Heksesabbater ble ofte fremstilt som parodier på fester. Boken “Malleus Maleficarum”, “Heksehammeren”, beskrev i detalj hva hekser foretok seg.

© AKG Images
Samfunn - Religionshistorie

Heksehammeren: Munker skrev håndbok i hekseforfølgelser

Historikerne har aldri funnet tegn på at kvinner og menn holdt heksesabbater eller skadet andre med magi. Under de store hekseforfølgelsene fra det 14. til det 17. århundre ble likevel omkring 50 000 mennesker henrettet for å stå i ledtog med djevelen.

Den 6. august 1596 blir den 60 år gamle tiggerkonen Barbe ført til bålet i den lille franske byen Charmes. Hun blir bundet til en pæl og rekker å få med seg at ilden brenner føtter, bein, armer, og til slutt bryst og ansikt, før hun dør av hetesjokk og blodtap, eller så blir hun kvalt av røyken før hun kommer så langt.

Få dager før er Barbe dømt for hekseri. Under den ukelange rettssaken har hun tilstått at hun har vært i djevelens tjeneste i mer enn 20 år.

Først nektet hun alt, men litt etter litt gjorde trusler om tortur henne medgjørlig. Den fattige konen medga først at hun i årenes løp hadde påført flere av naboenes husdyr dødelige sykdommer.

Deretter kom det frem at hun i raseri også hadde gjort en rekke av naboene sine syke og forkrøplet, til og med forårsaket at flere døde.

Etter en krangel skulle hun blant annet ha tømt et pulver som hun hadde fått av djevelen, ned i nakken på en kvinnelig nabo. Nabokvinnen døde 18 pinefulle måneder senere, fordi Barbe nektet å helbrede henne igjen.

Den gamle konen erkjente i tillegg at hun hadde drept en gårdsgutt fra en nabogård da hun møtte ham på en skogsvei og han nektet å gi henne brød.

Kråkene langs veien hadde visstnok skrattet til henne at hun skulle drepe gårdsgutten og brekke nakken på hestene som trakk vognen hans, og hun adlød.

En gang hadde hun i en katts skikkelse forsøkt å kvele en annen kvinne, fordi dennes mann hadde anklaget henne for å ha frembrakt tett tåke over sjøen.

Hun hadde imidlertid måttet gi opp overfallet til slutt fordi nabokvinnen ytte for stor motstand, og tiggerkonen hadde da nøyd seg med å klore offeret og pepre henne med skjellsord.

Da Barbe ble lagt på strekkbenken for å sikre de siste tilståelsene, tilsto hun også at hun hadde drept flere andre, blant dem barn, fordi de hadde nektet henne almisser.

Tilståelsene ble senere bekreftet av vitner. Det hjalp ikke at Barbe fortalte hvordan hun var blitt narret av djevelen i et svakt øyeblikk. Hun hevdet hardnakket at hun flere ganger hadde forsøkt å forpurre djevelens planer og slippe ut av klørne hans igjen, men hun ble ikke trodd.

Dermed var det ingen vei utenom flammene, verken for henne eller for de to andre tiggerkonene som hun trakk inn i de stadig mer omfattende tilståelsene om sammensvergelsen mot lokalsamfunnet.

Barbe forklarte at hun hadde møtt de andre to ved heksesabbatene hun hadde deltatt i. De hadde fløyet sammen på sopelimer til et sted utenfor landsbyen for å delta i orgier samt drikke, banne og mane frem tåke og haglbyger som skulle ødelegge avlingene i landsbyen.

Et par uker etter at Barbe ble henrettet, måtte de to andre tiggerkonene gå den samme tunge veien til bålet.

Landsbyboere prøver å oppildne øvrighetens skeptiske menn til å pågripe en kvinne for hekseri.

© Mary Evans

Hekser sto i ledtog med djevelen

Barbes historie gir oss et bilde av en typisk hekserettssak i de århundrene da de store hekseforfølgelsene rullet
over Europa.

Troen på hekser går langt tilbake i tid, og spredte lynsjinger og henrettelser har alltid funnet sted. Først i siste del av middelalderen begynte imidlertid jakten i Europa.

Inntil da hadde man ment at troen på hekseri var simpel folkelig overtro, som nærmest var et avvik fra kirkens lære. Rundt år 1400 ble heksene knyttet til djevelen, og dermed ble de kjettere.

