I 1004 sto Konstantinopel, hovedstaden i Det bysantinske riket, på hodet. Keiser Basil 2.s niese, Maria Argyra, skulle gifte seg, og den utkårede var selveste Giovanni Orseolo, sønn av Venezias mektige doge, Pietro Orseolo 2.
Bryllupet sto i palasset, og keiseren kronet både brud og brudgom med gylne diademer. Etter bryllupet dro de nygifte til Venezia, der de ble mottatt med
begeistring.
Men prinsessens popularitet endte brått, for den unge kvinnens spisevaner fylte de fromme italienerne med frykt og avsky.
«Gud har i sin visdom utstyrt mennesket med naturlige gafler – fingrene». Petrus Damiani, kardinal, 1000-tallet
I stedet for å putte maten i munnen med fingrene som alle andre, brukte Maria Argyra et forgylt redskap med to tenner.
De gudfryktige prestene og kardinalene gispet. Ikke bare var redskapet likt forken som djevelen hogde i syndere på malerier, bruken av det kunstige hjelpemiddelet spottet også Guds skaperverk.
«Gud har i sin visdom forsynt mennesket med naturlige gafler – fingrene. Å skifte ut fingrene med kunstige redskaper av metall er derfor en fornærmelse mot Gud», hveste en av dem forarget.
Motviljen skyldtes også at gaffelen ikke hadde en kristen forhistorie. Kniven ble brukt under den siste nattverd, mens Jomfru Maria matet Kristus med en skje.
Med to kniver kunne middelalderens menn spise ethvert måltid – unntatt suppe.
Adelen spiste med kniv
I middelalderens Europa brukte ikke de fine gafler. To kniver var nok til å få i seg middagen, men damene måtte holde fingrene av fatet.
Mens de fleste brukte fingrene til å spise med, mestret europeiske adelsmenn til fulle kunsten å spise med to kniver. Det samme gjaldt ikke adel-ens kvinner, for en ordentlig dame skar aldri opp maten selv.
Til fine middagsselskaper la adelsmannen to kniver ved matretten: en til å skjære kjøttet i biter med og en som holdt maten fast.
Kvinner behøvde ikke selv å skjære opp kjøttet; den oppgaven tok bordherren seg av.
Hjelpen hadde til formål dels å sikre at kvinnen ikke griset til den fine kjolen sin, dels å skåne henne for å utføre mandige oppgaver som å spidde og skjære med kniven – en bevegelse som ble regnet som ytterst upassende.
Gaffelen hadde bare Fanden som referanse. Da Maria Argyra bare tre år etter bryllupet døde av pest, påpekte de fromme mennene at prinsessen bare hadde fått som fortjent.
«Hun nedverdiget seg ikke til å røre maten med fingrene, men ga sine evnukker ordre om å dele den i småbiter, som hun kunne spidde på et forgylt instrument med to tenner og bære dem til sin munn slik», tordnet kardinalen Petrus Damiani senere:
«Denne kvinnens forfengelighet var hatefull mot den allmektige Gud, og derfor tok han umiskjennelig sin hevn».
Hatet mot Maria Argyra og hennes spiseredskap var bare begynnelsen. De neste århundrene skulle gaffelen og dens tilhengere bli hånet, utstøtt og latterliggjort.
Først etter mer enn 700 års kamp ble redskapet en uunnværlig del av hverdagen, etter hvert også i blant annet Norge.
Gaffelen var eldgammel
Maria Argyras to-tannede gaffel er den første bordgaffelen beskrevet i verdenshistorien, men lignende redskaper hadde på hennes tid allerede vært kjent i mer enn tusen år.
Oldtidens egyptere brukte for eksempel lange, to-tannede spidd av bronse til å løfte kjøttet av ilden med, før de ofret stykkene til gudene i tempelet. Grekere og romere brukte
Stekegafler av samme form til matlaging. Arkeologer har funnet gafler av sølv i ruinene av byene Pompeii og Herculaneum, som ble begravd i aske under
Vesuvs utbrudd i 79 e.Kr.
På 600-tallet begynte overklassen i Bysants å bruke to-tannede gafler.
Det er imidlertid usikkert om egypterne, grekerne og romerne brukte gaffelen til å spise med.
Skikken med å putte gaffelen i munnen oppsto sannsynligvis først en gang på 600-tallet blant fine familier i Bysants og Midtøsten, mener historikere.
Først i 1004 brakte Maria Argyra med sitt giftermål spisegaffelen til Italia.
Pasta gjorde gaffelen populær
Italienerne brukte litt tid på å venne seg til gaffelen, og spiseredskapet ble først vanlig utbredt rundt 300 år etter prinsessens bryllup.
Gaffelens gjennombrudd var nært knyttet til en kulinarisk nyskapning. I 1150 fortalte den arabiske geografen al-Idrisi at folk på Sicilia produserte lange strimler av egg og mel.
Spaghettistrimlene ble solgt overalt, og snart begynte innbyggerne i andre deler av Italia også å lage retten.
Italienerne fikk i seg de lange pastastrimlene ved hjelp av en trepinne som de rullet pastaen opp på før de puttet den i munnen.
Snart oppdaget de at gaffelen var bedre egnet til å kveile og holde fast de tynne, glatte trådene. Deretter gikk redskapet sin seiersgang over hele landet.
I 1361 ble bordgaffelen for første gang nevnt i en liste over byen Firenzes verdier, og på 1400-tallet dukket gafler opp på sidene i flere italienske kokebøker.
Da italienerne hadde vennet seg til å spise spaghetti med gaffel, begynte de også å bruke redskapet til andre retter. Andre land mottok redskapet med skepsis.
Da 14-årige Katarina fra den søkkrike Medici-familien i Firenze i 1533 dro til Marseille for å gifte seg med den senere Henrik 2. av Frankrike, rynket de lokale på nesen av de mange dusinene sølvgafler Katarina hadde med.
Men for velstående franske familier som helst ville være som de kongelige, ble fristelsen til å imitere henne for stor. Mange fra den franske overklassen tok derfor det nye instrumentet til seg.
Gaffelens økende popularitet skyldtes ikke minst moten, som på slutten av 1500-tallet dikterte omfangsrike kniplinger og stivede pipekrager til både kvinner og menn.
Dronning Elisabet 1 hadde ikke mye til overs for gaffelen, men klesmoten krevde en praktisk løsning.
Pipekrager og halskniplinger ble lett flekkete.
Uten en gaffel var det ikke fritt for at kniplingsermene havnet i sausen.
De sarte stoffene og pipekragene, som sto flere centimeter ut fra halsen, gjorde det vanskelig å spise med fingrene uten å grise til klærne.
Gaffelen løste problemet, og redskapet gikk sin seiersgang på kontinentet. I 1621 nådde gaffelen det dansk-norske riket.
Kong Kristian 4. var glad i både mat og kniplingskrager og noterte stolt i sin dagbok at han dette året hadde kjøpt en gaffel «av en fransose».
Men det skulle ta mer enn 200 år før vanlige folk i Norge brukte gaffelen til å få i seg mat.
Gaffelen var vulgær
Mange kunne styre seg for gaffelen, også blant franskmenn. I 1605 ga den franske satirikeren Thomas Artus ut en bok med tittelen «L’Isle des Hermaphrodites»– Hermafrodittenes øy.
Hermafroditt var et skjellsord på 1600-tallet, og boken hang ut den tidligere franske kong Henrik 3. og hans hoff, som Artus mente var umandige sveklinger.
Av alle de latterlige handlinger hoffolkene foretok seg, var bruken av gafler den verste, mente Artus.
Malende beskrev han hvordan hoffolkene «aldri rører kjøtt med hendene, bare med gafler».
Gaflenes tenner var også så langt fra hverandre at bønner og erter trillet overalt. Redskapet skapte ifølge Artus et griseri uten like. Også engelskmennene var skeptiske til gaffelen.
Redskapet var kjent i landet så tidlig som i 1463, hvor en kilde nevner en «sølvgaffel til å spise kandisert ingefær med», og historikere mener at små gafler til å spidde frukt og andre desserter med var utbredt på 1500-tallet.
Dessertene var populære i landet, og de spisse redskapene egnet seg godt til å fiske opp fruktene av laken.
Når maten satt fast i tennene, kunne gaffelen dessuten brukes som tannpirker. Ikke alle var like begeistret for gaflene.
For eksempel eide dronning Elisabet 1., som regjerte fra 1558 til 1603, flere eksemplarer, men brukte dem angivelig sjelden.
Dronningen fant den spiddende bevegelsen med gaffelen altfor vulgær til å utføre i høflig selskap og foretrakk fortsatt å bruke fingrene.
Thomas Coryate, en tidligere hoffnarr og Oxford-student, ble mannen som for alvor fikk gaffelen brakt inn i de fine selskaper.
Coryate dro i 1608 rundt i Europa til fots, og kom nært innpå livet av de lokale. I Italia la han merke til en skikk «som ikke er brukt i noe annet land», nemlig en liten gaffel til å innta kjøtt med.
«Italienere flest liker ikke at maten røres med fingrene, for de vet at ikke alle folks fingre er like rene», skrev han.
Da Coryate hadde kommet seg over forbauselsen, begynte han å spise med gaffel selv, og han hevdet senere at det var han som innførte skikken med å spise hele måltider – og ikke bare desserter – med gaffel til London.
Coryates venner ga ham tilnavnet «Furcifer», som kan bety «gaffelbærer» og «skurk», men også rimer på navnet «Lucifer» – Satan.
Coryate ristet bare på hodet av vennenes skepsis. «Vent og se; en dag vil dere eie en gaffel alle sammen», mente han.
Bordskikk ga status
Coryates begeistring smittet. I løpet av få år ble gaffelen et statussymbol blant medlemmer av den engelske overklassen.
De fineste av redskapene hadde tenner av sølv og skjefter av krystall eller elfenbein. Eierne oppbevarte instrumentene i fine esker som de tok med seg når de reiste eller skulle ut og spise.
Skikken hadde gode, praktiske grunner, for på 1600-tallet eide de færreste gafler i så store mengder at de kunne dele ut til gjestene.
Eskene med bestikk var imidlertid også velegnede til å henlede vertens og de andre gjestenes oppmerksomhet på eierens sofistikerte smak.
Noen sendte til og med tjenestefolk i forveien med bestikkesken før et middagsselskap. Slik ble eierens betydningsfullhet fastslått allerede før de spisende gikk til bords.
I 1633 fikk gaffelen den ultimate anerkjennelsen da kong Karl 2. høytidelig erklærte at «det er anstendig å bruke gaffel».
Mindre enn 100 år senere, rundt begynnelsen av 1700-tallet, fantes gaffelen i hele Europa. Redskapet hadde da endret utseende.
Tennene buet lett oppover så gaffelen lettere kunne holde på maten som den spisende plukket opp.
Samtidig fikk redskapet flere tenner, slik at de fleste gafler nå hadde tre eller fire tenner.
I tillegg avløste flate porselenstallerkener de gamle fatene og skålene av tre, da gaffelen lett kunne samle maten opp fra selv helt rette flater.
Gaffelen spredte seg snart langt ut over overklassens rekker. På 1700- og 1800-tallet vokste borgerskapet i rikdom og innflytelse.
“Gaffelen, uforskammet og triumferende, har blitt en tyrann”. Florence Hall, forfatter, 1887
Oppkomlingene hevdet sin nyvunne status ved blant annet å demonstrere gode manerer og ta etikette på største alvor.
Det gjaldt ikke minst bordskikk, som etter hvert ble så innviklet at bare de spesielt innviede kunne gjennomføre en middag uten å falle gjennom. Når det gjaldt å velge spiseredskap, var gaffelen det trygge valget.
«Hvis du er i tvil, bruk gaffelen», lød den gylne regelen.
«Noen ganger bruker man skje til pudding, men det er mer stil over å bruke en gaffel», slo en kokebok fra 1887 fast.
I en periode ble det til og med på moten å bruke gaffel til å spise suppe – men den upraktiske ideen ble snart forkastet.
Til nesten alle andre retter var det vanlig å bruke gaffelen. Spørsmålet var bare hvilken gaffel den sultne gjesten skulle velge til den enkelte retten.
Redskapets popularitet fikk nemlig produsentene til å utvikle et utall variasjoner.
Hver rett hadde sin gaffel
Bærgaffelen
kunne dele for eksempel jordbær i to med den skarpe venstresiden.
Hummergaffelen
ble brukt til å lirke kjøtt ut av hummerskjoldet.
Mangogaffelen
hadde en lang tann til å fjerne steinen med.
Skilpaddegaffelen
hadde små tenner til å fiske opp kjøtt av skilpaddesuppe.
Fiskegaffelens
tenner buet lett oppover for å kunne grave kjøttet av fisken.
Tertegaffelen
hadde en skarp kant på den ene siden til å dele terten i små biter med.
Venstregaffelen
var buet mot høyre og ble brukt av keivhendte.
En gjest ved et middagsselskap hos det bedre borgerskapet i victoria-tiden kunne møte så eksotiske redskaper som fiskegaffelen, salatgaffelen og isgaffelen.
Avanserte husholdninger kunne til og med by på en gaffel spesielt beregnet til å spise skilpadde med. Etter århundrer i skammekroken var gaffelen blitt middagsbordets ubestridte stjerne.
«Gaffelen har blitt det foretrukne og moteriktige redskapet til å transportere mat til munnen. Først fortrengte den kniven, og nå har den også i sin stolthet
invadert den ellers så mektige skjeens domene. Skjeen er nå også undertrykt, og gaffelen, uforskammet og triumferende, har blitt en tyrann», skrev Florence Hall, forfatter av en bok om takt og tone, i 1887 og fortsatte anklagende:
«Den sanne følger av moten tør ikke bruke skje unntatt til å røre i teen eller spise suppe med. Han eller hun spiser ydmykt sin is med en gaffel og prøver å se ut som om de nyter det».
Gafler var ikke for alle
Gaffelens popularitet betydde ikke at alle visste hvordan de skulle bruke redskapet. Selv for de rike kunne det være en utfordring å følge den avanserte moten.
I sine erindringer fra 1824 skrev en rik engelsk sølvsmed, Joseph Brasbridge, at han under en middag måtte betro verten at han ikke ante hvordan gaffelen skulle håndteres.
«Jeg vet hvordan man selger slike artikler, men ikke hvordan man bruker dem», innrømmet gjesten.
For arbeidere, bønder og håndverkere var det nye instrumentet helt utenfor rekkevidde.
I Norden spiste for eksempel bønder mye grøt og suppe, og for dem var skjeen og kniven de eneste kjente spiseredskapene.
Den svenske skomakeren Jonas Stolt kom da også til kort da han på begynnelsen av 1800-tallet skulle spise middag på en stor gård der han arbeidet.
Gårdsfolkene var velstående, og under middagen oppdaget Stolt at de gammeldagse spisebrikkene av tre var skiftet ut med moderne porselenstallerkener.
«Man spiste ikke av samme fat, både grøten og suppen ble øst opp, og i stedet for normale kniver av slitte sagklinger, var det blankpolerte kjøpekniver», klaget skomakeren.
Gaffelen måtte han helt la ligge, «for jeg hadde enda ikke lært å bruke den», erkjente han slukøret.
Selv i moderne tid bevarte mange en god porsjon skepsis overfor redskapet. Britiske sjøfolk nektet så sent som i 1897 å bruke gaffel.
Redskapet var umandig og ødeleggende for disiplinen, mente sjøens stolte folk. Men som alle andre måtte også de til slutt overgi seg til det praktiske redskapet.