År 1023
I de fattiges tjeneste
Malteserordenen oppstår i Jerusalem rundt 1023, som en kristen munkeorden – lenge før det første korstoget i 1099.
Munkene kaller seg «de fattiges tjenere», og driver et hospital med plass til 2000 pasienter. Her får de syke den best tenkelige pleie, med sunne måltider og rene senger.
Selv lever munkene et spartansk liv med bønn, sølibat og arbeidsomhet.
Som nestekjærlige kristne skiller de ikke mellom pasientenes religion, men behandler jøder og muslimer på like fot med kristne pilegrimer.
År 1113
Ridderne dreper muslimer av kjærlighet
Etter de kristne korsfarernes erobring av Jerusalem i 1099, reiser mange av krigerne hjem igjen.
Det etterlater det nye kristne kongeriket nesten ubeskyttet. Hospitalsbrødrene, som blir anerkjent som orden av paven i 1113, oppretter derfor midt på 1100-tallet en væpnet grein, viet forsvaret av Det hellige land.
Krig og nestekjærlighet er i utgangspunktet en vrien kombinasjon, og paven innskjerper at riddernes forpliktelse først og fremst er overfor de fattige.
Ridderne selv ser det som en kjærlighetsgjerning å drepe bevæpnede muslimer.
År 1187
Dumskap koster de kristne ridderne makten i Det hellige land
Malteserordenen er med på å vinne storslåtte seiere over muslimene, men opplever også de kristnes mest katastrofale nederlag.
I slutten av juni 1187 har den muslimske hærføreren Saladin samlet 12 000 ryttere og 30 000 fotfolk til hellig krig mot de kristne. Jerusalem forsvares av 1500 riddere og 18 000 fotfolk. Det er tilstrekkelig til å holde byen, men Saladin er listig.
For å lokke den kristne hæren ut på åpen mark lar han en mindre del av styrken sin angripe den kristne byen Tiberias. Akkurat som håpet, kommer kongen av Jerusalem Tiberias til unnsetning. F
or å nå frem til byen må de kristne styrkene forsere et goldt platå i tung utrustning. Det gjør dem sårbare, og de blir øyeblikkelig angrepet av Saladins ryttere. Under kampene blir de kristne drevet bort fra veien og trengt ut i et ufremkommelig og brennende varmt terreng.
Det hele ender ved to små åser, Hattins horn, der de kristne blir omringet uten en dråpe drikke. Her utkjemper de fortapte soldatene et siste desperat slag – dehydrerte og utmattet.
Den kristne hæren går totalt i oppløsning, og kongen av Jerusalem ender som krigsfange.
År 1271
År 1187-1291
De kristne mister alt
Etter at den kristne hæren ble utslettet ved Hattins horn faller de kristne byene som dominobrikker. Den viktigste av dem alle, Jerusalem, må overgi seg 2. oktober 1187.
Tre år senere, i 1190, er det bare noen få kristne enklaver igjen i hele regionen. De blir forsvart av tre forskjellige ridderordener.
Malteserordenen er til stede i en del av kongeriket Jerusalem, samt i grevskapet Tripoli i dagens Syria, der de holder festningene Krak des Chevaliers og Margat.
Tempelridderne forsvarer fyrstedømmet Antiokia, og spiller også en stor rolle i grevskapet Tripoli og kongeriket Jerusalem. Den tredje ridderordenen, Den tyske orden, står i Kilikia i dagens Tyrkia, samt i kongeriket Jerusalem.
Felles for de kristne krigerne er at de er for få. I 1291 faller kongeriket Jerusalem som den siste kristne staten i Midtøsten. Ridderne er desillusjonerte og fortvilte: Hvordan kunne Gud tillate at de tapte
Det hellige land?
År 1306
Ridderne gjør Rodos til sin stat
I 1306 erobrer de hjemløse ridderne øya Rodos fra det bysantinske riket og grunnlegger en selvstendig stat.
Den opprinnelige greske befolkningen reduseres til skattebetalende undersåtter, og ridderne beslaglegger en hel bydel i Rodos by, der bare de får ferdes, og bygger høye festningsmurer rundt.
