Buddha skapte et paradis … for menn

Iført enkle klær vandret tiggermunker fra by til by for å forkynne hvordan de hadde funnet sannheten gjennom meditasjon og yoga. Under skyggefulle trær samlet disiplene seg for å bli undervist i yoga og høre guruene fortelle om faste og askese som metoder for å oppnå åndelig innsikt og ro.

Blant forkynnerne var Siddhartha Gautama, en prins som angivelig hadde funnet veien til sannheten og fullkommen sjelefred gjennom meditasjon.
Riktignok var Siddhartha bare en blant mange, men han er ikke som de andre.

Mens tidens øvrige forkynnere og ordene deres ble glemt, skrev Siddhartha og hans lære – buddhismen – seg inn i historien.

Prins skulle spares for lidelse

Det var ingenting som tydet på at Siddhartha skulle bli en åndelig leder da han kom til verden i det nordlige India rundt år 563 f.Kr.

Tvert imot.

Som sønn av den lokale kongen, Suddhodana, ble han født til makt og luksus.

Prinsens status ble bare forbedret da Suddhodana mottok en profeti ved Siddharthas fødsel. Sønnen ville enten bli en mektig hersker – eller han ville bli en stor åndelig leder, fortalte prestene kongen.

Risikoen for at hans førstefødte sønn skulle ende opp som åndelig inspirator, rystet Suddhodana. Han ønsket brennende at Siddhartha skulle etterfølge ham som hersker, og kongen gjorde – ifølge Buddhas egne fortellinger – alt for å sikre at sønnen hans skulle holde fast på de jordiske gleder.

I tillegg til å ha tjenere som adlød hans minste vink, dyre klær på kroppen og utsøkt mat på bordet sto hele tre palasser til disposisjon for prinsen.

«Jeg hadde tre palasser, ett for den kalde årstiden, ett for den varme og ett for regntiden. I månedene det regnet, ble jeg underholdt av sangere, som alle var kvinner – jeg forlot ikke palasset en eneste gang», forteller Siddhartha ifølge de gamle skriftene.

«Jeg var bortskjemt – veldig bortskjemt», konkluderer han.

Når Siddhartha beveget seg utenfor palassets trygge murer i vognen sin, sørget kongen for at tjenere hadde ryddet vei for tiggere, syke, gamle og andre som kunne avsløre livets skyggesider for ham.

Men under kjøreturene så Siddhartha en dag likevel en gammel og svakelig mann, deretter en syk mann og til slutt et lik.

Bevisstheten om døden gjorde prinsen dyster til sinns:

«Det synet fikk all livsglede til å forsvinne», forklarte han senere.

Meditasjon førte til sannheten

Siddhartha, som nå hadde blitt 39 år gammel, bestemte seg for å forlate sitt gamle liv og søke sannheten akkurat som munkene han hadde sett på landeveiene.

«Jeg barberte av meg håret og skjegget, og selv om foreldrene mine ønsket det annerledes, og de sørget og gråt, tok jeg på meg en okergul kjortel og forlot hjemmet mitt», fortalte han ifølge tradisjonen.

Siddhartha var langt fra den eneste søkende i India. Samfunnet var strengt delt inn i kaster, og det offisielle presteskapet tilhørte den øverste kasten.

Skillet mellom prestene og befolkningen i de lavere kastene ga grobunn for et vell av lekpredikanter som lovet lindring for verdens lidelser, og India på Buddhas tid vrimlet av religiøse bevegelser som gikk i alle retninger.

Siddhartha prøvde seg først med yoga og sluttet seg deretter til asketene som mente at faste førte til åndelig frelse.

Fasten var så streng at Siddhartha – ifølge hans egne ord – bare spiste seks riskorn om dagen. Men forsakelsen ga ham ingen lindring – bare en svekkelse som nesten kostet ham livet.

I fortvilelse begynte han å meditere. Og denne metoden bar endelig frukter.
Seks år etter at Siddhartha hadde forlatt familien og sitt gamle liv, skjedde underet mens han satt under et fikentre ved Gaya i det nordøstlige India.

I en lykkerus forsto Buddha plutselig alt det var å forstå om verden og menneskene. Han erklærte at han nå var Buddha – den opplyste.

Med sin nyvunne innsikt forsto Buddha at alle mennesker og dyr var fanget i et evig hjul av fødsel, død og gjenfødelse.

Gjerninger og tanker lagres som en form for energi – kalt karma – gjennom hele livet og gjenspeiler seg i individets status etter gjenfødelsen.

Gode og edle handlinger resulterer i et bedre liv etter gjenfødelsen, mens dårlige handlinger virker motsatt.

Siden alle dårlige handlinger og tanker springer ut av jakten på jordisk begjær og nytelse, er det viktig å forstå at alt jordisk er en illusjon og ikke virkelighet.

Den som forstår dette, blir opplyst og vil etter døden oppnå nirvana, en fredfylt intethet som er buddhismens paradis og høyeste mål.

I de påfølgende årene spredte Buddha budskapet sitt som guru og lærer. Da han døde i en alder av 80 år etter kort tids sykdom, fortsatte disiplene hans å spre mesterens ord og fortelle om hans gjerninger.

I motsetning til presteskapets forkynnelse var Buddhas lære åpen for alle, og alle hadde tilgang til frelsen – nirvana – dersom de fulgte Buddhas lære.

Religionen spredte seg derfor raskt – først i India og deretter til store deler av resten av Asia.

Kvinner kan ikke komme til paradis

Selv om Buddhas filosofi umiddelbart kan høres godhjertet ut, inneholdt den også presteprinsens mørke syn på fattige og kvinner.

Selve ideen om karma innebærer at den enkelte er fullt ansvarlig for livet sitt. Den fattige, som fødes på bunnen av samfunnet, er verken et offer for ytre omstendigheter eller bare uheldig.

Han eller hun lider i sin fattigdom fordi vedkommende har begått dårlige handlinger i et tidligere liv. Derfor mente Buddha at de fattige ikke skulle hjelpes, men overlates til sin lidelse.

Heller ikke buddhismens fredelige rykte er ubetinget velfortjent. Riktignok er ahimsa, respekt for alt levende, et av buddhismens bærende prinsipper.

Men i en fortelling gir Buddha sine tilhengere en utvei som gjør det mulig å omgå regelen.

Når alt jordisk er en illusjon, er drap det samme, forklarer Buddha til en konge, Ajatashatru, som henvender seg til ham for å lette samvittigheten etter et mord.

«Det kan sammenlignes med et ekko av en stemme i dalen. De uvitende tror det er en ekte stemme, men de kloke vet at det ikke er det. Slik er det også med drap. De uvitende tror at det er virkelighet, men de kloke vet at det ikke er det», beroliger Buddha kong Ajatashatru.

Buddhismen har i likhet med kristendommen og islam hatt store krigerherskere gjennom historien, for eksempel kong Dutugemunu, som på 100-tallet etter Kristus la hele Sri Lanka under seg med sverd i hånd.

Heller ikke når det gjelder kvinnesyn, tåler buddhismen et nærmere ettersyn. Ifølge de gamle skriftene kan kvinner riktignok oppnå opplysning på lik linje med menn.

I praksis var Buddha mindre imøtekommende. Da Mahapajapati, Buddhas tante, ba ham om å tillate henne å gå i kloster, avviste han henne fordi hun var kvinne. Selv ikke da Mahapajapati, sammen med 500 andre kvinner, med barbert hår og til fots, tilbakela 240 km for å møte Buddha, ga han seg.

Målet er å bli gjenfødt som mann

Buddha endret mening senere, men betingelsene for kvinnenes opptak ble nedfelt i de såkalte garudhammas, som fortsatt gjelder.

Reglene slo utvetydig fast at nonner er underordnet munkene i alle henseender; for eksempel må kvinnen alltid bøye seg for mannens mening.

Nonnenes underlegne status var delvis knyttet til ideen om at kvinner var urene på grunn av menstruasjon. Menstruerende kvinner forbys fortsatt i dag adgang til mange buddhistiske templer.

Men størst var frykten for kvinners seksuelle tiltrekningskraft og deres evne til å lede mennene bort fra deres rette vei – en evne som gjør at kvinner ikke kan oppnå nirvana.

«Buddhaland er fullstendig rent. Her finnes det det ingen kvinner», fastslår den viktigste buddhistiske skriftboken, Tripitaka.

Men ifølge forfatteren av skriftet har kvinnene en utvei. Ved å samle god karma kan de oppnå å bli gjenfødt som menn og omsider oppnå det den indiske prinsen strebet etter: den fullkomne innsikt og indre ro.