De første jødene

Til tross for fortellingene i Det gamle testamentet har historikernes reelle kunnskap om de tidligste jødene lenge vært begrenset. Etter tiår med arkeologiske utgravninger har forskerne likevel klart å komme et stort skritt nærmere sannheten om Guds ukjente folk.

Til tross for fortellingene i Det gamle testamentet har historikernes reelle kunnskap om de tidligste jødene lenge vært begrenset. Etter tiår med arkeologiske utgravninger har forskerne likevel klart å komme et stort skritt nærmere sannheten om Guds ukjente folk.

Bridgeman Images

Lyden av knitring fra flammer, sverdslag og dødsskrik gir gjenlyd i Jerusalems brolagte gater.

Dunsten av råtnende lik ligger tungt over den sommervarme byen denne augustdagen i år 70 e.Kr.

Etter en lang beleiring har mer enn 20 000 romerske legionærer brutt gjennom jødenes siste forsvar og kjemper seg nå vei inn i det hellige tempelet – selve den jødiske nasjonens hjerte.

Forsvarerne har til det siste vært sikre på at himmelske hærskarer vil komme til hjelp og befri landet Gud i sin tid ga sitt utvalgte folk.

Men den guddommelige inngripen uteblir, og alt håp er ute.

Den romerske hærføreren Titus, som har vokst opp med et vell av guddommer, forstå­r ikke jødenes­ lidenskapelige forhold til sin ene gud, men han påbyr likevel soldatene sine å skåne Jerusalems overdådige­ tempel.

Under kampene som følger, angriper jødene imidlertid så blindt og voldsomt at de romerske styrkene gir blaffen i Titus’ ordre.

En legionær tar et stykke glødende tre og setter fyr på et av tempelets vinduer. Ingen kan stanse flammene, og like etter omslutter de hele tempelet.

«Det er ingen ære i å beseire et folk som er forlatt av sin gud» Titus

«Da flammene skjøt i været, lød det fra jødene et skrik som svarte helt til denne katastrofen», beretter den jødisk-romerske historikeren Josefus.

«Opprørerne ble slått overalt. En stor del av befolkningen var svekket og uten våpen, og de fikk strupene skåret over, samme hvor de ble fanget. I en haug rundt alteret lå døde kropper, og nedover trinnene rant store mengder av blodet deres».

Nederlaget er totalt. Jødenes opprørsledere er døde eller lagt i lenker, og midtpunktet for deres tro og livsform – det hellige tempelet – ligger i rykende ruiner.

Selv Titus har problemer med å glede seg over seieren:

«Det er ingen ære i å beseire et folk som er forlatt av sin gud», uttalte han ifølge en senere kilde.

For jødene føltes nederlaget som en katastrofe.

De kunne ikke vite at en langt verre katastrofe lå bare 62 år frem i tid, og at den skulle gjøre dem hjemløse i nesten 2000 år.

© HISTORIE

Abraham vandret 1800 kilometer til Kanaan

Abraham ble jødenes stamfar

Romernes ødeleggelse av Jerusalem i år 70 markerte slutten på jødenes ofte tragiske historie i det «forjettede land».

Men hvem var egentlig dette jødiske folket som guden Jahve ifølge Det gamle testamentet valgte ut til å bebo landet «som flyter av melk og honning»?

Jødenes stamfar er ifølge overleveringene Abraham, som levde i byen Ur i Mesopotamia i dagens sørlige Irak.

Gud åpenbarte seg ifølge Bibelen for den aldrende klanlederen og befalte ham å dra til et land som Gud ville vise ham:

«Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort».

Abraham adlød, og dro av sted med familie og tjenere. Om historien er sann, har forskerne diskutert i hundrevis av år.

© Shutterstock

Shofar

Ved jødisk nyttår blir det blåst­ ­­i bukkehorn, som symboliserer Abrahams første ofring av en bukk.

