5 grunner til at korsfarerstatene gikk under
I 1096 sendte pave Urban 2. av gårde en hær mot Jerusalem for å ta tilbake kristendommens hellige steder fra muslimene.
To år senere kom korsfarerhæren til byen Edessa i det sørøstlige Tyrkia. Her avsatte korsfarerne den gresk-ortodokse lederen og satte inn en av sine egne, Balduin av Boulogne.
Edessa utgjorde korsførernes første stat. Det skulle komme flere. Korsfarerstatene strakte seg i storhetstiden over et bredt belte som dekket kysten langs dagens Tyrkia, Syria, Israel og Palestina. Korsfarerne kalte området Outremer, som betyr ’oversjøisk’.
De fire statene – grevskapet Edessa, fyrstedømmet Antiokia, grevskapet Tripoli og kongedømmet Jerusalem – skulle de neste to hundre årene spille rollen som den romersk-katolske kristendommens forpost og som et religiøst, kulturelt og militært bolverk mot de omkringliggende muslimske landene.
1. Kristne sloss innbyrdes
De fremste familiene i korsfarerstatene konkurrerte alltid om makten. Særlig den ettertraktede kongetronen i Jerusalem var omstridt, og konfliktene førte flere ganger til borgerkrig.
Innblanding fra europeiske stormakter bidro også til ufreden, for eksempel da uenighet om eierskap til jord i byen Akko på midten av 1200-tallet utløste en langvarig krig mellom de italienske bystatene Venezia og Genova.
Kampene gjorde korsfarerstatene sårbare for ytre fiender.
2. Fiendene ble sterke
Politisk splittelse i den muslimske verden gjorde det lett for korsfarerne å slå seg ned i det østlige middelhavsområdet.
Alt dette endret seg i 1174, da den egyptiske sultanen døde og rådgiveren hans Saladin overtok makten i det herskende fatimidedynastiet.
Saladin oppløste dynastiet og grunnla ayyubidedynastiet. Deretter erobret han Syria, Palestina og deler av dagens Irak fra de tyrkiske seldsjukkene.
Slaget ved Hattin ble skjebnesvangert for de kristne.
I spissen for den slagkraftige ayyubidehæren beseiret han i 1187 korsfarerne i slaget ved Hattin. Nederlaget innebar at de kristne mistet kontrollen over byen Jerusalem.
På 1200-tallet var kongeriket redusert til en stripe land langs kysten, og i 1291 falt korsfarernes siste holdepunkt, byen Akko.
Hjelm og ringbrynje hørte til ridderens kostbare utstyr.
3. Korstogene tappet statskassen
I begynnelsen måtte hver korsfarer selv dekke alle utgifter til den lange og strabasiøse reisen. Historikere regner med at hver reise kostet en ridder fire årslønner i utstyr, hester, losji, tjenere og forpleining.
Senere overtok de europeiske statene omkostningene, som blant annet ble finansiert gjennom økte skatter. Europeere måtte for eksempel for første gang betale koppskatt, en skatt som var lik for alle borgere.
De høye omkostningene fikk etter hvert kongene til helt å gi opp å sende riddere til det hellige land.
4. Korsfarerne var alltid i mindretall
Den vesteuropeiske befolkningen i korsfarerstatene var alltid i mindretall.
Det lave folketallet gjorde det vanskelig å mønstre en hær – en svakhet som korsfarerne prøvde å kompensere for ved å bygge enorme borger, som Krak des Chevaliers i Syria.
Korsfarerne ble dessuten i stigende grad isolert, siden Europas konger etter hvert mistet interessen og i stedet konsentrerte seg om hjemlandet.
Sjøreisen var både dyr og slitsom, og det var ofte vanskelig å skaffe båter.
5. Logistikken var et mareritt
Korsfarerne tilbakela tusenvis av kilometer på toktene til det hellige land. Reisen varte mange måneder og gikk over fjell, elver og annet uveisomt terreng.
Underveis måtte de reisende krysse Middelhavet eller Bosporos-stredet stuet sammen i båter. Mange døde av sult og tørst fordi de ikke fant mat og vann underveis.
Andre døde av sykdommer som oppsto i de tettpakkede og ofte skitne leirene.
I felten led korsfarerne under at forsyningslinjene deres var utilstrekkelige eller ikke-eksisterende. Ofte kom ikke utstyr som for eksempel beleiringsmaskiner fram i tide.
De muslimske hærene hadde derimot karavaner med tusenvis av kameler lastet med mat, krigsutstyr og medisiner – en faktor som gjorde kampen ujevn.
