Guds riddere kjempet seg gjennom 900 års nedtur

Selv lever munkene et spartansk liv med bønn, sølibat og arbeidsomhet.

Som nestekjærlige kristne skiller de ikke mellom pasientenes religion, men behandler jøder og muslimer på like fot med kristne pilegrimer.

Krig og nestekjærlighet er i utgangspunktet en vrien kombinasjon, og paven innskjerper at riddernes forpliktelse først og fremst er overfor de fattige.

Ridderne selv ser det som en kjærlighetsgjerning å drepe bevæpnede muslimer.

For å lokke den kristne hæren ut på åpen mark lar han en mindre del av styrken sin angripe den kristne byen Tiberias. Akkurat som håpet, kommer kongen av Jerusalem Tiberias til unnsetning. F

or å nå frem til byen må de kristne styrkene forsere et goldt platå i tung utrustning. Det gjør dem sårbare, og de blir øyeblikkelig angrepet av Saladins ryttere. Under kampene blir de kristne drevet bort fra veien og trengt ut i et ufremkommelig og brennende varmt terreng.

Det hele ender ved to små åser, Hattins horn, der de kristne blir omringet uten en dråpe drikke. Her utkjemper de fortapte soldatene et siste desperat slag – dehydrerte og utmattet.

Den kristne hæren går totalt i oppløsning, og kongen av Jerusalem ender som krigsfange.

Tempelridderne forsvarer fyrstedømmet Antiokia, og spiller også en stor rolle i grevskapet Tripoli og kongeriket Jerusalem. Den tredje ridderordenen, Den tyske orden, står i Kilikia i dagens Tyrkia, samt i kongeriket Jerusalem.

Felles for de kristne krigerne er at de er for få. I 1291 faller kongeriket Jerusalem som den siste kristne staten i Midtøsten. Ridderne er desillusjonerte og fortvilte: Hvordan kunne Gud tillate at de tapte
Det hellige land?

Nå begynner de å bygge en liten, effektiv flåte av ­galeier, og senere også større krigsskip. På få år forvandler ridderne seg til sjøkrigere, og rundt 1310 begynner de å oppbringe alle muslimske skip, sivile såvel som militære.

Ridderne bruker dessuten flåten sin til å angripe og plyndre muslimske kystbyer. Byttet finansierer den fortsatte opprustningen. Men ordensbrødrene har begynt å bli grådige. De nøyer seg ikke lenger med det de selv kan kare til seg, men utstyrer også fremmede skip med kaperbrev, som gir dem lisens til å plyndre muslimene.

De profesjonelle tyvene og slavejegerne må til gjengjeld betale ti prosent av de enorme utbyttene til ridderordenen.

I egne øyne er ridderne stadig fromme, hellige krigere. Men fra et muslimsk synspunkt er de en bande sjørøvere som skulle hatt seg en skikkelig smekk, jo før, jo heller. Rodos kan vente seg besøk.

De tunge beleiringskanonene skyter døgnet rundt, og 9. juni forsøker de et storm­angrep. Men akkurat da det ser som mørkest ut, går ridderne til motangrep. En hær av ryttere med hevede lanser kommer galopperende
ut av en port, med stor­mester Pierre d’Aubusson i spissen. Hundrevis av osmaner blir meid ned.

I ukevis fortsetter beleirerne å beskyte bymurene, og 27. juli gjør de et aller siste angrepsforsøk. Denne gangen klarer 2500 osmanske elitesoldater å erobre et festningstårn og trenge inn i byen.

Ridderne haster til for å tette hullet, og etter tre timer med nærkamper må angriperne gi opp. Med 9000 døde og 15 000 sårede må osmanene heve beleiringen.

Malta gir ordenen dens nåværende navn, Malteserordenen. Under riddernes styre blir øya en selvstendig stat i konstant krig med islam.

Maltesiske skip og kaperskip under maltesisk flagg plyndrer muslimske skip i hele Middelhavet, og sultanen angrer snart at han lot ridderne slippe unna.

Fra 24. mai konsentrerer osmanene angrepene om fortet St. Elmo ved innseilingen til havnen. Fortet blir bombardert og utsatt for massive angrep 31 dager på rad. Da festningen til slutt faller 23. juni, er den redusert til en haug murbiter. 129 av de 500 ridderne var satt inn i forsvaret av festningen. Bare ni er fremdeles i live.

Det heroiske og langvarige forsvaret av St. Elmo, kalt «nøkkelen til Malta», blir ridderstatens redning. Til tross for nesten umulige odds holder ridderne stand i over to måneder, og vinner dermed avgjørende tid. 8. september ankommer en unn­setningsstyrke på 12 000 spanske og italienske soldater øya.

Osmanene har på det tidspunktet mistet titusener av soldater, og må trekke seg tilbake.

Også blant ridderne er tapene enorme. På de sønderskutte forsvarsverkene er bare 500 av de opprinnelige 8000-9000 mennene ennå i stand til å stå på beina. 300 av de i alt 500 ridderne har falt, og de fleste overlevende er såret. Men Malta er reddet, og muslimene gjør aldri noe nytt forsøk på å erobre riddernes øy.

Etter den franske revolusjon får Malteserordenen konfiskert alle sine eiendommer i Frankrike. Det reduserer i katastrofal grad pengestrømmen til hovedkvarteret på Malta, og gjør det vanskelig å opprettholde militærbudsjettet.

I 1798 kommer Napoleon forbi med sitt ekspedisjonskorps på vei til Egypt. Under påskudd av å ville proviantere, erobrer franskmennene øya med overraskende letthet. Av de 332 ridderne på øya er 50 for svakelige til å kjempe.

Kanonene har ikke fyrt av et eneste skudd på hundre år, og mye av kruttet er for gammelt. Napoleon oppløser ridderstaten, innsetter en fransk regjering, og konfiskerer alt gull og sølv. Mer enn seks århundrers ridderhistorie blir avsluttet i løpet av bare seks dager.

Arbeidet foregår i nært samarbeid med den katolske kirke. Organisasjonen har i dag 13 500 medlemmer med varierende riddergrad. Bare omtrent 40 personer har sverget den fulle eden og kan regne seg som fullverdige ridderbrødre.

Ordenen har ikke bare diplomatiske forbindelser med Vatikanet, men også med en rekke nasjonalstater samt observatør­status i FN. De moderne ridderne gir ut egne frimerker, og nåværende stor­mester, Matthew Festing, behandles som et statsoverhode.

Ordenen har avdelinger i en rekke land. I Tyskland er den kjent som Johannitterordenen. I Sverige, Nederland og Storbritannia har ordenen kongelige beskyttere. Dens engelske navn er «Order of St. John».