Glemt evangelium: Jesus var en hysterisk drittunge

Bibelens mangelfulle beretninger om Jesus etterlot de første kristne med mange spørsmål: Hvorfor fikk Maria æren av å føde Guds sønn? Og hvordan var Jesus som barn? Ukjente evangelister ga svarene.

Bibelens mangelfulle beretninger om Jesus etterlot de første kristne med mange spørsmål: Hvorfor fikk Maria æren av å føde Guds sønn? Og hvordan var Jesus som barn? Ukjente evangelister ga svarene.

Imageselect

En gjeng gutter leker ved en sildrende bekk i byen Nasaret nord i Israel. Det er sabbat, lørdag, den ukentlige hviledagen blant jødene.

Blant barna er den fem år gamle Jesus, Guds Sønn og menneskehetens kommende frelser. Han har bygget en demning av greiner og kvister. På et tidspunkt ødelegger en av de andre guttene gudesønnens konstruksjon, som raser sammen.

«Din syndige idiot! Hva har demningen min noen gang gjort deg? Nå skal du selv visne som et tre, og du skal aldri bære løv eller frukt», roper Jesus til gutten, som i samme øyeblikk faller død om.

«Hvilket barn gjør så forferdelige ting?!» Foreldrene til en gutt som Jesus har drept.

Tynget av sorg oppsøker den døde guttens foreldre Jesu jordiske far, tømreren Josef, og sier: «Hvilket barn gjør så forferdelige ting?!»

Svaret på det spørsmålet finnes ikke i «Det nye testamentet», som forteller om Jesu fødsel i Betlehem, hans liv som profet samt korsfestelsen og oppstandelsen. Oppveksten hans berøres stort sett ikke i de offisielle evangeliene, akkurat som privatlivet hans forblir en gåte.

I århundrene etter Jesu død forsøkte de kristne å fylle hullene i historien om ham. En av tekstene forteller om en uregjerlig og ondskapsfull gutt som het Jesus.

Kirken druknet i evangelier

Etter Jesu død på korset sildret historiene om den bemerkelsesverdige frelseren frem. Evangelistene Matteus, Lukas, Markus og Johannes fortalte at han forvandlet vann til vin og vekket de døde til live, og at han overvant døden. Beretningene ble skrevet ned i årene 60–100 e.Kr.

Men tekstene deres var ikke nok for de kristne, som satt igjen med mange spørsmål. Som et supplement oppsto det mer enn 40 evangelier – gresk for «gledesbudskap» – med fargerike fortellinger om Jesu liv og lære.

Judasevangeliet – som fremstiller Judas som den eneste av disiplene som for alvor forstår Jesus – er kanskje det best kjente av de apokryfe evangeliene.

© Critical Edition

Oldkirkens ledere følte seg tvunget til å rydde opp i de mange fortellingene. Utvelgelsesarbeidet ble offisielt avsluttet med et kirkemøte i den nordafrikanske byen Hippo Regius i 393. «Det nye testamentet» kom til å inneholde de fire klassiske evangeliene samt en rekke brev, hvorav 13 er tilskrevet apostelen Paulus, og Johannes’ åpenbaring.

De mange uautoriserte tekstene ble merket apokryfe – et begrep som er avledet fra det greske ordet for hemmelig eller skjult.

Betegnelsen viser til at forfatternes identitet er ukjent. Skriftene kunne derfor ikke aksepteres av kirken som sannferdige vitnesbyrd. De ble kalt kjetterske og deretter glemt.

Jomfru Maria matet av en engel

En av de mest kjente apokryfe tekstene er «Jakobs protoevangelium». Det ble skrevet ned på slutten av 100-tallet og dukket først opp igjen i 1552.

Som navnet avslører, er det en introduksjon til de eksisterende evangeliene – og verket tar for seg hvordan jomfru Maria kunne være så ren at hun fikk lov til å føde Guds Sønn.

Ifølge protoevangeliet prøvde Marias foreldre, Anna og Joakim, lenge å få barn. I desperasjon dro ektemannen ut i ørkenen for å faste i 40 dager og netter.

Mens han var borte, fikk Anna besøk av en engel som forsikret henne om at hun ville bli gravid. Som takk lovet Anna å gi barnet til Gud. Da Joakim kom hjem fra ørkenen, hadde kona hans på magisk vis blitt gravid.

«Du kommer ikke til å gå et skritt lenger» Jesus da han dreper en gutt som støter inn i ham.

Ni måneder senere ble Maria født, og begrepet curlingforeldre er ikke dekkende for å beskrive hvordan Joakim og Anna overbeskyttet datteren.

De første årene levde Maria i en helligdom på rommet sitt. Her ble hun passet av hebraiske jomfruer. Allerede etter seks måneder kunne hun gå, men moren tillot ikke Maria å tråkke på bakken, og barnet forlot derfor aldri sengen sin.

Da Maria var tre år gammel, sendte foreldrene henne til et tempel. Her ble hun matet som en due av en engels hånd.

Da hun fikk menstruasjon som tolvåring, måtte Maria forlate tempelet, da menstruasjonsblod er urent i henhold til jødisk lov. Fire år senere møtte hun den mye eldre tømreren Josef, som hun ble forlovet med. Like etter gjorde Den hellige ånd Maria gravid.

Jesusbarnet var en seriemorder

Jomfru Maria opphøyes i «Jakobs protoevangelium» til en from, engleaktig idealkvinne – verdig til å bære Guds Sønn. I motsetning til dette fremstilles den unge Jesus som en temmelig brutal gutt i den apokryfe teksten «Tomas’ barndomsevangelium».

Evangeliet ble nedskrevet på 100-tallet, men den eldste komplette utgaven av teksten som forskerne har til rådighet, stammer fra 1200-tallet.

Tomas var en av Jesu tolv disipler, men teksten ble avvist som falsk av den kristne kirken og ble derfor ekskludert fra «Det nye testamentet».

Apokryfen tegner et portrett av Jesus som en uregjerlig, hevngjerrig og morderisk rakkerunge. Det er her historien om demningen stammer fra, og av teksten kommer det frem at Jesusbarnet hadde mer enn ett liv på samvittigheten.

Få dager etter at den fem år gamle Jesus drepte gutten som ødela dammen hans, brukte Guds Sønn sine magiske krefter til å myrde en gutt som ved et uhell kom til å støte inn i ham.

«Du kommer ikke til å gå et skritt lenger», sa Jesus til gutten, som straks falt død om.

Bibelens beretninger om Jesus er langt fra originale. Den kristne frelserens mirakler minner om evnene som tidligere kulturer tilla egyptiske og greske guder, og det er til og med elementer fra buddhismen.

© British Museum

Egypts guder gjenoppsto

Flere guder i den egyptiske mytologien gjenoppsto som Jesus fra de døde. Den kanskje mest berømte er dødsguden Osiris, som ble vekket til live av sin kone, Isis. Osiris fløy imidlertid ikke til himmelen – han ble underverdenens gud.

© Tedmek

Gresk guddom helbredet

Halvguden Æskulap var sønn av en jordisk kvinne og den greske guden Apollon, som hadde gitt ham helbredende evner. Æskulap var ifølge antikkens grekere i stand til å helbrede dødssyke og vekke de døde til live.

© Art Institute of Chicago

Jesus etterapet Buddha

Buddhismens grunnlegger, Siddhartha Gautama (den senere Buddha), kom akkurat som Jesus til et tempel da han var tolv år gammel. Buddha fastet i ensomhet i 47 dager – Jesus i 40 dager. Etter fasten vandret de begge ut til et fikentre.

© British Museum

Vann til vin var ikke nytt

Ifølge gresk mytologi forvandlet guden Dionysos – som var gud for vinhøst og ekstase – vann til vin lenge før Jesus ble født. Muligens kopierte Jesus sin greske kollega som en uoriginal tryllekunstner.

Da foreldrene til den døde gutten klaget til Josef over sønnens oppførsel, svarte Jesus tilbake med å gjøre begge foreldrene blinde.

Maria og Josef syntes det var ekstremt vanskelig å oppdra Guds Sønn. Da Josef hyret en lærer for å undervise Jesus – som selvfølgelig var vanvittig begavet – hånet gutten læreren Sakkeus for hans uvitenhet. Resultatet ble at Sakkeus sa opp etter kort tid.

Senere forsøkte en annen lærer en kort stund å ta over, men han ble så frustrert over den uoppdragne eleven sin at han ga ham en lusing. Avstraffelsen resulterte i at Jesus brukte sine guddommelige krefter til å ta livet av læreren.

På det tidspunktet var Jesu rykte i byen Nasaret mildt sagt elendig, og da en gutt ved navn Zeon døde etter å ha falt ned fra et tak, fikk Jesus skylden. For å bevise sin uskyld vekket Jesus gutten til live igjen.

Etter dette får portrettet av Jesus en mer positiv karakter. Gutten utfører en perlerekke av mirakler som blant annet omfatter å redde en gutt fra et dødelig slangebitt og vekke et dødt spedbarn til live.

Maria Magdalena var Jesu yndling

«Tomas’ barndomsevangelium» slutter med at Jesus tolv år gammel besøker tempelet i Jerusalem – en begivenhet som også er beskrevet i «Det nye testamentet».

