Den spanske inkvisisjonen var brutal og ubarmhjertig

De dømte var alle kledd i gult, og de hadde fritt utsyn til soldatene som bar brensel til bålet som snart skulle fortære dem.

Over hodene deres hang inkvisisjonens banner med det grønne korset, olivengren og sverd.

Rundt dem svermet munker som messende formante folk til anger og påfølgende frelse. En stor tromme ledet dem langsomt fremover mot sin skjebne, “el quemadero” – “brennestedet”.

Da prosesjonen stanset, holdt Alfonso de Ojeda, prior i Sevillas dominikanerkloster San Pablo, en preken om dommens dag, da synderne skulle kastes i den svoveldunstende og evige ild.

Deretter ble de dømte bundet til en trepæl, og skrikende av redsel og smerte ble de overlatt til flammene.­

Den spanske inkvisisjonen provoserte frem jødehat

I århundrer hadde befolkningen i det som i dag er Spania, vært sammensatt av forskjellige religiøse, etniske og kulturelle grupper.

Siden tiden rundt Kristi fødsel hadde Spania hatt en stor jødisk befolkning, og med den arabiske erobringen på 700-tallet kom det også mange nordafrikanske muslimer.

Kristne, jøder og muslimer omgikk hverandre i det daglige, og kunne til og med finne på å besøke hverandres gudshus.

På 1300-tallet skylte imidlertid en bølge av jødeforfølgelser over Europa.

Katastrofer som pesten og feilslåtte avlinger som førte til sult, krevde sine syndebukker. Jødene fikk skylden for det hele, og plyndringene og drapshandlingene skjøt raskt fart.

Også i Spania ble jødene forfulgt.

Mange unnslapp imidlertid ved å la seg døpe og bli såkalte “conversos” – konverterte jøder.

De fikk beholde betrodde verv som skatteforvaltere, jurister eller leger. Men mange av jødene som hadde latt seg døpe, fortsatte å følge forskriftene i sin gamle religion, selv om de offisielt var kristne.

Med tiden døde forfølgelsene hen, og livet var igjen preget­ av “convivencia” – fredelig sameksistens. Men freden skulle ikke vare.

Kongeparet etablerer den spanske inkvisisjonen

På 1400-tallet besto Spania av en rekke selvstendige, kristne kongeriker samt det muslimske emiratet Granada helt sør i Spania.

I 1476 besteg den unge Isabella tronen i Castilla. Seks år tidligere hadde hun giftet seg med Ferdinand, som var arving til tronen i Aragón.

De to monarkiene ble nå slått sammen og kalt “España”, som var en omskrivning av romernes navn på området, “Hispania”.

De lokale fyrstene nektet imidlertid å anerkjenne kronens overherredømme, og fyrstene ble – ifølge ryktene – støttet av landets mange kristnede jøder.

Konfliktene truet med å rive det nye riket fra hverandre, og dermed spenne­ bein for Isabellas ambisjon om å herske over et forent, katolsk Spania.

I Sevillas arabiskinspirerte palass lyttet dronningen til mange råd.

Hun merket seg særlig ordene fra munken Alfonso de Ojeda.

Han tilhørte den såkalte dominikanerordenen, som på 1200-tallet hadde fått i oppgave å lede pavemaktens religiøse domstol, inkvisisjonen, i kampen mot kjettere.

Det hadde ordenen gjort med slik iver at brødrene hadde fått tilnavnet “Domini canes” – “Guds hunder”.

Pavens inkvisisjon eksisterte fremdeles, men hadde ikke vært aktiv på mer enn 200 år. Ojeda fikk overbevist dronning Isabella om at de konverterte jødene fortsatt praktiserte jødedommen i det skjulte, og at de konspirerte mot kongehuset.

Ojeda foreslo at kongehuset opprettet en egen spansk utgave av inkvisisjonen.

Den nye spanske inkvisisjonen skulle imidlertid ikke være underlagt paven, men bare den spanske tronen.

På den måten kunne kongehuset både slå hardt ned på jødene og avskrekke andre fra å forsøke å utfordre kongemakten. Isabella og Ferdinand likte ideen, og ba paven om tillatelse til å grunnlegge en inkvisisjon.