I årene som følger blir øyas forsvarsverker stadig utbygd, men ordenen finner også midler til å drive et sykehus for lokalbefolkningen – i stor grad motivert av ønsket om å pynte på sitt etter hvert frynsete rykte.
År 1310
Fromme krigere forvandler seg til grådige sjørøvere
Beliggenheten like ved kysten av dagens Tyrkia, gjør Rodos til en ideell base for fortsatt krig mot islam. Men en ny form for krig.
Ridderne innser at krigsskip i fremtiden kommer til å gjøre mer nytte enn stridshester og lanser.Malteserordenen har alltid hatt transportskip til å frakte forsyninger og menn fra besittelsene sine i Europa til Det hellige land.
Nå begynner de å bygge en liten, effektiv flåte av galeier, og senere også større krigsskip. På få år forvandler ridderne seg til sjøkrigere, og rundt 1310 begynner de å oppbringe alle muslimske skip, sivile såvel som militære.
Ridderne bruker dessuten flåten sin til å angripe og plyndre muslimske kystbyer. Byttet finansierer den fortsatte opprustningen. Men ordensbrødrene har begynt å bli grådige. De nøyer seg ikke lenger med det de selv kan kare til seg, men utstyrer også fremmede skip med kaperbrev, som gir dem lisens til å plyndre muslimene.
De profesjonelle tyvene og slavejegerne må til gjengjeld betale ti prosent av de enorme utbyttene til ridderordenen.
I egne øyne er ridderne stadig fromme, hellige krigere. Men fra et muslimsk synspunkt er de en bande sjørøvere som skulle hatt seg en skikkelig smekk, jo før, jo heller. Rodos kan vente seg besøk.
År 1480
Muslimene beleirer Rodos i to måneder
Den 23. mai 1480 blåser ridderne alarm fra festningstårnene i Rodos by. En muslimsk flåte på 160 skip med 70 000 soldater om bord har dukket opp i horisonten.
Byens forsvarsstyrke består bare av litt over 500 riddere og omtrent 2000 fotfolk, og de skal få en vanskelig oppgave. De kristne soldatene er håpløst i undertall – skjebnen deres avhenger av om festningsverkene holder.
Angriperne er osmaner, det vil si tyrkere. Med erobringen av Konstantinopel 27 år tidligere er det osmanske riket blitt et mektig imperium. Osmanene går først etter tårnet som er nøkkelen til forsvaret av byens to havner.
De tunge beleiringskanonene skyter døgnet rundt, og 9. juni forsøker de et stormangrep. Men akkurat da det ser som mørkest ut, går ridderne til motangrep. En hær av ryttere med hevede lanser kommer galopperende
ut av en port, med stormester Pierre d’Aubusson i spissen. Hundrevis av osmaner blir meid ned.
I ukevis fortsetter beleirerne å beskyte bymurene, og 27. juli gjør de et aller siste angrepsforsøk. Denne gangen klarer 2500 osmanske elitesoldater å erobre et festningstårn og trenge inn i byen.
Ridderne haster til for å tette hullet, og etter tre timer med nærkamper må angriperne gi opp. Med 9000 døde og 15 000 sårede må osmanene heve beleiringen.
År 1522
År 1530
Keiseren gir en øy i gave
Etter tapet av Rodos er ridderne hjemløse i sju år. Men i 1530 får de Malta i gave fra den tysk-romerske keiser Karl 5. Keiseren beundrer riddernes tapperhet, men gir neppe øya bort uten baktanker.
Med Malta som base for en fortsatt sjøkrig holder ridderne osmanene i ånde, slik at keiserens egne riker slipper unna invasjoner.
Malta gir ordenen dens nåværende navn, Malteserordenen. Under riddernes styre blir øya en selvstendig stat i konstant krig med islam.
Maltesiske skip og kaperskip under maltesisk flagg plyndrer muslimske skip i hele Middelhavet, og sultanen angrer snart at han lot ridderne slippe unna.
År 1565
Månedlang beleiring av Malta blir det endelige oppgjøret
Den 19. mai 1565 går en osmansk invasjonsstyrke på nærmere 40 000 mann i land på Malta og innleder en beleiring av hovedstaden. Riddernes stormester, Jean de la Valette, kan bare mønstre 8000-9000 mann til forsvar
av øya. Han leder 500 riddere, 4000 regulære fotsoldater og 3000-4000 lokale militsfolk.
