Den tidlige kirkens medlemmer fryktet statsmakten, som slo hardt ned på den kristne sekten. Ettersom religionen var helt ny, trivdes ulike tanker om kristendommen side om side.
Men da kirken kom nærmere statsmakten på 300-tallet, møttes biskopene på såkalte økumeniske møter for å bli enige om den rette tro.
Avvikere som erklærte seg uenige i den katolske kirkens lære eller kritiserte kirkens ledere, ble stemplet som kjettere.
Kjetterne ble – etter kirkens og dens verdslige alliertes forgodtbefinnende – forfulgt, arrestert eller drept i den rette tros navn.
1. Konkurranse
Avvikere påsto seg å ha hemmelig kunnskap
Gnostikernes tanker er nedfelt i oldtidsskrifter som ble funnet ved den egyptiske byen Nag Hammadi i 1945.
Noen av de første kirken stemplet som kjettere, var gnostikerne, som gjorde seg gjeldende fra kort etter Jesu død til 300-tallet.
De påsto at de satt på hemmelige overleveringer som gikk utenom kirken og helt tilbake til Jesus selv.
Gnostikerne trodde på en høyere frelsende erkjennelse som kunne frigjøre de innsiktsfulle fra kroppens og sjelens bindinger til denne verden.
Kirken beskyldte gnostikerne for orgier og gudsbespottelse. Strategien virket. Etter 300-tallet ble gnostikerne så å si borte.
2. GRÅDIGHET
Griske adelige dro på korstog
Festningen i Carcassonne i Sør-Frankrike var katarenes høyborg til de ble fordrevet i 1209.
I 1100-tallets Sør-Frankrike levde de såkalte katarene. Den kristne sekten mente at verden var ond, og at Guds frelse bare kunne oppnås ved å fornekte alt jordisk.
I sinne over at katarene ikke ville underlegge seg den katolske kirken, innledet pave Innocens 3. et korstog mot sekten.
Korstoget fikk stor tilslutning siden paven i en bulle lovet alle deltagere en del av kjetternes jord – et tilbud som særlig den nordfranske adelen benyttet seg av.
Korstoget, som varte fra 1209 til 1229, kostet tusener livet.
3. KJØNNSMORAL
Nakne kristne ble fordømt
Myndighetene slo hardt ned på adamittenes ansamlinger i Amsterdam.
Hykleri gjennomsyret middelalderkirken. Pavene hadde ofte elskerinner, mens seksuelt samkvem utenfor ekteskapet var strengt forbudt for vanlige folk.
De såkalte adamittene, blant annet i Amsterdam, kastet klærne i protest og forkynte fri kjærlighet.
Tross kirkens fordømmelse dukket nye adamittbevegelser opp igjen og igjen.
«De sa at klær var oppfunnet på grunn av de første menneskenes synd, men at de selv befant seg i en tilstand av uskyld», forklarte krønikeskriveren Laurentius av Brezová på 1400-tallet.
4. Prestekritikk
Prester fryktet folkelig opprør
Frem til år rundt 1400 hadde lollardene innflytelse i et begrenset område (grønt). Det neste århundret spredte læren seg vidt omkring (rødt).
Den engelske 1300-tallsteologen John Wycliffe ved Oxford-universitetet studerte Bibelen inngående og kom frem til at den katolske kirkens lære og ritualer bare var tull.
I stedet for blindt å stole på prestene skulle folk gjøre seg opp sin egen mening, sa han. Teologen fikk mange tilhengere, som ble kjent som lollarder.
Angsten for en folkelig bevegelse fikk kirken til å fordømme Wycliffe som kjetter. Wycliffe måtte forlate sin stilling, og flere av tilhengerne hans ble senere brent på bålet.
5. MAKTBEGJÆR
Forfølgelse skulle styrke kronen
Tusenvis av mennesker ble torturert og drept under inkvisisjonen.
I 711 invaderte muslimske hærer Den iberiske halvøya. De kristne hadde nesten gjenerobret hele området da dronning Isabella av Castilla og kong Ferdinand av Aragón i 1469 forente store deler av halvøya ved å gifte seg.
For å styrke sin makt fikk paret i 1478 pave Sixtus 4. til å nedsette en katolsk domstol – en inkvisisjon.
Den spanske inkvisisjon skulle forfølge kjettere samt avsløre jøder og muslimer som utga seg for å være kristne.
Å lese utenlandske bøker og å vaske seg ofte var nok til å vekke prestenes mistanke.