Slik forvandlet Pinochet Chile til en skrekkens stat

Fly og stridsvogner underkuer hovedstaden

Pinochet har allerede sendt to av flyvåpenets Hawker Hunter-fly på vingene nå på slutten av formiddagen 11. september 1973, og nå brummer de inn over Santiago i lav høyde. Langs alle innfartsveier ruller tunge stridsvogner frem mot palasset.

På gater og torg har soldater inntatt strategiske posisjoner og omringet La Moneda. En knugende stemning av frykt hviler over hovedstaden. For hvert minutt har presidentens død rykket nærmere, men Salvador Allende lar seg ikke skremme riktig ennå. Det vet den chilenske befolkningen:

«Dette blir garantert min siste henvendelse til dere. Disse ordene blir ikke sagt i bitterhet, men i skuffelse. Jeg trer ikke tilbake. Plassert i denne historiske brytningstiden vil jeg betale med mitt liv for folkets lojalitet», har han forsikret i en radiotale samme morgen.

Det har nå gått et par timer siden talen, og på alle statskontrollerte radio- og tv-stasjoner er det på Pinochets ordre for lengst blitt stille. Litt før klokken tolv begynner det å falle bomber fra Hawker-flyene over palasset. Bombardementet etterfølges av skuddsalver og tåregassgranater som knuser vinduer og gjør det staselige La Moneda om til et rykende inferno. Salvador Allende er innstilt på å forsvare seg til det siste.

Han griper AK-47-geværet han har fått av sin venn Fidel Castro, Cubas president. Sammen med lojale livvakter besvarer han ilden fra et av palassets vinduer, men angrepet er for overveldende. Like før klokken 14 om ettermiddagen råder han folkene sine til å overgi seg.

Selv trekker han seg ubemerket bort fra kaoset og til en sal i bygningens nordøstlige fløy. Han synker ned i en rød fløyelssofa, plasserer automatgeværet mellom knærne, trykker på avtrekkeren og avfyrer en dødbringende salve mot sitt eget hode.

Få minutter senere stormer soldater inn og finner et blodig lik. «Oppdraget er fullført. La Moneda er inntatt, og presidenten er funnet død», forteller en av soldatene over en radio til hærsjef Augusto Pinochet.

Fra sin kommandopost i utkanten av Santiago har landets kommende diktator styrt angrepet på bygningen som i 130 år har stått som symbolet på det chilenske demokratiet.

USA trekker bort teppet

Pinochet er en mann med en relativt enkel bakgrunn. Han blir født i havnebyen Valparaiso som eldste sønn av en tollfunksjonær i 1915, og starter militærkarrieren allerede som 16-åring. Fra 1932 til 1936 gjennomfører han en offisersutdannelse i hovedstaden Santiago.

Siden har han steget jevnt i gradene og gjort seg bemerket som lærebokforfatter og foreleser på militærakademier i flere land, men spesielt dyktig har han aldri gått for å være. Til gjengjeld har hans lydighet og lojalitet blitt fremhevet.

Da marxisten Salvador Allende inntar presidentstolen i 1970, er både Pinochet og generalkollegene hans tro mot demokratiet og landets forfatning. Og det til tross for at den chilenske hæren tradisjonelt har vært knyttet til den ytterste høyrefløyen.

Men fra høsten 1972 har det begynt å knirke i maskineriet. Regjeringens gjennomgripende forsøk på å nasjonalisere Chiles industri, gi jord til de jordløse og innføre streng priskontroll har gjort Allende til en upopulær skikkelse i brede, borgerlige kretser, ikke bare nasjonalt, men også i USA med president Richard Nixon og utenriksminister Henry Kissinger i spissen.

Amerikanerne frykter at Chile er i ferd med å utvikle seg til en kloning av det kommunistiske Cuba. Med utgangspunkt i Nixons motto «make the economy scream» – la økonomien få svi – kutter USA derfor alle handelsforbindelser til Chile i et forsøk på å undergrave det sosialistiske styret.

Via etterretningstjenesten CIA finansierer amerikanerne en streik blant chilenske lastebil-sjåfører, og dermed kommer ikke varene frem til butikkene. Samtidig pumper USA flere millioner dollar inn i propagandakampanjer der tre av Chiles største aviser sverter Allende og forteller leserne at presidentens omfattende nasjonaliseringer er i strid med landets grunnlov.

Også i store deler av befolkningen er støtten til Allendes venstreorienterte prosjekt på gyngende grunn. Både små og store næringsdrivende er redde for at deres virksomhet skal bli den neste som overtas av staten.

