Med hjemmelagde kanoer utforsket ekspedisjonen «Tvilens elv» dypt inne i Sør-Amerikas jungel..

Samfunn - Politikk

USAs ekspresident på livsfarlig ekspedisjon i Amazonas

Theodore Roosevelt legger i 1913 ut på en ekspedisjon som skal kartlegge en elv i Amazonas' regnskog. Ferden går gjennom et ukjent villnis, og ingen vet om de vil slippe levende ut av jungelens dyp.

Theodore Roosevelt tar av seg den høye, svarte hatten da han i oktober 1913 ankommer Palácio Guanabara, der den brasilianske presidenten og landets utenriksminister venter.

Regjeringsbygningen i Rio de Janeiro kan minne litt om Det hvite hus i Washington, og det er ikke til å unngå at den 54 år gamle Roosevelts tanker går tilbake til tiden som USAs president.

I åtte år – 1901-1909 – hadde amerikaneren ansvar for landet sitt.

Ved valget i 1912 prøvde han å sikre seg en tredje embetsperiode, men velgerne sviktet ham, så denne varme ettermiddagen i Rio er Roosevelt bare til stede som privatperson.

Den brasilianske regjeringen har invitert ham til å holde en rekke foredrag om demokrati, og dessuten planlegger amerikaneren å ta seg en ferie i landet.

Utenriksminister Lauro Müller har lovet Roosevelt å finne lokale guider til to planlagte turer på Paraguay- og Tapajós-elva.

Da han snakker med Roosevelt på tomannshånd, får den brasilianske ministeren imidlertid en idé:

«Oberst Roosevelt, hvorfor drar De ikke ned en ukjent elv?» spør Müller, som vet at det vil være fin reklame for Brasil hvis den verdensberømte Roosevelt drar på oppdagelsesreise i det søramerikanske landet.

Müller foreslår at amerikaneren skal dra inn i Amasonasskogens villnis og kartlegge en ukjent elv sammen med den berømte oppdagelsesreisende Cândido Rondon.

«Det ville gledet oss stort om De har lyst. Men De må forstå at vi jo ikke kan vite hva som kan skje underveis, og det kan dukke opp overraskelser som ikke nødvendigvis er av det morsomme slaget», utdyper Müller.

Roosevelt ser ikke det minste skremt eller nervøs ut. Tvert imot stråler eks-presidentens blågrå blikk:

«Javisst! Noe slikt kunne jeg virkelig tenkt meg».

Ekspedisjonens ledere møtes

Knapt to måneder senere er Roosevelt ferdig med foredragsturneen. Nå trekker han i sin kakifargede jakke og spenner tropehjelmen rundt hakepartiet.

12. desember 1913 kan Roosevelt for første gang hilse på ekspedisjonens brasilianske leder, Cândido Rondon. Dagen markerer den offisielle starten på Roosevelt-Rondon- ekspedisjonen.

For den slanke og hardføre brasilianeren fremstår ikke den godt polstrede amerikanske ekspedisjonslederen som en mann som vil kunne tåle strabasene utenfor storbyen.

Likevel utviser Rondon stor respekt for Roosevelt.

Den erfarne oppdagelsesreisende har nemlig hørt at eks-presidenten er betydelig mer seiglivet enn utseendet hans i utgangspunktet gir inntrykk av.

Svake amerikanere sorteres ut

Roosevelt, ofte bare kalt «Teddy», viser heller ingen svakhetstegn på den lange reisen fra Paraguay-elva i det sørligste Brasil til ekspedisjonens virkelige mål – Rio da Dúvida – som Rondon personlig har oppdaget og gitt navn til på en reise i 1909.

Den gangen måtte han avbryte forsøket på å nå enden av elva fordi malaria og sult, to av regnskogens største farer, hadde tappet ham for energi.

Selv om Roosevelt uten problemer har gjennomført den mer enn to måneder lange turen frem til Rio da Dúvida, som eks-presidenten og hans amerikanske ekspedisjonsmedlemmer internt omtaler som «River of Doubt», går det ikke like bra med hans landsmenn.

Forsering av muddermasser 16 timer hver dag i stekende sol har gjort én amerikaner syk, mens flere andre hele tiden har klaget på de fysiske prøvelsene de er utsatt for. Den evinnelige klagingen begynner å irritere Roosevelt:

«Det er et ekspedisjonsmedlems plikt å kjempe seg frem, om nødvendig på alle fire, til han segner», proklamerer han, og lar fem landsmenn bli igjen på land før kanoene glir ut på «Tvilens elv».

