10 skandalerammede paver

Pave Stefan 6. (896-897)

Stefan 6. rakk bare å inneha paveembetet i litt over et år. Likevel ble han opphavsmann til en av de mest aparte og morbide episodene i pavedømmets historie.

Etter å ha blitt pave ønsket Stefan 6. desperat å sementere sin makt. Hans metode for å oppnå dette var meget bisarr.

Pave Stefan 6. fikk sin døde forgjenger, Formosus, gravd opp. Liket ble ikledd fullt pavelig ornat og plassert på en trone i Laterankirken.

Her ble Formosus anklaget for å ha fungert både som pave og som biskop av Porto.

En diakon ble utpekt til å tale på vegne av liket og forsvare seg mot Stefan 6.s anklage om at Formosus hadde overtrådt kanonisk rett ( lovgivningen som er gjeldende i den katolske kirken, red.).

I dommen som ble avsagt het det at pave Formosus hadde oppført seg uverdig som pave.

Samtlige av pave Formosus’ offisielle handlinger ble kjent ugyldige, og alle hans ordinasjoner ble annullert.

Liket ble avkledd sine fine klær og i stedet kledd i triste filler.

For virkelig å understreke hevntoktet ble tre av fingrene hans kappet av. Blant annet fingeren han i løpet av sin pavetid hadde gitt velsignelser med. Til slutt ble Formosus' lik kastet i elven Tiber.

Rettssaken opprørte Roma. Pavens palass ble stormet, og Stefan 6. ble satt bak lås og slå. Den upopulære pave Stefan 6. endte med å bli kvalt i fangehullet.

Pave Sergius 3. (904-911)

Sergius 3. er trolig den eneste paven som har drept en annen pave.

Han kunne innta pavestolen etter at hans allierte Theofylakt, general og greve av Tusculum sørøst for Roma, invaderte byen.

Den sittende paven, Leo 5., ble kastet i fangehullet og angivelig kvalt på Sergius' ordre.

Den nokså samtidige historikeren Liutprand av Cremona skrev at Sergius 3. overlot styringen av Roma til «en skamløs hore… som regjerte som om hun var en mann».

Kvinnen var adelskvinnen Theodora – mor til Sergius' elskerinne Marozia.

I år 931 ble han som etter sigende var sønn av Marozia og Sergius utnevnt til pave Johannes 11. med morens og bestemorens hjelp. De to kvinnene kunne på ny regjere Roma.

I Sergius 3.s samtid var det hyppige utskiftninger i pavesetet. Mellom 896-904 besatt ikke mindre enn syv forskjellige menn embetet.

Det altoverskyggende fokus i disse skiftende pavers embetsperioder var deres holdning og posisjonering i forhold til den tidligere omtalte paven Formosus.

Enten ønsket de å ære ham. Eller de gikk direkte inn for å skade hans ettermæle. Det mest kjente eksempelet på hevn over Formosus er Stefan 6.s rettssak mot det pavelige liket

Stefan 6.s likskjending av pave Formosus ble bakket opp av Sergius 3. Også han jobbet i sin pavetid for å gjøre alle Formosus' ordinasjoner ugyldige.

Pave Urban 2. (1088-1099)

Et mylder av mennesker fyller katedralplassen i den franske byen Clermont den 27. november 1095.

Pave Urban 2. går opp på podiet og holder en tale som oppfordrer folket til å dra mot Det hellige land for å ta opp kampen med de vantro muslimene.

«Hvis dere vil pleie deres udødelige sjeler, så skynd dere modig frem som Guds riddere og befri Den hellige grav. Finn det vakkert å dø for Kristus i byen der han døde for våre synder!» prediket paven.

I sin tale lovet Urban 2. frelse til menneskene som la ut for å kjempe. Historikere i dag er enige om at talen i Clermont var startskuddet for det første korstoget.

Sommeren 1099 erobret korsfarerne Jerusalem, men beskjeden om de kristnes ekspansjon nådde ikke Roma før etter Urban 2.s død.

