Vanviddet bryter ut i slutten av februar 1534. Medlemmer av «Guds menighet» trenger seg inn i kirkene i Münster for å ødelegge alterne og alt annet inventar.
Kirkebenker og prekestoler blir knust og brent. Også rådhuset i den tyske byen blir rasert. Dokumenter og arkiver blir ødelagt, for de tjener ikke noe formål lenger.
Hærverksmennene er medlemmer av den radikale døperbevegelsen og vil forberede Münster på dommedag.
“Ut med dere! Gud har våknet og vil straffe dere!” Predikantenes rop til Münsterfolket.
Den tomme domkirken vil de bruke til kruttfabrikk, og de andre kirkene skal fra nå av tjene som steinbrudd.
Gud har nemlig forlangt at Münster må gjøre bot, og døperne vet hvordan. Før soloppgang den 27. februar myldrer predikanter gjennom de krokete gatene, og mens snøen pisker dem i ansiktet, dundrer de på alle dører:
«Ut med dere! Gud har våknet og vil straffe dere!»
De slår inn dørene med hellebarder. Sjokkerte innbyggere lar seg føre gjennom snøstormen til domkirkeplassen, der flere predikanter står klar.
«Ned på kne!» befaler de.
«Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn – amen», sier predikantene igjen og igjen i en seanse som strekker seg over flere dager.
Langt fra alle er innstilt på å vende seg bort fra den gamle troen. Rundt en femdel av de ca. ti tusen i hovedsak protestantiske innbyggerne i byen avviser kravet fra døperne om voksendåp og får et ultimatum: Forlat Münster omgående, eller bli henrettet.
Flesteparten av motstanderne er menn. De ber konene sine om å bli igjen og passe hus og hjem. Ingen regner med at herjingene til døperne vil vare mer enn noen uker.
«Ut med dere, gudløse skapninger!» Skjellsordene hagler over de fordrevne innbyggerne som med bange anelser går ut gjennom byportene uten andre eiendeler enn klærne de har på seg.
De fordrevne har forlatt både familien sin og alt de eier av hus, varelagre og penger.
Forhistorien: Luther ga husly til radikale protestanter
Munken Martin Luther utløste en revolusjon da han i 1517 offentliggjorde sin kritikk av det moralske sviket og sløseriet i den katolske kirken.
Tankene hans slo an og lokket en strøm av likesinnede til byen Wittenberg, der Luther bodde.
Luther var ute etter å forandre kirken, men noen av studentene hans ville mer. En av dem ville befri tyske bønder fra adelsåket, og resultatet ble blodige opptøyer.
Andre ville ha radikale samfunnsendringer, bl.a. predikanten Bernhard Rothmann fra Münster.
Profet avskaffer den private eiendomsretten
15. mars 1534 Bak fordrivelsen av «de gudløse» står den 34 år gamle bakeren Jan Matthijs. Han er fra Holland, der han har fått et religiøst kall. Gud har fortalt ham at jorda går under 1. påskedag 1534. Bare Münster vil bli skånet.
Etter at samtlige voksne borgere i Münster er døpt, utroper profeten Jan Matthijs byen til «det nye Jerusalem» – stedet der Jesus Kristus skal vise seg og grunnlegge det lykkelige tusenårsriket.
Profeten slår tilfreds fast at for hver fordreven innbygger strømmer det nye til: små grupper av menn og kvinner, særlig fra Nederlandene, som følger Matthijs og vil leve etter det døperne forkynner.
Inspirert av Jesu disipler, som delte alt de hadde, innfører Matthijs felleseie. Ingen får lov til å eie noen ting, og penger og smykker skal innleveres på rådhuset.
«Alt det som kristne brødre og søstre eier tilhører oss alle», forklarer Matthijs. Fra nå av skal mat og klær inngå i et felles forråd så ingen skal lide nød.
Den katolske biskopen leier en hær
Våren 1534 Etter reformasjonen er Tyskland delt mellom katolikker og protestanter. Døperbevegelsen er en felles fiende, men de to trosretningene blir ikke enige om å bekjempe den.
Den katolske biskopen i Münster, Franz von Waldeck, er en fredsommelig mann som frivillig overlot Münster til protestantene da de overtok flertallet i byrådet i 1533.
