Bibelens ukjente verden

Bibelens ord om Kanaans land setter scenen for jødenes første tid i det landet Gud hadde gitt dem. I Bibelen hører vi om hvordan israelittene grunnla oldtidens Israel og deretter nedkjempet fiendene. Forskere har gjennom årene forsøkt å avdekke den historiske sannheten bak beretningene ved å kartlegge hvordan Kanaan virkelig så ut, og hvilke folk som levde i området.

Moderne analysemetoder og arkeologiske funn samlet inn over mange tiår gir nå forskerne et nærbilde av det forjettede land på Moses’ tid for 3000 år siden.

Midtøsten var et landbruksmekka

Bibelens beskrivelse av Kanaan – et område som omfatter dagens Israel, Palestina, Jordan og den sørlige delen av Syria og Libanon – som et fruktbart og rikt land stemmer langt på vei med virkeligheten.

Spesielt området nord for det som nå er Israel – som den gangen var en del av Kanaan – var kjent for den gode jorda og omtales i dag ofte som en del av «den fruktbare halvmånen» – en betegnelse lansert av den amerikanske arkeologen James Henry Breasted på begynnelsen av 1900-tallet.

Selv om store deler av Kanaan består av steinørken og krattbevokst jord, har regionen noen av de beste landbruksområdene i verden, slik navnet antyder. Det er en av grunnene til at sivilisasjonen blomstret opp nettopp her.

For 3000 år siden var høydedragene i Kanaan overgrodde og dekket med en tykk skog av furu, eik og terpentintrær. Terrenget var for steinete til å ha stordrift med dyr, så kjøtt fra sauer og geiter var ikke den viktigste delen av matproduksjonen. I stedet dyrket israelittene jorda i de skrånende bakkene, der de plantet korn og avlinger som linser, kikerter, bønner og bygg.

Før israelittene bosatte seg i Kanaan, hadde området vært under egyptisk herredømme i mange århundrer. I 1458 fvt. hadde farao Tuthmosis beseiret en samlet hær av kanaaneiske styrker under slaget ved Megiddo i den nordlige delen av dagens Israel, og siden hadde faraoene hersket over området. Men 300 år senere, da israelittene kom, var det egyptiske riket svekket og faraoen nær ved å gi opp denne vasallstaten mot øst.

Port lå i ruiner

Jaffa har sannsynligvis vært en av de siste støttepunktene for egypterne. I byen som i dag ligger i Tel Aviv ved Middelhavet, har arkeologer funnet spor etter store militære sammenstøt. Den massive byporten er blitt ødelagt i et voldsomt slag, og funn av pilspisser og aske i jordlagene avslører at det har foregått heftige kamper før egypterne ble drevet ut av byen rundt år 1125 fvt.

Andre spor av voldelige sammenstøt i og rundt viktige egyptiske besittelser i Kanaan – for eksempel et stort kornlager 20 kilometer fra Jaffa – får forskere til å anta at et samlet kanaaneisk opprør fordrev egypterne. Det området faraoen ga opp, var – selv om det var fruktbart – ikke så rikt og utviklet som riket hans langs Nilen. Likevel har det milde klimaet i Kanaan og den særdeles gode beliggenheten vært attraktive faktorer for alle folkeslagene i området.

Spesielt handelsmulighetene var enestående, for her møttes noen av datidens store handelsveier, som gikk over land mellom markedene i øst og vest – blant annet Via Maris, en karavanerute som knyttet Egypt sammen med Mesopotamia.

Havnene langs Middelhavet var perfekte til transport av varer til og fra de største handelsnasjonene på den tiden, og det attraktive området hadde gjennom tidene tiltrukket seg både små og store lokale makter som prøvde å innta og dominere den strategisk viktige regionen – og ifølge Bibelen altså også israelittene, som raskt spredte seg utover i området og ble den største makten.

Israelittene tok landet uten vold

Mens egypternes kamper i Kanaan er dokumentert gjennom funn, kjenner vi bare israelittenes erobring av landet fra Bibelen. Arkeologer har ikke funnet spor av ødeleggelser etter kamp, og noen arkeologer mener derfor at overtakelsen av Kanaan ikke skjedde med makt, men ved at israelittene spredte sin særegne kultur, samtidig som de tok til seg en del av de lokale skikkene.

