De tolv største romerske gudene – og alle de små

Romernes religion besto av et mylder av personlige guddommer som skulle sikre overlevelse, lykke og velstand for den enkelte romer.

Familieguder, husguder, jordbruks- og arbeidsguder var et viktig fundament i romernes hverdag, og gudene spilte en vesentlig rolle i dagliglivet gjennom rituelle ofringer og tilbedelse.

Over tid innlemmet romerne de tolv olympiske greske gudene i sin egen religiøse praksis. Gudene fikk romerske navn, men store deler av mytologien og deres guddommelige rolle ble overtatt fra antikkens Hellas.

De såkalte «offentlige» gudene representerte forskjellige funksjoner som alle skulle sikre opprettholdelsen av det romerske samfunnet. Det ble reist templer til ære for de romerske gudene, og de tolv største romerske gudene ble hyllet ved forskjellige religiøse høytider.

Romerne tillot ganske stor religionsfrihet i imperiet. Dessuten så de også ofte på de fremmede gudene de møtte på sine erobringstokter, som varianter av noen av de romerske gudene som de allerede tilbad hjemme.

Derfor kunne fremmede guder som Mithras og Kybele tolereres og vinne tilhengere, også blant romerne i den evige stad.

Gudenes gud giftet seg med sin søster

Romerne tilbad utallige guder, men ingen sto over Jupiter – den mektigste guden i hele Romerriket.

Jupiter var også kjent som tordenguden fordi han styrte været oppe i himmelen med lynkilen ved sin side – akkurat som sitt greske forbilde Zevs.

Sammen med sin kone Juno og deres datter Minerva ble Jupiter tilbedt av romerne i et tempel på høyden Kapitol i det gamle Roma.

Her ved statuen av Jupiter ba bøndene om regn til avlingene sine, og embetsmenn avla sine politiske løfter i gudens påsyn. Romerske generaler og soldater brakte offergaver i form av okser eller geiter i håp om at Jupiter ville hjelpe dem til seier på slagmarken.

Symbolet på Romas makt

For romerne holdt Jupiter hele Romerrikets storhet i sine guddommelige hender. Han var symbolet på supermaktens militære og politiske storhet, og gudenes gud dukket opp i templer over hele Romerriket.

Som den romerske poeten Ovid uttrykte det: «Jupiter troner høyt i sin borg og ser ut over verden, romernes makt møter overalt hans granskende blikk.»

Det var imidlertid bare så vidt at den største romerske guden av dem alle fikk inntatt sin himmelske trone.

Jupiters far spiste barna sine

Ifølge romersk mytologi fryktet Jupiters far Saturn (gud for jordbruket) at de seks barna hans ville styrte ham og overta makten over gudenes rike.

Derfor spiste han alle barna sine. Eller det vil si alle unntatt Jupiter, som Saturns kone Rhea hadde gjemt unna.

I stedet ga hun mannen sin en stein å spise. Hun påsto at den var Jupiter. Steinen gjorde den maktsyke faren kvalm og fikk ham til å kaste opp alle barna sine igjen.

Deretter beseiret Jupiter og de fem søsknene Neptun, Pluto, Vesta, Ceres og Juno faren og delte universet mellom seg med Jupiter som den øverste lederen.

Jupiter giftet seg senere med søsteren Juno, og sammen ble de foreldre til mange av de viktigste romerske gudene, bl.a. Minerva (visdommens gudinne) og Mars (krigsguden).

Vil du vite mer om grekernes tolv olympiske guder, finner du alle + 1 her. Det var en av de tolv greske gudene som ble skiftet ut da Dionysos dukket opp.

Ingen knuter på beltet

I likhet med sitt greske forbilde Hera var Juno gudinnen for kvinnelig fruktbarhet og skytsgudinne for kvinner, spesielt under graviditeten, da hun gikk under navnet Lucina.

Når gravide kvinner i Romerriket ba til Lucina om en god fødsel, måtte de ikke bruke verken armbånd eller ringer, og det skulle heller ikke være knuter på belter, for man trodde at knutens eller ringens kraft kunne motvirke ønsker og bønner til gudinnen.