I butikkene har det gradvis blitt tommere og tommere i hyllene, både på grunn av streiken i transportnæringen og fordi eierne generelt ikke greier å holde tritt med etterspørselen. De fattige har fått mer penger mellom hendene og råd til varer som de tidligere bare kunne drømme om. Nå mangler selv de mest basale dagligvarene.

Stadig flere husmødre fra middelklassen har begynt å møte opp til massedemonstrasjoner foran presidentpalasset. Det er først og fremst storfekjøtt kvinnene mangler, hovedingrediensen i borgerskapets husholdning. Men også varer som hermetiske tomater, toalettpapir og sigaretter er det manko på.

Sinte kvinner presser hæren

Både økonomisk og politisk befinner Chile seg i dyp krise. Inflasjonen galopperer av gårde, produksjonen stuper, og høsten 1972 er situasjonen mer spent enn noen gang.

Høyrefløyen presser på for et militærkupp, og samtidig innleder kvinner fra landets overklasse en intensiv brevkampanje der de prøver å presse de væpnede styrkene til å fjerne Allende.

De vedlegger brevene hvite fjær – et tradisjonelt symbol på feighet – til offiserene og kaster korn på gulvet i kasernene for å understreke at soldatene er noen redde kyllinger.

Også en gruppe ekstremt liberalistiske økonomer bearbeider militærfolkene ved å sette en plan for Chiles økonomi etter et kupp i sirkulasjon blant offiserene.

Etter hvert har misnøyen blitt så massiv at hærledelsen bestemmer seg for å ta affære: 29. juni 1973 forsøker deler av hæren seg på et kupp mot Allende, men hærens øverstbefalende Carlos Prats og hans nærmeste underordnede, Augusto Pinochet, griper inn og avverger det dårlig forberedte kuppet. Begge har sverget troskap til regjeringen og demokratiet, og det løftet står de ved. Enn så lenge.

Pinochet skifter side

De neste månedene presser høyrefløyen og flere offiserer Prats til å gå av, og i hans sted utnevner Allende den lojale Pinochet til hærsjef. Misnøyen med det sosialistiske styret består imidlertid, og høytstående militærfolk går med planer om et avgjørende statskupp. Men Pinochet står på sitt: Han nekter å delta i maktovertakelsen.

Offiserene begynner å hviske om at den nye hærsjefen er en kujon. Han er så overforsiktig at han ikke engang kunne drømme om å sette seg ned før han har børstet av stolen, flires det. Luftvåpenets sjef, general Gustavo Leigh, kjenner igjen karakteristikken. I august 1973 prøver han å overtale sjefen til å delta i et kupp.

«Er du klar over at vi kan bli drept», er Pinochets første reaksjon.

Under et møte med hærens overkommando 9. september 1973 får den nølende militærmannen imidlertid en følelse av at han står helt alene med motstanden – og lar seg under sterk tvil overtale til å ta affære.

Bare 36 timer senere setter han i gang militærkuppet og beordrer all motstand nedkjempet. Hvorfor Pinochet plutselig velger å skifte side, og om han oppriktig har støttet demokratiet og Allende, blir i dag ren gjetting. Kanskje har hans personlige mål først og fremst handlet om å holde seg der makten er – og være klar til å skifte side om nødvendig.

Sikkert er det at om Pinochet har vært lunken til tanken om et kupp, så tar han det igjen med en brutal hensynsløshet nå som Allende først er ryddet av veien. Selv om den nye militærjuntaen består av et firkløver av militære toppfolk, regner hærsjefen seg som den selvskrevne lederen.

På kuppdagen 11. september erklærer han unntakstilstand i landet og beordrer total krig mot fiendtlige sivile såvel som politikere.

Dagen etter proklamerer han i en radiosending at «dette er ikke et statskupp, men en militær bevegelse som skal redde landet».

I talen forsikrer hærsjefen Chiles elleve millioner innbyggere om at han ikke har noe ønske om å søke hevn eller absolutt makt.

«Det vil verken bli tapere eller vinnere», garanterer han – men dagens handlinger taler et annet språk.

Før solen har gått ned over Santiago denne septemberdagen, har gjennomhullede og maltrakterte kropper begynt å hope seg opp på byens likhus, og de neste 17 årene skal ingen chilenere føle seg trygge noe sted.

«Det fins en hel haug med bøller der ute. Alt utøyet som holdt på å legge landet i ruiner skal pågripes, settes på et fly, uten klær og eiendeler. Kast dem ut!» brøler Augusto Pinochet til en av sine assistenter.

Like etter kuppet har militærjuntaen forbudt politiske partier og all fagforeningsaktivitet. Mediene er underlagt streng sensur, og enhver form for rettssikkerhet er opphevet.

Samtidig har Pinochet advart om at alle som utviser en «stridslysten holdning» vil bli henrettet på stedet.

