Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

socrates hemlock suicide

Ateisme - oldtidens farligste idé

Greske filosofer satte spørsmåls­tegn ved alt i tilværelsen – også gudenes eksistens. Kjetterske tanker trivdes spesielt godt i Athen, men i 432 f.Kr. fikk byens troende nok av ateistenes ugudelighet.

Look and Learn/Bridgeman Images

Med dødsforakt i blikket trer filosofen Sokrates frem for sine dommere i bystaten Athen.

Året er 399 f.Kr., og den omvandrende tenkeren og provokatøren har blitt anklaget for ugudelighet – en forbrytelse som i verste fall straffes med døden.

Dessverre for Sokrates har medlemmene av folkedomstolen allerede utsett ham som en fiende av folket. Den langskjeggete filosofen må derfor ta alle sine talegaver i bruk i kampen for livet.

Med fakter og inntrengende stemme prøver han å overbevise de ærverdige athenerne på benkene at han slett ikke er atheos – ateist. Tross anklagernes henvisning til hans gudløse ytringer påstår Sokrates hardnakket at han dyrker bystatens guder som seg hør og bør.

Men filosofens ord preller av på lovens voktere. De er lei av å høre på ham.

Da Sokrates omsider føres bort av væpnede vakter, har domstolen gitt filosofen valget mellom to straffer: Landsforvisning eller døden.

Ifølge Sokrates’ elev og etterfølger Platon valgte den 70-årige filosofen den siste muligheten – å begå selvmord. Det foregikk angivelig ved at han tømte et beger med gift fra den høyst giftige planten skarntyde.

Nåtidens historikere mener rettssaken mot Sokrates var en politisk motivert heksejakt. Personer i filosofens omgangskrets hadde falt i unåde hos borgerne, og hans egen makt var blitt for stor.

Men anklagen om ugudelighet viser uansett at oldtidens athenere gjorde klokt i å tenke seg om før de reiste tvil om gudenes eksistens offentlig.

Sokrates var likevel langt fra den eneste som utfordret samfunnets allmenngyldige sannheter om gudene. Noen historikere mener likefrem at det vrimlet med religionsskeptikere og diskusjonslystne ateister i Hellas.

Det gamle indiske skriftet Rigveda setter spørsmålstegn ved gudenes skaperkraft.

© DEA Picture Library/Getty Images

Ateismen har årtusener på baken

I hele menneskehetens historie har det eksistert både troende og tvilere. Ateister har skrevet og fortalt om sin manglende tro på gudene i over 3000 år.

  • Universet trenger ingen skaperkraft

    1500-1200 f.Kr.: Et avsnitt i det hinduistiske verket Rigveda fra India betraktes av enkelte forskere som det første kjente eksemplet på ateisme: “Gudene kom senere, samtidig med skapelsen av dette universet. Hvem vet hvor universet kommer fra?”

  • Asiatiske religioner avviser gudene

    6. århundre f.Kr.: Buddha legger frem sin lære uten guder. På samme tid oppstår jainismen i India, grunnlagt av Mahavira. Han anser universet for evig, og dermed har det aldri blitt skapt. Selv om det ifølge Mahavira finnes sjeler og ånder har de ingen innflytelse på verden.

  • Ikke-troende får en tittel

    1500-tallet: Under renessansen dukker begrepet athéisme for første gang opp i Frankrike og spres til flere andre språk.

  • Ateismen på moten

    1789: I kjølvannet av den franske revolusjonen brer ateismen seg i Frankrike. I årene 1792-1794 blir en rekke kirker plyndret og omdannet til såkalte fornuftens templer. Som en følge av revolusjonen blir ateismen for første gang stueren i intellektuelle kretser rundt om i Europa.

  • Alle skal tro på intet

    1967: Albanias kommunistiske leder Enver Hoxha bestemmer at ateismen er det isolerte landets offisielle livssyn.