Uansett hvordan det foregikk, har erobringen av Kanaan vært en gradvis prosess som har tatt over 100 år. Først da Jerusalem ble erobret i det 10. århundre fvt., kan Kanaan med rette kalles israelittenes land, ifølge historikere.

Etter å ha samlet riket begynte israelittene å fokusere på handel for å gjøre riket sterkt. Strategien lyktes godt, for funn viser at varer strømmet til Israel fra de fjerneste områdene av den kjente verden. Blant annet har arkeologer sør for byen Haifa i dagens Israel funnet flasker med rester av kanel fra Asia. Flaskene stammer fra henholdsvis det 11. og det 9. århundre fvt. og er trolig brakt til området av lokale kjøpmenn.

Handelen omfattet også helt vanlige dagligvarer. Oksygen-isotopanalyser av tenner fra fiskearten dorade viser at israelittene i flere hundre år importerte fisk fra en lagune ved Sinaihalvøya i Egypt – en form for handel som vitner om rikdom og overskudd. De jødiske kjøpmennene eksporterte på sin side hvete, vin og olivenolje, som var deres primære råvarer.

Jerusalem lå beskyttet på en høyde

I begynnelsen ble handelen drevet av den israelittiske eliten, og importen omfattet ikke bare luksusvarer, men også nødvendige materialer til å bygge byene, som vokste i omfang. Før israelittene tok over makten, hadde Kanaan vært et relativt primitivt samfunn sammenlignet med for eksempel det egyptiske, men spesielt oppføringen av Salomos tempel satte fart på utviklingen i både Jerusalem og hele riket.

Nettopp Jerusalem ble snart den viktigste byen, og med god grunn. Byen ligger i et område med god tilgang på vann og mulighet for å beskytte seg, og funn viser at det har vært bebodd siden mennesker slo leir ved Gihon-kilden (sentralt i dagens by) rundt 4000 fvt. Også egypterne anså Jerusalem som viktig, og mens faraoen hersket over området, huset Jerusalem en liten egyptisk garnison som ble styrt av den lokale høvdingen.

I tillegg til en stabil vannforsyning fra Gihon-kilden hadde byen også den fordelen at den lå strategisk plassert i Judeafjellene, hele 800 meter over havet. Fra Oljeberget litt utenfor byen kunne innbyggerne se både Judeaørkenen, Dødehavet og fjellene i nåværende Jordan når det var klarvær.

Høydene gjorde det mulig for innbyggerne i byen å holde øye med og beskytte seg mot fremrykkende fiender. En sterk festning på dette viktige stedet bidro til å sikre de israelittiske bebyggelsene i fjellene og på den smale landstripen ut mot kysten.

Det var altså gode strategiske grunner til å velge Jerusalem som hovedstad, men ifølge historikerne ble Jerusalem faktisk valgt av helt andre årsaker. I de første årene ble Israel styrt av 12 stammer som hersket over hver sin del av Kanaan. Og fordi nettopp området ved Jerusalem sto utenfor israelittenes klansystem, utgjorde det et problemfritt samlingspunkt som ingen av stammene kunne gjøre særskilt krav på.

Byene hadde kun 400 innbyggere

Fra Jerusalem kunne de nye jødiske kongene skue ut over riket, der en rekke andre byer lå spredt etter et gjenkjennelig mønster. Som Jerusalem lå de fleste byer på bakketopper, en beliggenhet som sikret at innbyggerne kunne holde øye med husdyrene, eventuelle fiender og ubudne gjester.

Landsbyene opp mot høydene har vært ganske små, mindre enn man lenge har trodd. For eksempel talte to av israelittenes viktigste landsbyer, Shiloh og Gibeon, bare rundt 400 innbyggere. Byer av den størrelsen har vært regnet som store. Ettersom byene lå naturlig beskyttet på bakketopper, har de færreste hatt en egentlig bymur. De lå i stedet omkranset av en lav steinmur som holdt husdyrene inne om natten, slik at de var beskyttet mot tyver og ville dyr.