Men nå, når døperbevegelsen har tatt makten i byen hans, risikerer Waldeck at paven vil ta fra ham bispesetet.
"Gud er sint!" Predikantenes illevarslende ord til byens innbyggere.
Waldeck blir nødt til å foreta seg noe. Han leier inn en hær på flere tusen krigsvante landsknekter, og de begynner å anlegge forsvarsstillinger rundt hele byen.
Dessverre har Waldeck begrensede midler. Betalingen til soldatene uteblir, og til slutt truer de med opprør.
Støtte fra de protestantiske fyrstene i regionen kan Waldeck ikke regne med, for de frykter at han bare skal erobre Münster og gjøre byen katolsk igjen – for deres penger.
Hovedpersonene
Byens radikale sønn
Bernhard Rothmann (1495-?)
Katolikkene i Münster så Bernhard Rothmann som en lysende begavelse og betalte teologiutdannelsen hans i Köln. Men han skulket for å besøke Luther. Rothmann vendte hjem som radikal protestant og holdt flammende prekener som folk kom langveis fra for å høre, bl.a. Jan av Leyden.
Den nysgjerrige gjesten
Jan av Leyden (1509-1536)
Jan av Leyden (Johan Bokelson) var opprinnelig skredder, men etter et giftermål drev han havnekneipen til svigerfaren sin i Amsterdam, med tilhørende bordell. Etter besøket i Münster møtte Jan av Leyden døperlederen og -profeten Jan Matthijs.
Profeten fra Holland
Jan Matthijs (1500-1534)
Som tjueåring gikk Matthijs inn i døperbevegelsen i Amsterdam. Der fikk han en framtredende stilling. Han døpte tusenvis og ble kalt Guds sendebud. Fra Jan av Leyden hørte han om Münster, som døperne kunne overta. Matthijs ble den første lederen.
Dronning av Münster
Divara van Haarlem (1511-1535)
Sammen med Jan av Leyden dro Jan Matthijs til Münster i 1534. Kone og barn etterlot han i Holland. I stedet tok han med seg bryggerdatteren Divara. Etter at Matthijs døde i 1534, giftet Divara seg med Jan av Leyden og ble førstekone i et harem med 16 kvinner.
Biskopen med de mange barna skulle befri Münster
Franz von Waldeck (1491-1553)
Den katolske biskopen i Münster, Franz von Waldeck, visste alt om kjødets lyst – han fikk åtte barn med elskerinnen. Han hadde sympati for tankene til Luther og gjorde ingenting for å stoppe de målrettede protestantene som i 1533 fikk flertall i byrådet i Münster. Den godmodige biskopen valgte å overlate byen til dem.
Først da hollandske døpere tok makten i Münster, ble Waldeck tvunget til å handle. Han leide en hær av landsknekter og innledet en beleiring. Soldatene måtte biskopen i perioder betale selv, og han døde som en fattig mann. Til gjengjeld har Münster vært strengt katolsk siden døperne led nederlag i 1535.
En helt vanlig dag i døperbyen
Våren 1534 Gud befaler gjennom åpenbaringer. Alle mannlige døpere kan få et budskap, men de viktigste kommer direkte til profeten Matthijs.
Det er som om Gud ikke tror på at Münsters borgere var helt ærlige da de lot seg tvangsdøpe. Profeten kaller derfor predikantene sine sammen.
Blant dem er Bernhard Rothmann, mannen som året før utløste den religiøse vekkelsen og som siden har vært den ivrigste blant døperne. Nå er han med og samler mennene i byen på domkirkeplassen.
«Gud er sint! Gud vil ikke ha noe urent i byen Münster! Gud vil ha et villig folk som priser hans navn!» roper predikantene og tvinger alle ned i grusen.
Med i flokken er tømreren Heinrich Gresbeck. Egentlig var han bare på besøk hos den gamle moren sin da døperne tok makten, og så ble han i byen for å passe på henne.
Nå ligger Gresbeck med ansiktet i bakken og er livredd for at døperne skal hugge hodet av ham. Etter en time i frykt blir alle kommandert inn i kirken, der de må legge seg på kne og be om å få lov til å bli i byen.
