Suffragettene ville bombe seg til stemmerett

Suffragettene er klare til kamp

Tidlig om morgenen 19. februar 1913 bryter to skikkelser seg inn i en villa sør for London og plasserer to tidsinnstilte bomber. Like etter høres motordur fra en bil på vei bort. Klokken 06.10 vekker et øredøvende brak hele rikmannsnabolaget.

Villaen tilhører landets finansminister David Lloyd George, og er under bygging. Nå raseres hele den ene fløyen av en voldsom eksplosjon.

«Eksplosjonen skyldes etter all sannsynlighet en beholder med nesten 2,3 kilo grovkornet krutt som var plassert i soveværelset i andre etasje i husets nordlige fløy», skriver politiet i sin offisielle rapport.

«Kruttet ble antent av en lunte laget av en klut vætet i parafin», fortsetter rapporten, som samtidig avslører at et stearinlys ble brukt til å tidsinnstille de to bombene. Idet lyset hadde brent ned til et visst punkt, antente det lunten til kruttet.

Gjerningsmennene etterlot seg bare tre konkrete spor: en hårnål, en hattenål og en kalosje. Ingen var imidlertid i tvil om hvor skylden skulle plasseres. Gjerningsmennene var ikke menn, men kvinner. Den militante kvinnebevegelsen WSPU – Women’s Social and Political Union – hadde slått til igjen.

Aksjonen var langt ifra enestående, for Storbritannia befant seg midt i en væpnet strid mellom forbitrede kvinnesaksforkjempere og stokk konservative politikere.

Suffragettene bryter med demonstrasjonene

Bombingen av finansminister Lloyd Georges herskapsvilla ga betydelig større oppmerksomhet om kvinnenes kamp for stemmerett enn alle demonstrasjonene, leserbrevene og pamflettene som siden 1897 hadde utgjort kvinnekampen.

De fredelige aksjonene ble organisert av foreningen National Union of Women’s Suffrage Societies, men allerede i 1903 mente husmoren Emmeline Pankhurst at kvinnekampen også måtte føres med militante midler. Hun dannet derfor WSPU. Organisasjonen ble etter en omtale i avisen Daily Mail kjent som suffragettene.

WSPU var dominert av pene, hjemmeværende fruer fra overklassen, som hadde anledning til å vie hele dagen til politisk arbeid. Men også lærere, sykepleiere og fabrikkarbeidere gikk til aksjon under suffragettenes banner.

Pankhursts hær av feminister var overbevist om at hærverk ville skape oppmerksomhet og bane vei for like retter. For hvert år ble aktivitetene mer og mer voldelige. I starten hadde suffragettene knust vinduer, lenket seg selv til mennenes enemerker og klipt over telegrafkabler. Det måtte svikefulle politikere til før WSPU trappet opp kampen.

Suffragettene i bresjen for kvinnelig geriljakrig

Håpet om at kvinnelig stemmerett var like rundt hjørnet, vokste da en delegasjon av 20 WSPU-kvinner 23. januar 1913 var i møte med finansminister Lloyd George.

Kongens mann lyttet oppmerksomt til tekstilarbeideren Leonora Cohen da hun fortalte at hun jobbet for 3,5 pence om dagen, mens hennes mannlige kolleger fikk 6,5 pence for nøyaktig samme jobb.

Lloyd George hadde tidligere stått frem som tilhenger av likestilling, og han lovet å støtte både kampen for likelønn og retten til å stemme ved parlamentsvalg.

Da en talsmann fra parlamentets underhus samme dag erklærte at et forslag om å legge spørsmålet om kvinners stemmerett frem for avstemning i parlamentet var blitt forkastet – og at Lloyd George aldeles ikke hadde støttet forslaget – gikk WSPU-kvinnene amok.

«Det er en geriljakrig vi erklærer denne ettermiddagen», erklærte Emmeline Pankhurst, som understreket at bare menneskeliv ville bli skånet i denne krigen. Fire uker etter sprang bomben i Lloyd Georges villa.

Hårnålen, hattenålen og kalosjen brakte ikke politiet på sporet av terroristene bak bomben, men WSPUs stifter påberopte seg det moralske ansvaret:

«Vi har sprengt finansministerens hus for å vekke ham til handling», erklærte Emmeline Pankhurst uten å blunke. 24. februar ble hun arrestert i London, og retten dømte henne til tre års fengsel.

Støtteerklæringene strømmet inn: «Kanskje forstår regjeringen nå at vi vil kjempe til siste slutt. Hvis menn sprenger bomber for en sak, kaller de det krig, og å bekjempe andre med bomber blir omtalt som heltemodig.

Hvorfor kan ikke kvinner bruke samme våpen som menn? Vi har ikke bare erklært krig, vi kjemper for en revolusjon», uttalte en av Pankhursts døtre.

Eksplosjonen i villaen til Lloyd George markerte begynnelsen på en rekke bombeangrep og ildspåsettelser på ubebodde eiendommer i Storbritannia og Skottland – og en radikalisering av de militante metodene til stemmerettsforkjemperne. Geriljakrigen i årene 1913 og 1914 skulle vise at kvinnene var klar til å ofre helsen for likestillingssaken.