Med all sannsynlighet har innbyggerne stått under beskyttelse av en lokal fyrste eller makt som sørget for sikkerheten. Noen av herskernes byer som vi kjenner fra Bibelen, hadde allerede i århundrer før Moses og jødene vendte tilbake til Kanaan, tjent som politiske og administrative sentre for kanaaneiske krigsherrer.

Det gjelder for eksempel byen Sikem – dagens Tell Balata, en forstad til byen Nablus på Vestbredden. Sikem er blant annet nevnt i Amarnabrevene, en rekke leirtavler som inneholder korrespondanse mellom den egyptiske faraoen Akhnaton (cirka 1350–1330 fvt.) og diplomatene hans i blant annet Kanaan.

I bronsealderen var Sikem kjent som en livlig handelsplass der man solgte alt fra druer, oliven og hvete til husdyr og keramikk. Under utgravninger foretatt på 1980- og 1990-tallet fant forskerne rester av hus, bymurer, husholdningsartikler samt dyreskjeletter – funn som har hjulpet forskerne med å forstå hvordan familiestrukturen, hverdagslivet og samfunnet så ut for 3000 år siden, og gjort det mulig å beskrive de første byene ganske nøyaktig.

Utgravningene viser at storfamilier levde i hus som var gruppert rundt en sentral gård. Hvert enkelt hus var bygd av murstein fremstilt av tørket leire og hadde et fundament av stein. På gårdsplassene har arkeologer funnet spor etter vannsisterner, store ovner av leire eller murstein og ildsteder til matlaging.

Fra gårdsplassen førte inngangen til et stort fellesrom med adgang til tre eller fire mindre værelser. Her har arkeologene avdekket brostein, og de regner derfor med at rommene ble brukt som stall til husdyrene – fortrinnsvis sauer og geiter – eller til oppbevaring av blant annet matvarer i store keramikkrukker. Noen av husene hadde en ekstra etasje bygd av tre, og forskerne regner med at beboerne sov enten der eller ganske enkelt utendørs på de flate hustakene.

Filisterne hersket over fem bystater

De befestede byene har vært viktige i kampen mot erkefienden filisterne, som etter hvert var det eneste folkeslaget israelittene ikke hadde nedkjempet. Bibelens forfattere beretter i Josvas bok om hvordan israelittene la under seg hele Kanaan med unntak av filisternes byer.

«Kun i Gaza, i Gat og i Ashdod ble noen igjen», står det i Josvas bok. De som ble igjen (ikke overga seg, red.), var nettopp filisterne, som bodde i fem bystater ved den østlige middelhavskysten. Fienden var rik, og de var det eneste folket i området som hadde våpen av jern, så jødene trengte både en solid økonomi basert på handel og sterke krigsherrer i byene for å ta opp kampen.

Filisterne og israelittene utkjempet – ifølge Bibelen – en rekke kriger og kamper, blant annet den berømte duellen mellom den enorme filisterkrigeren Goliat og gjetergutten David under slaget i Elah-dalen. Dalen ligger strategisk plassert mellom kystsletten der filisternes bystater befant seg, og Judeafjellene der Jerusalem lå.

Bibelen forteller at filisterne inntok dalen med en enorm styrke utstyrt med stridsvogner, og at israelittene under kong Saul var i mindretall. Ingen av de to hærene våget å angripe hverandre, og etter 40 dager ankom David, en ung gjetergutt, til dalen. Han ville gi storebroren, som var soldat, en pakke med litt brød og ost.

David overtalte israelittene til å la ham gå i kamp mot Goliat, en svært høy og kraftig filister som hadde provosert israelittene i 40 dager og utfordret dem til kamp. Med en enkel steinslynge sendte David Goliat i bakken. For å sikre seg at han var død, boret David sverdet dypt inn i filisterens bryst. Da de andre filisterne så at helten deres var død, stakk de av.

Historien om David og Goliat er nesten for usannsynlig til at den kan være sann, men teoretisk sett kunne slaget mellom filistere og israelitter i Elah-dalen godt ha funnet sted. Arkeologer har likevel – til tross for iherdig leting – ikke funnet et eneste spor som kan bekrefte fortellingen.

Stridsvogner var et trumfkort

Én ting kan de imidlertid slå fast: Et slag mellom filisterne og israelittene ville ha vært en ujevn kamp som ville ha krevd et lite mirakel for at jødene skulle seire.