«Å, far! Å, far! Forbarm deg over oss og vær oss nådig», messer flokken. Etter tre timer er faren over – og alle kaster seg ut i ekstatisk dans.
Inntil videre vil Gresbeck late som han er en rettroende døper som så mange andre i byen. Men han er forarget over de ankomne hollenderne som har slått seg ned i byen og overtatt de tomme husene.
I årene 1534–35 prøvde en katolsk leiehær under biskop Franz von Waldeck flere ganger å storme byen, men den ble stoppet av forsvarsverkene som Münster hadde bygd opp gjennom århundrer. Døperne hadde også flest kanoner: 86 mot 42 hos biskopen.
Festningsby
Münster gikk for å være uinntakelig: Den hadde dobbel vollgrav, jordvoll og fire kilometer med bymur.
Byens matkammer
Alle husene i byen hadde hager eller jord. Sånn fikk innbyggerne iallfall litt å spise under den lange beleiringen.
Domkirkeplassen
Domkirkeplassen ble omdøpt til Sionberget. Her hadde døperkongen tronen sin, der han styrte og avsa dommer.
Profeten rir rett i døden
Påskedag 1534 Etter Jan Matthijs’ uventede død står den nærmeste disippelen hans, Jan av Leyden, klar til å overta rollen som profet. Men først må han overbevise innbyggerne.
Profeten Matthijs må nedslått innse at åpenbaringen hans om Jesu gjenkomst ikke stemmer.
Men best som han sitter ved middagsbordet med kona Divara og de nærmeste disiplene, får han en ny åpenbaring: Gud vil at han skal bryte beleiringen til biskop Waldeck og befri byen.
«Å, kjære far! Ikke det jeg vil, men det du ønsker», messer Matthijs som i transe. Så reiser han seg fra bordet og tar alle høytidelig i hånden:
«Må Guds nåde være med dere.»
Profeten galopperer ut gjennom byporten på den hvite hesten sin. Matthijs er ubevæpnet og helt overbevist om at Gud vil beskytte ham under oppdraget.
Men landsknektene gjør kort prosess. Foran bymuren til Münster hugger de ham i småbiter, spikrer kjønnsdelene hans opp på en av byportene og setter hodet hans på stake til skrekk og advarsel for innbyggerne, som sitter forskremt inne bak de beskyttende murene.
Disippelen Jan av Leyden tar makten
8. april 1534 Etter Jan Matthijs’ uventede død står den nærmeste disippelen hans, Jan av Leyden, klar til å overta rollen som profet. Men først må han overbevise innbyggerne.
Fra naturens hånd er Jan av Leyden utstyrt med et tiltrekkende ytre, en sterk vilje og fremragende talegaver.
Det siste får den 25 år gamle skreddersvennen fra Leiden god bruk for i denne skjebnetimen for døperne:
«Kjære brødre og søstre! Dere må ikke fortvile over at profeten vår, Jan Matthijs, er død. Det var Guds vilje at han skulle dø. Tiden hans var kommet. Men Gud har gitt dere en profet som er enda mektigere og enda mer hellig!»
Oppsatt som han er på å sikre seg makten oppløser den selvsikre Jan av Leyden byrådet og innsetter et eldsteråd av tolv framtredende døpere.
Dessuten innskjerper han loven: Enhver som mistenkes for å samarbeide med antikrist – i skikkelse av biskopen – risikerer å bli henrettet. Den samme strenge straffen gjelder også for tyveri, løgn og ulydighet overfor Gud.
Den nye herskeren i byen innfører samtidig et strengt system for tvangsarbeid: Alle må arbeide hardt for føden på like fot og bidra til fellesskapet, både sivilt og militært.
For å viske ut sosiale skillelinjer gir Jan av Leyden også ordre om at alle borgerne i byen fra nå av skal gå kledd i enkle klær så ingen skiller seg ut fra mengden.
Hille vil lokke biskopen i en honningfelle
16. juni 1534 En av de menige døperne, Hille Feicken, har tenkt ut en grusom plan. Hun vil forføre den kvinnekjære biskop Waldeck, drepe ham og bryte beleiringen av Münster.