Som Jupiters kone var Juno den høyest rangerte gudinnen i romersk mytologi. Dette gjenspeiles i romernes gudsdyrkelse, hvor Juno fyller en stor plass.

I tillegg til tempelet på Kapitol i Roma, som hun delte med Jupiter og Minerva, hadde Juno flere templer i Romerriket som var innviet til bare henne.

Juno fordrev gallerne med hjelp av gjess

På den nordøstligste øverste toppen av Kapitol innviet romerne et tempel til Juno i året 344 f.Kr.

Her ble hun dyrket med tilnavnet Moneta, som kan bety «den advarende».

I år 387 f.Kr. forsøkte gallerne å innta Kapitol i nattens mulm og mørke.

Gallerne hadde brakt de romerske vakthundene til taushet med kjøttbiter, men fienden hadde oversett én ting: en flokk snadrende gjess ved templet. Gjessene snadret i kor og vekket den romerske garnisonen, som drev fienden på flukt.

Gjessene ble ansett som guddommelige og en forlengelse av gudinnen Juno, som altså reddet Roma fra fienden ved å bruke gjessene som guddommelig talerør.

Romerne hedret gudinnen Juno ved flere religiøse festivaler. Den viktigste ble kalt Matronalia, som betyr de gifte kvinners fest, og ble holdt 1. mars.

Hvis du vil vite mer om grekernes tolv olympiske guder, finner du alle + 1 her. Det var én av de tolv greske gudene som ble skiftet ut da Dionysos dukket opp.

Maskerte kunstnere hyllet gudinnen Minerva med fyll

Sammen med Jupiter og Juno utgjorde gudinnen Minerva den såkalte kapitolinske triaden, som omfatter mytologiens tre viktigste romerske guder.

Kunnskap, kunst og klokskap var Minervas domene, og hun ble derfor regnet som beskytter av kunstnere, lærere, elever, leger og kunsthåndverkere.

Den romerske gudinnen Minerva er basert på den greske gudinnen Athene, men hun har bare i liten grad overtatt Athenes krigerske egenskaper.

Gudinnen ble tilbedt under en fem dager lang festival fra 18. til 22. mars. Her iførte Romas kunstnere og musikere seg masker, drakk seg fulle og troppet opp foran Minervas tempel for å tilbe gudinnen.

Minervas ugle

Minerva ble ofte avbildet med en ugle ved sin side. Som symbol på kløkt og visdom har Minerva og spesielt uglen overlevd som symboler helt frem til moderne tid.

Den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel brukte Minervas ugle som et bilde på et filosofisk problem i den moderne verden. Han skrev:

«Minervas ugle flyr ikke ut før skumringen bryter frem.»

Med det mente han at historien først ble tydelig og forstått av folk når den lå bak oss. Vi forstår historien baklengs, preget av vår tids tenkning og moral.

Romas soldater var krigsgudens sønner

Romerriket ville aldri ha eksistert uten krigsguden Mars. I hvert fall ikke hvis man skal tro legenden om grunnleggelsen av Roma.

Ifølge mytologien ble Roma grunnlagt av tvillingbrødrene Romulus og Remus, som ble født av tempeljomfruen Rhea Silva, som krigsguden Mars hadde voldtatt.

Rhea sendte barna sine nedover elven Tiber i en kurv, men en ulv reddet guttene og oppfostret dem.

Som voksne grunnla de Roma, men under en krangel drepte Romulus broren og ble dermed Romas første konge.

Romerne elsket den voldelige historien som forbandt dem med krigsguden Mars. Mars ble sett på som hele Romas beskytter og forkjemper for de romerske hærene.

Mars hadde sitt eget tempel på Forum Augustus, som romerske soldater vanligvis besøkte før de dro i krig.

Det romerske militæret hadde også et spesielt treningsanlegg som var viet til krigsguden. Det ble kalt Campus Martius, og her bodde og studerte Romas soldater.

