Løytnant Gustav Knorring er fortsatt i svensk uniform der han går gjennom Sønderborg på vei til fronten ved Dybbøl. Landet hans er ikke i krig, men som 650 andre svensker og nordmenn har han kommet til Danmark for å hjelpe til mot de prøyssiske invasjonsstyrkene. Overalt har tyskernes granater skamfert landskapet, som han skriver i et brev hjem 15. april 1864:
«Byen så forferdelig ut. Kirken og den nordlige delen er noenlunde intakt, resten er rasert. Ruinene ryker fortsatt.»
Knorring har bare vært med i fire dager da han leder sin avdeling av danske soldater opp for å forsvare de sønderskutte skansene ved Dybbøl 17. april. Neste morgen blir han drept da prøysserne stormer stillingen. Knorring døde i et fremmed land for sin tro på et felles Skandinavia.
For mange dansker, svensker og nordmenn på 1800-tallet var en forening av de tre landene det eneste de kunne se redde dem fra å bli oppslukt av mektigere naboer. Og noen var villige til å begå høyforræderi for å komme dit.
Danmark mistet nesten 5000 soldater under kampene ved Dybbøl.
Studenter erobret dagsordenen
Europeerne var på en mental reise på 1800-tallet. Før var de bare undersåtter av en fyrste eller konge, men nå følte mange at de var knyttet sammen gjennom språk og kultur – og ikke bare geografisk plassering.
Ingen følte forbrødringen sterkere enn studentene i storbyene, som var ivrige etter å forandre verden. Slik var det også i Danmark og unionsriket Sverige-Norge, der de velutdannede unge oppdaget sine felles skandinaviske bånd. Da de samlet seg til et stort skandinavisk studentmøte i Uppsala i 1843, utviklet det seg til en ren folkefest, og suksessen ble gjentatt to år senere i København.
I Norge og Sverige fulgte orkestre og jublende tilskuere de unge mennene til skipene deres, og da de ankom København, sto et brusende menneskehav klart til å ta imot dem.
«Jeg spør dere om dere sammen med oss vil inngå et ubrytelig brorskap?» Orla Lehmann til de skandinaviske studentene, 1845.
Høydepunktet var en sammenkomst for 1600 mennesker i Christiansborgs ridehus. Her hyllet den danske demokratiforkjemperen og glødende skandinavisten Orla Lehmann de unge studentene. I dag var studentene håpefulle unge, men snart ville de være professorer, embetsmenn og ministre. Snart ville de ha den politiske makten som kunne forene Skandinavia til en samlet stat, sa Lehmann:
«Derfor spør jeg alle som er til stede her. Jeg spør med alvoret som fyller min sjel og lyser meg i møte fra øynene deres. Jeg spør dere om dere sammen med oss vil inngå et ubrytelig brorskap?»
Studentene sverget å reise fra København som agenter for den felles saken, og de bar Lehmann på gullstol ut av ridehuset. Med ett slag var skandinavismen ikke bare et spørsmål om broderlige følelser, men om forening i en samlet stat.
De skandinaviske studentfestene var kjempearrangementer. Skip ble fylt til bristepunktet for å få alle de unge med.
Frivillige gikk i krig for broderfolket
Det var imidlertid langt fra alle i den danske helstaten som følte seg som dansker – og absolutt ikke som skandinaver. Kongen av Danmark, Fredrik 7., regjerte over hertugdømmene Slesvig og Holstein ved den sørlige grensen i landet. Her var befolkningen blandet dansk og tysk, og den nye tidens nasjonalistiske tanker trakk dem i hver sin retning.
Allerede i 1842 hadde Lehmann gjort seg svært bemerket da han holdt den flammende talen «Danmark til Eider», der han argumenterte for at hertugdømmet Slesvig burde integreres fullt ut i Danmark, mens Holstein skulle presses ut av fellesskapet. Tankene førte til den nye politiske grupperingen de nasjonalliberale, men var absolutt ikke populær blant det tyske mindretallet i Slesvig.
Orla Lehmann var utdannet jurist, men fant særlig sitt kall som en av Danmarks beste talere.
Stridighetene mellom dansker og tyskere ble voldsommere og voldsommere og utviklet seg i 1848 til treårskrigen, med hertugdømmene på den ene siden og Danmark på den andre.