Unge Hille Feicken fra Holland har kommet til Münster sammen med mannen sin for å slutte seg til døperne. Hun deltar hver dag i arbeidet med å forsterke bymuren slik at den kan motstå angrep fra landsknektene til biskopen.
“Hennes sandaler fanget hans øyne, hennes skjønnhet fanget hans sinn – så trengte sverdet gjennom hans hals.” Judits bok, kap. 16, vers 9
Men kanskje kan det gå an å komme fienden i forkjøpet ved å drepe ham? Hun har nemlig kommet i tanker om en beretning fra Det gamle testamentet der den jødiske kvinnen Judit redder Israel ved å snike seg inn i leiren til babylonerne og forføre den brutale generalen Holofernes (Judit 16,7–9):
«Hun salvet sitt ansikt med den fineste salve, hun bandt håret opp med et hodebånd og iførte seg festklær av lin for å dåre ham. Hennes sandaler fanget hans øyne, hennes skjønnhet fanget hans sinn – så trengte sverdet gjennom hans hals.»
Hille føler seg kallet til å frelse Münster, og akkurat som Judit vet hun hvordan hun skal gå fram. Tidlig om morgenen, og med eldsterådets velsignelse, sniker hun seg ut av byen for å oppsøke Waldeck i leiren hans. At biskopen er alt annet enn kysk, er ingen hemmelighet
Men i motsetning til Judit slipper den modige Hille ikke heldig fra attentatet. Biskopen aner uråd, og Hille blir tatt til fange.
Under tortur innrømmer hun de onde hensiktene sine, og Waldeck gir ordre om at hun skal halshugges. Etterpå blir hun lagt på steile og hjul slik at innbyggerne ikke kan unngå å se det mishandlede liket.
Profeten innfører flerkoneri
23. juli 1534 Kjønnsbalansen i Münster er helt skjev: rundt to tusen voksne menn mot seks tusen kvinner. Dette misforholdet vil Jan av Leyden rette opp i. Han innfører flerkoneri.
«Vær fruktbare og bli mange», forkynner Jan av Leyden med et sitat fra første mosebok i Det gamle testamentet.
Med de ordene innfører han flerkoneri og slår fast at jo flere kvinner en mann har, jo mer kristen er han. Polygami er Guds vilje, insisterer han og henviser til kong David, som ifølge Bibelen hadde mange koner.
Selv går Jan foran med et godt eksempel, skaffer seg et harem og gifter seg med i alt seksten kvinner. En av dem er den 23 år gamle enken etter profeten Matthijs. Henne gjør han til førstekone. De andre er vakre jenter i tenårene.
Jan av Leyden bestemmer at en kvinne ikke har rett til å motsette seg ekteskap, heller ikke hvis hun allerede er gift med en mann som er fordrevet fra byen.
Biskop Waldeck hadde plassert sine åtte tusen menn rundt hele Münster.
Alle kvinner, også nonnene i byen, plikter å inngå ekteskap. Hvis en kvinne nekter å føye seg, skal hun sperres inne i et kloster, der predikanter skal prøve å få henne på bedre tanker. Hvis hun fortsatt nekter, skal hun straffes med døden.
Offisielt tjener den nye bestemmelsen bare ett eneste formål – at døperne skal bli flere. Men tillatelsen til flerkoneri utløser kaos i Münster: Mennene halser fra hus til hus for å samle kvinner, og jenter helt ned i elleveårsalderen er fritt vilt.
Resultatet er en stor mengde voldtekter, og flere av jentene dør etter overgrep fra voksne menn.
I mange hjem er det en uhyggelig stemning. Kvinner må sitte og se på at stuer og soverom blir invadert av to, tre eller flere rivalinner som mannen har tatt med seg hjem.
Men hjemme hos profeten Jan av Leyden selv er samlivet satt i system: De seksten konene hans har navnet sitt på hver sin tavle.
Når det nærmer seg sengetid, dytter profeten fram tavla med navnet til den utvalgte. Hvis hun ikke vil, kan hun peke på en annen, som derimot ikke kan reservere seg mot en natt med profeten.