Soldatene arrangerte hesteveddeløp på Campus Martius, og vinnerhesten fikk den tvilsomme æren av å få hodet hugget av som offergave til Mars.

Mars ga også navn til måneden mars, som var den første måneden i året etter den gamle romerske kalenderen. Tilknytningen til mars henger sammen med Mars’ dobbeltfunksjon som gud.

Han var nemlig ikke bare krigsgud, men også vårens og vegetasjonens gud, og mars var måneden da avlingene ble sådd.

Den romerske guden Mars var inspirert av den greske krigsguden Ares, som i gresk mytologi ble fremstilt som krigersk og urettferdig. I romersk mytologi var fremstillingen av Mars mer positiv.

Les også: Alt om Colosseum – Romerrikets blodigste lekeplass

Havets hersker var fryktet av sjøens folk.

Romerske sjøfolk hadde den største respekt for den romerske guden Neptun.

Han var nemlig havets hersker, og hvis man gjorde ham arg, kunne han piske opp enorme bølger med treforken sin og velte skipene om kull.

Neptun er den romerske utgaven av den greske havguden Poseidon, og romerne tilba ham for første gang cirka 399 f.Kr.

Havguden hadde et tempel helt for seg selv i Roma, Circus Flaminius, og hit kom sjømenn ofte med offergaver i form av døde okser i håp om at Neptun vill spare dem for uvær på havet.

I motsetning til sitt greske forbilde hersker ikke Neptun bare over saltvannet i havet, men også over ferskvannet i elver og kilder.

Neptun var bror til Jupiter og Pluto, og hans kraftige kropp og store fullskjegg gir også assosiasjoner til Jupiter.

Landbrukets gudinne beskyttet kvinners rettigheter

Før Romerriket utviklet seg til verdens største militærmakt, besto all rikdom i Roma av jord og jordbruk. Derfor var gudinnen Ceres også en av de viktigste religiøse skikkelsene i det gamle Roma.

Ceres var nemlig gudinne for jordbruk, landbruk og brød og ble ofte avbildet med en kornkrans om hodet og en fakkel samt en kurv full av korn.

Senere fikk hun også rollen som fruktbarhetsgudinne og ble feiret av kvinner under Ambarvalia-festivalen som ble holdt i mai.

I det tredje århundret f.Kr. laget romerne den nye festivalen Cerelia til ære for Ceres. Den ble holdt fra 12. til 19. april.

Ceres ble først og fremst dyrket av borgere fra de lavere lag i samfunnet – de såkalte plebeierne – som hadde mye med kornhandelen å gjøre.

I egenskap av fruktbarhetsgudinne tok Ceres seg også av kvinnens stilling i ekteskapet.

Etter gammel romersk lov kunne en mann bare skille seg fra sin kone hvis hun begikk ekteskapsbrudd eller forsøkte å forgifte mannen sin.

Hvis hun ikke var skyldig i noen av disse forbrytelsene, og mannen likevel sendte henne bort som fraskilt kvinne eller slave, måtte han bøte med halvparten av eiendommen sin til Ceres-tempelet.

Selv om dyrkelsen av Ceres hører fortiden til, lever navnet hennes videre i dag. Ceres har gitt navn til flere ølbryggerier (deriblant Ceres-bryggeriet i Århus i Danmark), og det engelske ordet for frokostblanding, «cereals, stammer fra Ceres.

Handelsguden prydet de første myntene

I år 495 f.Kr ble et av de eldste templene i Roma reist til ære for guden Merkur. I likhet med grekernes Hermes var Merkur guden for handel og profitt.

Tempelet dannet ramme for kjøp og salg av varer og fungerte sannsynligvis også som en slags tidlig versjon av en bank eller børs.

Tempelet lå utenfor Romas bygrenser, da det var her handelen med utenlandske handelsmenn fant sted.

Handelen foregikk på et marked foran en av byportene, og da Roma innførte mynter som betalingsmiddel rundt det fjerde århundre f.Kr., prydet naturlig nok guden Merkur betalingsmidlet.