I militærets øyne fins det «stridslystne elementer» i hver eneste avkrok i landet. De som har støttet Allende eller bare går inn for demokrati, er fiender, og Pinochet starter en nådeløs klappjakt på både antatte og reelle motstandere.

Diktatoren ser motstandere overalt og lever i konstant frykt for attentater og kuppforsøk. På direkte ordre fra ham foretar militæret massearrestasjoner i hele landet. De som befinner seg på feil sted på feil tidspunkt, blir arrestert og internert i en av de flere hundre små og store konsentrasjonsleirene som militæret har hasteopprettet.

Ingen slipper unna dødens karavane

Den nasjonale sportsarenaen i Santiago, Estadio Nacional, blir snart en av de mest beryktede leirene. Dagen etter kuppet, 12. september 1973, er 600 studenter og forelesere fra byens tekniske universitet sperret inne og stuet sammen i provisoriske celler på stadionets gressplen, i omkledningsrommene og i kjelleren.

Fangene – som skal vise seg å være de første av nærmere 40 000 på Estadio Nacional – får bind for øynene og blir hentet og tatt med til timelange avhør både natt og dag.

Her blir de utsatt for grov tortur av folk fra militæret. Elektriske støt og spark er blant metodene, og både barn og voksne blir slått til blods med pisk og køller.

Mange slipper ikke levende ut igjen, men blir massefraktet til byens likhus eller dumpet på gatene, hvis de da ikke forsvinner sporløst fra jordens overflate.

Men blodbadet har bare så vidt begynt. I slutten av september 1973 sender Pinochet en delegasjon av høytstående militærfolk på et oppdrag i et Puma-helikopter. I rundt tre uker turnerer det fra by til by i det nordlige og sørlige Chile i en straffeaksjon som blir kjent som Dødens karavane.

På Pinochets befaling henter kommandoenheten nærmere hundre fanger ut av fengselsceller rundt omkring i landet. De føres til avsidesliggende steder der de blir henrettet med skudd, hogd ned med machete eller brent levende. Fangenes eneste forbrytelse er at de tilhører regjeringspartiet, og dødspatruljen skjelner ikke mellom ung og gammel.

De yngste ofrene er ungdommer, de eldste har passert 70. Mange får skåret ut øynene og brukket flere bein i kroppen før henrettelsen, som gjerne slutter med at de døde kroppene blir revet i fillebiter av maskingeværsalver.

Noen av likene blir gravd ned, ender på losseplassen eller forsvinner sporløst. Andre blir ikke skutt, men derimot stuet sammen i helikoptere og kastet levende på sjøen.

Hemmelig politi sprer frykt

Straffeaksjonen skal først og fremst fylle befolkningen med frykt – eller med Pinochets ord «statuere et eksempel» – både hos den jevne chilener og hos Pinochets egne menn. For ikke alle i militæret sympatiserer med de brutale overgrepene.

Mange offiserer prøver å motsette seg likvideringene, men det er risikabelt. Hvis de er heldige, blir de avskjediget, men i flere tilfeller blir de selv fengslet, torturert eller henrettet uten videre:

«Hensikten var å kvele viljen det ble antatt at det chilenske folk hadde til å kjempe imot. Men aksjonen skulle også fylle ledere med frykt og hindre at militært personell, ned til den lavest rangerte offiseren, tråkket feil: Slik kan det gå med deg!», forklarer Oleguer Benaventes Bustos i et senere vitneutsagn.

Han var nestkommanderende i et av hærens regimenter. Straffeaksjonen er imidlertid ikke nok for Pinochet, som ser fiender overalt. For ytterligere å overvåke og terrorisere befolkningen oppretter Pinochet et hemmelig sikkerhetspoliti, DINA (Dirección de Inteligencia Nacional), som har eksperter på blant annet drap og tortur.

Med stor iherdighet jakter DINA fremtredende støttespillere av Allende på tvers av landegrenser, blant dem den avsatte hærlederen Carlos Prats, som nektet å delta i et militærkupp. Han blir i 1974 drept av en bilbombe i

Buenos Aires i Argentina. Dermed unngår han i det minste den langvarige mishandlingen som tusenvis av venstreorienterte, studenter og kunstnere blir utsatt for i for eksempel Villa Grimaldi, et av landets flere hundre tortursentre.

Først i 1978 stenger Villa Grimaldi. Da har rundt 4500 menn og kvinner vært sperret inne i klaustrofobiske celler, der voldtekt, vanntortur, elektriske støt og rå vold hører til dagens orden.

Ofte blir fanger tvunget til å være til stede under mishandlingen av medfanger, som eksempelvis får beina kjørt over av en bil. Noen av de mest barbariske statlige torturmetodene går utover de kvinnelige innsatte.

