Tidslinje for EU: Fra kull- og stålunion til Europas forente nasjonalstater

1941-1942: Ventotene-manifestet

Manifest nedskrevet på sigarettpapir

Italienerne Altiero Spinelli og Ernesto Rossi var innbitte motstandere av Mussolinis fascistregime. I likhet med mange andre antifascister på slutten av 1930-tallet ble opprøret deres straffet med fengsel. Mens de sitter fengslet på Lipari-øya Ventotene, nord for Sicilia, skriver de et manifest med ideer til en ny form for europeisk samarbeid.

Forfatterne skriver ned programpunktene på sigarettpapir, for det er alt de har til rådighet. Ursula Hirschmann, en tysk sosialdemokratisk jøde som senere giftet seg med Rossi, klarer å smugle manifestet ut fra fangeøya. Manifestet "For et fritt og forent Europa" får stor utbredelse blant motstandsfolk og er et av de tidligste uttrykkene for europeisk føderalisme.

Grunntanken i Ventotene-manifestet er at landene i Europa må knyttes tettere sammen i en føderasjon. Spinelli er sikker på at det vil bli flere ødeleggende verdenskriger hvis det politiske systemet med suverene nasjonalstater ikke endres. Resten av livet arbeider han for mer integrasjon mellom de europeiske landene.

7.-11. mai 1948: Haag-kongressen

Churchill var skeptisk

Før andre verdenskrig var samarbeidet mellom europeiske stater basert på avtaler der nasjonalstatene ikke ga fra seg suverenitet. Under krigen vokser det frem en bevegelse som argumenterer for et mer forpliktende samarbeid. Et slags Europas forente stater, der landene danner en føderasjon med en overnasjonal regjering og en felles hær.

På en kongress i Haag diskuterer en rekke europeiske parlamentarikere ideer for fremtidig samarbeid. Blant dem er Vest-Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer, Storbritannias statsminister Winston Churchill, Belgias statsminister Paul-Henri Spaak og Italias statsminister Alcide de Gasperi.

Churchill er imidlertid - i likhet med de skandinaviske landene - skeptisk til de nye, forpliktende ideene. Den britiske statsministeren prioriterer forholdet til USA og Commonwealth-landene (et samarbeid mellom de nåværende og tidligere britiske koloniene), og denne prioriteringen gir ikke rom for den styrkede føderalismen som særlig franskmennene og tyskerne ønsker.

5. mai 1949: Opprettelsen av Europarådet

Forskjellen på EU og Europarådet

Partene finner sammen i et kompromiss som resulterer i dannelsen av Europarådet. Samarbeidet blir offisielt med undertegnelsen av organisasjonens første traktat i London 5. mai 1949.

Europarådet har ingen forbindelse til det senere EF og EU. De ti stiftende vesteuropeiske landene er Belgia, Danmark, Irland, Frankrike, Nederland, Italia, Luxembourg, Norge, Storbritannia og Sverige.

I dag er 47 land medlemmer av Europarådet. Den avgjørende forskjellen mellom EU og Europarådet er at Europarådets medlemmer kun arbeider på mellomstatlig nivå.

Når EU i dag inngår overnasjonale avtaler, betyr det at EU-reglene ikke trenger å godkjennes av de enkelte nasjonale parlamentene men har direkte innvirkning på hver enkelt EU-borger.

En forutsetning for å bli medlem av Europarådet er at statene undertegner Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

9. mai 1950: Schuman-erklæringen

EUs fødselsdag

Frankrikes utenriksminister Robert Schuman presenterer sin plan for europeisk samarbeid for å forhindre fremtidige kriger i Europa. Han foreslår blant annet at de europeiske landene skal samarbeide om produksjon av kull og stål. Planen er begynnelsen på det europeiske samarbeidet, som senere utvikler seg til EF og deretter EU.