Merkur var imidlertid ikke bare opptatt av handel. Han hadde også en rolle som gudenes sendebud, noe som betydde at han førte de døde til underverdenen ved å frakte dem over de dødes hav.

Merkur var også fartens gud. Det er symbolisert ved vingene på føttene og hjelmen. Senere ble planeten Merkur oppkalt etter guden fordi planeten beveger seg så fort i sin bane.

På engelsk har guden også gitt navn til metallet kvikksølv (eng. mercury), som alkymister forsøkte å forvandle til gull i sine mørke verksteder fra rundt 400 f.Kr. og langt inn i middelalderen.

Kvinnene tryglet månegudinnen om barn

I den hellige lunden Aricia utenfor Roma ligger innsjøen Nemi. Innsjøen ligger i bunnen av et vulkansk krater og er omkranset av antikke strukturer. Her dyrket Romerrikets underklasse den romerske gudinnen Diana i århundrer.

Diana betyr «den lysende», og hun var gudinne for månen, men også for jakt og ville dyr. Diana er kjent for sin ufattelige skjønnhet og er portrettert med bue, pil og jaktkniv – akkurat som sitt greske motstykke Artemis.

Dianakulten var svært utbredt i og utenfor Roma, og ved Nemisjøen lå den største helligdommen til ære for gudinnen.

Helligdommen var enormt stor og besto av terrasser i flere plan. Den hadde til og med et helsesenter med hotell for de besøkende pilegrimene.

Hovedtempelet ved Diana-helligdommen lå på helligdommens store nedre terrasse.

Etter hvert utviklet Diana seg også til å bli en gudinne for fruktbarhet. Det viser en rekke arkeologiske funn ved helligdommen utenfor Roma.

Her er det funnet terrakottastatuer av mødre med spedbarn, falliske figurer og gjengivelser av kvinnelige kjønnsorganer.

Funnene går helt tilbake til ca. år 600 f.Kr., og blant dem er også innskrifter der kvinner ber gudinnen om hjelp til å få en sønn.

Senere fikk Diana sitt eget tempel på Aventinerhøyden i Roma, hvor store dyr som okser ble ofret til gudinnen.

Apollon var skytsgud for keiser Augustus

Apollon var en gresk gud som ble innført i Roma på 400-tallet f.Kr. Han er gud for musikk og kunst, spådomskunst og helbredelse.

I Homers Illiaden er Apollon kjent som en pestgud som både sender, men også avverger pest.

Og det var nettopp etter en dødelig pest at romerne innviet et tempel til guden i 431 f.Kr. Apollon fikk også kallenavnet «Medicus» på grunn av sine helbredende egenskaper.

I år 212 f.Kr innførte romerne en festival til ære for Apollon, den såkalte Ludi Apollinares, som startet 5. juli og fortsatte til 13. juli.

Det var imidlertid først under keiser Augustus og cirka ved Jesu fødsel at guden for alvor kom til å spille en rolle i romersk religion.

Før Augustus ble keiser i Roma, gikk han under navnet Octavian. Octavian vant et sjøslag over rivalen Marcus Antonius, som i likhet med Octavian ønsket å bli Romas eneveldige hersker etter drapet på Cæsar.

Seieren banet vei for Octavians maktovertakelse, og i år 27 f.Kr. fikk han tilnavnet Augustus – «den opphøyde».

Augustus så på Apollon som sin skytsgud, og noe av det første han gjorde som Romas nye, eneveldige keiser, var å bygge et tempel for Apollon på Palatinerhøyden.

Tempelet ble bygget på keiserens egen grunn. Historikere mener derfor også at tilbedelsen av Apollon først og fremst var forbeholdt overklassen.

Ville fyllefester førte til dødsstraff

Bacchus var den romerske guden for vin og den rusen eller ekstasen som vin fremkaller. Bacchus er romernes svar på Dionysos.

Ifølge mytene ble Dionysos født av Zevs’ lår og oppdratt av nymfer og satyrer slik at han kunne lære menneskene å dyrke og drikke vin.