Nå skulle de høye tankene om et felles Skandinavia stå sin prøve, men bare 144 nordmenn og 243 svensker grep til våpen for å kjempe for Danmarks og Skandinavias sak. Det utløste forakt fra den svenske løytnanten og poeten Gustaf Lorentz Sommelius, som sendte et hånlig åpent brev til dem som høylytt «kjempet med pennen».
Sommelius ble selv drept i juni 1848 etter bare seks dager ved fronten. Da hadde hertugdømmene fått hjelp fra flere tyske stater, bl.a. stormakten Preussen. Som svar sendte Sverige-Norge tropper til Fyn, men der ble de stående fordi politikerne ikke ønsket krig mot prøysserne.
En ny krig lurte i horisonten
Etter tre år med krig tvang stormaktene gjennom en fred som ingen av de stridende partene egentlig var tilfreds med. Men det avholdt ikke danskene fra å feire freden som en stor seier, og i hele Skandinavia ble de falne hyllet som helter på nye studentmøter.
Til tross for at danskene ikke hadde blitt møtt med overveldende støtte fra svensker og nordmenn under krigen, døde de store tankene om skandinavismen langt ifra ut.
De danske politikerne var fullstendig klar over at freden ikke ville vare evig. De trengte sårt støtte hvis hertugdømmene skulle prøve å løsrive seg igjen. Denne støtten ville en skandinavisk union kunne gi, og i 1857 fikk skandinavistene i de nasjonalliberale til og med makten i landet.
To år senere kunne den danske regjeringen se over Øresund og glede seg over tanken på at her satt det nå en fullskjegget løsning på alle Danmarks småstatsproblemer – den svenske kong Karl 15.
På de nasjonalromantiske maleriene etter treårskrigen ble skandinavismen ofte understreket, f.eks. her, hvor Sverige og Norges flagg også vaier over de hjemvendte danske soldatene.
Konger ble svirebrødre
Fredrik 7. og Karl 15. ble raskt gode venner. Når de to regentene møttes, ble det drukket tett, fortalt røverhistorier og snakket om de to landenes felles fremtid.
Den danske kongen hadde ingen arvinger og visste at den oldenburgske slekten ville dø ut med ham. Tronen ville i stedet gå over til hans fjerne slektning, prins Kristian, som Fredrik hatet. Samtidig var kongen redd for tyskerne, som han fryktet ville invadere Danmark under påskudd av å hjelpe hertugdømmene.
Mellom vinglassene la derfor Fredrik 7. frem et radikalt forslag. Sverige skulle inngå en allianse med Danmark for å demme opp for tysk aggresjon – og til gjengjeld skulle Karl få den danske tronen ved Fredriks død.
LES OGSÅ: Bernadottes fantastiske karriere: Fra rekrutt til konge av Sverige
Den svenske kongen var selv glødende skandinavist og elsket ideen om at han skulle regjere over et samlet Skandinavia. Ministrene i den svenske regjeringen var derimot mindre begeistret for utsiktene til en krig mot det mektige Preussen.
Fredrik 7. (t.v.) og Karl 15. (t.h.) la ingen begrensninger på spritinntaket når de møttes. Den svenske regjeringen var nervøs for hva Karl kunne overtales til, når det ble diskutert unionsplaner over punsjbollen.
Selv om Karl 15. kjempet for ideen, var eneveldets tid forbi, og han kunne ikke tvinge gjennom alliansen uten regjeringen sin. De svenske politikerne forsøkte forsiktig å legge en demper på kongens skandinavisme og trakk alle forhandlingene i langdrag.
Fredrik 7. og de nasjonalliberale politikerne satset fortsatt på at Sverige skulle bli Danmarks redning. Etter nok et vagt løfte fra svenskene i 1862 kunne det imidlertid spores en smule usikkerhet hos Fredrik 7., som spurte sin statsminister, C.C. Hall:
«De tror vel ikke at kong Karl vil la meg i stikken?»
Krigen i 1864 sprang ut av hertugdømmet Slesvigs tilknytningsforhold. Det var delt mellom en tyskvennlig befolkning i sør (oransje) og en danskvennlig befolkning i nord (rød).
Konge tørstet etter krig
Krigsskyene samlet seg over Skandinavia i 1863, og behovet for en skandinavisk union ble bare mer presserende. Preussens leder, Otto von Bismarck, forlangte at spørsmålet om Slesvigs tilknytningsforhold skulle løses, og han var klar til å avgjøre det «med jern og blod».