Skeptikerne mangler noe

Lenge før Sokrates tømte begeret med skarntyde i 399 f.Kr. hadde Athen og andre greske bystater huset mennesker som var skeptiske til gudene eller nektet å tro på dem.

Fenomenet var så utbredt at grekerne oppfant ordet atheos, som betyr “gudløs”. Ordet ligger til grunn for vår tids begreper “ateist” og “ateisme”, og viser at ateister ble oppfattet som mennesker som manglet noe i tilværelsen.

Grekere flest oppfattet nemlig gudene som en naturlig del av verden – og uten guder oppsto det et åndelig tomrom. Forskerne har ingen mulighet for å fastslå når den første greker ble beskyldt for å være atheos.

Men historikerne mener at den nye filosofien oppsto parallelt med en rekke andre nyskapninger i den arkaiske tiden – perioden 800-600 f.Kr. – da de greske områdene gjennomgikk en rivende utvikling.

Blant vikingene var det noen som ikke trodde på Tor og de andre æsene.

© Imageselect

Myter nedfelles i skrift

Befolkningen i Hellas hadde ført en tilværelse som enkle bønder og fiskere i mange generasjoner, helt til de rundt år 800 f.Kr. begynte å gjøre seg gjeldende i Middelhavet.

På dette tidspunktet ble de første av oldtidens rundt 1200 greske bystatene grunnlagt. Grekerne heiste seil på sine galeier og begynte å utforske kysten utenfor Lilleasia (vår tids Tyrkia), hvor de opprettet bosettinger.

Omreisende kjøpmenn og eventyrere tjente godt på handel med ull, oliven, vin og tømmer, og de vendte hjem med eksotiske varer og nye ideer i lasten.

En av periodens nyvinninger var fønikernes bokstaver som grekerne tilpasset sitt eget språk. Resultatet ble det greske alfabetet som for første gang gjorde det mulig for grekerne å nedtegne sine mange gudefortellinger.

En gang på 700-tallet f.Kr. ble de omfattende diktverkene Iliaden og Odysseen skrevet ned – ifølge tradisjonen av den blinde dikteren Homer.

Det var en skjellsettende begivenhet uansett hvem som sto bak forevigelsen av disse verkene, som ifølge forskerne bygger på muntlig overlevert folkediktning. Både Homers og andre dikteres skriverier om guder og helter ble nemlig spredt i hele middelhavsområdet.

På den måten fikk grekerne en rekke fortellinger som de hadde felles – og skeptikerne fikk noe å kritisere.

Pygmeene er kjent for sin beskjedne høyde. Selv menn blir sjelden mer enn 155 cm.

© Granger/Bridgeman Images

Pygméstammer hadde ingen gud

Ifølge historikeren William Durants ellevebindsverk The Story of Civilization finnes det flere folkeslag som ikke har noen guder.

Gjennom historien har de aller fleste kulturer trodd på guder, men det finnes noen unntak. Det opplevde historikeren William Durant (1885-1981) da han studerte Afrikas pygméstammer:

“De har ikke noe totem, ingen fetisjer og ingen guder. De begraver sine døde uten ritualer. De er ikke engang overtroiske.”

Han skrev også om vedda-folket på Sri Lanka som ikke trodde på guder fordi de ikke kunne se dem i naturen rundt seg.

Durant siterte også en zulu-kriger fra Afrika som ble spurt om hvor Solen og trærne kom fra: “Vi ser dem, men vi vet ikke hvor de kommer fra. Vi går ut fra at de bare kom av seg selv.”

Misunnelige guder skaper tvil

Til forskjell fra de kristne hadde grekerne ikke noen hellig bok, og gudene i fortellingene var langt fra fullkomne.

Faktisk fremstilte Homer og andre greske forfattere gudene som feilbarlige og nesten menneskelige vesener som ble grepet av sjalusi og oppførte seg selvisk.

I Iliaden kappes således gudene om å manipulere partene i trojanerkrigen, der grekerne kjemper mot bystaten Troja i Lilleasia.