I oldtidens Hellas ble Dionysos feiret av en lukket forsamling av såkalte mainader. Mainader var kvinner som tilba guden under nattlige danser i skogene med skrik og musikk som brakte dem i ekstase.

Da Dionysos ble utbredt til Roma under navnet Bacchus på begynnelsen av det 2. århundre f.Kr., fikk menn lov til å dyrke guden.

Dette gjorde de ved å drikke seg fulle på vin og foreta seg merkverdige ting. Et av ritualene besto i å bære brennende fakler og stikke dem ned i vannet i elven Tiber og trekke dem opp igjen uten at de sluknet (iallfall ifølge myten).

Ritualet ble akkompagnert av musikk og ekstatisk oppførsel av kulttilbederne, som bl.a. inkluderte alle mulige former for seksuelle utskeielser.

Ikke alle i Romerriket var begeistret for oppførselen som gudsdyrkelsen førte med seg.

Folks løsslupne og ville oppførsel skremte borgerne og senatet i Roma, og i år 186 f.Kr. forbød senatet all kultdyrkelse av Bacchus i hele Italia. Straffen kunne i verste fall bli døden.

«Ingen, verken en romersk borger, et medlem av latinerforbundet eller en forbundsfelle får delta i Bacchus-fester med mindre senatet har gitt tillatelse til det ... Hvis noen handler i strid med dette, skal han anklages på livet.» Slik lød senatets beslutning (i lettere omskrevet form).

Cæsar sa at han stammet fra vakker kjærlighetsgud

Opprinnelig ble den romerske gudinnen Venus forbundet med fruktbarhet og hager i det gamle Roma, men senere overtok hun egenskapene til sitt greske motstykke Afrodite, som var gudinne for kjærlighet og skjønnhet.

Venus var gudinnen for menn og kvinners seksualitet og var ifølge legenden så vakker at hennes egen far, Jupiter, forsøkte å forføre henne.

Da hun motsto hans tilnærmelser, tvang Jupiter henne til å gifte seg med den stygge ildguden Vulcanus.

Den ekle ektemannen var ikke nok for Venus, og hun hadde mange elskere – både dødelige og udødelige – i sin ekteseng.

Blant hennes elskere var den kjekke, jordiske mannen Adonis, samt krigsguden Mars, som hun fikk sønnen Amor med.

Amor ble symbolet på kjærlighet i romersk mytologi og fikk mennesker til å bli forelsket ved å treffe dem med amorpilene sine.

Det første tempelet i Roma til ære for Venus ble bygget nær Aventinerhøyden cirka 295 f.Kr. Tempelet ble angivelig finansiert av bøter som var utstedt til romerske kvinner for såkalte seksuelle forseelser.

Den romerske keiseren Julius Cæsar var overbevist om at han nedstammet fra gudinnen Venus og Astyanax, som var sønn av den trojanske krigshelten Æneas, som på sin side var stamfaren til Romas grunnlegger, Romulus.

Dermed var det altså Cæsars gudgitte rett å herske over Roma.

Ildgud ga navn til vulkanene

Vulcanus hersket over all ild på jorden og representerte ildens kraft.

Ifølge myten bodde han under øya Vulcano nord for Sicilia. Her skapte han gudenes våpen, smykker og dekorasjoner til boligene deres. Derfor ble Vulcanus også gud for smedekunsten.

Hver gang Vulcanus arbeidet i essen sin under vulkanen, ble det utbrudd. Vulcanus kunne saktens besøke andre vulkaner, og da hadde de utbrudd.

Derfor har guden også gitt navn til de ildsprutende fjellene vi i dag kjenner som vulkaner.

Vulcanus’ templer lå utenfor byene, og hans ødeleggende krefter ble pasifisert med en beskjeden helligdom.

Under de såkalte Vulcanalia-festene kastet innbyggerne i Roma levende fisk inn i offerilden, antagelig for at ilden skulle fortære noe fra et motsatt element (vann) og dermed nullstille sin skadelige kraft.