Med seg har eks-presidenten to robuste amerikanere: naturhistorikeren George Cherrie og Roosevelts egen sønn – 24 år gamle Kermit. Hans mor Edith har satt som betingelse for ekspedisjon at Kermit er med, for å sikre at ektemannen kommer hjem i live. Kermit har tidligere ledsaget sin far på safari i Afrika.

Foruten de tre amerikanerne og Cândido Rondon rigger en brasiliansk navigatør, en lege og 16 medhjelpere – såkalte camaradas – seg til i kanoene 27. februar 1914. Roosevelts camaradas begynner å padle, og langsomt glir kanoen inn i den ukjente regnskogen.

«Lykke til!» roper de landsatte amerikanerne inne fra elvebredden. Roosevelt skal komme til å trenge det.

Den tidligere presidenten hadde alltid vært glad i naturen. Da muligheten for å utforske Amasonas bød seg, slo han til.

© Creative Commons

Giftslange angriper Roosevelt

Ikke mange timer senere har ekspedisjonens medlemmer innsett at reisen vil bli lang og drøy. Insektene svermer rundt hodene på de svette mennene, samtidig gjør varmen og hyppige regnskyll at klærne deres klistrer seg til kroppen.

Det er tungt å puste i den fuktige luften, og hvert tak med padleårene tapper mennene for energi.

«Elvas løp er ekstremt slyngete. Den bukter seg i alle mulige retninger. Kanoførerne har noen anstrengende perioder med å dirigere båtene rundt svingene», noterer George Cherrie i dagboken sin.

Hans primære oppgave på turen er å samle inn eksemplarer av ukjente dyr og planter. Derfor deltar ikke den 48 år gamle forskeren i det møysommelige arbeidet med å kartlegge elva, som er hovedgrunnen til at ekspedisjonen bare tilbakelegger 13 kilometer de første tre dagene.

Hver gang den fremste kanoen med Kermit Roosevelt og to camaradas om bord kommer til en sving, må de ro inn til bredden. Her hopper Kermit i land og rydder en lysning med macheten.

Deretter kan han banke en observasjonsstang i jorden. Stangen fungerer som peilemerke for ekspedisjonens navigatør og kartograf, João Lyra.

Fra kanoen ute på elva tar han frem et telemeter som kan måle avstanden til observasjonsstangen, mens Rondon i sin kano avleser et kompass for å notere elvas retning. Samarbeidet sikrer en nøyaktig kartlegging av den ukjente elva. Men med mer enn hundre markeringsstopp om dagen er Kermit hver ettermiddag helt tom for krefter – og full av sår og insektbitt:

«Masser av maur, svært tungt arbeid», konstaterer amerikaneren kort i dagboken.

Den tredje dagen glir ekspedisjonens sju kanoer forbi en landsby som tilsynelatende er forlatt i all hast.

I fredstid lever cinta larga-folket av jakt og fiske, og dyrker rotfrukt som maniok og yam

© Jesco von Puttkamer

Den minner dem om en av regnskogens største farer: lokale stammer. Særlig Cândido Rondon er på vakt, for han har friskt i minne et møte med indianere på sin oppdagelsesreise i 1909.

Flere av Rondons folk ble da drept med giftpiler, før indianerne begravde likene i oppreist stilling, med armer og hoder stikkende opp av jorden.

Den 48-årige brasilianeren frykter derfor at indianere har lagt seg på lur med sine dødbringende våpen et sted inne i skogens tette buskas.

«Om nødvendig må vi dø, men vi skal aldri drepe», formaner Cândido Rondon sine menn. Brasilianeren vet at hvis de først besvarer et indianerangrep, vil ingen av dem slippe levende ut av regnskogen.

Til ekspedisjonens hell har de ikke sett snurten av indianerne da de slår leir like før solnedgang tredje dag.

Mens de er i gang med å rydde et område med øks og macheter, setter en camarada plutselig i et voldsomt brøl.

En giftig korallslange kveiler seg like ved føttene hans, og i panikk kaster brasilianeren øksa etter den svart- og rødstripede skapningen, men bommer.

Slangen reagerer med å åle seg mot Roosevelt, som prøver å knuse krekets hode under hælen, men også han bommer. Da åpner slangen gapet og borer hoggtennene ned i støvelen.