Klubber for menn ramponeres av suffragetter

Steder der bare menn slapp inn var spesielt utsatt for angrep fra suffragettene. For eksempel forbød de fleste golfklubber kvinner å spille, så da mennene våren 1913 samlet seg for å ta fatt på en ny golfsesong, var banenes vanligvis så velpleide gressteppe ramponert med river og spader: «INGEN STEMMER, INGEN GOLF», hadde suffragettene skåret i greenen rundt hullet.

I tillegg hadde aksjonistene erstattet klubbenes tradisjonelle hullflagg med faner i kvinnekampens farger – hvitt, lilla og grønt. Også bowlinghaller, veddeløpsbaner og andre steder der mektige menn pleide og utvidet sine nettverk, ble utsatt for angrep.

I mai fant politiet en bombe utenfor Bank of England, mens suffragettene samme måned sprengte et astronomisk laboratorium. «En pakke kjeks og suf­fra­gettlitte­ra­tur ble etterlatt», het det i politirapporten.

I juni ble hovetribunen på veddeløpsbanen Hurst Park Racecourse sør for London totalskadd etter at en suffragett satte fyr på den, mens en annen kvinne gjemte en jernstang under skjørtene og snek seg inn i selveste juvelhuset i Tower of London, der de britiske kronregaliene oppbevares. Der knuste hun glassmontrer med prestisjetunge ordener.

Våpenet hennes var surret inn i papir, og på det hadde hun skrevet: «Dette er min protest mot regjeringens svik mot Storbritannias arbeidende kvinner». Da britene bladde om til juli 1913 på kalenderen, hadde suffragettene utført 250 bombe- og brannattentater i løpet av bare et halvt år.

Flygeblader og malte slagord viste som regel tydelig hvem synderne var, og mange av dem snakket åpent om den væpnede kampen: «Mitt mål er å brenne ned to bygninger i uken», proklamerte suffragetten Lilian Lenton.

Tusen suffragetter blir fengslet

Bål og brann preget hele Storbritannia i 1913, men WSPU-kvinnenes terrorlinje skånet alltid menneskeliv. Suffragettenes aksjoner ble utført når bygningene sto tomme, og bare kvinnene selv led overlast i kampen for stemmerett.

Hele 1241 suffragetter ble rettsforfulgt, og mer enn tusen havnet bak lås og slå. Men selv fra fengselet fortsatte de kampen. Da myndighetene ikke ville anerkjenne suffragettene som politiske fanger og dermed gi dem flere rettigheter i fengslet, nektet kvinnene å spise.

Myndighetenes mottrekk ble tvangsfôring ved at det ble ført en lang slange ned i halsen på de sultestreikende. Metoden var smertefull, og medførte dessuten ofte at de svekkede kvinnene utviklet lungebetennelse eller lungehinnebetennelse. Dette var livstruende sykdommer på denne tiden.

Suffragetten Kitty Marion ble tvangsfôret hele 232 ganger, og til slutt måtte politikerne innføre en egen lov som fikk navnet The Cat and Mouse Act. Loven ga de utmagrede sultestreikende kvinneaktivistene permisjon til de var kommet til hektene.

Når de var friske, bar det rett tilbake bak murene. Under permisjonen gjemte kvinnene seg for politiet og deltok flittig i kampen for stemmerett, til de igjen ble arrestert.

Første verdenskrig skapte fred blant suffragettene

Attentatene fortsatte de første sju månedene av 1914. Ingen autoritet var hellig for suffragettene, selv ikke kirken. En tidlig morgen i juni steg en røyksøyle opp fra Westminster Abbey i hjertet av London. Kirkegjengere flyktet i skrekk, selv om ­WSPU-bomben bare hadde antent kirkens kongelige kroningsstol og fått murpussen til å drysse fra taket.

Den voldelige kampen for stemmerett for kvinner ville ha fortsatt lenge, hadde det ikke vært for at Storbritannia erklærte Tyskland krig 4. august 1914. Fra den ene dagen til den neste innstilte suffragettene geriljakrigen, for i stedet å legge all sin energi i kampen mot den felles fienden på kontinentet.

Til gjengjeld løslot makthaverne alle fengslede kvinnesaksforkjempere. Selv om suffragettene snart avblåste alle aksjoner, fortsatte kampen for stemmerett uten at særlig mange la merke til det. Mens mennene dro mot slagmarkene i Europa, tok kvinner stille og rolig over jobbene deres. Kvinner grep rattet i lastebilene, sto ved samlebåndet på våpenfabrikkene og satt i billettluken på togstasjonene.

Da krigen var over, var det vanskelig å finne gyldige argumenter for at kvinner utelukkende skulle holde seg til huslige sysler, og 18. februar 1918 – fem år og én dag etter bomb­ingen av finansminister Lloyd Georges villa – ga et stort flertall i parlamentet kvinner stemmerett.

I første omgang gjaldt det imidlertid bare de over 30 år med fast eiendom. Det gikk ti år til før britiske kvinner fikk stemmerett på like fot med nasjonens menn.