Den historiske talen holdes i det franske utenriksdepartementet på Quai d'Orsay. Men begivenheten er nær ved å gå i glemmeboken, for møtet har blitt innkalt på så kort varsel at ingen fotografer eller radiojournalister har møtt opp. For at erklæringen skal kunne arkiveres, må utenriksministeren derfor lese opp talen på nytt.

I dag markeres 9. mai årlig som Europadagen, og datoen regnes som grunnleggelsen av EU.

19. mars 1958: Schuman blir Europaparlamentets første leder

På et møte i Strasbourg blir den franske utenriksministeren Robert Schuman valgt til leder av den europeiske parlamentariske forsamling. Den nye organisasjonen erstatter kull- og stålunionen og får nytt navn 30. mars 1962: Europaparlamentet.

3. mai 1960: EFTA

Frihandelssammenslutning

Den europeiske frihandelssammenslutningen (EFTA) opprettes. Målet er å styrke frihandelen mellom de vesteuropeiske landene som står utenfor EF: Danmark, Norge, Portugal, Sverige, Sveits, Storbritannia og Østerrike. I dag samarbeider fire land i EFTA: Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Dette skyldes at flere av de opprinnelige EFTA-landene senere har blitt medlemmer av EU.

1963-1964: To viktige rettssaker – Van Gend & Loos og Costa mot ENEL

To rettssaker endrer maktbalansen mellom medlemslandenes nasjonale lovgivning og EF-lovgivningen.

I 1963 innføres prinsippet om at EF-lovgivningen har direkte virkning. Det betyr at EF-lovgivningen ikke er avhengig av at nasjonalstatene implementerer lovgivningen. Dette skjer med den såkalte Van Gend & Loos-saken.

Med Roma-traktaten forpliktet medlemslandene seg til gradvis å fjerne toll mellom landene. De nederlandske skattemyndighetene krever imidlertid fortsatt åtte prosent toll av det nederlandske transportselskapet Van Gend & Loos' import fra Tyskland. Selskapet bestemmer seg for å gå til sak mot de nasjonale skattemyndighetene, som avviser klagen. Når selskapet bringer avgjørelsen inn for en nasjonal domstol, blir saken prinsipiell. Saken bringes nå inn for EF-domstolen, som til slutt gir selskapet medhold.

Året etter avgjøres en annen rettssak - Costa mot ENEL. Den italienske advokaten Flaminio Costa har i årevis unnlatt å betale strømregningen fordi han er misfornøyd med nasjonaliseringen av en rekke strømselskaper. Han mener at han har EF-retten på sin side, ettersom nasjonaliseringen er i strid med Roma-traktaten. Men de italienske myndighetene er uenige: De mener at EF-retten ikke trumfer nasjonal rett. Costa ender opp med å trekke den italienske staten for retten og vinner saken. Dette skaper presedens for at EF-retten har forrang foran nasjonal lovgivning.

De to skjellsettende sakene er med på å definere maktbalansen mellom EF-domstolen (senere EU-domstolen) og nasjonale domstoler.

30. juni 1965 - 29. januar 1966: Den tomme stols politikk

Retten til å nedlegge veto

Det innføres et nytt avstemmingssystem i Ministerrådet. Ministerrådet er det forumet der medlemslandenes ministre møtes og diskuterer lovforslag. Nå kreves det ikke lenger enstemmighet blant landene, men kvalifisert flertall er nok når et forslag skal gjennomføres. Samtidig gir en budsjettavtale mer makt til Europaparlamentet.

Den franske presidenten Charles de Gaulle er alt annet enn fan av den nye kursen. Faktisk er han så utilfreds med de nye tiltakene at han sammen med de resterende franske ministre boikotter møtene i Ministerrådet i syv måneder i 1965.