I København gikk det en livlig trafikk til Kronprinsessegade, der Sverige-Norges ambassadør holdt til. En av de besøkende var Orla Lehmann, som nå var statsråd, og gjesten lokket med offisielle forslag om å gi Danmarks trone i bytte mot en allianse.
«Jeg trenger en krig, Europa trenger en krig, og en krig må jeg få. Enten gjennom polakkene mot Russland eller gjennom danskene mot Tyskland.» Karl 15. til en britisk diplomat, 1863.
Som ambassadøren senere skrev hjem, var det faktisk snakk om høyforræderi, siden Kristian av Glücksborg allerede var utnevnt til dansk tronarving. I Stockholm var Karl 15. mer enn klar for en rask dyst på slagmarken, slik han bl.a. erklærte til en forbløffet britisk diplomat:
«Jeg trenger en krig, Europa trenger en krig, og en krig må jeg få. Enten gjennom polakkene mot Russland eller gjennom danskene mot Tyskland.»
Ifølge briten så det ikke ut til at kongen overhodet vurderte muligheten for å lide nederlag. Det gjorde til gjengjeld statsrådene, og praten fortsatte og fortsatte, uten at det ble funnet en løsning. Men så døde Fredrik 7., bare 55 år gammel, i november 1863, og de vanskelige spørsmålene om Slesvig og arvefølgen i Danmark krevde øyeblikkelige svar.
Mange skandinaver hadde store tanker om hvordan Sverige-Norge burde hjelpe sitt danske broderfolk i kampen mot Tyskland, men da krigen sto for døren, var hjelpen begrenset.
Krigen kom for tidlig
Fredrik 7.s død kom for brått til at statskuppet – som kunne gitt Karl kongemakten i Danmark – var mulig å gjennomføre. Den rettmessige arvingen, Kristian av Glücksborg, fikk tilbudet, men han var holsteiner, positiv til å gjeninnføre eneveldet og mistenkt for planer om å gjøre Danmark tysk.
De nasjonalliberale hatet den tyskvennlige Kristian, som knapt kunne snakke dansk, og bandt ham på hender og føtter med en ny grunnlov.
Kristian 9. var svært upopulær da han kom til makten i Danmark, men han vant med tiden befolkningens gunst.
Den såkalte novemberforfatningen slo sammen Danmark og Slesvig, noe som brøt internasjonale avtaler, så nå hadde Bismarck en unnskyldning for å angripe. Heldigvis ville kong Karl gi rikelig med militærhjelp, kunne den danske avisen «Fædrelandet» rapportere i desember 1863:
«Et telegram til oss fra Stockholm fra i dag kl. 2.25 rapporter: 22 000 mann kommer og han selv.»
Nyheten var korrekt så langt som Karl selv trodde på den. Statsrådene hans hadde tidligere støttet en plan om at han skulle gå til krig med 20 000 mann dersom Preussen angrep Danmark.
Men det var på betingelse av at også en av Europas andre stormakter ble involvert. Men verken Storbritannia eller Frankrike ville sette Europa i brann over Slesvig, skulle det vise seg. Danmark måtte klare seg selv med litt hjelp fra norske og svenske frivillige, som dro i krigen på egen hånd.
Kupp skulle forene Skandinavia
1. Kongen kidnappes
Om våren eller på høsten, når nettene er mørke, skal en styrke sammensvorne skandinavister storme Kristian 9.s sommerresidens, Bernstorff slott, nord for København. Her vil inntrengerne raskt ta kongen til fange.
2. Ingen hjelp når frem
Andre kuppmakere sperrer veien til Jægersborg kaserne, som ligger 1,5 km fra slottet og huser de nærmeste danske troppene. Oppgaven går ut på å forsinke en redningsstyrke så lenge at det er for sent å redde kongen.
3. Kristian sperres inne
Den danske kongen føres til Charlottenlund, der et dampskip ligger klart til avseiling. Kristian bringes om bord, fraktes over Øresund og blir satt i en celle på Malmöhus, en gammel borg som nå fungerer som svensk statsfengsel.
4. Motstandere fjernes
Motvillige ministre og embetsmenn blir arrestert før de kan danne en organisert motstand. En revolusjonsregjering tar makten og reiser en borgermilits av glødende skandinavister, og så overlates Danmarks trone til Sverige-Norges konge.
5. Ny konge tar makten
Kong Karl 15. utpeker en ny svensk regjering, som er villig til å gå i union med Danmark. Han seiler til København og lar seg krone, mens svensk-norske styrker besetter Jylland, der befolkningen er mindre skandinavistisk enn borgerne i København.
