I 1096 sendte pave Urban 2. av gårde en hær mot Jerusalem for å ta tilbake kristendommens hellige steder fra muslimene.
To år senere kom korsfarerhæren til byen Edessa i det sørøstlige Tyrkia. Her avsatte korsfarerne den gresk-ortodokse lederen og satte inn en av sine egne, Balduin av Boulogne.
Edessa utgjorde korsførernes første stat. Det skulle komme flere. Korsfarerstatene strakte seg i storhetstiden over et bredt belte som dekket kysten langs dagens Tyrkia, Syria, Israel og Palestina. Korsfarerne kalte området Outremer, som betyr ’oversjøisk’.
De fire statene – grevskapet Edessa, fyrstedømmet Antiokia, grevskapet Tripoli og kongedømmet Jerusalem – skulle de neste to hundre årene spille rollen som den romersk-katolske kristendommens forpost og som et religiøst, kulturelt og militært bolverk mot de omkringliggende muslimske landene.
2. Fiendene ble sterke
Politisk splittelse i den muslimske verden gjorde det lett for korsfarerne å slå seg ned i det østlige middelhavsområdet.
Alt dette endret seg i 1174, da den egyptiske sultanen døde og rådgiveren hans Saladin overtok makten i det herskende fatimidedynastiet.
Saladin oppløste dynastiet og grunnla ayyubidedynastiet. Deretter erobret han Syria, Palestina og deler av dagens Irak fra de tyrkiske seldsjukkene.
I spissen for den slagkraftige ayyubidehæren beseiret han i 1187 korsfarerne i slaget ved Hattin. Nederlaget innebar at de kristne mistet kontrollen over byen Jerusalem.
På 1200-tallet var kongeriket redusert til en stripe land langs kysten, og i 1291 falt korsfarernes siste holdepunkt, byen Akko.
4. Korsfarerne var alltid i mindretall
Den vesteuropeiske befolkningen i korsfarerstatene var alltid i mindretall.
Det lave folketallet gjorde det vanskelig å mønstre en hær – en svakhet som korsfarerne prøvde å kompensere for ved å bygge enorme borger, som Krak des Chevaliers i Syria.
Korsfarerne ble dessuten i stigende grad isolert, siden Europas konger etter hvert mistet interessen og i stedet konsentrerte seg om hjemlandet.