En bulle utstedt av paven i 1409 nevner jøder, kjettere og hekser i fleng, og pålegger inkvisisjonen – en slags katolsk granskningskommisjon som sporet opp og dømte kjettere – å ta seg av dem.

Stedet i Det gamle testamentet der det står: “En trollkvinne skal du ikke la leve” (andre mosebok 22.18), ble nå hentet frem og brukt for alt det var verdt. Langsomt ble massehysteriet satt i bevegelse. De første store rettssakene fant sted i alpeområdene i det sørlige Sveits og nordlige Italia i slutten av 1420-årene.

De lokale hekserettssakene basert på frykt og rykter fikk støtte da to dominikanermunker fra Köln, Heinrich Kramer og Jakob Sprenger, i 1486 ga ut en hel håndbok i hekseforfølgelse.

“Malleus Maleficarum”, “Heksehammeren”, het boken som knyttet mange forskjellige elementer av folklore og juridisk stoff sammen.

I boken mente Kramer og hans medforfatter Jakob Sprenger også at de kunne bevise at kvinner var mer tilbøyelige til hekseri enn menn var: “Kvinner er av natur Satans redskap,” skrev de, og la samtidig hoved-ansvaret for hekseri på kvinnens tøylesløse seksualitet:

“Alt hekseri stammer fra kjødelig lyst, som er umettelig hos kvinner.”

De to forfatterne forteller dessuten historier om selv mindre barn som er blitt “besmittet” av sine foreldre, og fremfører blant annet som bevis at barna har oppført seg underlig etter at foreldrene ble brent på bålet.

“Heksehammeren” ble imidlertid forbudt av den katolske kirken allerede i 1490. Kirken mente den var uetisk og ulovlig, men boken fikk likevel stor utbredelse, og takket være den nyoppfunne trykkpressen kom den ut i 36 utgaver mellom 1486 og 1669.

Den ble særlig brukt som håndbok for en rekke verdslige domstoler i distrikter der dommerne ikke visste hvordan man skulle gripe an en hekserettssak, og den ble en populær inspirasjonskilde for flere senere heksehåndbøker, som gjenga dens fargerike beretninger om heksers atferd mer eller mindre ukritisk.

Boken i seg selv var imidlertid neppe årsak til store utbrudd av hekseforfølgelser, slik noen historikere har hevdet.

Dens innflytelse besto snarere i at den satte ord på de fantasifulle eskapadene som hekser skulle være involvert i, fra seksuelle utskeielser via barnemord til sykdom og ulykker i lokalsamfunnet.

100 000 heksesaker på 300 år

I løpet av de neste århundrene spredte hekseforfølgelsene seg i bølger utover kontinentet og til den nye verden på den andre siden av Atlanterhavet.

I de aller fleste tilfellene var det snakk om mindre utbrudd av panikk og henrettelser i små landsbyer som den Barbe bodde i, selv om mange forfølgelser i større byer og over hele regioner var uhyre blodige.

Det samlede antall døde i hekseforfølgelsene har alltid vært svært omdiskutert, og noen forskere har anslått tallet til helt opp mot ni millioner ofre. I dag regner de fleste forskere med at tallet var langt lavere.

To tredjedeler av Europa ble aldri berørt av heksejakten, som hovedsakelig fant sted nord for Alpene. Inntil videre er færre enn 15 000 dødsstraffer dokumentert i rettskilder.

Ved å ta høyde for at det trolig fremdeles ligger mange uoppdagede navn og forfølgelser i dokumenter gjemt i arkiver rundt omkring i Europa, anslår de fleste derfor nå at “bare” mellom 40 000 og 60 000 ble dømt til døden i de bortimot 100 000 rettssakene som ble avholdt i løpet av de tre århundrene forfølgelsene sto på.

Uhell ble forklart som hekseri

I dag er det ikke noe som tyder på at det noensinne har levd hekser som har brukt djevelsk magi til å hevne seg på naboene sine, slik vi kan lese i rettsdokumentene fra den gang. Eller at heksene skulle ha fløyet på kosteskaft til heksesabbater, der de syndet og smidde renker mot lokalsamfunnet.