Den misfornøyde smeden prøver et kupp
30. juli 1534 Det er ikke bare kvinnene som er mot flerkoneri. Også mange menn er opprørt over den syndige befalingen. Til nå har de avfunnet seg med ideene til døperne, men nå rotter de seg sammen.
Smeden Heinrich Mollenbecke har fått nok. Han synes flerkoneri er fullstendig ugudelig, og han lengter tilbake til tiden før døperne snudde byen hans på hodet.
«Å, Gud i himmelen. Stig ned til oss og gjør slutt på uretten som råder i denne byen. Og straff dem som står for uretten.» Slik lyder kveldsbønnen hans.
I all hemmelighet samler smeden menn som han vet avskyr det moralske forfallet. De danner et komplott mot Jan av Leyden og hans høyre hånd, borgermester Bernd Knipperdolling.
Planen er å velte bystyret og sørge for at Münster igjen kommer på biskopens hender.
Natt til den 30. juli tar Mollenbecke og 46 medsammensvorne profeten og borgermesteren til fange og forskanser seg med dem i kjelleren på rådhuset, der døperne har gjemt unna et stort forråd av mat og god vin.
Bygningen blir raskt omringet av lojale døpere som begynner å skyte mot murene. Kuppmakerne blir fylt av tvil mens kuleregnet pågår, og de åpner en tønne vin i et forsøk på å gjenvinne motet.
Men anspenthet og søvnmangel blandet med alkohol er et farlig brygg. Kuppmakerne blir fulle og slipper til slutt fangene fri. I dagene som følger, blir alle henrettet, og likene legges i en massegrav.
Biskopen angriper riket til døperne
31. august 1534 Omsider har biskop Waldeck fått hjelp fra protestantiske fyrster. Hæren teller nå åtte tusen landsknekter som står klar til å storme forsvarsanleggene rundt byen.
Før daggry innleder hæren til biskopen et kraftig bombardement av bymuren, men forsvarsanlegget er sterkt og de tunge steinkulene gjør ikke stor skade.
Så stormer landsknektene fram mot seks av byportene, der de blir møtt av fryktløse døpere som fra toppen av muren tar kampen opp med de krigsvante soldatene.
“Kjære brødre, Gud er sterk. Han har hjulpet oss. La oss nå være glade, la oss takke vår Fader.” Johan Bokelson til døperne etter biskop Waldecks nederlag.
Døperne heller kokende vann ned over fienden, kaster svære steiner og skyter med kanoner som står i kirketårnene. Høyt til hest overvåker Jan av Leyden slagets gang og gir ordrer. Han viser seg å være den fødte feltherre.
Da slaget er over, ligger to tusen landsknekter døde igjen, og hundrevis av soldatene til Waldeck har valgt å skifte side.
Det bryter ut mytteri i leiren til biskopen. Mange av landsknektene velger å forlate ham, og hæren blir halvert. Biskopen råder nå over mindre enn fire tusen mann.
Inne i Münster er jubelen til gjengjeld stor. Døperne har nettopp slått en overtallig og krigsvant fiende.
«Kjære brødre, Gud er sterk. Han har hjulpet oss. La oss nå være glade, la oss takke vår Fader», sier Jan av Leyden til bysbarna sine. De er så takknemlige at de begynner å danse i ekstase. Gud er med dem.
Gud utnevner kongen over døperne
September 1534 En av gullsmedene i byen har sett i en åpenbaring at Jan av Leyden skal være konge av det nye Jerusalem. Merkelig nok har profeten fått den samme guddommelige meldingen.
Samtlige medlemmer av eldsterådet utroper profeten Jan av Leyden til eneveldig konge over døperriket. Jan lar seg høytidelig krone til konge og utnevner førstehustru Divara til dronning.
Begge ifører seg tunge gullkroner innsatt med edelsteiner. Både edelsteiner og gull stammer fra smykkene som innbyggerne i sin tid fikk konfiskert.
Kongen avsetter eldsterådet, utpeker borgermester Bernd Knipperdolling til stattholder og oppretter et hoff med tjenere og livvakter som går kledt i fløyel og den aller fineste silke, stoffer som Jan av Leyden tidligere har bannlyst.
På domkirkeplassen, som nå heter Sionberget, får den nykronede kongen satt opp en silkekledd trone der han holder hoff med septer i hånden, tjukke gullringer på fingrene og gullkjeder rundt halsen.