På et dypere plan handler krisen om uenighet om hvilken retning den europeiske integrasjonen skal ta. Vesttyske og franske politikere er delt i to prinsipielle leire. Europakommisjonens president, vesttyske Walter Hallstein, ønsker at det europeiske samarbeidet skal utvikle seg til en føderasjon der de enkelte medlemslandene gir avkall på nasjonale rettigheter, mens de Gaulle helst ser at medlemslandene får mer makt og at Europa forenes som en føderasjon av stater.

Krisen løses med Luxembourg-avtalen i januar 1966, som gir medlemslandene rett til å nedlegge veto mot forslag som strider mot deres vitale interesser. Denne avtalen er ikke lenger i kraft.

1. juli 1967: Det europeiske fellesskap (EF)

De seks landene samarbeider i tre organisasjoner: Kull- og stålunionen, Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) og EURATOM. Den 8. april 1965 undertegner partene den såkalte fusjonstraktaten i Brussel, som samler organene under navnet Det europeiske fellesskap (EF). Traktaten trer i kraft 1. juli 1967.

1. januar 1973: Den første utvidelsen

Tre nye land innlemmes i EF

Danmark, Irland og Storbritannia blir opptatt i EF. Allerede i 1961 søkte de tre landene og Norge om medlemskap i EF. Frankrikes president de Gaulle la den gang ned veto mot britenes opptak. Og siden danske politikeres ønske om medlemskap var betinget av at Storbritannia ble tatt opp samtidig, trakk Danmark søknaden tilbake.

7. juni 1979: Første direkte valg til Europaparlamentet

I dag har Europaparlamentet 705 medlemmer som tar beslutninger om EUs lovgivning. Frem til 1979 ble de såkalte MEPene utnevnt av medlemslandenes regjeringer og hadde et dobbelt mandat. I juni 1979 blir denne praksisen endret da EU-borgerne stemmer i det første valget til Europaparlamentet. Valg til Europaparlamentet avholdes hvert femte år, og neste valg til Europaparlamentet avholdes 6.-9. juni 2024.

Siden det første europaparlamentsvalget har valgdeltakelsen sunket jevnt og trutt i alle land. I 1979 stemte 62 prosent av de stemmeberettigede EU-borgerne ved valget. I 2014 sank den til sitt laveste nivå noensinne, da 42,61 prosent gikk til urnene. Trenden kan ha snudd: I 2019 var det i det minste en økning, da 50,66 prosent stemte.

1. januar 1981: Hellas blir medlem av EF

Militærdiktaturet i Hellas blir styrtet i 1974, og landet får et demokratisk styre. Dette baner vei for gresk medlemskap i EF, som trer i kraft i 1981. Landet blir det tiende medlemslandet i EF.

1. februar 1985: Grønland forlater EF

Som en del av det danske riksfellesskapet ble Grønland innlemmet i EF da Danmark ble medlem i 1973. I 1979 får Grønland hjemmestyre, og et flertall av den grønlandske befolkningen (53 pst) stemmer for å forlate EF i en folkeavstemning 23. februar 1982. Grønland blir det første landet som forlater samarbeidet. Utmeldingen trer i kraft 1. februar 1985.

1. januar 1986: Spania og Portugal blir medlemmer av EF

De to søreuropeiske nabolandene blir opptatt i fellesskapet som nå teller 12 medlemsland.

1986: Fra fellesmarked til det indre marked

Medlemslandene undertegner Den europeiske enhetsakten i februar 1986 i Luxembourg og Haag. Den etablerer rammene for det indre markedet og utvider frihandelen mellom landene. Det europeiske utenrikspolitiske samarbeidet styrkes også. Den europeiske enhetsakten trer i kraft 1. juli 1987.

Det indre markedet etableres 1. januar 1993 og sikrer fri bevegelse av kapital, tjenester, varer og personer.

Oktober 1990: Det tidligere Øst-Tyskland blir medlem

Muren faller - ekspansjon mot øst

Etter Berlinmurens fall og Tysklands gjenforening blir den østlige delen av Tyskland (DDR) innlemmet i fellesskapet. Det skjer i oktober 1990.