Forklaringen på at forfølgelsene likevel kunne gå så langt, er ganske enkel. Selv om det er snakk om et tankespinn, var hekseri den gang en nærmest fysisk realitet i hverdagen for de fleste.

I løpet av rettssaken gikk den gamle tiggerkonen Barbe så langt i tilståelsene sine at det ikke kan herske særlig tvil om at hun bare ønsket å få det hele overstått. Men nettet hun spant seg selv inn i under avhørene, er samtidig en lang oppramsing av samtidens gjengse stereotypier og ideer om det onde.

Forestillingene om heksekunst var oftest kokt i hop som en blanding av lokal folklore og kristen teologi.

De ble brukt til å forklare fenomener som vi i dag ville tilskrevet begreper som tilfeldigheter, hell og uhell eller gi meteorologiske og medisinske forklaringer.

Heksene ble en slags syndebukker for ulykker som rammet lokalsamfunnet, og de fleste utbruddene av forfølgelse ses i forbindelse med harde tider i landsbyene, for eksempel etter en feilslått avling eller epidemier. Så uheldig kunne vel ingen være uten at overnaturlige krefter var i sving.

Hekseanklager var imidlertid oftest resultatet av et langt forløp. Som i Barbe-saken kunne det ta 15-20 år før en mistanke ble til en rettssak, men når først ryktet om hekseri var oppstått, kjente fantasien ingen grenser.

Langsomt vokste personens ry som heks blant naboene i landsbyen. Rykter, sladder og sammenfall av begivenheter bekreftet hverandre, og nettet strammet seg om personen. Særlig trusler og krangler ble husket og koplet til ulykkene.

I en sak fra England i 1612 vitnet kramkaren John Law mot en kvinne ved navn Alison Device. Han fortalte hvordan han noen år før hadde nektet å gi henne knappenåler fordi hun ikke hadde penger, og kort etter hadde han “falt til jorden helt lam på den ene siden”.

Her ville forklaringen i våre dager vært opplagt – et slag – men den gangen var den medisinske kunnskapen begrenset. Sammenfallet av begivenheter var derfor nok til å overbevise folk om at sykdommen måtte ha en årsak.

På den måten fikk heksene skylden for alt fra stinkende føtter til plutselige dødsfall. Når saken endelig kom for retten, hadde de anklagede sjelden mange sjanser. Godt hjulpet av torturen, som var et hyppig innslag i datidens avhørslokaler, har desperasjonen sikkert vært med på å få tungen på glid.

På den måten kunne de mistenkte i det minste kjøpe seg litt tilgivelse ved å tilstå alt. Eller de ville bare få det overstått, som i Barbes tilfelle. Hvis de ikke tilsto, kunne de risikere å bli testet på forskjellige brutale måter, som for eksempel vannprøven.

Her ble “heksene” kastet i et tjern eller et vann. Hvis de fløt, var de skyldige. Hvis de sank, så var de det ikke. Men da var det ofte for sent å redde dem fra drukningsdøden.

Anklagene for hekseri dro også ut fordi mange valgte å konfrontere heksen for å få henne eller ham til å oppheve forbannelsen, eller søkte hjelp hos magikyndige helbredere.

Det er innlysende at den slags vennligsinnede trollkvinner og -menn selv må ha vært i faresonen hvis noe annet plutselig gikk galt i lokalsamfunnet.

Heksebrenning. Ofrene brant nedenfra og døde av væsketap, varme og røykforgiftning.

© Bridgeman

Menn kunne også være hekser

De aller fleste av de anklagede, minst tre av fire, var kvinner. Med sine nærmere 26 000 heksehenrettelser sto Tyskland for over halvparten av det samlede antallet, og blant disse var hele 19 500 kvinner.

I Ungarn (totalt 800), England (1000), Danmark (1000), Norge (300-350) og Sverige (200-300) var stort sett alle de dømte kvinner.

Men både i Frankrike, som med anslagsvis 5-6000 henrettede er nummer to på listen, og i Finland (115 drepte) er fordelingen nesten 50-50. I Estland (100) var 40 prosent av de drepte menn, og på Island var 20 av 22 dømte menn.

Av de kvinnelige tiltalte synes mange i første omgang å ha blitt beskyldt for hekseri av andre kvinner. Forklaringen kan være at datidens samfunn var sterkt kjønnsdelt. Vanligvis tok kvinner seg av oppgaver i og ved huset, mens mannen arbeidet utendørs.