Mange får stappet levende, utsultede rotter eller edderkopper opp i underlivet, blir tvunget til å ha sex med mannlige familiemedlemmer eller blir voldtatt av spesialtrente hunder.

I løpet av få år forandrer Pinochet det chilenske samfunnet til det ugjenkjennelige: Chile har blitt en nasjon av fiender som lever i en atmosfære av frykt og utrygghet.

Naboer angir naboer, familiemedlemmer tyster på hverandre, og foran politistasjonene står folk i kø for å levere inn lister over mistenkelige personer i håp om at de ved å vise vilje til samarbeid selv kan slippe å bli forfulgt av regimet.

Den utviklingen gleder Pinochet. Han understreker gang på gang nødvendigheten av å gjøre de venstreorienterte gemyttene tause. Som han sier: «Hvis man har koldbrann i en arm, er man nødt til å skjære den av».

Motstanden mot diktaturet vokser

Økonomisk opplever landet fremgang. Militærstyret får landet på fote med sjokktiltak. Men bare midlertidig.

På den ene siden utløser tiltakene nemlig et vell av nye finansimperier som håver inn penger og gjør de rike enda rikere.

På den andre siden skaper de en sosial nedtur med ekstrem fattigdom og arbeidsløshet.

På begynnelsen av 1980-årene slår økonomien sprekker. Mange av de store virksomhetene går konkurs, og plutselig møter Pinochet motstand på alle kanter.

Nå krever også i stadig økende grad kirken og de gamle høyrefløypartiene, som tidligere helhjertet har støttet opp omkring ham, diktaturet avskaffet. Protestene vekker internasjonal oppsikt. Pinochet har blitt en paria, og selv hans gamle støttespiller USA snur ryggen til ham på grunn av styrets mange brudd på menneskerettighetene.

Tross den gryende opposisjonen er Pinochet optimistisk med tanke på fremtiden. Han er overbevist om at flertallet foretrekker ham som statsoverhode, og selvsikkert skriver den 73 år gamle eneherskeren ut et valg i oktober 1988. Satsingen gir bakslag: Pinochet taper til sin overraskelse mot en gammel støttespiller, advokaten og kristendemokraten Patricio Aylwin.

Motvillig erkjenner diktatoren nederlaget, og da han dagen etter avgjørelsen viser seg på fjernsynet, erklærer han at han «anerkjenner og aksepterer flertallets dom». Samtidig advarer han om at «det ikke vil skje noen som helst endring i regimets konstitusjonelle orden».

Med valgnederlaget må Pinochet likevel slippe jerngrepet rundt makten, og etter 17 års diktatur går landet igjen over til demokrati.

Men Chiles tidligere eneveldige hersker har tatt sine forholdsregler. Forut for valget har han sikret seg at han uansett utfall kan beholde stillingen som sjef for de væpnede styrkene i åtte år.

Han er overbevist om, at flertallet foretrækker ham som statsoverhoved, og selvsikkert udskriver den 73-årige enehersker et valg i oktober 1988. Satsningen giver bagslag: Pinochet taber til sin overraskelse til sin gamle støtte, advokaten og kristendemokraten Patricio Aylwin.

Modvilligt erkender diktatoren sit nederlag, og da han dagen efter afgørelsen toner frem på fjernsynet, slår han bistert fast, at han “anerkender og accepterer flertallets dom”. I samme åndedrag advarer han dog om, at “der ikke vil ske nogen som helst ændring i regimets konstitutionelle orden”.

Med valgnederlaget må Pinochet dog alligevel slippe sit jerngreb om magten. Efter 17 års diktatur går landet igen over til demokrati. Men Chiles tidligere enevældige hersker har taget sine forholdsregler: Forud for valget har han sikret sig, at han uanset udfaldet kan beholde sin post som chef for de væbnede styrker i otte år.

Dermed er han i perfekt posisjon til å hindre ethvert forsøk på å komme til bunns i forbrytelsene militæret har begått.

Uansett hvilke anklager som rettes mot ham, uttrykker hærsjefen ingen form for sympati med verken ofre eller pårørende. Han er bare stolt over å ha reddet landet fra økonomisk kollaps, som han uttrykker det.

Pinochet reagerer heller ikke da graver med savnede chilenere blir funnet etter flere tiår. De etterlatte er rasende over at kistene i flere tilfeller inneholder knoklene fra ikke ett, men to mennesker.

Men den tidligere diktatoren er ikke berørt av chilenernes skjebne.

«Personen som la dem i samme kiste, burde hylles fordi han sparte den chilenske regjeringen for utgiftene til flere spikere», slår Pinochet fast.