Fra tronen utsteder han ordrer og dømmer i rettssaker. Stattholder Knipperdolling gjør tjeneste som sverdbærer og utfører henrettelsene, når ikke kongen selv tar det tunge skarprettersverdet i hendene.
Jan av Leyden var opprinnelig skredder. I 1534 ble han konge av Münster – og hånet i hele Europa som «skredderkonge».
Alvorlig hungersnød bryter ut i byen
26. april 1535 I flere måneder har biskop Waldeck klart å stoppe alle forsyninger til Münster. Meningen er at døperne skal sultes til overgivelse.
Samtlige kyr er slaktet, alle hester er spist, kornkamrene står tomme og gaper, og det er ikke så mye som en brødskalk å dele ut til de utmagrede borgerne i Münster. Mange er døde av sult, andre er så svake at de ikke kan gå.
«Enhver som har noe å spise må dele med sin bror», tordner døperkongen og kommanderer folkene sine ut for å endevende alle hjem enda en gang for å beslaglegge de siste smulene: en håndfull salt, et meldryss, hva som helst.
«Hvis noen har lurt noe unna til seg selv, skal de straffes med døden», advarer Jan av Leyden, som selv ikke lider noen nød. Han har vært forutseende nok til å få kjelleren fylt opp med vin, øl, korn og salt kjøtt.
“Gud har gjort meg til konge. Jeg har rett til å bære gullkjeder, og jeg behøver ikke spørre noen om lov.” Johan Bokelson.
Mens han og hoffet gasser seg, er borgerne i byen så desperate at de skraper kalken av kirkemurene og blander den med vann til en melkeaktig velling.
De kaster seg over hunder, katter, rotter, mus, frosker og snegler – alt levende setter de til livs. Gress og mose, selv en gammel sko, havner på tallerkenen.
Etter hvert som stadig flere bukker under, innser kongen at han må gripe inn. Han beordrer de «unyttig spisende» – kvinner, gamle og mer enn tusen småbarn – ut av døperriket.
De blir drevet ut byporten, men noen hjelp fra biskopen får de ikke. Han mistenker de fordrevne for å være infisert med døpertanker og vil ikke slippe dem inn i leiren. I stedet sulter de i hjel i ingenmannsland.
De eneste som er igjen i byen, er kongen, hoffet, knapt to tusen våpenføre menn og utvalgte koner.
Malerier av Jesus som kommer tilbake på dommens dag har fulgt kristendommen siden middelalderen.
Jordens undergang er effektiv reklame
Ifølge kristendommen skal de rettroende på dommens dag komme til himmelen. Alle andre ender i helvete.
Evangelisten Matteus forteller at Jesus på den ytterste dag skal opptre som dommer over menneskene idet jorden går under. Derfor forberedte døperne i Münster seg på dommedag.
Jan Matthijs ble kalt «Guds sendebud» og spådde at jorden ville gå under påskedagen i 1534. Salgspsykologisk sto Matthijs for en genistrek ved å sette menigheten under press. De rettroende omdannet i all hast Münster til «det nye Jerusalem».
Men dommens dag uteble, og dermed hadde Jan Matthijs et forklaringsproblem som til slutt kostet ham livet.
Skjebnen hans har likevel ikke avskrekket kolleger i andre trossamfunn, for spådommer om jordens snarlige undergang har vist seg å være effektivt i markedsføringen av trosretninger og bøker.
Fem spådommer
Misfornøyd kone mister hodet
12. juni 1535 Kløften mellom konge og folk er avgrunnsdyp. Hoffmedlemmene spankulerer velfødt rundt mens sulten i byen blir stadig verre.
Elisabeth Wandscherer, en av de seksten konene til kongen, skammer seg. Det kan umulig være Guds vilje at undersåttene skal lide mens de kongelige lever i luksus.
Plaget som hun er av dårlig samvittighet tar hun av seg smykkene og trygler Jan om å gjøre det samme.
«Gud har gjort meg til konge. Jeg har rett til å bære gullkjeder, og jeg behøver ikke spørre noen om lov», sier døperkongen.