Derfor hadde kvinner flest sammenstøt med andre kvinner i hverdagen. Først lenger oppe i systemet ble menn involvert som vitner og dommere.

Derfor er skjevheten også uttrykk for mannsdominansen og kvinneundertrykkelsen i samfunnet opp gjennom middelalderen og renessansen. Kvinnene hørte generelt til de svakeste i samfunnet, og det var oftest blant dem man fant de anklagede.

Rettsdokumentene viser at de mest utsatte oftest var de som ikke hadde familie og dermed manglet et sterkt sosialt nettverk til å beskytte seg.

Mobiliteten i datidens samfunn var minimal både geografisk og sosialt. Et av unntakene var når kvinner ble gift og flyttet inn hos mannen og svigerfamilien, ofte i en annen by.

Hvis mannen døde først, sto kvinnen uten sosialt nettverk. Det er en vesentlig del av forklaringen på at enker og tiggere som Barbe gjør så stort utslag i statistikkene. Hun hadde riktignok en mann, men han var gammel og svak og hadde ikke innflytelse nok til å kunne hjelpe henne.

I de små landsbyene bodde de fleste tett innpå hverandre hele livet. Bytteøkonomien dominerte, og folk hjalp hverandre så godt de kunne, selv om de færreste hadde mye å ta av. Dette førte til både vennskap og fiendskap.

Men selv vennskap kunne bli anstrengt i knappheten, og eldre, fattige kvinner som ba om mat uten å ha mye å gi tilbake, ble sett på som en byrde både rent økonomisk og følelsesmessig.

Dette gjaldt særlig når tidene var trange, og hvis tiggerkonene reagerte aggressivt på avvisningen.

Menn som ble dømt som hekser var på samme måte oftest omreisende håndverkere, fattige bønder eller tiggere, mens folk fra øvre samfunnslag og sterkere familier sjelden havnet på tiltalebenken.

Det skjedde stort sett bare når saker begynte å rulle etter tilståelser om hekse-sabbater, eller i de få dokumenterte sakene hvor familiefeider ble utkjempet i rettssalene.

Enkelte forskere har pekt på jordmødre som særlig utsatte. “Heksehammeren” gir for eksempel uttrykk for at “det ikke er noen som skader den katolske tro så mye som jordmødrene”.

Årsaken kunne være det store antallet spedbarn og mødre som i tidligere tider døde i forbindelse med fødsel. I kildene er det imidlertid ingenting som tyder på at jordmødrene skulle ha vært særlig utsatt for forfølgelse.

Tvert imot ser de ut til å være underrepresentert i rettsdokumentene. Det har andre forskere forklart med at de i realiteten var en respektert gruppe i samfunnet takket være sin livsviktige funksjon.

Det var dermed mer sannsynlig å finne jordmødre i kommisjonene som skulle teste de tiltalte for tegn som kunne avsløre dem som hekser, enn på selve tiltalebenken.

Protestanter og katolikker var like ille

Bortsett fra i noen spesielle tilfeller var det altså ikke snakk om forfølgelser organisert og styrt ovenfra, av kirken eller staten.

I begynnelsen gikk den katolske kirken nidkjært inn i forfølgelsene, men som helhet var de kirkelige domstolene langt mer tilbøyelige til å idømme botsøvelser i stedet for dødsdommer, og kirken var blant de første til å ta avstand fra hekseforfølgelsene igjen.

Den beryktede spanske inkvisisjonen henrettet følgelig bare 59 mennesker for hekseri, mens tallene for de katolske inkvisisjonene i Italia og Portugal lå på henholdsvis 36 og 4. Inkvisisjonene var langt mer opptatt av felttog mot kjettere, jøder, muslimer og protestanter enn av å forfølge satanisme og hekseri.

Nord for Alpene er det derimot mye som tyder på at både lokale katolske og protestantiske prester i mange tilfeller tillot eller oppildnet til forfølgelser i krisetiden etter reformasjonen i det 16. århundre.

Statsoverhodene hadde sjelden interesse av at forfølgelsene utviklet seg og truet stabiliteten i samfunnet. Mens 90 prosent av rettssakene på landsbygda endte med en dødsdom, var andelen bare 30 prosent ved de nasjonale domstolene.