Forskrekket trekker Roosevelt foten til seg, og med ett er slangen forsvunnet i det grønne plantehavet. Amerikaneren vet at giften fra en korallslange kan lamme og drepe et fullvoksent menneske:

«Men jeg hadde tykke støvler på, og disse slangenes hoggtenner er – i motsetning til gruveslangens – for korte til å gå gjennom kraftig lær», skriver en lettet Roosevelt.

Ekspedisjonsmedlemmene slapp med skrekken denne gangen, men regnskogen skal snart kreve sitt første offer.

Ville stryk og fossefall forsinker reisen

2. mars begynner som en vakker dag uten regn da mennene setter seg i kanoene. Men på «Tvilens elv» kan gruppen «aldri vite hva som venter rundt neste sving», som Roosevelt skriver i dagboken.

Amerikanerne og brasilianerne nyter formiddagen. De studerer plantene som henger ut over det mørke vannet, og lytter til fuglekvitringen som fyller luften.

Midt på ettermiddagen overdøver en foruroligende brusing dyrelydene, og kanoene gripes plutselig av strømmen i elva. Snart glir fartøyene gjennom urolig vann, og den brusende støyen forvandler seg til torden.

Etter mye om og men – og takket være flere av de dyktige brasilianske camaradaene – blir alle sju kanoer brakt uskadd inn til elvebredden.

Herfra kan Theo­dore Roosevelt og Cândido Rondons mannskap konstatere at vannet lenger fremme nærmest koker. Naturfenomenet viser at de har stryk og fossefall foran seg.

Mens de brasilianske camaradas slår leir, kjemper lederne seg frem gjennom regnskogen for å vurdere situasjonen.

På en rundt én kilometer lang strekning er «Tvilens elv» forvandlet til et helvete av skjær og knauser som pisker opp vannet. Rondon bestemmer derfor at gruppen blir nødt til å hogge en sti gjennom regnskogen slik at de kan trekke kanoene forbi det farlige elvestryket.

Neste morgen begynner en gruppe av de flittige camaradaene å fjerne busker og kratt med macheter for å lage en sti.

Andre brasilianere feller små trær og kvister dem slik at bare stammene er igjen. Stammene legger de på den myke jorda på stien slik at kanoene kan trekkes over dem.

Etter to og en halv dag er konstruksjonen ferdig. Mens svetten siler sleper de brasilianske camaradas kanoene gjennom skogen til alle sju båter er fremme på den andre siden av elvas ville strømmer.

Omsider kan ekspedisjonen fortsette, men neste uke møter Roosevelt og hans følge flere ufarbare elvestrekninger. Igjen og igjen må mennene felle trær og rydde regnskog. På ett tidspunkt mister de til og med to av kanoene.

Fortøyningene har løsnet i løpet av natten slik at kanoene har kommet på gli og blitt knust nedover stryket.

«Vi kan ikke gjøre annet enn å bygge en eller to nye kanoer. Det tar tid, og vil tære ytterligere på vår allerede begrensede proviant», noterer en bekymret George Cherrie 11. mars.

Brasilianer forsvinner sporløst i strømmen

Så snart de nye kanoene er ferdige, går turen videre.

15. mars sitter Kermit som alltid i den fremste båten med hunden sin og camaradaene Simplicio og João. Mennene ser et stryk lenger fremme, men Kermit beordrer dem likevel til å padle frem mot en liten holme i elva slik at han kan danne seg en oversikt over hindringen som venter.

Men før kanoen når frem til holmen, sender en virvelstrøm fartøyet ut av kurs.

Sekunder senere setter de ned stryket. Mirakuløst befinner alle mann seg fortsatt i kanoen etter den ufrivillige ferden, men nok en kraftig virvel snur farkosten på hodet og kas­ter mannskapet i vannet.

Kermit og João kjemper seg inn til land sammen med hunden. Rys­tet speider mennene utover elva. Simplicio er borte – det samme er kanoen og blikkassene med rundt 10 kilo livsviktig proviant.

Teddy er lettet da han ser at sønnen er i live, men Simplicio er borte. Eks-presidenten kan bare anta at camaradaen må være «knust mot kampesteinene nede under den sterke strømmen».

Døden har blitt en fast følgesvenn på reisen.