Det fremgår tydelig av Bibelen og andre kilder at filisterne var militært sterke og sannsynligvis i stand til å beseire israelittene. Fra tegninger på stelen til den egyptiske faraoen Ramses 3. vet vi at de kjempet i små grupper på fire mann. Tre av dem var bevæpnet med et langt, rett sverd og et par spyd. Den fjerde bar bare et sverd. Alle hadde runde skjold og trolig beskyttende brystplater.

Filisterne rådet dessuten over stridsvogner som både er vist på stelen og omtalt i Dommernes bok – beretningen om israelittenes første år i Kanaan. De teknologisk avanserte vognene var utstyrt med hjul med seks eiker og ble trukket av to hester, og i bronsealderen var de et fryktinngytende våpen som historikere betegner som datidens stridsvogner.

Filisterne hadde i det hele tatt bedre våpen enn israelittene, blant annet fordi de hadde lokalt monopol på å smi jern og teknikken til å fremstille våpen, ifølge Bibelen.

Israelittene sto derimot svakt. De hadde riktignok spyd, sverd, buer og slynger, men i begrenset mengde: «... men skjold eller spyd var ikke å se blant de førti tusen [soldater, red.] i Israel», klager forfatteren av Dommernes bok.

Og selv om arkeologer har funnet en rekke dolker lagd av henholdsvis bronse og jern ved Tel El-Farah nær Nablus på Vestbredden, manglet de tidlige israelittene våpen av god kvalitet. Derfor ble krigføringen deres til tider ganske utradisjonell, ifølge Bibelen. «Anats sønn [...] felte seks hundre mann av filisterne med en piggstav til å drive okser med», beretter Dommernes bok.

Historien er åpenbart overdrevet, men viser at israelittene i tidlige år brukte de redskapene de hadde til rådighet når de skulle krige mot langt sterkere fiender. Israelittenes og filisternes slag utviklet seg etter hvert til slag mellom massehærer med hundrevis av soldater bevæpnet med sverd og spyd av jern.

Det tunge infanteriet ble støttet av soldater med pil og bue, samt steinslynger. Og nettopp med steinslynger var israelittene – og ikke bare David – tilsynelatende uslåelige. Det gjaldt spesielt de venstrehendte elitekrigerne i Benjamins stamme

«I hele denne hæren var det sju hundre utvalgte menn som var venstrehendte. Når de kastet stein med slynge, kunne de treffe et hårstrå; ingen bommet», forteller Dommernes bok i kapittel 20. Hvis David har tatt opp kampen mot Goliat, er det ikke usannsynlig at han har vært bevæpnet med en slynge. Våpenet var billig og lett å lage, og senere fungerte slyngekastere som bueskyttere i israelittenes hærer.

Med høy ekspertise kunne de treffe et mål flere hundre meter unna helt nøyaktig – og med så stor kraft at et prosjektil mot hodet kunne være dødelig. Funn viser at grensestridighetene fortsatte med jevne mellomrom inntil 700-tallet fvt., da både filistere og israelitter ble overrumplet av det assyriske riket, som tok over makten.

Storhet under tre konger

De første årene etter at israelittene hadde bosatt seg i Kanaan, levde de i tradisjonelle stammesamfunn. Det jødiske folket besto av totalt 12 stammer, som ble styrt av såkalte dommere, stammenes ledende menn. Etter hvert som israelittene fikk flere og mektigere fiender, samlet befolkningen seg under én konge i håp om å bli sterkere og dermed i stand til å slå fiendene tilbake.

Som konge valgte de Saul, men først med etterfølgeren David klarte de å knuse all motstand i Kanaan. Israel ble til og med så mektig at David underla seg naborikene, slik at han til slutt hersket over et område fra Eufrat i nord til Egypt i sør. Under Saul, David og etterfølgeren Salomo vokste israelittene seg sterkere.

Saul organiserte bøndene, som bodde i åsene rundt, i militser, slik at de kunne kjempe mot fienden, og David samlet landet ved å slå fiender tilbake og forene israelittene som bodde i åsene, med beboerne på sletten langs kysten.

