. Hun hadde ikke engang råd til å betale medisinen for det magesåret hun slet med i disse årene.

Lykken snur

I 1957 flyttet hun og ektemannen Raymond til Detroit, Michigan. Her trengte hun ikke å frykte rasistisk vold, men likevel fortsatte den nedadgående spiralen.

Lavpunktet var nok da hun I 1960 i en artikkel i magasinet JET, som primært henvendte seg til den svarte befolkningen, ble omtalt som boende i en toroms leilighet og lidende av magesår og kreft i halsen.

Fra 1965 kom livet hennes imidlertid inn i et mer permanent stabilt spor da hun ble ansatt som sekretær for det demokratiske, afroamerikanske medlemmet av Representantenes hus i Michigan, John Conyers. Det var en stilling hun hadde frem til 1988.

Rosa Parks fortsatte å tale borgerrettighetsbevegelsens sak resten av sitt liv.

Borgerrettighetsbevegelsens mor

Med årene vokste Rosa Parks’ anseelse, og i hennes alderdom fremsto hun som selve borgerrettighetsbevegelsens mor.

I 1996 mottok hun presidentens frihetsmedalje av daværende president Bill Clinton, og i 1999 fikk hun Kongressens gullmedalje. Samme år utga hun selvbiografien “Rosa Parks: My Story”.

Foto av tidligere president Bill Clinton

Bill Clinton.

© Shutterstock

Rosa Parks døde etter lang tids sykdom den 24. oktober 2005. Hun var 92 år.

Under begravelsen ble kisten hennes oppstilt med æresvakt under kongressbygningens rotunde.

Det var første gang Kongressen hadde gitt den hedersbevisningen til en kvinne og kun andre gang til en person med afroamerikanske røtter.

Bill Clinton i Rosa Parks’ begravelse

Under begravelsen i Detroit, Michigan, i 2005 holdt den tidligere amerikanske presidenten Bill Clinton en hederstale for Rosa Parks.

"Rosa Parks var gnisten som antente den viktigste sosiale bevegelsen i moderne amerikansk historie," sa han.

Bill Clinton delte også et personlig minne i talen sin: hvordan han som 9-åring i Arkansas – som også var en del av det rasesegregerte sør – hadde blitt inspirert av Rosa Parks eksempel.

Som hvit gutt var han vant til å sitte foran i bussen. Men etter Rosa Parks' modige handling bestemte han og to av hans jevnaldrende seg for at de i fremtiden skulle sette seg hvor som helst i bussen og ved siden av hvem som helst.

Fem andre berømte kvinnelige borgerrettighetsaktivister

1. Amelia Boynton Robinson

Amelia Boynton Robinson ble banket av politiet under en fredelig protestmarsj i Selma i 1965.

Bildene av hennes livløse kropp gikk verden rundt, og bidro til å sikre folkelig støtte i USA for borgerrettighetsbevegelsen.

Hun kjempet hele livet, som Rosa Parks, for å sikre lik stemmerett for svarte i USA – en kamp hun var med på å vinne da Civil Rights Act ble vedtatt i 1964.

Denne loven forbød ulike krav for svarte og hvite borgere når de registrerte seg som velgere.

2. Mamie Till Mobley

Mamie Till Mobley mistet sin eneste sønn, 14 år gamle Emmett, i august 1955, da han ble lynsjet av hvite menn under en ferie i byen Money, Mississippi.

I hjembyen Chicago viste Mamie Till Mobley frem liket av sønnen i en åpen kiste midt i byen som et vitnesbyrd om de brutale konsekvensene sørstatenes rasistiske samfunnssyn og lover hadde på den svarte befolkningen.

Mer enn 100 000 mennesker dro for å se den døde gutten i det som den gang var den største demonstrasjonen for borgerrettigheter i USA.

3. Coretta Scott King

Coretta Scott King var politisk aktiv også da mannen hennes, Martin Luther King, fortsatt levde. Men etter hans død i 1968 fortsatte hun sin avdøde manns kamp for svarte borgerrettigheter.

Coretta Scott King ledet en enorm demonstrasjon gjennom Memphis fire dager etter drapet på ektemannen.

Senere stablet hun en rekke støttekonserter – «Freedom Concerts» – på beina, som samlet inn flere hundre tusen kroner til borgerrettighetsbevegelsen.

4. Ella Baker

Ella Baker var i likhet med Rosa Parks aktiv i "National Association for the Advancement of Colored People" (NAACP) fra 1930-tallet og ble en av de mest markante og frittalende kvinnelige borgerrettighetsaktivistene i USA på 1950- og 1960-tallet.

I 1960 var hun med på å grunnlegge ungdomsorganisasjonen "Student Nonviolent Coordinating Committee" (SNCC), som blant annet sto bak ikke-voldelige, direkte aksjoner i sørstatene.

5. Dorothy Height

Dorothy Height var tenåring da hun på 1920-tallet begynte å vie livet sitt til å forbedre rettighetene til den svarte amerikanske befolkningen, og spesielt da kvinnene.

Gjennom 1950- og 1960-tallet rekrutterte hun frivillige til borgerrettighetsbevegelsen, organiserte seminarer, koordinerte sit-ins og mye mer.

Hun var en viktig motor i bevegelsens demonstrasjoner og var også president i den politiske organisasjonen "National Council of Negro Women" (NCNW) i mer enn 40 år.