En av de eldste utgavene av Det nye testamentet ble laget med urin.

© Rosi Fontana Press Office

Det nye testamentet inneholder urin

Bokbindere brukte blant annet urin da de laget en 188 sider lang utgave av Det nye testamentet for 1500 år siden. Derfor kan vi fortsatt lese i boken i dag.

En 1500 år gammel utgave av Det nye testamentet har skapt debatt i mange år.

Ingen har nemlig vært i stand til å regne ut hvordan datidens bokbindere med de begrensede ressursene de hadde tilgang på var i stand til å skape den imponerende bibelen som i dag er kjent som Codex Purpureus Rossanensis. Bibelen består av 188 lilla pergamentsider fylt med detaljerte tegninger og tekst skrevet med gullblekk.

Nå ser det imidlertid ut til at forskerne har funnet svaret: Det ble brukt urin i fremstillingen av boken.

Gjæret urin var en praktisk løsning

Forskerne har lenge trodd at pergamentsidenes lilla farge stammet fra muslinger. Men en ny analyse peker på at sidene inneholder alger og gjæret urin, forteller laboratorieleder Marina Bicchieri fra the Central Institute for Restoration and Conservation of Archival and Library Heritage i Roma.

Og urin var en praktisk løsning: For 1500 år siden var urin den eneste lett tilgjengelige kilden til ammoniak – et stoff som har vært medvirkende til at halvparten av boken fortsatt er bevart.

Blanding med blant annet alger og urin inngikk også i egypternes arbeid når de mumifiserte sine døde.

Laget i Syria

Codex Purpureus Rossanensis er en av de eldste, eksisterende utgavene av Det nye testamentet. Den inneholder både Matteus- og Markus-evangeliene, og man mener at den opprinnelig ble laget i Syria. Den ble funnet i Italia i 1879, der den fortsatt befinner seg.