Underveis ifører gudinnen Hera seg kjærlighetsgudinnen Afrodites magiske belte for å forføre sin mann – overguden Zevs, som støtter grekerne.

Planen virker, og mens de to forlyster seg i guddommenes soveværelser har de andre gudene frie hender til å hjelpe trojanerne.

Beretninger som denne om guddommelig svakhet fikk enkelte skriftlærde til å sette spørsmålstegn ved gudenes uinnskrenkede makt – og historikerne forstår at atheos allerede var et velkjent begrep i det 7. århundre f.Kr.

I verket Kvinnekatalogen fra omkring 630 f.Kr. inngår en fortelling om en konge ved navn Salmoneus. Han fornekter Zevs’ eksistens. I stedet hevder Salmoneus at han selv er en tordengud:

“Han sa at han var Zevs, og han fjernet gudens offergaver og ga folk ordre om å ofre til ham i stedet. Han trakk bronsespann etter hestevognen sin og sa at han laget torden, og han sa at han laget lyn når han slynget tente fakler mot himmelen.”

Men selv var ikke den ukjente forfatteren klar til et opprør mot gudene, så han lot Zevs straffe Salmoneus’ frekkhet med et velrettet lynnedslag.

Gudløshet langt unna allfarvei

  • © Shutterstock

    Hadza-folket (Tanzania):

    Jeger- og samlerfolket fra Tanzania tror verken på guder eller et liv etter døden. Men hadzaene har myter og ritualer – bl.a. en manndomsprøve som går ut på å nedlegge storvilt.

  • © Shutterstock

    Pirãha-folket (Brasilien):

    Regnskogfolket er kjent for sin meget konkrete holdning til verden, uten abstrakte begreper som f.eks. tall. Ifølge forskeren Daniel Everett har de heller ingen guder. Da det gikk opp for pirãhaene at Everett aldri hadde sett Jesus, nektet de å høre mer om ham.

Filosofer bortforklarer gudene

I koloniene i Lilleasia la vitenskapsmenn og filosofer etter hvert grunnlaget for en verden uten guder.

Rikmannen og matematikeren Thales, født omkring 624 f.Kr. i bystaten Milet, regnes som den første pre-sokratiker – greske filosofer før Sokrates.

Thales var inspirert av babylonsk vitenskap, og han var angivelig så oppslukt av arbeidet sitt at han en natt falt ned i en brønn mens han var opptatt med å studere stjernehimmelen.

Bare et par av hans ideer har overlevd, deriblant den berømte påstanden om at “alt er vann”. Forskerne anser Thales’ utsagn for å være et av de første ikke-religiøse forsøkene på å forklare hvordan vår verden er skrudd sammen:

Verden er ikke skapt av gudene, men består av et naturgitt grunnelement – som Thales altså mente var vann.

“Da ville hester tegne guder i form av hester og kyr i form av kyr”
Xenofanes om guder dyrene ville tegne hvis de kunne.

Anaximander og Anaximenes var to av etterfølgerne hans. De fortsatte jakten på naturlige forklaringer. Anaximander mente at alt kom fra et element som han kalte “det uendelige”. Anaximenes hevdet at luft var verdens byggestein.

Selv om de ikke benyttet moderne vitenskapelige metoder, forsøkte begge to å finne alternative forklaringer på fenomener som folk tradisjonelt tilskrev gudene.

Anaximander hevdet for eksempel at tordenvær oppsto når vind og skyer støtte sammen – og at fenomenet derfor ikke hadde noe med Zevs å gjøre.

Anaximenes postulerte på sin side at jordskjelv ikke ble satt i gang av guden Poseidon – med tilnavnet “jordrysteren” – men derimot forekom når jorden tørket ut etter regnvær.

Regnbuer anså han dessuten som solskinnets virkning på skyene og ikke et guddommelig tegn fra regnbuegudinnen Iris.

