“Vi bør bringe friheten til vår egen halvkule”

Hvis vi kan splitte de europeiske maktene og trekke den mektigste nasjonen blant dem over på vår side, bør vi bestemt benytte anledningen.

Men jeg deler Mr. Cannings (Storbritannias statsministerr, red.) mening om at samarbeidet vil forhindre og ikke fremprovosere en krig.

Når Storbritannia er ute av regnestykket, er Europa, selv hvis alle landene sto sammen, nemlig ute av stand til å utkjempe en krig, for hvordan skulle de kunne slå fienden når de ikke lenger har en overlegen flåte på sin side?

Et spørsmål må vi imidlertid først stille oss selv. Ønsker vi å erverve flere spanske provinser og innlemme dem i vår føderasjon?

tilstår bent frem at jeg hittil har betraktet Cuba som det mest interessante området vi noensinne ville kunne tilføye vårt system av stater.

Å erverve seg øya ville gi oss kontroll, ikke bare over Mexicogolfen, men også over de landene, den halvøya og de elvene som støter opp mot Golfen – en utvikling som politisk sett ville være meget tilfredsstillende.

Men fornuften sier meg at dette målet aldri vil kunne oppnås uten krig, ikke engang hvis Cuba selv går med på det.

Dessuten vet jeg at øyas uavhengighet og særlig dens uavhengighet overfor England – som vil være vår nest viktigste prioritet – kan sikres uten at vi erverver oss øya.

Jeg nøler derfor ikke med å gi avkall på mitt første ønske til fordel for fremtidige sjanser.

Vi aksepterer derfor Cubas uavhengighet med hva det innebærer av fred og vennskap med England fremfor innlemmelse og den krigen og det fiendskapet som ville følge med.

Derfor kan jeg ærlig slutte meg til den erklæringen som du foreslår og som innebærer at vi ikke streber etter å erverve disse besittelsene men at vi samtidig ikke vil stå i veien for vennligsinnede avtaler mellom dem.

Vi vil imidlertid motsette oss enhver uvedkommende makts innblanding med alle midler og i særlig grad alle forsøk på å legge områdene under seg med makt, enten det foregår gjennom erobring, avståelse eller på annet vis.

Jeg råder presidenten til å oppmuntre den britiske regjeringen til å fortsette de bestrebelsene som er beskrevet i brevene, ledsaget av en forsikring om at presidenten slutter seg til i den utstrekning hans maktbeføyelser tillater det.

Da krig – som kan bli resultatet av alt dette – krever Kongressens samtykke, vil saken bli forelagt Kongressen ved første anledning.

Det er lenge siden jeg sist har beskjeftiget meg med politiske anliggender, og da jeg også for lenge siden har holdt opp med å interessere meg for slike anliggender, er jeg fornuftig nok til å vite at jeg ikke er kvalifisert til å tilkjennegi meninger som er noen oppmerksomhet verdig.

Men spørsmålet om konsekvensene av forslaget er så vidtrekkende og har så stor innflytelse på vår fremtidige skjebne at min interesse igjen er vakt.

Jeg våger derfor å fremsette min mening i håp om at mitt synspunkt kan være til nytte for vårt land.

Jeg ber om at du mottar og leser mitt svar for hva det er verdt og forsikrer deg om mitt fortsatte, varme vennskap.

Th. Jefferson

Etterskrift

Monroe-doktrinen ble vedtatt av Kongressen 2. desember 1823.

Doktrinen fastslo USAs politiske dominans over den vestlige halvkule, en posisjon som blant annet gjorde det mulig for president Theodore Roosevelt å annektere en del av Panama-landtangen og bygge en kanal tvers gjennom kontinentet.

John F. Kennedy påberopte seg Monroe-doktrinen i 1962, da han krevde at USSR skulle fjerne de våpnene landet hadde utplassert på Cuba.