Disse tallene er imidlertid også blitt forklart med at dommerne i storbyene var bedre utdannet og befant seg lenger unna hysteriet, mens de i landsbyene var en del av det samfunnet der panikken hersket og anklagene oppsto.

Det fins imidlertid noen oppsiktsvekkende grelle saker der myndighetene tydeligvis har vært med på å hisse opp stemningen og få de tiltalte dømt og henrettet.

Den slags intense hekseforfølgelser fant hovedsakelig sted fra slutten av det 16. århundre. De brøt ut i store bølger i sørtyske provinsbyer som Trier, Bamberg, Würzburg og Köln samt Østerrike og Sveits.

I de smale, klaustrofobiske gatene i disse byene kunne naboskapet være anstrengt, og når den første gnisten var tent, løp anklagene som en ild gjennom byen. Det førte til store prosesser der flere tusen mennesker ble forfulgt og dømt til døden.

Disse spektakulære massehenrettelsene har i høy grad vært med på å farge ettertidens syn på hele perioden, sammen med den utbredte bruken av grusom tortur for å fremtvinge tilståelser og nye anklager mot naboer, venner og fiender.

I 1675 brøt det ut en “hekseepidemi” i Salzburg i Østerrike, den såkalte Zauberer­jackl-prosessen. En gruppe desperate tiggere, hovedsakelig foreldreløse eller utstøtte gutter, hadde i årene før slått seg sammen i en bande og tatt i bruk aggressive metoder for å overleve.

De hadde slått seg på tyveri og ran, og brukt trusler om hekseri når folk ikke ville gi dem det de ville ha. Til seremoniene sine brukte de forskjellige hjemmesnekrede magiske ritualer.

For sent så de faresignalene. Nå grep myndighetene inn, og tiggere ble systematisk forbundet med hekseri.

Det fins ikke håndfaste bevis på at kirken og myndighetene valgte å bruke denne gruppen som syndebukker for å rense opp i byens laveste sjikt, men mye tyder på det.

Erkebiskopen i Salzburg skånet nådig alle under 12 år, men likevel endte dødstallet på over 200 i de 15 årene rettssakene pågikk.

Tilståelsene i heksesaker beskriver det samme, blant annet orgier, magiske salver og flyging. Trolig var de rent oppspinn og ikke fremkalt av for eksempel rusmidler. Malt av Goya i 1798.

Hekser ble brent eller hengt

I England og Amerika ble heksene hengt, mens i andre europeiske land ble heksene brent. De fleste bilder av kjetter- eller heksebål viser den dødsdømte bundet til en pæl på toppen av et bål. Egentlig var den dødsdømte oftest helt eller delvis skjult.

Bålet ble stablet i en sirkel rundt pælen, den dødsdømte ble ført inn i sirkelen og bundet, mer kvister ble lesset opp rundt henne eller ham, og til slutt ble det tent på.

Den siste perioden av hekseforfølgelsene involverte stadig oftere barn. Både ofre og anklagere omfattet mange mindreårige, og det gikk utover alle mulige – familiemedlemmer, naboer, lekekamerater og tilfeldig forbipasserende.

To heksejakter i henholdsvis Nord-Sverige i 1668-76, hvor anslagsvis 200 ble dømt til døden, og nordamerikanske Salem i 1692, viser at det kunne få særlig tragiske konsekvenser å involvere barn.

Både i Sverige og USA ble det senere klart at barna hadde hisset hverandre opp og diktet opp anklagene. I Sverige endte det til og med med at en del barn ble henrettet.

De blodige tilfellene av massehysteri hørte til unntakene og bidro trolig til å avslutte hekseforfølgelsene. Stemningen blant makthaverne, i velutdannede kretser og i befolkningene som helhet vendte seg til slutt mot prosessene, som opphørte helt i løpet av 1700-tallet.

Europas siste heksehenrettelse fant sted i Sveits i 1782. Da var motstanden vokst så mye at man under selve rettssaken helt unngikk å bruke ordet hekseri. Tiden hadde omsider løpt fra “Heksehammeren”.

Les også:

Religionshistorie

Heksebålene brant overalt i Europa

18 minutter
Reformasjonen

Reformasjonen satte Europa i brann

6 minutter
Religionshistorie

Spør oss: Hvor kom amish-folket fra?

2 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!