De første pre-sokratikerne bortforklarte gjerne gudenes handlinger, men de kritiserte ikke gudene direkte. Men i byen Kolofon i Lilleasia ga filosofen Xenofanes (ca. 570-475 f.Kr.) seg til å hudflette de greske mytene som han kalte “våre forfedres diktverk”.

Xenofanes hadde ingenting til overs for historier om kjemper og kentaurer – og gudene anså han for å være projiseringer av menneskets skyggesider.

I skriftene sine, som han i likhet med Homer forfattet på vers, langet han ut mot de mange troende blant grekerne og latterliggjorde gudeverdenen deres:

“Om kyr, hester eller løver hadde hender som de kunne tegne og skape ting med slik mennesker gjør, ville hester tegne guder i form av hester og kyr i form av kyr”.

Ifølge mytene levde de greske gudene i verden og kunne få barn med mennesker. Tanken om at gudene kunne beseires, var derfor ikke så fjern.

Kritikere får være i fred

I verket Theogonien (Gudenes fødsel) beskriver dikteren Hesiod hvordan det hellige fjellet Olympen blir angrepet av titaner og uhyrer. Det er bare så vidt at gudene makter å avverge faren mot hjemmet sitt.

Å bekjempe gudene kalte grekerne theomakhia (gudekamp). Når en religionsskeptiker som Xenofanes fornektet gudene, betraktet mange grekere det som en form for gudekamp. Det var under alle omstendigheter et brudd på de rådende samfunnsnormene.

Men ut fra historikernes kunnskap om det greske samfunnet tyder mye på at ateisme var et akseptabelt livssyn i pre-sokratisk tid. Det er for eksempel ingenting som tyder på at samtiden betraktet Xenofanes som direkte kriminell.

Kildene vitner snarere om at ateisme – enda så uglesett livssynet var i samfunnet – ble stilltiende godtatt: Å fornekte gudene var altså ikke noen straffbar forbrytelse.

Årsaken til denne avslappede holdningen overfor ateismen er ifølge forskerne å finne i det splittede greske samfunnet. Grekerne snakket et vell av dialekter og bodde i adskilte bystater som bare hadde språket og en håndfull myter til felles.

Fastlandet var også så forrevet og fjellendt at kontakten mellom hovedparten av innbyggerne var begrenset. De aller fleste konsentrerte seg om sitt eget lokalsamfunn.

Samme holdning gjorde seg gjeldende på de mange øyene i Egeerhavet og i de tallrike greske koloniene rundt om i Middelhavet.

Hver bystat og koloni hadde sine egne tradisjoner og styreformer som varierte fra enmannsvelde (monarki/tyranni) og fåmannsvelde (oligarki) til Athens folkestyre (demokrati).

På samme måte var religionen et virvar. Ut over de tolv olympiske gudene som Homer nevner – anført av Zevs og Hera – dyrket grekerne et vell av regionale guder, halvguder, skogånder, nymfer og helter.

Mange av disse ekstra-gudene var riktignok kjent i hele den greske verden, men en guddom var alltid knyttet til et konkret sted og et konkret tempel.

Fellesgudene opptrådte derfor også i lokale utgaver – for eksempel ble Apollon fremstilt annerledes i Delfi enn på øya Delos.

Skjønt de to stedene i prinsippet hyllet den samme guden, var de lokale ritene så forskjellige at en prest fra det ene Apollon-tempelet ikke kunne arbeide i det andre.

Religionskritikeren Karl Marx skrev også Det kommunistiske manifest

© International Institute of Social History

Ateismen er ufarlig

Virvaret betydde at grekerne trodde på mange ulike utgaver av den samme guden – og det fantes ikke noe skarpt skille mellom en korrekt og en falsk tro.

På den måten ble ateistenes avvisning av gudene, hvor unaturlig den enn måtte virke på flertallet, mer oppfattet som en kuriositet enn en trussel mot den bestående orden. Derfor ble ikke ateistene rettsforfulgt.