Saul, David og Salomo var sterke herskere både utad og innad i riket, og under de tre kongene blomstret landet med handel og bygging. Kong Salomo bygde for eksempel utallige festninger, både ute i landet og i Jerusalem, og på 900-tallet fvt. oppførte han ifølge Bibelen den første helligdommen – Jerusalems første tempel – på den åsen som nå kalles Tempelhøyden.

Landet fløt av melk og honning

Jødene satt nå eneveldig på makten i det området Gud hadde sendt Moses og folket hans til. I Kanaan hadde de bygd opp en sterk makt og tatt herredømme i landet Gud hadde lovet dem.

Men fløt landet virkelig med melk og honning, slik speiderne beretter i Mosebøkene? Forskere tolket lenge uttrykket som et bilde på fruktbarheten i Kanaan: Jorda ga nok avling til at dyrene kunne beite og produsere melk, og biene hadde tilgang på rikelige mengder nektar fra plantene, slik at de kunne produsere honning.

Forskerne har tradisjonelt holdt på at den honningen som beskrives i Bibelen, i virkeligheten er en form for syltetøy lagd av druer eller dadler. Det fantes riktignok villbier i Kanaan, men klimaet egnet seg egentlig ikke til birøkt, var den rasjonelle konklusjonen. I 2007 oppdaget imidlertid en forskergruppe at ordene kanskje måtte tas mer bokstavelig enn man hittil hadde trodd.

Under utgravninger av Tel Rehov i Jordandalen, en by som hadde rundt 2500 innbyggere i oldtiden, fant forskerne en rekke eldgamle bikuber. Kubene besto av flere lag med rader av sylindriske rør lagd av leire blandet med strå. Hver sylinder var cirka 75 cm lang og 30 centimeter i diameter. I den ene enden hadde sylindrene et hull der biene kunne fly inn; i den andre et lokk som eierne kunne ta av når honningen skulle samles.

Ved hjelp av korn som hadde rent ut fra en krukke like ved kubene, kunne forskerne gjennom karbon 14-analyser datere funnet til å være cirka 3000 år gammelt.

På sporet av filisterne

Funnet var overraskende – ikke bare fordi bibelforskere ikke regnet med at israelittene holdt bier, men også fordi birøkten foregikk i så stor skala. Arkeologene anslår at de 180 kubene som ble funnet hadde plass til cirka en million bier, og at hver kube kunne produsere nærmere 11 pund honning, rundt 5 kilo. Forskerne skulle imidlertid få seg enda en overraskelse.

Ved å studere vingene og beina på rester av bier oppdaget forskerne at biene ikke tilhørte en lokal art, men var importert fra Tyrkia. Biene fra Tyrkia var nemlig ikke bare roligere enn den lokale varianten; de produserte også åtte ganger så mye honning. Fordelen var så stor at israelittene gjerne betalte handelsfolk for å transportere insektene hundrevis av kilometer.

Funn som bikubene fra Tel Rehov og Bibelens beretninger gir oss et godt innblikk i jødenes tidlige historie og levesett. Derimot er fienden filisterne fortsatt en gåte. Forskerne har lenge spekulert på hvem de egentlig var, hvor de kom fra, og hvordan de havnet i Kanaan. Sikkert er det i alle fall at de ikke er et av de opprinnelige folkeslagene i Midtøsten.

Arkeologer har funnet keramikk og potteskår i filisternes områder med inskripsjoner på et ikke-semittisk språk datert til cirka 1150–1000 fvt. Blant gjenstandene er stempelhåndtak med en skrift som beviselig ble brukt på øya Kypros i siste del av bronsealderen – og forskerne antar derfor at folket opprinnelig bodde i middelhavsområdet.

Teorien støttes av funn fra 2016, da arkeologer oppdaget en cirka 3000 år gammel gravplass for filistere i Ashkelon, en by ved Middelhavet i den sørlige delen av dagens Israel, omtrent 50 kilometer sør for Tel Aviv.

Beliggenheten ved Middelhavet og nærheten til Egypt gjorde Ashkelon til et blomstrende handelsknutepunkt i bronsealderen. Derfra eksporterte filisterne lin, papyrus og slaver til resten av oldtidens verden. I jernalderen passerte også korn, vin og tøystoffer gjennom den viktige handelsbyen, som samtidig var et av filisternes viktigste maktsentre.