Indianere skyter med dødelige piler

Med tapet av ti kilo proviant er situasjonen kritisk for de 21 som er igjen. Etter en opptelling bestemmer Roosevelt at dagsrasjonene skal reduseres – ingen kan forutse hvor lenge ekspedisjonen skal vare:

«Hva som venter forut, er det ingen som vet. Vi har ingen idé om hvor vi kommer ut, hvordan vi kommer ut, eller når vi kommer ut», skriver amerikaneren.

Som en av ekspedisjonens to ledere kan han ikke risikere at mennene fråtser i mat for så å sulte i hjel senere.

Manglende suksess med å nedlegge vilt inne i regnskogen har bidratt til matkrisen. Dagen etter Simplicios død drar Cândido Rondon derfor inn i regnskogen med hunden sin, Lobo, for å bøte på situasjonen.

Et par kilometer fra leiren hører brasilianeren apelyder. På alle fire sniker han seg tettere på byttet, mens en overivrig Lobo strener i forveien gjennom skogens buskas. Få sekunder senere hører Rondon hunden hyle.

Nervøst spisser brasilianeren ører, og lyden av fremmedartede stemmer får ham til å konkludere at det ikke kan være en jaguar eller et navlesvin som har angrepet Lobo.

«Disse stemmene kjente jeg. Små utrop, energiske og gjentatt med en bestemt rytme som er typisk for indianere når de gjør seg klar til å angripe», forklarte Rondon.

Den klynkende Lobo finner sin herre, men hunden humper hjelpeløst i vei med en pil i venstre bein og en annen i magen rett under hjertet.

Rondon avfyrer et varselskudd i luften for å skremme indianerne, men stemmene kommer stadig nærmere, og brasilianeren ser ingen annen utvei enn å flykte og la den døende hunden ligge.

Tilbake i leiren venter dårlig nytt da nok en kano ved et uhell er blitt knust mot et skjær. På grunn av faren for indianer­an­grep har ikke mennene tid til å bygge en ny, så alle må etterlate personlige eiendeler for å gi plass til menn og proviant i kanoene som er igjen.

Rondon bestemmer seg for å vise sin respekt over for de innfødte og meddele at de er kommet med fred – derfor setter han to metalløkser og noen perler ved siden av noe indiansk fiskeutstyr han har funnet ved bredden.

Turen går videre. Til gruppens store hell blir båtene ikke angrepet lenger nede langs elva, og 18. mars – den 20. dagen på «Tvilens elv» – føler Rondon seg trygg nok til å avholde en liten seremoni inne på land da han og Kermit har oppdaget en sideelv.

For å ære Teddy og Kermit insisterer Cândido Rondon på å kalle sideelva «Rio Kermit», mens «Tvilens elv» skal hete «Rio Roosevelt».

Brasilianeren setter opp et treskilt med elvas nye navn i regnskogen, mens flokken av camaradas skråler «hipp, hipp, hurra».

«Både Kermit og jeg hadde på det kraftigste anmodet om at elvenavnet skulle bevares. Vi følte at Rio da Dúvida var et godt navn. Men mine kjære venner insisterte, og det ville vært uhøflig av meg å protestere. Jeg var svært rørt over denne handlingen og selve seremonien», skriver Roosevelt i sin dagbok.

Situasjonen er imidlertid langt fra fryd og gammen. Flere camaradas er syke, og hver dag rumler magene mer og mer. Roosevelt har også fått hodepine og feber – et tegn på malaria. De begynner å få dårlig tid.

Skjær skader Roosevelts bein

Trusselen fra de innfødte får Roosevelt og Rondon til å etablere vakthold om natten.

Men det skal snart vise seg at den største trusselen ikke befinner seg inne i regnskogen, men i deres egen leir.

Roosevelt legger nemlig merke til at provianten minker hver natt, og det gjør ham rasende:

«På en ekspedisjon er tyveri av mat en like alvorlig forbrytelse som mord, og bør derfor straffes i samme grad», påpeker eks-presidenten.

Da Cherrie 27. mars kommer løpende mot ham mens han sitter og hviler seg på elvebredden sammen med Kermit og noen camaradas, slutter han imidlertid å bekymre seg for proviantkrisen og sin egen tilstand.

«To kanoer har kantret og sitter fastklemt mellom skjærene. Hvis de kommer seg løs, vil de bli knust mot steinene», roper Cherrie.

Mennene farer opp og spurter ned til elva. I vann til midten av brystet bakser Roosevelt og en gruppe camaradas med de fastklemte kanoene.