Prestene for de ulike gudene brukte sannsynligvis heller ikke tid på å fordømme de første ateistene. Presteskapets primære oppgave var nemlig å styre økonomien ved tempelet sitt, organisere religiøse fester og sørge for at det til visse tider ble ofret dyr til guddommen.

I motsetning til senere tiders kristne prester var ikke de greske kultlederne satt til å fortelle folk hva de skulle tro eller foreta seg.

Men mange steder hadde de greske prestene anledning til å ilegge bøter for asebeia – ugudelighet. Prestene skrev ut bøtene til dem som forbrøt seg mot de lokale religiøse tradisjonene – f.eks. ved å unnlate å delta i en ofring.

Prester kunne også erklæres ugudelige hvis de forsømte å følge forskriftene i sitt eget tempel.

Pericles portrait
© Graphica Artis/Bridgeman Images

Kritikk av gudene ble forbudt i Athen

En athensk lov fra 400-tallet f.Kr. betydde at enhver borger som tvilte på gudenes eksistens kunne stilles for byens folkedomstol.

Historikerne mener at loven ble vedtatt for å svekke de ateistiske miljøene som hadde fått stor innflytelse i Athen – bl.a. hos byens leder, Perikles.

Siden beskyldninger om ugudelighet var vanskelige å motbevise, ble loven et yndet våpen for å rydde politiske motstandere av veien.

Demokrati gir flere gudløse

I 507 f.Kr. innførte statsmannen Kleisthenes folkestyre i Athen, den største byen i middelhavsområdet.

Nå som beslutninger skulle treffes ved avstemming blant byens frie menn, ble det viktig å tenke logisk og argumentere for sine synspunkter. Athen utviklet seg derfor til en høyborg for logikk, retorikk, filosofi – og ateisme.

De gudløse tankene spredte seg til andre bystater, der de intellektuelle tok til seg det nye livssynet. Noen av vår tids forskere mener at det oppsto et nettverk hvor de ateistiske tenkerne utvekslet ideer og skrifter om emnet.

En av disse tenkerne var Hippo fra øya Samos. I 430-årene f.Kr. bodde han i Athen og var kjent som atheos (gudløs). Hippo mente at menneskets ikke-guddommelige sjel satt i hjernen, og med sin ironiske gravskrift proklamerte han at gudene, slik som han selv, var døde:

“Denne graven tilhører Hippo som skjebnen i døden gjorde til de udødelige guders likemann.”

På Athens amfiteatre drev dramatikere som Aristofanes og Evripides gjøn med både guder og ateister.

“Han har overbevist alle menn om at det ikke finnes guder”
Et utdrag fra en komedie av Aristofanes.

Satiren fant til og med sted i forbindelse med store religiøse begivenheter som den populære Dionysos-festen om våren, der det ble vist skuespill ved Akropolis.

I komedien Skyene parodierte Aristofanes f.eks. byens ateister: I stykket oppsøker hovedpersonen Sokrates’ retorikkskole. Der blir han hånet av filosofens tilhengere for sin tro på Zevs:

“Du sverger ved Zevs! Slik dårskap – tenk at noen på din alder fremdeles tror at Zevs finnes!”

I en annen komedie av Aristofanes klager en selger av religiøse suvenirer over at atheneren Evripides’ teaterstykker har gjort henne arbeidsløs:

“Han har overbevist alle menn om at det ikke finnes guder.”

Et eksempel på ateisme i Evripides’ skuespill finner vi i dramaet Bellerofon, der hovedpersonen erklærer:

“Sier noen at det er guder der oppe? Det er det ikke. Nei, det er det ikke.”

Misfornøyd general innfører forbud

Rundt 432 f.Kr. hadde mange i Athen sett seg lut lei på disse gudløse, og generalen Diopeithes fikk snart trumfet gjennom et dekret som gjorde det mulig å rettsforfølge enhver “som ikke anerkjente gudene”.