LES OGSÅ: Pave Urban 2.s tordentale startet korstogene

Urban 2. er mest kjent for det første korstoget og talen i Clermont, men han kjempet også innbitt mot prester som ikke overholdt kravet om å leve et avholdende liv uten sex og ekteskap.

Sølibatkravet er faktisk relativt nytt i pavehistorisk sammenheng.

Det var først på slutten av 1000-tallet, med den gregorianske reformen, at kravet ble innført.

Flere prester omgikk regelen ved å ansette «husholdersker» for å administrere hjemmene deres. Eventuelle barn fra den «løsningen» kom ofte i en alvorlig klemme fordi de i samfunnet ble ansett for å være «horunger».

Sønnene kunne derfor ikke følge i sine fedres fotspor og bli prester. Mange valgte derfor å søke dispensasjon fra denne regelen hos myndighetene i Roma. Det er blant annet fra disse kildene at historikerne vet at mange prester ikke levde i sølibat.

Generelt var det motstand mot det nye sølibatkravet. Urban 2. mente derfor at han måtte gå hardt til verks for å hindre at altfor mange ignorerte kravet.

Urban 2. kastet prester som levde med koner og barn i fengsel. Deres koner og barn ble også tatt til fange og deretter solgt som slaver.

Prester fortsatte å gifte seg og få barn helt opp til 1200-tallet til tross for forfølgelse og stigmatisering.

Pave Bonifatius 8. (1294-1303)

Den mektige italienske Colonna-familien likte ikke Bonifatius 8., og i 1297 utfordret de hans pavemakt ved å anklage ham for å være motpave.

Bonifatius svarte ved å innta den italienske byen Palestrina, som ble styrt av Colonna-familien. I 1299 jevnet pavens styrker den erobrede byen med jorden.

I tillegg til ødeleggelsen av den italienske byen Palestrina, er Bonifatius 8. også kjent for sine uttalelser om pedofili:

– Det er ikke større synd å ha sex med unge gutter enn å gni den ene hånden mot den andre, er han sitert for å ha uttalt.

Bonifatius 8.s pavetid varslet en nedgang i pavedømmets verdslige makt. Det var spesielt uenigheten med den franske kongen Filip 4. som kom til å prege Bonifatius 8.s tid i pavestolen.

Filip 4., også kjent som Filip den smukke, lyktes nemlig i å gjøre den politiske maktkampen med pavesetet til en konflikt om nasjonal uavhengighet. På den måten klarte kongen å sikre seg bred oppslutning fra alle stender.

Da Bonifatius ble rammet av anklager om kjetteri, tok han til motmæle mot den kjente bannbullen Unam Sanctam.

Bullens budskap var at pavens makt var større enn fyrstenes.

Pave Urban 6. (1378-1389)

Urban 6. var først from munk og senere gudfryktig erkebiskop. Han var berømt for sin inderlige vilje til å befri kirken for kardinaler og biskoper som levde et liv i åpenlys synd og luksus.

Men straks han kom til makten, glemte han alle sine hellige idealer.

Under innsettelsesseremonien angrep han med slag og skjellsord kardinalene som akkurat hadde utnevnt ham.

Kardinalene kvitterte med å forvise Urban, og utnevne en motpave i Avignon. Urban svarte med å ekskommunisere den alternative paven og utpeke sine egne kardinaler.

Snart ble det katolske Europa splittet i to. Konflikten er kjent som det store skisma.

Urban 6. angrep sine fiender med våpenmakt, og kardinaler som kritiserte pavens voldelige fremferd, ble fengslet og pint til døde.

Under torturen beklaget paven seg over at han ikke kunne høre sine lidende kardinaler skrike bra nok.

Pave Alexander 6. (1492-1503)

Motstanderne kalte ham «den mest rovgriske ulven verden har sett».

Alexander 6. utnevnte sine tre sønner, som han hadde med diverse elskerinner, til biskoper og fyrster i Italia. Sammen med den ene, Cesare, anklaget Alexander en rekke fyrster, biskoper og kardinaler for konspirasjon, fengslet dem, fikk dem drept og konfiskerte eiendommene deres.

Det store utbyttet brukte Cesare til å erobre det meste av Italia. Privat la Alexander 6. heller ikke bånd på seg.

Han holdt orgier i pavepalasset og levde åpenlyst sammen med flere elskerinner.

Paven fikk 10 barn med ulike kvinner, og mange av barna hans kom til å spille en viktig rolle i hans storpolitiske maktkamper.

Datteren Lucrezia Borgia ble giftet bort i 1493 til et medlem av Sforza-familien, som hersket i Milano 1450-1535.

Paven annullerte imidlertid ekteskapet da Milano og Frankrike allierte seg mot paven.

Lucrezia Borgia ble i stedet gift med en uekte sønn av Alfonso 2., konge av Neapel (Napoli, red.). Målet med ekteskapet var at paven ville styrke båndene til Napoli.

Lucrezia Borgias ektemann ble myrdet bare ett år senere. Enkelte mener at Lucrezia Borgias bror Cesare Borgia var bakmannen fordi han ønsket å svekke den nye alliansen.

I 1503 ble Alexander 6. muligens offer for sitt eget forsøk på å begå giftdrap. To glass ble på fatalt vis byttet om da han forsøkte å forgifte en fiende men endte opp med å innta giften selv.

Pave Leo 10. (1513-1521)

Ingen pave kan overgå Leo 10. i ekstravagant luksus og brutalitet overfor fiender. Hans hensynsløse opptreden fikk munken Martin Luther til å endre Europa for alltid.

Giovanni de Medici var sønn av Firenzes mektige fyrste Lorenzo de Medici og vant til et liv i den største luksus.

Da Giovanni ble utnevnt til pave Leo 10., sa han angivelig til sin bror: «Siden Gud har gitt oss pavestolen, la oss nyte det», og ga ham i samme åndedrag høye kirkelige embeter.

Leo 10. brukte enorme summer på prangende kunst og luksuriøse fester. I parader red han rundt i Roma på ryggen av en hvit elefant, med lange rekker av gjøglere og ville dyr etter seg.

For å dekke de enorme utgiftene sine solgte han avlatsbrev i stor stil, og lot de rike kjøpe embeter for store summer.

Leo 10.s livsførsel vakte stor oppstandelse. Kritiske kardinaler ble anklaget for drapsforsøk, men samtlige døde – tilsynelatende av matforgiftning – før rettssaken.

Pavens største kritiker var den tyske munken Martin Luther.

Pavens uhemmede forbruk inspirerte Luther til å skrive sine 95 teser, som førte til reformasjonen.

Clemens 7. (1523-1534)

Paven skiftet hele tiden alliansepartnere i krigen mellom den franske kong Frans 1. og Karl 5., keiser av Det tysk-romerske riket og konge av Spania.

Styrkeforholdet mellom de to endret seg hele tiden, og da paven i 1527 skiftet side for femte gang, fikk Karl 5. nok og sendte hæren mot Roma.

Etter seieren plyndret hæren byens palasser og kirker.

Soldatene voldtok og drepte sivile i hopetall. Keiseren fratok Pavestaten store landområder, og Romas innbyggertall falt drastisk.

Først etter flere hundre år kom byen på fote igjen.

England fikk sin egen kirke mens Clemens 7. var pave. Bakgrunnen var at paven i 1533 avviste kong Henrik 8.s anmodning om å bli skilt fra sin kone, Katarina av Aragon.

Henrik 8. benyttet anledningen til å bryte med den katolske kirken. På den måten kunne han selv utnevne en ny erkebiskop av England som var villig til å akseptere skilsmissen.

Pave Pius 12. (1939-1958)

Pius 12. var overhode for den katolske kirken mens 2. verdenskrigs redsler utspilte seg.