21.-22. juni 1993: København-kriteriene

På et EU-toppmøte i København fastsettes de såkalte København-kriteriene.

Medlemslandene blir enige om at kandidatlandene må oppfylle en rekke kriterier for å bli tatt opp i EU. Disse inkluderer krav til demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og beskyttelse av minoriteter. Disse kravene blir senere utvidet på et EU-toppmøte i Madrid i 1995.

1. januar 1995: Østerrike, Finland og Sverige blir EU-medlemmer

I alt er 15 land nå medlemmer i EU.

Norge hadde også søkt om medlemskap, men i en folkeavstemning i 1994 stemte 52,2 prosent mot EU-medlemskap. Dette var nesten en gjentakelse av folkeavstemningen om medlemskap i 1972. Her stemte 53,5 prosent av den norske befolkningen nei til EF-medlemskap.

10.-11. desember 1999: Tyrkia anerkjennes som kandidatland

Tyrkia søker om medlemskap i 1987, og på Det europeiske råds møte i Helsinki i 1999 blir Tyrkia akseptert som kandidatland til EU. Det betyr at EU-landene er positivt innstilt til den politiske utviklingen i den tyrkiske staten.

Tyrkia anses imidlertid ikke å oppfylle København-kriteriene. Ifølge disse skal EUs medlemsland kjennetegnes av "stabile institusjoner som garanterer demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og respekt for og beskyttelse av minoriteter".

Det er først i oktober 2005 at EUs medlemsland og Tyrkia innleder tiltredelsesforhandlinger. Siden juni 2018 har imidlertid forhandlingene ligget på is. Det er den generelle politiske uroen i Tyrkia og den fortsatte manglende oppfyllelsen av København-kriteriene som står i veien for reelle forhandlinger.

1. januar 2002: Euroen er på gaten

11 EU-land blir enige om å innføre felles valuta (euroen) 1. januar 1999. I 2001 slutter også Hellas seg til den såkalte eurosonen, og året etter blir enda flere land med. Allerede i 1999 begynte bankene å bruke valutaen til større transaksjoner, og i 2002 kunne man få mynter og sedler i hånden. Eurosedlene er like i alle land, men myntene har et litt annet utseende med et nasjonalt symbol på den ene siden.

Hvilke land bruker euro som valuta?

I dag har 20 EU-land avskaffet sine nasjonale valutaer til fordel for fellesvalutaen euro: Østerrike, Belgia, Kroatia, Kypros, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Irland, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Portugal, Slovakia, Slovenia og Spania.

1. januar 2004: Utvidelsen østover – 10 nye medlemsland

Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn, Kypros og Malta blir medlemmer av EU.

1. januar 2007: Bulgaria og Romania blir medlemmer av EU

Ytterligere to østeuropeiske land blir opptatt i EU. Det skjer etter EU-kommisjonens anbefaling.

30. januar 2012: Finanspakten

På bakgrunn av finanskrisen og spesielt Hellas' økonomiske krise blir 25 EU-land enige om å skjerpe kravene til medlemslandenes budsjettstyring. Målet med avtalen er å forhindre en lignende krise i fremtiden. Finanspakten trer i kraft i 2013.

1. juli 2013: Kroatia blir medlem av EU

Kroatia blir medlem av EU etter årelange forhandlinger.

Den konservative statsministeren David Cameron meddeler i den såkalte Bloomberg-talen 23. januar 2013 at han vil utlyse en folkeavstemning om Storbritannias EU-medlemskap. Dette sparker for alvor i gang den politiske debatten om Storbritannias forhold og tilknytning til EU.

Drøyt tre år senere kommer endelig avgjørelsens time: 51,89 prosent av den britiske befolkningen stemmer "leave" i folkeavstemningen 23. juni 2016. Prosessen avsluttes først da Storbritannia offisielt forlater EU 31. januar 2020.