Flere timer senere har de omsider fått berget fartøyene trygt i land, og kan puste lettet ut. Men da Roosevelt kommer opp av vannet, halter han.

Han har kuttet seg på de skarpe steinene, og nå renner blodet ned leggen hans. Ekspedisjonens lege renser og forbinder såret med det samme, men smertene blir bare verre og verre.

Neste morgen klarer Roosevelt knapt å stå på beinet, og situasjonen blir ikke bedre av at Rondon under en rekognoseringstur nedover elva oppdager at de har seks bratte stryk i vente.

«Vi må la kanoene stå igjen, og hver enkelt mann må kjempe seg gjennom skogen», sier Rondon med alvorlig mine da han har samlet alle.

For den sårede og syke Roosevelt kan en slik tur bety en dødsdom. Likevel opponerer han ikke mot Rondons beslutning – for den kan øke resten av gruppens muligheter for å overleve. Til gjengjeld vil Kermit for alt i verden ha sin far levende med hjem fra ekspedisjonen.

Roosevelt junior går derfor straks til Rondon med et alternativt forslag. Sammen med en håndfull camaradas vil Kermit prøve å buksere kanoene ned strykene ved hjelp av et tau – en livsfarlig oppgave. Rondon er ikke begeistret for ideen, men gir seg til slutt.

Roosevelt har voldsom feber og må konstatere at det har gått betennelse i sårene. Tidlig neste morgen – etter 31 strevsomme dager på elva – kaller eks-presidenten derfor sin sønn og Cherrie til seg for å gi dem en viktig beskjed:

«Gutter, jeg har innsett at noen av oss ikke vil tåle denne reisen. Jeg vet at jeg bare er en byrde for resten av dere. Cherrie, jeg vil at du og Kermit fortsetter. Dere kan slippe ut. Jeg stopper her».

Roosevelt håper at sønnen skal gi opp den livsfarlige planen og akseptere Rondons beslutning.

Kermit kjemper seg gjennom seks stryk

Seniors oppfordring nytter imidlertid ikke; sønnen nekter å svikte løftet han ga moren om å bringe sin far trygt hjem. Sammen med navigatøren, Lyra, og fire camaradas begir Kermit seg derfor ut til strykene.

Konstant regn gjør berget speilglatt, og bare et tau spent fast rundt livet redder de modige mennene fra å styrte ned i vannmassene, samtidig som de med andre tau prøver å lede kanoene uskadd gjennom den brølende elva.

«Arbeidet var ikke bare ekstremt tungt, men hasardiøst», skriver Roosevelt, som selv må støttes av Cherrie på veien ned til bunnen av strykene.

Etter fire dagers strabaser kommer Kermit og de andre endelig ned til leiren ved foten av fallene. Alle seks er i live, men bare fire av kanoene har tålt transporten. Kermit er utmattet da han legger seg i hengekøya om kvelden:

«Mennene svært motløse, vått hele dagen, halv rasjon», skriver 24-åringen kortfattet i dagboken.

Dagen etter klemmer mennene seg ned i de gjenværende kanoene og fortsetter. Kiloene har rast av dem, mens flere av de 15 camaradas som er igjen er så svekket av dysenteri og malaria at de ikke lenger er i stand til å yte for full kraft.

Kjeks og boksemat forsvinner stadig fra blikkassene, og en morgen tar lederen av camaradaene, Paixão Pai­shon, kollegaen Julio på fersken mens han stjeler fra en kasse.

Situasjonen utvikler seg, og plutselig runger lyden av et rifleskudd i regnskogen.

«Julio har drept Paishon!» roper en forferdet camarada da han overbringer nyheten.

«Den som dreper, må dø. Slik er loven i mitt land», sier Roosevelt opprørt, men selv om eks-presidenten biter smertene i seg og med gevær i hånden humper etter den flyktende Julio, er morderen borte vekk.

Turen fortsetter, og de neste tre dagene ser ikke de gjenværende 19 ekspedisjonsmedlemmene noe til Julio.

Farlige strømmer tvinger hele tiden mannskapet opp på land, og de gangene det er mulig å begi seg ut på vannet, hviler Teddy på ryggen i den største båten.

Jakten på Julio har forverret tilstanden hans, og Kermit frykter i flere døgn at faren skal dø.