Skandinavismen fikk en uventet venn
Mot en samlet hær av prøyssiske og østerrikske soldater hadde ikke Danmark en sjanse. Krigen i 1864 ble ettertrykkelig tapt, og både Holstein og Slesvig ble tyske. Den skandinavistiske drømmen så for mange ut til å være død, men for de mest iherdige skandinavistene var ulykken en velsignelse i forkledning. Nå var utsiktene til forening bedre enn noen gang.
Kristian 9. var svært upopulær blant sine danske undersåtter, og den store problematikken med Slesvig-spørsmålet var forsvunnet nå som hele hertugdømmet var tapt.
Da en dansk agent i desember 1864 i all hemmelighet oppsøkte Bismarck for å undersøke hva Preussen mente om en forening av Skandinavia, uttalte Bismarck til agentens forbauselse:
«Jeg er en svært sterk skandinav.»
Kansleren erklærte seg positiv til ideen fordi han så på en forent stat under svensk dominans som en naturlig alliert mot Russland. Han var til og med villig til å snakke om en fremtidig deling av Slesvig.
Straks fikk de danske skandinavistene blod på tann igjen, og de begynte å legge planer for hvordan de kunne styrte kongen sin og sperre ham inne.
En komplett plan for maktovertakelsen i fem trinn ble til og med sendt via mellommenn til den svenske kongen.
Mange av de hemmelige dokumentene om disse kupplanene er imidlertid blitt ødelagt, og nøyaktig hvem og hvor mange bakmenn det var, er ikke kjent, men mennene kom utvilsomt fra de høyeste politiske lagene i Danmark. To bekreftede støttespillere er tidligere statsminister C.C. Hall og tidligere innenriksminister H.R. Carlsen.
Etter 1864-krigen begynte unionstanken mellom Danmark og Sverige-Norge etter hvert å miste støtte. Samarbeidet foregikk i stedet gjennom foreninger og begivenheter som Nordisk naturforskermøte.
Karl 15. kunne imidlertid ikke akseptere å kidnappe en konge og la revolusjonære føre seg til tronen. I de påfølgende årene forsøkte den svenske kongen og danske skandinavister i stedet å presse Kristian 7. til å gi fra seg kongetittelen. Karl hadde til og med dansker på en hemmelig lønningsliste, mot at de svekket den danske kongen med historier i pressen.
Men Kristian 9. ble sittende på tronen, og med tiden rant ideen om en skandinavisk union ut i sanden. Dødsstøtet kom definitivt da Karl 15. gikk bort i 1872 og den nye svenske kongen, Oskar 2., umiddelbart begynte å orientere seg mot det nye, samlede Tyskland.
Helt siden da har forbrødring mellom nordmenn, dansker og svensker mest handlet om kultur og ideologisk fellesskap. Tanken om at en union var det eneste som kunne redde Skandinavia fra å bli annektert av fremmede makter, kan virke fjern i dag. Men for mange mennesker på 1800-tallet virket det som en reell trussel – og blant dem fantes det folk som var villige til å begå høyforræderi for å unngå den fryktede skjebnen.
Da den første NATO-traktaten ble underskrevet i det ovale kontoret, var både den danske og den norske ambassadøren til stede.
NATO knuste drømmen
Arbeidet for å knytte de skandinaviske landene tettere sammen fortsatte i årevis, inntil den kalde krigen tvang dem inn på hver sin kurs.
Selv etter at ideen om å forene skandinavene i én stat gikk i glemmeboken, fortsatte landene å knytte seg tettere til hverandre på andre måter. I 1875 gikk de inn i en monetær union, og deres tre forskjellige versjoner av daleren ble erstattet av kronen. Skriftspråket ble også gjort likere da Norge innførte den svenske bokstaven Å i 1917, og Danmark fulgte etter i 1948.
Til og med en militær allianse var det planer om i 1948. Den kalde krigen hadde brutt ut, og som 100 år før fryktet landene at de ikke kunne hindre en stormaktsinvasjon om de sto alene. Norge og Danmark valgte imidlertid å trekke seg fra prosjektet og i stedet gå over til det mer slagkraftige NATO, som var under etablering med USA som ledende part. Sverige sto fast på sin tradisjonelle nøytralitet.
Skandinavia hadde definitivt vist seg for lite til å stå alene. Kursen ble i stedet satt mot bredere samarbeid som NATO og siden EU, mens skandinavisme kom til å handle om kultur.