© Shutterstock

Kippa

Under bønn og høytider­ bærer jødiske gutter og menn en kalott som skal vise at bæreren er ydmyk overfor Gud.

© Shutterstock

Tefillin

Til morgenbønnen bærer jøder to bønneremmer, hver med en lærboks med tekster­ fra Mosebøkene.

Byen Ur ble funnet og gravd ut i 1922, men arkeologene har aldri funnet bevis på at personen Abraham har eksistert.

Hvis han er en historisk person, antar ekspertene at han levde rundt år 2000 f.Kr. På det tidspunktet hersket sumererne over Ur og en rekke andre bystater i Mesopotamia.

Abraham og familien hans var imidlertid ikke sumerere.

Navnene deres tyder på at de snarere tilhørte amorittene, et nomadefolk som sannsynligvis hadde innvandret fra dagens Syria.

Senere babylonske kilder beskriver de rotløse innvandrerne med stor forakt:

«Amoritten, han er kledd i geiteskinn; han lever i et telt i regn og vind. Han eter rått kjøtt».

Abrahams familie synes imidlertid å ha integrert seg godt i Urs høyt siviliserte bysamfunn.

Men på Abrahams tid rammet flere katastrofer byen. Rundt 2000 f.Kr. angrep de såkalte elamittene fra dagens Iran byen og førte Urs konge bort i lenker.

Samtidig begynte jordbruket i området å kollapse, ifølge ekspertene fordi årtusener med kunstvanning hadde ført til at jorden var blitt for saltholdig.

Arkeologene har funnet utallige statuer og statuetter av gudene innbyggerne i Ur tilba på Abrahams tid.

© The Trustees of the British Museum c/o Scala

Abrahams forfedre tilba et vell av guder

Jødenes stamfar, Abraham, vokste angivelig opp i byen Ur i dagens Irak, der befolkningen dyrket tusenvis av guddommer.

Ifølge legenden om Abraham begynte­ han allerede tidlig å betvile de tradisjonelle gudenes makt.

Byen Ur, der han bodde, var sentrum for dyrkingen av måne-guden Nanna, som ble tilbedt fra byens ziggurat-tempel. I tillegg hadde Urs innbyggere en myriade­ av andre guddommer.

Abraham nektet å anerkjenne Urs mange guddommer, selv om hans egen far, Tara, levde av å selge gudestatuetter til byens inn­byg­gere.

Angivelig knuste Abraham til slutt alle farens statuetter bortsett fra én. Da Tara så de knuste figurene, påsto Abraham at den intakte statuen var den skyldige.

Tara påpekte at det var umulig, for statuene var jo ikke levende. Med Taras innrømmelse hadde Abraham bevist sitt poeng.

Uansett om Abraham har levd eller ei, så skal historien hans vise at jødenes stamfar trodde ubetinget på sin ene Gud.

Fra Urs store ziggurat-tempel ofret­ byens prester til måneguden Nanna.

© Bridgeman Images

Jødene skulle skille seg ut

Katastrofene må ha sendt tusener på flukt, og det er i lys av dette Abrahams reise må ses.

For selv om forskerne ikke kan finne arkeologiske bevis for Abrahams­ eksistens, er det svært sannsynlig at en person med samme livshistorie har levd på denne tiden, og at han og hans familie har flyktet fra Mesopotamia i håp om å finne et nytt land der de generelle livsbetingelsene var bedre.

Ifølge Det gamle testamentet reiste Abraham og hans familie først til byen Karan i dagens Tyrkia.

Etter noen år i byen døde faren Tara, og deretter bega Abraham seg av gårde igjen.

Etter mange år på farten bosatte Abraham seg til slutt i dagens Hebron i Kanaan­ – det forjettede land.

Bibelens beretning gjør det klart at det var viktig for Abraham at hans slekt skulle skille seg fra de andre stammene i Mesopotamia og Kanaan.

Ifølge Bibelen ga Gud blant annet Abraham en av jødenes viktigste leveregler:

«Hvert guttebarn hos dere skal omskjæres når det er åtte dager gammelt, i slekt etter slekt».

Omskjæringen ble det fysiske beviset på pakten med Gud.

Gud testet Abrahams tro da han beordret ham til å ofre sin sønn Isak. I siste­ øyeblikk ble sønnen byttet ut med en bukk.

© Bridgeman

Jødene ble dessuten beordret til å unngå skalldyr og svinekjøtt, og de fikk ikke arbeide på sabbaten – hviledagen fra fredag til lørdag kveld.

Levereglene ble senere nedskrevet i jødenes Tora, som tilsvarer Det gamle testamentets fem Mosebøker.

Beretningen om Abraham viser at det var viktig for de første jødene å ikke blande seg med de andre stammene som allerede befant seg i Kanaan.

Ifølge Bibelen sendte derfor både Abraham og sønnen Isak tjenere tilbake til Mesopotamia for å finne koner til sine sønner blant de av klanens familiemedlemmer som var blitt værende i byen Karan.

På den måten ble ikke klanens blod blandet med de lokale.

Abrahams sønnesønn Jakob fikk tolv sønner, som ifølge de hellige tekstene ble forfedre til Israels tolv stammer – senere­ kalt jøder etter sønnen Juda, hvis stamme vant innflytelse i områdene nær Jerusalem.

Over store deler av byen Hasor har arkeologer funnet et askelag etter en voldsom brann.

© Luke Chandler

Askelag tyder på voldsom erobring

Utgravninger av den kanaaneiske oldtidsbyen Hasor viser at byen en gang på 1200-tallet f.Kr. ble angrepet og utsatt for en voldsom brann.

Ilden var så voldsom at ruinene er dekket av et opptil én meter tykt askelag.

Forskere mener at brannen stammer fra israelittenes angrep på byen.

Ifølge Bibelen brente israelittene ned Hasor da de erobret Kanaan. Hasor er imidlertid en av få kanaaneiske byer som har spor etter angrep.

Ifølge Bibelen angrep israelittene under Josvas ledelse en rekke kanaaneiske byer og inntok dem en etter en med Guds hjelp.

© Jewish Museum, New York/Bridgeman Images

Slaveri i Egypt

En av de best kjente historiene­ fra Det gamle testamentet er beretningen om Josef, et av Abrahams oldebarn.

Josef ble solgt som slave av sine misunnelige brødre og fraktet til Egypt. Der endte han som vesir, faraoens nestkommanderende.

Årsaken skal ha vært at Josef forutså at Egypt kom til å oppleve sju års overflod fulgt av sju års hungersnød.

Forutsigelsen gjorde det mulig å lagre korn nok til å takle katastrofen.

Som takk fikk Josef hente familien sin til Egypt, der jødene levde godt i generasjoner. Men med tiden endret de egyptiske herskerne drastisk forholdene for sine jødiske gjester.

«De tvang israelittene til slavearbeid og gjorde livet bittert for dem. De påla dem hardt arbeid med leire og teglstein og all slags arbeid ute på marken», heter det i Andre Mosebok.

Det harde livet fikk ifølge Bibelen en slutt da Gud påla jøden Moses, som var blitt adoptert av faraoens datter, å føre israelittene ut av Egypt.

Da faraoen nektet å la jødene dra, ble Egypt rammet av de berømte ti landeplager.

Beretningen om jødenes lange opphold i Egypt og etterfølgende flukt er sterkt omdiskutert.

De egyptiske kildene nevner for eksempel ingenting om at en utlending fra Kanaan noensinne skulle ha blitt utnevnt til vesir.

Utfordringen har også vært å tidfeste utvandringen fra Egypt. En av de fremherskende teoriene er at historien om jødene i Egypt stammer fra det såkalte Nye riket, der sterke faraoer samlet det splittede landet.

De krigshissige herskerne skrøt av erobringstoktene sine i blant annet Kanaan.

Derfra ble krigsfanger i stort antall fraktet til Egypt og brukt som slaver.

Et berømt veggmaleri i den egyptiske vesiren Rekhmires grav fra rundt 1450 f.Kr. viser hvordan utenlandske slaver sliter med å blande leire og vann og forme det til teglstein, mens egyptiske embetsmenn holder vakt.

Maleriet ledsages av en forklarende tekst:

«Fanger som hans majestet har hentet til å bygge Amon-tempelet i Teben».

Flere forskere påpeker at scenen minner om Bibelens beskrivelse av jødene, som ble tvunget til «hardt arbeid med leire og tegl».

De bibelske beretningene om slaveri i Egypt er altså korrekte, og det er mye mulig at en del av slavene kan ha vært jøder.

På flukt fra farao

Historien om Moses og flukten fra Egypt har også voldt forskerne store problemer, ettersom de egyptiske tekstene ikke nevner noe om verken Moses eller en masseflukt av slaver.

Skeptikere fremhever også at hvis Moses og flere hundre tusen flyktninger oppholdt seg 40 år i Sinaiørkenen, så burde de ha etterlatt spor.

Andre påpeker at hvis jødene bare levde som beduiner i ørkenen, ville de ikke ha etterlatt seg annet enn flyktige sandalavtrykk.

Mangelen på bevis har fått forskerne til å foreslå at historien om Moses og flukten fra Egypt kanskje er bygd på fjerne minner om forskjellige mindre jødiske gruppers utreise fra Egypt over en lengre periode.

Da Mosebøkene ble nedskrevet rundt 400 f.Kr., kan en eller flere forfattere ha bundet de mange historiene sammen til en sammenhengende og høydramatisk beretning om en nasjons fødsel.

Blodbad i Kanaan er overdrevet

Ifølge Det gamle testamentet fikk den aldrende Moses aldri satt sine bein i landet Gud hadde lovet jødene.

Etter å ha mottatt de ti bud og vandret i 40 år i ørkenen, døde jødenes leder på fjellet Nebo, idet han hadde sett det forjettede land i horisonten.

Jødenes nye leder var Josva, som ifølge Bibelen satte i gang en nådeløs erobring av Kanaans byer.

De hellige tekstene ramser opp en lang liste over byer Josva inntok. Mye tyder imidlertid på at Bibelen overdriver voldsomt på dette punktet.

Arkeologene har så langt funnet nesten 300 tidlige israelittiske landsbyer fra 1200- og 1100-tallet f.Kr.

Her er ingen tegn på krig, og ingen av disse tidlige bosetningene er bygd oppå ruinene av erobrede kanaaneiske byer.

Dessuten har undersøkelser av de større kanaaneiske byene, som ifølge overleveringen ble ødelagt av israelittene, avslørt at de fleste enten aldri er blitt ødelagt, eller at de beviselig er blitt herjet av helt andre folkeslag.

Moses mottok ifølge Bibelen De ti bud da han ledet jødene gjennom Sinai.

© Granger/Bridgeman Images

Bare enkelte av byene kan muligens ha blitt ødelagt av israelittene, heriblant oldtidsbyen Hasor.

Forskernes teori er at israelittenes overtagelse av Kanaan har gått langt fredeligere for seg enn Bibelen gir uttrykk for. Noen mener rett og slett at overtagelsen av Kanaan skjedde innenfra og ikke utenfra.

Deres teori er at de første israelittene var utstøtte kanaaneere som slo seg sammen og utfordret de egyptiske og kanaaneiske herskerne i en sosial revolusjon.

Teorien utelukker ikke at en del av de revolusjonære kom utenfra, eller at sporadiske kriger oppsto i kjølvannet på oppgjøret.

Arkeologene hefter seg også ved at ingen av israelittenes tidligste bosetninger har spor etter templer eller palasser.

Noe tyder derfor på at de første israelittene bygde et samfunn som var basert på likeverd, uten mektige eliter som demonstrerte sin makt gjennom prestisjebyggverk.

Ifølge Bibelen drepte gjetergutten David filisteren Goliat og grunnla jødenes første kongedømme.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Jødene slo gåtefullt folk

Ifølge Det gamle testamentet var filisterne jødenes erkefiende i Kanaan. Utgravninger viser at folkeslaget kom langveisfra.

Beretningen om den jødiske gjetergutten David som slo filisterkrigeren Goliat, er en av Bibelens mest berømte.

Hvem disse filisterne egentlig var, er imidlertid fortsatt en gåte. Utgravninger viser at filisterne skilte seg markant fra de andre folkeslagene i Kanaan.

Både formen på husene deres og keramikkens stil og dekorasjoner tyder på at filisterne opprinnelig stammer fra et område ved Egeerhavet.

Også filisternes matvaner skilte dem fra andre folk i Kanaan.

Arkeologiske funn tyder på at de foretrakk å spise svinekjøtt og spesielle belgplanter, og at de nå og da også spiste hundekjøtt.

Enkelte forskere­ mener at filisterne nedstammer­ fra de såkalte havfolkene som rundt 1200 f.Kr. angrep regionen rundt det østlige Middelhavet.

Havfolkene forsøkte også å invadere Egypt, men ble slått av farao Ramses 3. i et stort slag i Nildeltaet.

Ifølge egyptiske kilder ble de beseirede havfolkene bosatt i befestede byer, og enkelte forskere mener at disse byene lå i Kanaan.

Filisterne forsvant ut av historien da babylonerne herjet Kanaan på 500-tallet f.Kr.

© Bridgeman Images

Kong David har levd

Mye tyder på at historien om filisteren Goliat er oppspinn, og i lang tid var forskerne også sterkt i tvil om hvorvidt israelittene noensinne hadde hatt en konge ved navn David.

Men i 1993 fant arkeologene en stele som faktisk omtaler en konge ved navn David.

Bibelens David kan altså bygge på en virkelig person.

Gud hadde kanskje en kone

Israelittenes overtagelse av Kanaan dateres av de fleste eksperter til 1200-tallet f.Kr.

Fra samme tid stammer en av bibel-arkeologiens største skatter.

Den såkalte Merenptah-stelen fra rundt 1210 f.Kr. hyller farao Merenptahs krigstokt mot Kanaan.

På stelen står navnene på folkeslag og bystater de egyptiske hærene har beseiret. Mot slutten av den lange listen har faraos skriver meislet inn:

«Israel er lagt øde, og hans sæd fins ikke lenger».

Stelen er uvurderlig for arkeologene, fordi det er første gang israelittene blir nevnt av andre kilder enn Bibelen.

Mens de andre etniske grupperingene omtales som spirende stater, kalles israelittene et folk.

Jødene hadde altså på det tidspunkt ennå ikke skapt en stat, men anses øyensynlig likevel av egypterne for å være en sterk fiende.

Til tross for faraoens skryt var Israels folk langt ifra slått. Utgravningene viser tvert imot at israelittene sakte, men sikkert ble sterkere og sterkere.

Det gamle testamentet gir inntrykk av at israelittene fant styrke i dyrkingen av sin ene gud, Jahve, men også her peker de arkeologiske sporene i en overras­kende retning.

I 1968 fant forskere en gravinskripsjon nær byen Hebron. Inskripsjonen lyder: «Må han være velsignet av Jahve og hans Asherah».

Asherah er navnet på den kanaaneiske modergudinnen som under ulike navn ble tilbedt over store deler av Midtøsten.

Graven nær Hebron er fra 700-tallet f.Kr., da israelittene for lengst burde ha gått over til monoteisme, men inskripsjonen tyder på at de tidlige israelittene i lang tid anså Asherah for å være Jahves hustru, og tilba dem som par.

Siden oppdagelsen i 1968 har arkeologene funnet flere lignende inskripsjoner som nevner Jahve og Asherah sammen. Forbløffende langt opp i historien var mange israelitter altså ikke monoteister.

Enkelte forskere mener dessuten at tusener av små kvinnestatuetter som er funnet overalt i Palestina, nettopp forestiller Asherah.

Statuettene kan dateres helt opp til 500-tallet f.Kr. En av teoriene er at Asherah ble skrevet ut av Bibelen da lærde jøder samlet de hellige jødiske skriftene til Det gamle testamentet.

Kong Salomos byporter

Rundt år 1000 f.Kr. valgte de tolv jødiske stammene David til felles konge.

Historikere regner med at stammene dannet sitt nye forbund for å stå sterkere i kampen mot filistere og andre ikke-jødiske folk, som fortsatt klynget seg til befestede byer i Kanaan.

Ifølge Bibelen var krigene ekstremt blodige. Om et slag mot de såkalte arameerne heter det for eksempel i Andre Samuelsbok:

«Men arameerne måtte flykte for israelittene, og David drepte mannskapet på 700 av arameernes stridsvogner og 40 000 ryttere».

Forskerne har lenge vært i tvil om David har eksistert, men i 1993 fant arkeologer en forbløffende inskripsjon på en steintavle fra rundt 840 f.Kr.

Her nevnes «Davids hus» – et kongedynasti. Israel hadde altså en gang en konge ved navn David.

Om kongen er den bibelske David, er umulig å si.

Arkeologene har imidlertid også gravd ut monumentale byporter i byene Hasor, Megiddo og Gezer, som alle stammer fra 900-tallet f.Kr.

I de bibelske tekstene nevnes det at Davids sønn, kong Salomo, befestet og bygde store byporter i nettopp disse tre byene.

Selv om Salomo ikke nevnes av andre kilder, tyder bypor­tene på at beretningen bygger på sanne begivenheter.

Til gjengjeld er forskerne også enige om at det første jødiske kongeriket har vært lite, med få innbyggere.

Det var altså langt ifra det kjemperiket som Det gamle testamentet påstår.

Bortført av naboene

I årene etter Salomo mistet kongene kontrollen med riket, som ble delt i Judea i sør og Israel i nord.

I 721 f.Kr. veltet assyrernes hærer inn i Israel. Assyrerne samlet den jødiske eliten og deporterte den til hjemlandet mellom Eufrat og Tigris, der de nordlige jødene på få generasjoner ble oppslukt av det om-
givende samfunnet.

Davids etterkommere holdt stadig hoff i Jerusalem da assyrernes avløser som stormakt, Babylon, under den stolte kong Nebukadnesar 2. kastet seg over Judea i 587 f.Kr.

I motsetning til assyrerne nøyde ikke Nebukadnesar seg med å bortføre den herskende klassen. Han satte sine soldater til å ødelegge både Jerusalem og jødenes helligdom på Tempelhøyden.

Men denne gangen forsvant ikke jødene.

I Babylon dannet de tvangsflyttede jødene fellesskap med jøder som hadde utvandret av egen fri vilje. Her kunne de verne om sin kultur og religion mens de ventet på å kunne vende tilbake.

Historien om det babylonske eksilet understøttes av kileskrift-tavler funnet i dagens Irak.

Tavlene er skrevet av babylonske skrivere på vegne av en rekke jødiske familier som levde i Babylon i en landsby kalt Al-Yahudu.

De rundt 100 tekstene er datert til mellom 572 og 484 f.Kr. og viser at de jødiske flyktningene og etterkommerne deres lærte seg selv babylonsk og fulgte lokale lovtradisjoner mens de ventet på å kunne reise hjem.

Jødenes historie er fortsatt full av mysterier

Paktens ark

Arkeologer har i årevis lett etter det berømte skrinet hvor jødene oppbevarte Moseloven, men så langt uten hell.

Kong Salomos miner

Mens flere forskere mener at kong Salomo faktisk har eksistert, er det uvisst om historien om de rike minene hans er korrekt.

Historien om Samson

Ifølge Bibelen var helten Samson filisternes største skrekk, fordi han hadde så enorme krefter. Om Samson-historien bygger på virkelige hendelser, er ikke bevist.

De forsvunne stammene

Ifølge Bibelen hadde Israel opprinnelig tolv jødiske stammer. Ti av stammene forsvant på 700-tallet da assyrerne deporterte jødene til Mesopotamia. Mange forskere mener at historien om stammene er en myte.

Det første tempelet

Kong Salomo bygde angivelig Jerusalems første tempel. Det er imidlertid ikke funnet spor av helligdommen.

Den jødiske nasjonens undergang

Jødenes bønner ble hørt da den persiske kong Kyros i 538 f.Kr. beseiret Babylonia og med ett slag gjorde Midtøsten persisk.

Den diplomatisk anlagte Kyros tillot jødene å vende tilbake til Judea, som kom under de persiske kongenes overherredømme.

Jødenes hell tok imidlertid slutt, for i 332 f.Kr. erobret Aleksander den store perserriket og Judea.

De makedonske herskerne hadde ikke mye forståelse for jødenes kultur og religion, og forsøkte flere ganger helt å forby selve jødedommen.

Den innbitte kampen mellom jødene og skiftende erobrere kom til å markere begynnelsen på slutten for den jødiske nasjonen.

I århundret før Kristi fødsel ble makedonerne fortrengt av romerne, som erobret Jerusalem og innsatte en rekke lydkonger.

Den mest berømte av dem var kong Herodes, som bygde et nytt og mektig tempel på Tempelhøyden i Jerusalem.

Det formildet ikke jødene, som særlig raste over at romernes lakeier blandet seg i deres religiøse anliggender.

Presten Mattatias innledet i år 167 f.Kr. jødenes oppstand mot de gresk-makedonske overherrene, da han nektet å ofre til grekernes guder. Oppstanden varte sju år.

© Gustave dorÉ/Bridgeman Images

Etter gjentatte jødiske opprørsforsøk mot de romerske lydkongene sendte romerne en permanent hærstyrke til å holde styr på jødene, men heller ikke det hjalp.

I år 66 innledet jødene en oppstand så voldsom at Romas keiser Nero sendte en hær på 60 000 mann for å slå ned de jødiske opprørerne en gang for alle.

Etter å ha nedkjempet lokale opprørsgrupper rundt i Judea samlet romerne styrkene sine rundt Jerusalem. Byen falt i år 70, etter tre måneders utmattende beleiring.

Krigen etterlot Jerusalem og kong Herodes’ tempel i ruiner. Hundretusener av jøder hadde mistet livet eller var blitt deportert.

Selv om den jødiske nasjonen etter krigen var i kne, nektet de overlevende å gi opp. I år 132 reiste Judea seg i den siste oppstanden mot den romerske overmakten.

For jødene var det en hellig krig – en eksistensiell kamp mellom godt og vondt.

Oppildnet av religiøs fanatisme klarte de innledningsvis å påføre Romas hærer flere nederlag.

Etter tre års uhyre brutal krig klarte imidlertid romerne å knuse opprørsstyrkene.

Ifølge den romerske historikeren Dion Kassios ble nesten tusen byer utslettet, mens mer enn en halv million jøder mistet livet i kampene:

«Det er ikke mulig å finne tall på dem som døde av sult, sykdom og ild».

Som straff for opprøret tømte keiser Hadrian Judea for jøder, og forbød dem å besøke Jerusalem.

De neste 1800 årene skulle jødene forbli et folk på flukt.