Om morgenen 6. april – dag 39 på elva – ligger Teddy i båten med svetteperler på pannen da noen roper fra en tretopp: «Senhor coronel!». Det er Julio som tigger Roosevelt om å få komme om bord i båten.

Gjennom duggen på brillene betrakter Teddy morderen, og uten et ord lar amerikaneren kanoen gli forbi treet. Julio blir etterlatt til indianerne og ville dyr. Ingen fra ekspedisjonen ser ham noen gang igjen.

Tilbake til sivilisasjonen

I uken som følger, begir ekspedisjonsmedlemmene seg nedover elva med stor angst for hva som kan skjule seg av stryk og fossefall rundt neste sving.

Halvparten av selskapet lider nå av malaria, og Teddys bein har blitt så betent at enhver berøring er voldsomt smertefull.

Likevel klager ikke den tidligere presidenten – heller ikke da ekspedisjonens lege uten bruk av smertestillende medisin åpner beinet med en skalpell for å fjerne puss fra såret.

«Til tross for alt som hadde skjedd holdt han humøret oppe. Selv i de mørkeste øyeblikkene hadde han alltid en vits på lur. Fars mot var en inspirasjon som vi aldri vil glemme», skriver sønnen Kermit i dagboken sin. Også han får en daglig dose kinin av ekspedisjonslegen.

13. april lysner situasjonen, og Cherrie noterer at de «etter mer enn én måneds kamp mot fossestryk omsider sitter i en leir der buldringen ikke høres».

De utmagrede mennene nyter samme kveld det rene festmåltidet bestående av fisk, ape og en kalkunlignende fugl. Neste formiddag stiger motet ytterligere hos ekspedisjonsmedlemmene, da Rondon inne på elvebredden får øye på et treskilt med bokstavene «J.A.».

«Det var det første sikre tegnet på at et sivilisert menneske hadde vært på elva», konstaterer Cherrie. Sammen med resten av gruppen blir han et eneste stort smil da en fremmed mann i en kano senere kommer til syne.

Etter 47 døgn på «Tvilens elv» er eventyrerne for første gang i kontakt med et menneske, og Rondon forteller den fremmede hvem de er, og hvordan de har tatt seg ned elva. «Er han virkelig president?» kommer det forundret fra mannen da han presenteres for Roosevelt.

Rondon presiserer at Roosevelt ikke lenger er president, men at han tidligere har vært det.

«Den som en gang har vært konge, har alltid en majestets rett», kommer det fra den fremmede, og selv om Teddy ikke greier å sette seg opp i kanoen, verdsetter amerikaneren mannens kløkt og høflighet.

Det vil ta ekspedisjonen to uker å nå Aripuanã-elva, der Rio Roosevelt ender, men allerede herfra møter mennene på folk som Rondon kan kjøpe kanoer og mat av.

De trenger ikke lenger å være redde for å sulte i hjel eller måtte berge seg gjennom voldsomme stryk.

«Den farlige delen av ferden var over. Resten var rene barneleken», skriver Roosevelt senior. Han er nå på bedringens vei, takket være tilgangen på mer mat.

Teddy dør som en tilfreds eventyrer

Offisielt avsluttes ekspedisjonen 26. april 1914, og den 25 kilo slankere Roosevelt er mektig stolt over å ha vært med på å «kartlegge denne store elva», som nå offisielt bærer hans navn.

De 640 kilometerne gjennom det uutforskede terrenget har dessuten bidratt til ny kunnskap om dyr og planter, ettersom ekspedisjonen returnerer med mange sjeldne eksemplarer.

For Roosevelt blir prisen for turen høy i tiden som følger. De siste fem årene av sitt liv må han slite med et dårlig bein og tilbakevendende malaria.

Men eks-presidenten har opplevd et vaskeekte jungeleventyr, og han angrer aldri på den farefulle ferden, noe han klart gir uttrykk for i et brev til en venn like før sin død i 1919:

«Jeg er nå en gammel mann, og jeg hadde en djevelsk reise i sør, men den var uhyre spennende».

Flere forskere sådde tvil om hvorvidt den tidligere presidenten vitterlig hadde deltatt i utforskningen av «Tvilens elv», men Roosevelt lukket munnen på kritikerne.

© Getty Images

Les også:

Politikere

Otto von Bismarck var Tysklands jernneve

3 minutter
pest døden middelalder
Middelalderen

Myrslam sladrer om svartedaudens utbredelse

2 minutter
Politikere

13 udødelige sitater

8 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!