Hva han foretok seg fra han var 12 til det skjellsettende øyeblikket da han 30 år gammel blir døpt av døperen Johannes, kommer ikke frem i Bibelen – og de mest kjente apokryfe tekstene gjør ikke mye for å fylle hullene.

I «Det arabiske barndomsevangeliet», som trolig er skrevet en gang på 500-tallet og ble utgitt i 1697, kommer det imidlertid frem at Jesus studerte «loven» i sin ungdom. Ordet viser til «de fem Mosebøkene», som inneholder den religiøse loven som israelittene levde etter.

En av de mest omdiskuterte personene i Jesu omgangskrets var Maria Magdalena.

I «Det nye testamentet» finnes det en serie brev skrevet av apostelen Paulus til kristne menigheter, der han forklarer kristendommens doktriner.

© Museum of Fine Arts, Houston

Kirken utpekte de sanne evangeliene

Etter Jesu død ble det skrevet en mengde evangelier om Guds Sønn. Kirkens ledere følte seg derfor tvunget til å rydde opp i skriftene og utpeke de mest troverdige, som er en del av «Det nye testamentet».

Rundt år 180 e.Kr. florerte det over 40 evangelier skrevet av ukjente forfattere som gjerne utga seg for å være en av de tolv apostlene. Oldkirkens ledere avfeide imidlertid de fleste av disse evangeliene som kjetterske.

Kirkens forsøk på å luke i de kristne tekstene var et motsvar til de avvikende trosretningene som oppsto i andre halvdel av 100-tallet. Da begynte selverklærte profeter som Markion og Montanos å presentere sitt eget syn på den korrekte kristne læren.

Gnostikeren Markion forkynte at kristendommen hadde hele to guder – en ond, gammeltestamentlig skapergud og den mer nådige og kjærlige guden som Jesus åpenbarte. Montanos hevdet å være Den hellige ånds talsmann og forkynner av en endelig sannhet for de kristne.

Kirkens ledere endte med å godkjenne en samling av 27 tekster – som inkluderer de fire klassiske evangeliene, som alle ble skrevet mellom år 60 og 100 etter Kristi fødsel. Disse tekstene ble offisielt kanonisert i «Det nye testamentet» på slutten av 300-tallet.

Ifølge «Det nye testamentet» var hun blant de første vitnene til Jesu oppstandelse, men etter hans oppstigning til himmelen blir Maria Magdalena ikke nevnt lenger.

I den apokryfe teksten «Maria Magdalenas evangelium» får kvinnen i Jesu liv mer taletid. Apokryfen ble funnet i Egypt i 1896, og bare knappe halvparten av verket har overlevd til i dag.

I teksten spiller Maria Magdalena rollen som den som er nærmest frelseren. Hun er den eneste som fullt ut forstår ham og deler hans åndelige innsikt, forteller hun disiplene.

«Det er derfor han også elsker meg mest av alle», erklærer hun.

Papyrus omtaler en hustru

Det store spørsmålet er selvsagt om kjærligheten mellom Jesus og Maria Magdalena var mer enn platonisk. Var de kjærester – eller kanskje til og med gift? Hadde de barn sammen?

Maria Magdalenas uoffisielle evangelium gir ikke noe klart svar, men det har ikke hindret visse historikere i å påstå at Jesus og Maria Magdalena giftet seg og fikk barn – en teori som for øvrig er kjernen i Dan Browns bestselger Da Vinci-koden.

En av talspersonene for at Jesus var en gift mann, er Karen King, en religionshistoriker fra Harvard University. I 2012 presenterte hun en ukjent apokryf tekst i form av et egyptisk papyrusfragment datert til 300-tallet.

Keiser Konstantin den store sammenkalte i 325 e.Kr. biskoper fra hele den kristne verden til møte om den kristne troen i Nikea.

© home.scarlet.be

Fragmentet er ikke større enn et visittkort og inneholder en rekke ufullstendige tekstlinjer skrevet på koptisk – et semittisk språk forbundet med egyptisk, hebraisk og arameisk. På en av linjene står det:

«Jesus sa til dem: Min kone». Resten av setningen mangler.

Få dager etter offentliggjøringen av det oppsiktsvekkende funnet kalte Vatikanet bruddstykket av det ukjente evangeliet for «en udugelig forfalskning».

Funnet er imidlertid et eksempel på at siste ord i fortellingen om Jesu liv langt fra er sagt.

LES MER OM DE GLEMTE EVANGELIENE

  • Bart D. Ehrman: Lost Scriptures: Books That Did Not Make It Into The New Testament, Oxford University Press, 2005
  • Bart D. Ehrman: The Other Gospels: Accounts of Jesus from Outside The New Testament, Oxford University Press, 2013