Gravplassen inneholdt mer enn 150 individuelle graver fra det 11. til det 8. århundre fvt., og gravskikkene har gitt arkeologene enda et innblikk i hvor filisterne kommer fra. I Kanaan ble den døde som regel lagt i en fellesgrav, der han eller hun ble plassert på en forhøyning eller en slags benk.

På gravplassen ved Ashkelon, derimot, var flesteparten av de døde lagt i ovale graver. Fire av 150 var kremert, og noen av likene lå i et gravkammer bygd opp av fint tilhogde steiner. Skikken kjenner arkeologene fra kulturkretsen rundt Egeerhavet mellom Hellas og Tyrkia, mens den derimot er helt ukjent blant kanaaneerne.

Gruppen som har stått for utgravningene, er ikke i tvil om konklusjonen. Funnene viser tydelig at filisterne kom fra Egeerhavet, kanskje over middelhavsøya Kypros, og at de slo seg ned i Kanaan før det store angrepet på Egypt.

Det er mulig at filisternes kultur, som oppsto i den sørlige delen av Kanaan, var resultatet av forskjellige påvirkninger utenfra, samt bølger av migrasjon fra ulike steder tvers over Middelhavet, sier Aren Maeir, professor i arkeologi ved Bar-Ilan University i Israel og leder av utgravningen av Gat – en av filisternes opprinnelige fem byer.

«I filisternes kultur kjenner vi igjen elementer fra Hellas, Kypros, Kreta og fra det vestlige Anatolia», sier Maeir.

Havfolket slo seg ned i Kanaan

Filisterne etterlater seg ikke noen skriftlige kilder, men funnene og referansene i Bibelen har fått historikerne til å konkludere med at de har vært et av de såkalte havfolkene som overfalt og herjet i Midtøsten i siste del av bronsealderen.

Havfolkenes herjinger er blant annet dokumentert gjennom en bildeserie på en stele ved Ramses 3.s dødstempel i Luxor, som viser slaget i Nildeltaet mellom egypterne og havfolkene. Det fant sted ved munningen av Nilen tidlig i det 12. århundre fvt. Den såkalte Harrispapyrusen, en biografi om Ramses 3. skrevet av faraoens sønn og etterfølger, beretter dessuten hvordan Ramses 3. nedkjempet havfolkene.

Ifølge teksten foregikk kampene rundt 1190 fvt. og endte med at faraoen førte folket tilbake til sitt land som fanger. Sannsynligvis deporterte Ramses 3. filisterne til Kanaan, et område som den gang var under egyptisk overherredømme. Da egypternes makt etter hvert ble redusert, fikk filisterne sin selvstendighet – en hendelse som tilfeldigvis falt sammen med at israelittene bosatte seg på det samme territoriet.

Noen forskere tror at kaoset i Kanaan, Egypts svekkede posisjon og den påfølgende kampen for å få herredømme over fruktbare områder, ble satt i gang av en mild klimakatastrofe. Biologer har analysert pollen samlet inn fra avleiringer i Genesaretsjøen og kan se en tydelig nedgang i antallet eike-, furu- og johannesbrødtrær – planter som normalt trives i Midtøsten – rundt år 1250 fvt.

På samme tid økte forekomsten av trær som typisk vokser i tørrere områder. Endringen i vegetasjonen viser at regionen må ha blitt rammet av en vedvarende tørke, og det har sannsynligvis vært vanskelig å dyrke jorda i den perioden da kampene mellom israelitter og de andre folkeslagene brøt ut.

Tørketeorien er ganske plausibel, men den er bare én av mange som blir lansert i disse dager. Forhåpentligvis vil det dukke opp enda flere brikker i puslespillet, for til tross for alle de intense utgravningene har forskerne foreløpig ikke klart å finne en endelig bekreftelse på hvilke av Bibelens beretninger som kan være sanne. Én ting er likevel sikkert: Filisterne og israelittene bodde i det forjettede land på samme tid, og Kanaan fløt vitterlig med melk og honning. Resten må fremtidens forskning avklare.