Osmanene har med seg 35 tunge beleiringskanoner, som sender opptil 80 kilo tunge jern- og steinprosjektiler mot festningsmurene.
Fra 24. mai konsentrerer osmanene angrepene om fortet St. Elmo ved innseilingen til havnen. Fortet blir bombardert og utsatt for massive angrep 31 dager på rad. Da festningen til slutt faller 23. juni, er den redusert til en haug murbiter. 129 av de 500 ridderne var satt inn i forsvaret av festningen. Bare ni er fremdeles i live.
Det heroiske og langvarige forsvaret av St. Elmo, kalt «nøkkelen til Malta», blir ridderstatens redning. Til tross for nesten umulige odds holder ridderne stand i over to måneder, og vinner dermed avgjørende tid. 8. september ankommer en unnsetningsstyrke på 12 000 spanske og italienske soldater øya.
Osmanene har på det tidspunktet mistet titusener av soldater, og må trekke seg tilbake.
Også blant ridderne er tapene enorme. På de sønderskutte forsvarsverkene er bare 500 av de opprinnelige 8000-9000 mennene ennå i stand til å stå på beina. 300 av de i alt 500 ridderne har falt, og de fleste overlevende er såret. Men Malta er reddet, og muslimene gjør aldri noe nytt forsøk på å erobre riddernes øy.
År 1672
Brudd på sølibatet blir fatalt
Reformasjonen koster ordenen dens eiendommer i Europas nye protestantiske stater. I 1672 får ridderne imidlertid noe av fordums rikdom tilbake, da prins Janus av Ostrog testamenterer sine store besittelser i Polen til ordenen.
Men gaven skal vise seg å bli en ulykke. Ridderen som blir satt til å bestyre arven, får av ukjente årsaker lov til å gifte seg. Etter hans død gjør enken krav på arven, og det resulterer i en av de lengste rettssakene i Europas
historie.
I 1701 vinner ridderne saken da Russland intervenerer. Tjenesten setter ordenen i gjeld til russerne, og i 1798 utnevnes tsar Paul I til stormester, til tross for at han ikke er katolikk.
År 1798
Napoleon knuser utdaterte riddere
Etter den franske revolusjon får Malteserordenen konfiskert alle sine eiendommer i Frankrike. Det reduserer i katastrofal grad pengestrømmen til hovedkvarteret på Malta, og gjør det vanskelig å opprettholde militærbudsjettet.
I 1798 kommer Napoleon forbi med sitt ekspedisjonskorps på vei til Egypt. Under påskudd av å ville proviantere, erobrer franskmennene øya med overraskende letthet. Av de 332 ridderne på øya er 50 for svakelige til å kjempe.
Kanonene har ikke fyrt av et eneste skudd på hundre år, og mye av kruttet er for gammelt. Napoleon oppløser ridderstaten, innsetter en fransk regjering, og konfiskerer alt gull og sølv. Mer enn seks århundrers ridderhistorie blir avsluttet i løpet av bare seks dager.
År 1834
Krigermunkene tar opp igjen veldedighetsarbeid
I 1834 flytter Malteserordenen til Roma, der den stadig har sitt hovedkvarter i Via dei Condotti nr. 68.
Malteserordenen kaller seg fremdeles en «suveren militær orden», men dens praktiske funksjon er humanitært arbeid over hele kloden, særlig drift av sykehus og klinikker, samt ambulansekjøring.
Arbeidet foregår i nært samarbeid med den katolske kirke. Organisasjonen har i dag 13 500 medlemmer med varierende riddergrad. Bare omtrent 40 personer har sverget den fulle eden og kan regne seg som fullverdige ridderbrødre.
Ordenen har ikke bare diplomatiske forbindelser med Vatikanet, men også med en rekke nasjonalstater samt observatørstatus i FN. De moderne ridderne gir ut egne frimerker, og nåværende stormester, Matthew Festing, behandles som et statsoverhode.
Ordenen har avdelinger i en rekke land. I Tyskland er den kjent som Johannitterordenen. I Sverige, Nederland og Storbritannia har ordenen kongelige beskyttere. Dens engelske navn er «Order of St. John».