Han var en respektert pave i sin samtid, men ettertiden har dømt ham annerledes.

På 1960-tallet ble han kjent som «Hitlers pave». Kritikken gikk hovedsakelig på det faktum at han ikke hadde tatt avstand fra nazistenes forbrytelser.

I 1999 ga den britiske journalisten John Cornwell ut en biografi med nettopp denne tittelen: «Hitlers pave». I boka argumenterer han for at Pius 12. bør betraktes som medskyldig i utryddelsen av jødene fordi han ikke uttalte seg mot nazistene.

Noen katolikker har imidlertid fremhevet andre og mer positive sider ved pavens handlinger. Blant annet at over 5000 jøder ble gjemt i romerske kirker og klostre under Pius 12.s pavedømme.

I mars 2020 ble tidligere fortrolig materiale om Pius 12. gjort tilgjengelig for historikere. Det ga enda en gang liv til debatten om Pius 12.s rolle.

På grunnlag av det nye materialet kunne den tyske historikeren Hubert Wolf dokumentere at Vatikanet hadde holdt sin kunnskap om jødeutryddelsene for seg selv.

I september 1942 tok en amerikansk diplomat kontakt med Vatikanet for å få bekreftet opplysninger i en hemmelig rapport.

Rapporten opplyste at 100 000 jøder var blitt myrdet i og rundt Warszawa og 50 000 i den ukrainske byen Lviv.

Vatikanet ville ikke bekrefte denne informasjonen for USA, selv om Vatikanstatens dokumenter viser at Lvivs gresk-katolske biskop hadde informert Roma en måned tidligere om at 200 000 jøder var blitt myrdet i Ukraina.

Pave Benedikt 16. (2005-2013)

Før han satte seg i pavestolen, var Benedikt 16. kjent som en av de mest anerkjente teologene i den romersk-katolske kirken.

Det spilte en betydelig rolle da kardinalkollegiet valgte ham til pave i 2005.

Mange hadde stor respekt for den nye paven, men valget splittet likevel kirken i to leirer.

Mange kritiserte hans konservative syn på kirken, og han uttalte seg da også negativt om homoseksuelle og fraskilte gjennom hele sin pavetid. Han kjempet også mot kvinnelige prester og abort.

Den nåværende pave Frans, som avløste ham i 2013, representerer en mer reformvennlig linje. Han har bl.a. uttalt at homoseksuelle bør ha rett til å inngå registrert partnerskap.

Men den største skandalen Benedikt 16. måtte forholde seg til var avsløringen av overgrep og mishandling av barn i katolske menigheter.

En rekke pedofilisaker i katolske menigheter i USA og Irland hadde kommet i søkelyset allerede før Benedikt 16. ble pave.

Under Benedikt 16.s pavetid ble saker om seksuelle overgrep mot barn i bl.a. Norge, Tyskland, Belgia, Østerrike og Nederland også avdekket.

Hans rolle som erkebiskop i München og Freising 1977-1982 ble også undersøkt. I 2022 konkluderte en advokatgranskning at Benedikt 16. hadde visst om overgrep mot barn på det tidspunktet uten å handle.

Da en av pavens mest betrodde medarbeidere, hans butler, tok noen fortrolige dokumenter fra Benedikt 16.s skrivebord og ga dem til den italienske journalisten Giuanluigi Nuzzi, ble det starten på saken som ble kjent som Vatileaks-affæren.

Gjennom utallige artikler, bøker og dokumentarfilmer har pressen satt søkelyset på kirkens årelange korrupsjon.

Benedikt 16. ble også kjent for sin abdikasjon. Det er nemlig høyst uvanlig at paver trekker seg frivillig. Siste gang det skjedde var da Celestin 5. abdiserte i 1294.

Benedikt beholdt sitt pavelige navn og bodde frem til sin død nyttårsaften 2022 i et tidligere nonnekloster i Vatikanstaten.