En nedslått Elisabeth ber om lov til å forlate døperriket, men hun får avslag. Rasende over konas svik dømmer Jan henne til døden. Under den offentlige henrettelsen på Sionberget hugger han hodet av Elisabeth.
«Det er Guds vilje!» erklærer kong Jan og gir tegn til musikantene. Tilskuerne jubler, og så tar de hverandre i hendene og danser rundt den livløse kroppen.
Tømreren Gresbeck har skiftet side
24. juni 1535 Heinrich Gresbeck har i mellomtiden klart å flykte fra byen. Biskopen har skånet livet hans, for tømreren vet mye om forsvarsevnen til Münster. Nå leder han hæren inn i byen.
I ly av nattemørket svømmer Heinrich Gresbeck over vollgraven, til en byport han vet er dårlig bevoktet. Rundt livet har han et tau som er festet til ei trebro som flyter i vannet etter ham.
Da han har kravlet i land, setter han broen på plass, og øyeblikket etter stormer landsknektene over. Vaktene sover, og soldatene løper fra hus til hus og dreper de mannlige innbyggerne uten nåde.
Redselsskrikene vekker endelig Münster til dåd, og innbyggerne prøver å slå fienden tilbake. Natten igjennom blir det utkjempet blodige kamper i gatene, men de utsultede byborgerne har ikke en sjanse mot landsknektene.
Da morgenen gryr, er rundt seks hundre av Münsters borgere drept. Resten har overgitt seg til biskopens tropper. Blant fangene er kongen, sverdbærer Bernd Knipperdolling og Bernd Krechting, som var medlem av eldsterådet.
Stort sett alle mannlige innbyggere og dronning Divara blir henrettet, mens kvinnene ellers slipper unna med å avsverge troen og dra fra byen.
I forvirringen slipper også den rabiate predikanten Bernhard Rothmann unna. Seinere blir det sagt at han skal være sett i Rostock.
Døperburene kom opp i 1536, og selv om kirken ble bygd om, henger de der fremdeles.
Tre fanger blir flådd levende
22. januar 1536 Etter et halvt år med forhør og tortur blir døperkongen og to av hans håndgangne menn ført til skafottet i Münster.
Biskop Waldeck og en stor menneskeskare ser taust på mens bødlene binder de tre dødsdømte døperlederne til påler foran rådhuset.
Bødlene brenner mennene med glødende jern så en gjennomtrengende stank av svidd kjøtt bølger gjennom lufta og river i nesa på de hevngjerrige tilskuerne.
Døperkongen holder ut pinslene i relativ taushet, mens Knipperdolling og Krechting brøler av smerte.
«Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» messer den avsatte døperkongen mens torturen står på.
Med glødende tenger river bødlene kjøttet av beina på mennene, og da de etter et par timer med mishandling er mer døde enn levende, får de tunga trukket ut med ei tang. Umiddelbart etter borer bødlene en dolk i hjertet på dem.
Deretter blir de tre likene båret til Sankt Lamberti-kirken og plassert i jernbur som en smed har laget for anledningen.
Burene måler nesten to meter i høyden og veier over to hundre kilo hver. Med tjukke tau heiser biskopens menn burene opp i kirkespiret. I det øverste ser man den lemlestede og avsjelede kroppen til døperkongen.
Mennene som i et og et halvt år har holdt Münster i et jerngrep er nå utstilt til skrekk og advarsel. Snart kretser ravnene rundt burene og hakker i likene. Torturredskapene blir seinere utstilt på bymuseet i Münster.
ETTERSKRIFT:
Etter 1536 fantes det små døpermenigheter i Holland og Tyskland. De ble ledet av predikanten Menno Simons. De troende kalte seg nå mennonitter, levde isolert og forkastet vold. Men overalt ble døperne forfulgt.
Sist på 1500-tallet fikk mennonittene lov til å praktisere i Holland, i noen byer i Tyskland og danske Frederiksstad. Men den brutale forfølgelsen fortsatte i resten av Europa.
Fra 1700-tallet utvandret mange mennonitter til Nord- og Sør-Amerika, der de dannet nye trossamfunn, bl.a. amish-kirken. Det finnes ca. 1,3 mill. mennonitter i dag.