Paven gir bort den spanske inkvisisjonen

I et brev datert 1. november 1478 ga pave Sixtus 4. grønt lys til å forfølge landets conversos, som var skyld i “borgerkrig, mord og utallige forbrytelser”.

Med dette brevet la paven inkvisisjonen i hendene på den spanske kongemakten. Både inkvisisjonens øverste leder og Suprema, det styrende rådet, som besto av seks til ti medlemmer, ble utnevnt av den spanske kronen.

Dronning Isabella hadde tidligere brukt en folkemilits – “Kristusmilitsen” – til å pasifisere de adelige fiendene sine i Castilla.

Militsen, som besto av en lett blanding av dagdrivere, drukkenbolter og løslatte straffanger, ble nå stilt til rådighet for den nyopprettede inkvisisjonen.

Samtidig begynte inkvisisjonen å rekruttere angivere som skulle holde domstolen orientert om enhver mistenkelig atferd, og da særlig atferd som kunne tyde på at en converso fortsatt praktiserte den jødiske religionen i det skjulte. Den katolske kirken belønnet angiverne med penger fra de dømtes formuer, og med kirkens velsignelse.

Dessuten innstiftet den spanske inkvisisjonen en utmerkelse for spesielt dyktige angivere – en dolk og en oljegren i kors.

Emblemet ble båret med stolthet av angiverne, som også fikk husene sine smykket med symbolet.

Resultatet ble at en veritabel hær av angivere i alle deler av det spanske samfunnet sørget for at inkvisisjonen var til stede overalt – selv ikke innenfor hjemmets fire vegger kunne folk kjenne seg trygge.

Den spanske inkvisisjonen var, som en historiker har formulert det, “et øye som aldri sov”.

Den spanske inkvisisjonen var brutal og nådeløs

Inkvisisjonens skarpe søkelys ble i første omgang rettet mot Sevilla.

Her var den lokale motstanden mot dronning Isabella størst, og byens conversos ble ført i stort antall til det lokale torturkammeret, som ironisk nok ble kalt “Casa Santa” – “det hellige hus”.

Her ble de anklagede hengt opp i taket med lenker rundt håndleddene og lodd rundt anklene. Vekten av loddene fikk ofte ofrenes armer til å gå ut av ledd.

På torturbenken ble ofrene utsatt for alt fra vanntortur til radbrekking for å få dem til å tilstå at de i hemmelighet praktiserte den jødiske tro.

Alle metoder ble brukt for å fremtvinge både tilståelser og navn på andre syndere. Bødlene sørget omhyggelig for at ofrene ikke døde under den langvarige torturen – pinen skulle vare så lenge som mulig.

De fleste mistenkte tilsto hva som helst – sant eller ikke – når de først var kommet i hendene på torturistene. Deretter ble de dømt til døden.

Ettersom kirken ifølge tradisjonen ikke kunne utgyte blod, ble de dødsdømte brent. I Johannesevangeliet hadde inkvisisjonen funnet et vers der Jesus ifølge Johannes sa: “Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner”.

Kjetterbålet var altså – ifølge inkvisisjonen – bestemt av Kristus selv. Bare i Sevilla ble derfor mer enn 700 conversos brent levende i Jesu navn i løpet av de tolv første årene av inkvisisjonen.

Paven irettesettes og den spanske inkvisisjonen utvides

“Hvorfor gjør de det mot oss? Hører vi ikke til byens mest respekterte borgere?” spurte de kristnede jødene i converso-samfunnet hverandre.

Flere klaget til paven. I Roma møtte de forståelse, og i et brev til Isabella og Ferdinand i 1482 protesterte paven på inkvisisjonens brutale fremferd.

Paven fremhevet den spinkle bevisførselen, den utbredte bruken av tortur, og ikke minst inkvisitorenes grådighet.

I tillegg til å straffe folk konfiskerte inkvisitorene nemlig rutinemessig de dømtes formue, som ble delt mellom stat og kirke. Det var derfor alment kjent at særlig de velstående ble innbrakt for inkvisisjonen.

Paven krevde at de anklagede skulle få vite hvem som hadde angitt dem, og at alle dømte skulle ha mulighet til å anke dommen.

Ekte anger burde føre til syndsforlatelse, påpekte han.

Ferdinand avviste alle krav og svarte rasende at kjetteriet hadde nådd slike høyder at bare den spanske inkvisisjonen kunne­ løse problemet.

Året etter utvidet det spanske kongeparet inkvisisjonens aksjonsradius.

Til å administrere den raskt voksende organisasjonen innsatte de dominikanermunken Tómas de Torquemada i embetet som storinkvisitor – en handling som beseglet de spanske jødenes skjebne.

Fra nå av kunne ingen kjenne seg trygg.

Den spanske inkvisisjonen fordriver jøder fra spansk jord

Den nye storinkvisitoren, Torquemada, hatet jøder, selv om ryktet ville ha det til at hans egen bestemor var converso.

Dominikanermunken mente at det var Spanias jødiske befolkning som fristet de nykristne jødene til å praktisere jødedommen i det skjulte. Derfor var hans erklærte mål å fordrive samtlige jøder fra spansk jord.

Samtidig trappet Torquemada opp jakten på falske conversos. Kirken utstyrte angiverne med lange lister over hvilke tegn de skulle se etter når de skulle finne ut om en converso fremdeles var jøde.

En mye brukt metode var å sette opp vaktposter i tårn og høye bygninger.

Herfra skulle de holde øye med om det steg røyk fra skorsteinen på converso-husene om lørdagen. Inkvisisjonens håndlangere visste nemlig at praktiserende jøder ikke tilbereder varm mat på denne dagen.

Dersom røyken uteble, var det bevis nok til at en converso ble erklært for kjetter.

På dominikanernes ordre dro store skarer av angivere hver fredag kveld gjennom byene, der de tiltvang seg adgang til de nykristnes hjem for å se om husets beboere brant lys eller var festkledde for å markere begynnelsen på den jødiske sabbaten.

På listen over mistenkelig atferd som kunne føre til arrestasjon, var også å gi barna sine gammeltestamentlige navn, spise kjøtt under den kristne fasten og vaske hendene før man ba.

Resultatet ble at tusenvis av mistenkte conversos havnet i torturkamrene.

Forfølgelsene nådde groteske høyder da selv knokler fra for lengst avdøde conversos, som var mistenkt for å ha vært falske kristne, ble gravd opp igjen og brent på bålet.

Ingen kunne unnslippe storinkvisitor Torquemada, som til slutt også angrep vanlige kristne bare de hadde en annen mening enn hans egen.

Han ble derfor lyst i bann av paven i Roma, men fortsatte uhindret terroren med Ferdinand og Isabellas velsignelse.

De dømtes formuer finansierer den spanske inkvisisjonen

Inkvisisjonen viste seg raskt å være et formidabelt politisk våpen i hendene på det spanske regentparet.

Med den religiøse domstolen i ryggen fikk de effektivt knust alle hjemlige fiender. Inkvisisjonens virke hadde imidlertid også en annen viktig funksjon.

Mange conversos var velstående, og kongeparet hadde et intenst ønske om å slå kloa i pengene deres.

Regentenes ambisjon var å samle det kristne Spania og erobre den siste muslimske enklaven – Granada i Sør-Spania. Men krigen mot muslimene kostet enorme summer.

Granada var svært godt befestet, og det var bare ved hjelp av en svært kraftig ny kanon som kunne avfyre 200-punds steiner og jerngranater fylt med krutt, at spanjolene kunne gjøre seg forhåpninger om å bryte gjennom de tykke murene.

Disse kanonene var ekstremt kostbare. De dømtes formuer ble derfor brukt til å fylle statskassen. 2. januar 1492 overga Granada seg omsider etter forhandlinger med Ferdinand og Isabella.

Granadas muslimer fryktet at de ville bli inkvisisjonens neste ofre, men i en traktat lovet det spanske kongeparet dem religiøs frihet og likhet for loven – mot at muslimene overga seg betingelsesløst. Mange betraktet traktaten med bange anelser.

“Døden er det minste av ondene som venter oss. Mer skremmende er ydmykelsene som er under forberedelse; plyndringstokt mot husene våre, vanhelligelse av moskeene våre, krenkelser av våre koner og døtre og fanatikerens brennende pæl”.

Slik lød advarselen fra en av Granadas generaler. Frykten hans viste seg å være velbegrunnet.

Samme år som Granada falt, beordret det spanske kongeparet samtlige jøder til å forlate Spania innen 31. juli 1492. De som nektet kom til å bli henrettet.

Rundt 200 000 jøder måtte derfor flykte fra det som hadde vært fedrelandet deres gjennom mer enn 1000 år.

Og snart etter ble muslimene – til tross for tidligere forsikringer – stilt overfor valget om å bli døpt eller forlate Spania.

Den spanske inkvisisjonen ville utslette muslimsk kultur

Som jødene tidligere hadde erfart, var ikke omvendelse noen garanti for et liv på like fot med kristne spanjoler.

De kristne mistenkte de døpte muslimene, som ble kalt “moriscos”, for å være en slags femtekolonne for en ny muslimsk invasjon. Og snart slo inkvisisjonen til.

Gjennom en rekke dekreter fikk moriscoene ordre om å kvitte seg med ethvert tegn på muslimsk identitet.

De tradisjonelle klesdraktene deres, smykker og språk ble bannlyst. Morisco-samfunnet ble utsatt for like absurde krav og pålegg som de døpte jødene i sin tid hadde blitt.

De kristne vasket seg sjelden, mens vask inngikk i muslimske bederitualer og var derfor en naturlig del av hverdagen for alle av muslimsk avstamning, enten de var døpt eller ikke.

En morisco fra Granada ble derfor angitt for å ha vasket seg “selv om det var desember måned”, mens en annen ble arrestert for å ha vasket­ hendene etter et toalettbesøk.

Samtidig kastet inkvisisjonen seg også over trykkpressen, som var en ny oppfinnelse.

Det ble utferdiget lange lister over bøker som inneholdt ideer som ble ansett som farlige enten for kirken eller kongemakten.

Bøkene ble deretter brent. Utover åpenlyst politiske skrifter rammet sensuren også romaner, religiøse, vitenskapelige og medisinske skrifter.

Overalt i spanske byer meldte angivere fra om alle tilfeller av mistenkelig atferd, og frykt og mistenksomhet ble en fast del av spanjolenes hverdag.

Inkvisisjonen var så effektiv at den ble uunnværlig for de spanske kongene, som brukte den til å undertrykke enhver form for opposisjon. I 250 år fortsatte domstolen derfor terrorregimet sitt med uforminsket styrke.

Paranoia ødela Spania

“Det er en skam at vi skal være de siste til å få de nyeste oppfinnelsene og den nye kunnskapen som resten av Europa allerede har,” klaget den unge legen Juan de Cabriada i 1687.

Mange i Cabriadas generasjon var enige med ham. Utad var Spania blitt stort og mektig, med omfattende besittelser på den andre siden av Atlanteren, men landet smuldret stille opp innenfra.

Inkvisisjonens tankekontroll og systematiske forfølgelse av store befolkningsgrupper hadde fått nasjonen til å sakke håpløst akterut hva vitenskap og åndsliv angikk.

Selv på toppen av sin makt med et stort imperium under seg, var landet avhengig av utlandet når det gjaldt teknologisk nyskapning.

Utenrikspolitisk måtte Spania se seg forbigått av Frankrike og England, mens selvstendighetsbevegelsene vokste seg stadig sterkere i landets oversjøiske imperium.

“Spania er en lammet nasjon, der kunst, kultur og handel er blitt utslettet,” skrev den franske forfatteren Nicolás Morville på slutten av 1700-tallet.

Likevel forsøkte det spanske kongehuset fortsatt å innbille alle at Spania var verdens mektigste nasjon.

Napoleons inntog i 1808 rev det spanske kongehuset ut av villfarelsen, og den spanske inkvisisjonen ble omsider avskaffet, etter 330 års skrekkvelde.

Da hadde institusjonen brent nærmere 32 000 mennesker på bålet.