Elizabeth Packard

Prest får ulydig kone sperret inne på sinnssykeasyl

Elizabeth Packard nøler aldri med å motsi mannen sin. Men det er farlig i 1860-tallets USA, der en ektemann kan få sperret kona inne på sinnssykeasyl uten beviser for at hun er sinnssyk.

Elizabeth Packard nøler aldri med å motsi mannen sin. Men det er farlig i 1860-tallets USA, der en ektemann kan få sperret kona inne på sinnssykeasyl uten beviser for at hun er sinnssyk.

The Woman They Could Not Silence/Kate Moore/Scribe

Stiv av skrekk gjemmer Elizabeth Packard seg under et teppe på cellen. Hun er innesperret på et sinnssykeasyl i den amerikanske delstaten Illinois. På nabocellen skriker en nyinnlagt pasient så hjerteskjærende at blodet fryser til is i årene på Elizabeth.

Personalet har åpenbart gått lei av den brysomme pasienten og har dyttet henne ned i et badekar for å stoppe munnen på henne, men det iskalde vannet får bare kvinnen til å skrike enda høyere. Plutselig tier hun. Elizabeth holder pusten på cellen mens sekundene går.

Endelig hører hun livstegn fra nabocellen. En spak stemme roper:

«Hjelp, hjelp!»

Men personalet fortsetter ufortrødent å holde hodet til pasienten under vann og lar henne bare komme opp for å trekke pusten like før hun drukner.

I 1860 er Illinois’ sinnssykeasyl ikke et sted der man blir frisk. Det er snarere et fengsel der kvinner blir gale.

«Min kone har blitt sinnssyk av tanker om kvinners rettigheter.» Elizabeths ektemann Theophilus Packard.

På dette tidspunktet hadde Elizabeth Packard i 21 år vært en omsorgsfull og lojal kone for den herskesyke ektemannen, presten Theophilus Packard. Ekteparet hadde fått seks barn sammen.

I den lille byen Manteno stelte Elizabeth i huset, lagde mat og passet kjøkkenhagen. Men med tiden endret hun seg.

Det ble stadig vanskeligere for henne å holde meningene sine for seg selv. Pastor Packard syntes ikke noe om å tape ansikt i diskusjonene deres, og han bestemte seg for å sende henne til behandling på et asyl.

På denne tiden hadde gifte kvinner knapt noen rettigheter. I 1860 var amerikanske ektemenn i sin fulle rett til å tvangsinnlegge kona. I Illinois kunne det til og med skje «uten bevis på sinnssykdom», fremgikk det av delstatens lover.

Elizabeth ble ført til toget av byens sheriff, så hun kunne reise de tretti milene til asylet i Jacksonville.

Elizabeth Packard bæres på tog

Mot sin vilje ble Elizabeth Packard båret om bord på et tog og kjørt til sinnssykeasylet.

© U.S. National Library of Medicine

Ved ankomsten var Elizabeth i ferd med å komme seg etter det verste sjokket. Hun så frem til å møte forstanderen og regnet med at han umiddelbart ville innse at hun på ingen måte var mentalt forstyrret.

Men forstanderen, dr. Andrew McFarland, knuste håpet hennes. Som alltid antok han i stedet at det var god grunn til tvangsinnleggelsen, og han satte seg fore å avsløre galskapen som var nødt til å skjule seg bak den pene prestefruefasaden.

Elizabeth trodde at hun kunne overbevise McFarland med tiden. I fire måneder oppførte hun seg eksemplarisk og underdanig i de i timelange terapeutiske samtalene med forstanderen. Men like lite hjalp det, og en dag var det slutt på tålmodigheten hennes.

I løpet av oppholdet hadde Elizabeth innsett at også flere av medpasientene hennes var fullstendig åndsfriske. De hadde også blitt sperret inne av ektemennene.

Kvinne og barn i rettssak

Kvinner skulle tie i forsamlinger, forkynte Elizabeth Packards mann for menigheten sin.

© Culture Club/Getty Images

Bare en sinnssyk motsier mannen sin i bibeltimen

Under herr Packards bibeltimer med menigheten blir han ofte motsagt av sin egen kone – et tydelig tegn på galskap, mener pastoren.

Pastor Theophilus Packard var rasende over at kona hans tillot seg å sette spørsmålstegn ved Bibel-utlegningene hans. Han var tross alt prest, og til og med ektemannen hennes. Derfor ba han Elizabeth om å holde seg unna bibeltimene, men hun måtte overbevise menigheten om at det var hennes eget valg.

Til det svarte prestefruen:

«Men kjære deg, det er jo ikke mitt eget valg.»

Neste gang paret kranglet, truet pastoren med å sende kona på sinnssykeasyl. Men Elizabeth tok ikke trusselen alvorlig. Pastoren begynte nå å baktale henne overfor menigheten. Kirkegjengerne i byen Manteno ble langsomt overbevist om at Elizabeth hadde blitt sprø. De skrev til og med under på en begjæring om å få henne innlagt.

Nå visste pastor Packard at ingen ville se skjevt til ham når han skred til handling. Han kontaktet delstaten Illinois’ sinnssykeasyl for å få kona si tvangsinnlagt.

Pasienter med virkelige psykiske problemer ble overlatt til personale som ikke forsto hva de innlagte feilet. Elizabeth skrev derfor anklagende til forstanderen:

«Jeg føler meg kallet av Gud, og det er et kall jeg vil følge. Jeg vil avsløre handlingene deres hvis De ikke angrer.»

Men brevet fikk ikke den ønskede virkningen.

Tallerkener fløy gjennom lufta

Samme dag som McFarland leste brevet, ble Elizabeth overført til asylets beryktede avdeling åtte, der voldelige kvinner og pasienter med alvorlige sinnslidelser satt innesperret.

Når maten ble servert, fløy bestikk og tallerkener gjennom lufta, og en dag tok medfangene tak i håret på Elizabeth og slepte henne skrikende gjennom gangene.

Elizabeth begynte å tvile på om hun ville overleve innesperringen. Sinne og aggresjon ble avløst av tårer. En dag dristet hun seg til å trøste en annen kvinne med et moderlig kyss på pannen, men det fikk den paranoide pasienten til å gi henne en rett høyre.

Slaget var så voldsomt at Elizabeth holdt på å miste synet på det ene øyet.

Sinnssykehospital

Elizabeth Packard satt innesperret på Illinois’ statlige «asyl og sykehus for de sinnssyke» i byen Jacksonville. Det ble åpnet i 1851 og skulle pleie psykisk syke som ikke kunne tas hånd om av familiene sine.

© Library of Congress

Som eneste kvinne ved sine fulle fem klarte Elizabeth å få et godt forhold til de ansatte, som tvang de uregjerlige pasientene i avdeling åtte ned i isbad, bandt dem til sengene og prylte dem.

Etter hvert som månedene gikk, fikk Elizabeth også overtalt dem til å la henne bade pasientene på en mer human måte – og å gjøre det hver dag i stedet for med ukers mellomrom.

Elizabeths maktkamp med McFarland fortsatte, mens måneder ble til år. Prestefruens ukuelighet ergret ham tydeligvis, og han fikk aldri satt en stopper for korstoget hennes mot urettferdig behandling av pasientene.

I perioder fratok han henne muligheten for lufteturer på gårdsplassen, men Elizabeth viste seg umulig å knekke. Så endret han taktikk. Han snakket henne etter munnen for å vinne tilliten hennes og håpet at han dermed kunne avsløre henne som sinnssyk. Men også den taktikken slo feil.

Etter tre år var McFarland godt og grundig lei av den vanskelige pasienten og tok begjærlig imot et uventet tilbud.

VIDEO: Lynkurs i kvinnekampens største landevinninger – del 1

I juni 1863 tok Elizabeths eldste sønn kontakt. Han hadde akkurat blitt myndig, og nå tilbød han seg å påta seg ansvaret for moren, hvis asylet ville skrive henne ut. McFarland skrev «uhelbredelig» i journalen hennes, stemplet den og lot henne gå.

Elizabeth hadde ingen andre steder å dra enn hjem til mannen sin i Manteno. Men her var hun tydeligvis uønsket. Da pastoren en dag ikke kunne finne et av nøkkelsettene i huset, beskyldte han kona for å ha stjålet dem og låste henne inne på et rom. Deretter spikret han igjen vinduene så hun ikke kunne flykte.

Elizabeth hadde ganske riktig gjemt nøklene – og advart venninnene sine i byen om at mannen hennes i raseri ville gjøre noe overilt som de kunne slepe ham til retten for. Planen lyktes. Venninnene leide en advokat til å føre en sak om ulovlig frihetsberøvelse.

Rettssaken begynte i 1864 – like før pastoren rakk å få Elizabeth innlagt på sinnssykeasylet på ny. Dermed kom saken i stedet til å handle om hvorvidt Elizabeth Packard var så sinnssyk at mannen hennes hadde rett til å sperre henne inne.

VIDEO: Lynkurs i kvinnekampens største landevinninger – del 2

I fem dager hørte juryen på pastorens hårreisende påstander – og på de velformulerte svarene til kona hans. Den siste dagen glimret pastoren med sitt fravær, og juryen trengte bare sju minutters betenkning før den kunngjorde at Elizabeth uten tvil var ved sine fulle fem.

Ektemannen stakk av med barna

Da hun vendte hjem i triumf, forsto Elizabeth hvorfor mannen hennes ikke hadde vært i retten til domsavsigelsen: I hennes fravær hadde han solgt alle møblene, leid ut huset og dratt til delstaten Massachusetts med barna.

På 1860-tallet hadde amerikanske ektemenn foreldremyndigheten over barna og eierskapet til familiens verdier. Pastor Packard var derfor i sin fulle rett til å reise hvor han ville.

Som en advokat forklarte, hadde Elizabeth bare to muligheter: å bli skilt eller å endre USAs lover.

«Jeg velger det siste», sa hun uten å nøle.

Nå begynte et årelangt felttog. Elizabeth dro rett til nærmeste storby, Chicago, og gikk fra dør til dør for å samle inn penger til å utgi en bok om de grufulle overgrepene på sinnssykeasylet.

Kvinner og menn om bord

Packard inspirerte andre kvinner til politisk handling. I tiårene som fulgte, lot de ikke USAs mektige menn få fred for kravene om likestilling.

© Interim Archives/Getty Images

I løpet av fem år ga hun ut fem bøker om ekteskapets urettferdighet og tilstandene på Illinois’ sinnssykeasyl. Bøkene solgte godt og ga henne gjennomslagskraft i offentligheten, der hun ivrig argumenterte for likestilling.

I 1867 presset organisasjonen hennes, «Antisinnssykeasylforbundet», delstaten Illinois til å gi gifte kvinner rett til en uavhengig vurdering av den mentale helsen deres før de kunne legges inn på et asyl.

Loven fikk tilbakevirkende kraft, så mange innesperrede koner fra asylet i Jacksonville fikk friheten tilbake. Snart innførte delstatene Massachusetts, Iowa og Maine lignende lovgivning.

For Elizabeth var kvinnekampen bare så vidt begynt. To år senere var hun en av hovedårsakene til at Massachusetts ga gifte kvinner rett til penger som de selv hadde tjent.

Lovendringen innebar at pastor Packard ikke lenger kunne bestemme over Elizabeths penger. Delstaten vedtok også at kvinner hadde samme rett til barna sine som menn.

To kvinner og mann i automobil

Etter Packards død i 1897 fortsatte kampen for likestilling. Først i 1920 fikk amerikanske kvinner stemmerett.

© Library of Congress

Da de to lovene var på plass, hoppet Elizabeth på toget til Massachusetts for å hente barna sine. Det var der pastoren nå bodde hos søsteren sin. Ved ankomsten kapitulerte han overfor den viljesterke kona si og lot henne få barna.

Livet igjennom fortsatte Elizabeth å utgi bøker – og å kjempe for kvinners rettigheter. I løpet av 1870-tallet klarte hun å påvirke president Ulysses S. Grant og den amerikanske kongressen til å vedta lover som garanterte pasienter på sinnssykeasyler retten til å motta og sende brev.

En av de største bragdene hennes var at hun i 1880 var med på å sikre kvinner samme rettigheter som menn i delstaten Oregon. Elizabeth Packard døde i 1897, 81 år gammel.