Ifølge filosofen Plutark skyldtes den nye loven at Diopeithes og andre konservative krefter hadde en torn i siden til Athens leder Perikles.

Han hadde flere ateister i vennekretsen sin – blant andre filosofen Anaxagoras. Men til Diopeithes’ store skuffelse endte rettssaken mot Anaxagoras med en klar frifinnelse.

Dikteren Diagoras fra Melos var ikke like heldig: Han ble landsforvist fra Athen for sine ugudelige verker, og en bronsetavle ble hengt opp med løfte om en talent sølv – ca. ni års lønn for en håndverker – til den som slo ham i hjel.

Tidens akademiske superstjerne, Protagoras, måtte angivelig flykte for å unngå en dødsdom, og skriftene hans ble brent på torget. Protagoras hadde bl.a. uttalt:

“Med hensyn til gudene er jeg ikke i stand til å si om de eksisterer eller om de ikke eksisterer”.

© Shutterstock

Kristendommen undertrykket ateismen

Keiser Theodosius den store gjorde kristendommen til Romerrikets eneste tillatte religion i 380 e.Kr.

De andre religionenes “hedenske” templer stengte, og de som bekjente seg til noe annet enn den offisielle versjonen av kristendommen ble utropt til kjettere og risikerte dødsstraff.

I kirkens øyne hadde folk bare valget mellom den sanne religio (religion) og den falske superstitio (overtro). Ateisme var dermed å betrakte som desidert kjettersk, og ateismens talsmenn ble derfor tause.

Et eksempel ser man i lovsamlingen Codex Theodosianus som ble publisert i 438 av Theodosius 2, Theodosius den stores barnebarn. I kodeksen omtales en rekke former for vantro, men ateisme nevnes ikke med et ord.

Trolig fantes det stadig tvilere, men over de neste tusen år er kildene så godt som tause om de menneskene som fornektet troen på Gud.

Konge stammer fra en halvgud

Sokrates var også en av Athens mest innflytelsesrike menn. Han hadde mange mektige fiender som lette etter en anledning til å anklage ham på grunnlag av Diopeithes’ dekret.

Men Sokrates var ikke ateist i moderne forstand. I likhet med mange av sine kolleger trodde han på noe guddommelig.

I Sokrates’ tilfelle var det en indre veiledende stemme eller samvittighet – hans såkalte daimonion.

Men filosofens personlige guddom kunne ikke redde ham: I 399 f.Kr. startet Sokrates’ fiender en rettssak mot ham. For sikkerhets skyld anklaget de ham både for å ha forkastet bystatens guder og for å forderve ungdommen med sine tanker og ideer.

Resultatet av rettssaken ble Sokrates’ selvmord, og fra nå av levde ateistene farlig. I 337 f.Kr. lanserte Filip 2 av Makedonia og en rekke greske bystater Korint-ligaen. Den gjorde i praksis Filip til gresk overkonge.

Sønnen Aleksander overtok tronen i 336 f.Kr., og på få år skapte han et gresktalende verdensrike som strakte seg fra Egypt til India.

Aleksander den store dyrket de greske gudene, og han påsto at han nedstammet fra halvguden Herakles. Presset på de ikke-troende i Hellas ble dermed større enn før.

Men forbudet mot ateismen ble først for alvor befestet da kristendommen ble innført som statsreligion i Romerriket i 380 e.Kr.

Etter dette var gudløsheten fortrengt inntil den katolske kirken begynte å slå sprekker. Det skjedde for alvor i 1517. Da la Martin Luthers 95 teser en kruttønne under kirken. Reformasjonen åpnet døren på klem for andre livssyn – deriblant ateismen.

Les også:

Religionshistorie

Hvordan gikk oraklet i Delfi i transe?

2 minutter
Religionshistorie

Tempelridderne var guds elitetropper

14 minutter
Religionshistorie

Gud er en død amerikansk soldat

3 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul