Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

De kristne ble kastet til løvene

Korsfestet, brukt som levende fakler og spist av ville dyr – i tre århundrer utsatte romerne de kristne for grusomme straffer for deres tros skyld. Men så opplevde keiser Konstantin et mirakel på slagmarken. Gang på gang fikk Jesu tilhengere føle Romas jernhånd når keiseren følte seg truet eller trengte syndebukker. Men i begynnelsen av 300-tallet måtte det mektige keiserriket gi etter.

© Albrecht Dürer / Wikimedia / Kunsthistorisches Museum Wien

Drepte kristne minnes på 'De 10 000 martyrers dag'

Ifølge kirkehistorien er den 22. juni 'De 10 000 martyrers dag', da kristne martyrer blir hedret og feiret.

Legenden forteller at en romersk general under keiser Hadrian (117-138 e.Kr.) fikk seg selv og sine 10 000 soldater omvendt til kristendommen fordi en engel hadde lovet dem seier over en overlegen fiende.

General Achatius fra Armenia vant slaget, og engelen førte ham til fjellet Ararat i det nåværende Tyrkia – men da Hadrian fikk nyss om omvendelsen, sendte han en enda større hær av sted for å straffe de frafalne romerne.

Alle Achatius' 10 000 mann ble korsfestet på Ararat, og fra den sjette til den niende timen ble solen formørket – akkurat som under Jesu korsfestelse.

«De ble svøpt i huder fra dyr og spist av hunder, eller ble naglet til kors og satt i brann, og når dagslyset svant ble de brukt som fakler for å lyse opp natten».

Historikeren Tacitus utmaler i all sin gru keiser Neros mishandling av kristne i Roma i årene etter Jesu død. Ifølge Tacitus var anledningen en voldsom brann som hadde lagt store deler av byen øde. Hardnakkede rykter i Romas gater påsto at keiseren selv hadde tent på for å rydde plass til flere storslåtte byggeprosjekter.

Nero

Nero trengte syndebukker som kunne avlede oppmerksomheten fra ham selv. De merkverdige kristne som nylig hadde dukket opp i Roma, var perfekte mål for romernes raseri, og keiseren beordret en bølge av tortur og drap.

Forfølgelsene var de første i en lang rekke, og i de neste tre århundrene var kristendommen religio illicita – forbudt religion – i Roma.

Keiseren følte seg truet

Da de første romerne midt i første århundre e.Kr. ble omvendt til kristendommen, hadde Roma allerede et etablert jødisk mindretall. Trossamfunnet var anerkjent av keiseren, og jødene var fritatt fra å tilbe romerske guder.

Med kristendommen forholdt det seg annerledes. Mens jødene sjelden misjonerte, var forkynnelse et viktig element i den kristne troen – hele verdens befolkning skulle omvendes i all hast, før Guds rike kom.

For keiseren utgjorde den kristne misjonen en stor trussel. Keiseren inntok en prominent plass blant de romerske gudene, og hadde til og med sin egen kult. Ifølge tradisjonen fikk den regjerende keiseren sin makt fra gudene, og skulle æres deretter av sine undersåtter.

En ny tro, som ikke anerkjente regentens guddommelighet, men i stedet tilba en simpel forbryter – som romerne på toppen av alt selv hadde henrettet – vakte avsky i Roma.

Kannibalisme og orgier

Også i befolkningen lå forakten for den nye troen og ulmet. De kristne skilte seg ut. Ikke nok med at de holdt seg for seg selv, de påvirket også handelen på en negativ måte; kjøpmenn som solgte offerkjøtt og andre religiøse nødvendigheter, var opprørt over at kristne skremte romerne bort fra templene, slik at de ble liggende øde og forlatt.

Andre klaget over at slavejenter som arbeidet som spåkoner, ikke ville spå lenger etter at de var blitt kristne.

Romerne mislikte dessuten de kristnes ritualer, som fremsto som både uvante og skremmende. Beretninger om nattverden, der de kristne angivelig «spiste menneskekjøtt og drakk blod», førte umiddelbart til at det begynte å versere rykter om kannibalisme.

På samme måte ble de kristnes praksis med å kysse når de møttes, og kalle hverandre «søster» og «bror» fremstilt som et tegn på incest og et forspill til nattlige orgier. Nero utnyttet behendig fordommene og fikk rutinemessig arrestert kristne – ikke bare for konkrete eller innbilte mistanker som brannen i Roma, men også – med Tacitus' ord – for «deres anti-sosiale tro».

Keiseren, som ikke nølte med å brenne, halshogge eller kløyve hodet på sine motstandere, gjorde forfølgelsene av de kristne til en del av iscenesettelsen av ham selv som hersker: «Nero hadde åpnet hagene sine for skuet og ga en forestilling i arenaen, der han blandet seg med folkemengden eller kjørte rundt i stridsvognen sin», forteller Tacitus.

I lysskjæret fra brennende menneskeskikkelser mottok keiseren sine undersåtters hyllest. Mengdens jubel overdøvet skrikene fra de døende kristne.

Af frygt for tortur og drab gemte nogle kristne sig i Roms katakomber.

Kristne mishandlet i arenaen

Selv etter Neros død ulmet hatet til de kristne. Og gang på gang fikk glørne ny næring. Under keiser Markus Aurelius' regjeringstid fra år 161 til 180 var Romerriket presset både politisk, militært og økonomisk. Imperiets nordlige grense ble til stadighet utsatt for angrep, og hungersnød, sykdommer og oversvømmelser skyllet inn over riket.

Etter en pestepidemi i byen Lugdunum (dagens Lyon) i år 177 fikk de kristne snart skylden for katastrofen. Med keiserens fulle støtte arresterte og lemlestet soldater mange av dem i byens store arena.

Som regel ble de kristne dømt til damnatio ad bestia – å bli kastet til villdyrene. I arenaene rev løver og tigre kristne kropper i stykker og fortærte dem i store biter som et yndet oppvarmingsnummer før den egentlige forestillingen, gladiatorkampene.

Etter pestepidemien i Lugdunum ble de kristne imidlertid gjort til hovednummer, og en hel dag ble de lemlestet foran en begeistret folkemengde. Kristne slaver fortalte under tortur de påkrevde historiene om incest, orgier og kannibalisme, mens tilskuerne jublet. En for en ble menn og kvinner, gamle og unge, pisket og utsatt for grusomme pinsler.

Ifølge kirkehistorikeren Eusebius fikk en prest rødglødende messingplater presset mot kroppen, mens en 90-åring ble banket til døde. Andre ble spent fast i en jernstol over flammer som langsomt stekte dem levende. Stanken av brent kjøtt drev ut over arenaen.

En slavejente ble bundet til en pæl, og ville, glupske dyr ble sluppet løs på henne. Da hun – til tross for mishandlingen – nektet å dø, ble hun viklet inn i et garn og kastet foran en rasende tyr. Tyren kastet henne rundt i arenaene med sine lange horn, mens tilskuerne huiet og klappet. Til slutt gjorde en barmhjertig sjel slutt på kvinnens lidelser med en dolk.

Fortvilte lokale kristne skrev til trosfeller i Asia om mishandlingene: «Likene la de frem – de forvridde bitene som de ville dyrene hadde latt ligge, de forkullede restene etter ildens herjinger og de avhogde hodene ved siden av kroppene – og i mange dager lot de militæret holde vakt ved dem, slik at vi ikke kunne begrave dem. Noen av vaktene skar tenner og raste mot kroppene som om det ga dem ytterligere hevn. Andre lo og spottet dem: ‹Hvor er guden deres nå? Hva godt har de fått fra den religionen som de foretrekker fremfor livet?›».

Opprørere fikk tungen revet ut

I andre deler av Romerriket fortsatte forfølgelsene. I år 202 beordret keiser Septimius Severus et totalforbud mot konvertering, og i viktige byer som Roma, Kartago og Korint ble kristne forfulgt, torturert og henrettet uten barmhjertighet.

Religiøse ledere ble sendt i eksil, og vanlige kristne tvunget til å tilbe de romerske gudene. Menn, kvinner og barn ble drevet sammen på offentlige plasser og tvunget fysisk til ofring.

Offervin ble sprøytet ut over alle varene på markedet, slik at de kristne måtte velge mellom å spise mat som var innviet for de romerske gudene, eller sulte. De som gjorde motstand, fikk alle sine eiendeler konfiskert, ble fengslet eller utsatt for tortur.

Hellige skrifter ble brent, kirker revet, og Jesus-tilhengere i administrasjon og militæret fratatt titler og rang. De som var for frittalende, fikk tungen revet ut, eller ble brent levende. «Vår frykt er at de med tiden vil (...) infisere hele imperiet med en ondsinnet slanges gift», skrev keiser Diokletian i 302.

Kristne gikk under jorden

Blant de kristne sørget forfølgelsene bare for å styrke troen på Jesus. «Å, hvilket ærefullt og velsignet lodd det er som ved Guds nåde tilfaller en mann når han under tortur og i dødsangst kan vitne at Gud er herren – og med opprevet kropp og halvt oppgitt ånd bevitne at Kristus er Guds sønn», skrev en martyr.

En populær fortelling blant datidens troende handlet om biskopen av Smyrna, som ble dømt til bålet. Foran flere tusen tilskuere tok den aldrende biskopen imot dommen med hevet hode. «Dere truer med ild, som brenner en time for snart å dø; for dere er uvitende om den kommende dommedags ild og evige straff, som er forbeholdt de vantro», erklærte biskopen før han ble fortært av flammene.

For en romersk guvernør i Asia ble de kristnes dødsdrift for mye, da en stor gruppe henvendte seg til ham for å bli henrettet. Han drepte et par stykker, men da resten også ville drepes, utbrøt han: «Elendige stakkarer, hvis dere virkelig vil dø fins det klipper dere kan kaste dere ut fra, og tau dere kan henge dere i».

Troen på Jesu budskap var så sterk at selv ikke et romersk forbud mot begravelser kunne stoppe de kristne. I den herdede vulkanske asken under og rundt Roma gravde de møysommelig ganger og tunneller som strakte seg over 170 kilometer, og noen steder fantes i fire lag.

Her begravde de kristne – i motsetning til romerne, som brente de døde – sine falne martyrer i mørke katakomber langt under jorden, slik at de kunne gjenoppstå i kjøtt og blod når Guds rike kom.

De første kristne kunne fortelle at de selv hadde opplevd Jesu storhet, et argument som overbeviste mange romere.

Jesus hadde et forsprang

Til tross for de ubønnhørlige forfølgelsene spredte kristendommen seg raskt i Roma. Hos den enkelte romer etterlot de keiserstyrte gudene et åndelig tomrom som bare ventet på å bli fylt. Med sitt enkle budskap og enkle leveregler hadde kristendommen et stort forsprang på konkurrentene.

Mens jødedommen krevde at innviklede regler for hverdagen måtte overholdes, forutsatte kristendommen i større grad selve spørsmålet om tro.

Og i motsetning til mysteriereligioner som Isis- og Mithraskulten – som ofte var forbeholdt overklassen eller legionærene – måtte kristne verken oppfylle krav om kjønn og stand eller gjennomgå innviklede opptaksritualer.

Den enkle historien om tømreren som ved å dø på korset sikret alle evig liv, begynte å vinne gehør i keiserriket. Særlig Romas fattige og svake var fascinert av den nye religionen, som var så sterk at tilhengerne ville la seg mishandle og kaste til ville dyr for den. Menighetene vokste i rivende fart, og ved hjelp av romernes veinett spredte kristendommen seg snart til hele middelhavsområdet.

I år 200 levde vel 200 000 kristne innenfor Romerrikets grenser. Bare hundre år senere var antallet kommet opp i mer enn seks millioner. Keiserens bødler holdt på å segne under byrden med å lemleste, korsfeste og på andre måter pine og drepe de kristne.

Keiseren kjempet under korset

Tidlig på 300-tallet hadde Jesu budskap vunnet så mange tilhengere – også i rikets øverste sjikt – at overgivelsen til kristendommen syntes uunngåelig. Det første store gjennombruddet kom i år 311. Keiser Galerius – som ellers hadde vært en arg motstander av de kristne og stått bak flere blodige forfølgelser – innså at den nye troen ikke lenger kunne utryddes gjennom mishandling og drap.

På dødsleiet utstedte den syke og skrøpelige keiseren i år 311 en bestemmelse som tillot kristne å bygge kirker og holde gudstjenester. De måtte imidlertid «be til sin Gud for vår, statens og deres egen sikkerhet».

På denne måten kunne Jesus – håpet Galerius – innrulleres i keiserrikets tjeneste og få en plass blant de romerske gudene. Det endelige gjennombruddet for kristendommen inntraff imidlertid først noen år senere under Konstantin den store.

Som mange andre av tidens pretendenter til keisertronen hadde Konstantin innsett at de kristnes støtte kunne være avgjørende for ambisjonene hans. Hans største rival, Maxentius, hadde nettopp vunnet sterke allierte ved å gi de kristne lov til å velge en ny biskop i Roma.

Konstantin ville ikke være dårligere, og ifølge tradisjonen ble han – kvelden før et avgjørende slag mot Maxentius – i en drøm befalt å dra i kamp under det kristne banneret. Keiseren fikk malt et kors på skjoldene til hæren sin, og mot alle odds vant han overlegent. Konstantin selv kalte det en triumf for Kristus.

Romerriket og kristendommen var heretter knyttet uløselig sammen. Konstantin fulgte opp Galerius' forordning ved å innføre religionsfrihet i Romerriket og beordre at flere hundre års forfølgelser av de kristne skulle opphøre.

Alle konfiskerte kirker ble levert tilbake, prester ble fritatt for skatter, kristne ble forfremmet til høye administrative stillinger, og Konstantin selv finansierte et stort antall nye kirker. Ved samme anledning innførte keiseren søndag som helligdag og forbød korsfestelser.

I år 392 ble Romerriket offisielt kristent. Etter nesten 400 år hadde Jesus omsider seiret over sine bødler.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul