Heksejeger skapte hysteri i England

Jakten begynner

I Øst-Englands tåkete myrlandskap begynner en dødbringende utrenskning å ta form i 1645.

Det skjer mens det hviler mørke skyer over øyriket.

En borgerkrig mellom kongen og mektige adelsmenn pågår for fullt, og frykten sprer seg.

Karl 1. har satt seg imot hekseprosesser, men hans vilje teller ikke lenger i østlige provinser som Essex.

Her bor den unge advokatassistenten Matthew Hopkins, som er sønn av en protestantisk prest.

I sitt gudfryktige barndomshjem har han lært at ondskapen lurer overalt, fordi reformasjonen ikke har fjernet alle spor av Englands katolske fortid.

Hekseri sprer seg som en kreftsykdom blant de troende, og må bekjempes med alle midler.

Hopkins bor i landsbyen Manning-tree, der han har kjøpt et lite hus for penger han har arvet.

Han vil gjerne se viktig ut, så han har anlagt kort skjegg og spankulerer rundt med en høypullet hatt, kappe og lange støvler.

Fra andre beboere i Manningtree hører Hopkins om Elizabeth Clarke.

Den gamle kvinnens mor ble i sin tid hengt for trolldom, og Elizabeth selv har angivelig kastet «onde øyne» på to fromme nabokvinner.

Den ene døde i barselseng, og den andres barn var dødfødt.

Hopkins' interesse er vakt, og historien fanger også en annen streng puritaner i Manningtree.

Hans navn er John Stearne, og i likhet med Hopkins vil han få fortgang i saken.

Fredag 21. mars 1645 oppsøker de to mennene en dommer, og takket være Stearnes gode forbindelser får de tillatelse til å undersøke Elizabeth Clarke.

Deretter hyrer de «våkekoner» som skal hjelpe dem med å innhente bevis i den kommende etterforskningen.

Ifølge den engelske hekseloven fra 1604 er tortur forbudt, så Hopkins og Stearne må enten ta heksen på fersk gjerning eller få henne til å tilstå.

Våkekonene skal holde Elizabeth med selskap natt og dag i håp om at djevelen eller hans yngel viser seg.

De to heksejegernes hjelpere viser seg å være verdt hele lønna. I tre døgn sitter de trofast i den mistenktes stue, og selv om de ikke har sett noe da Hopkins og Stearne dukker opp, bidrar innsatsen deres likevel til at saken kan lukkes.

Den utmattede Elizabeth tilstår i vitners påhør, og heksejegerne har et bevis å legge frem for til dommeren.

Heksen innrømmer ikke bare sin egen skyld, men peker også ut en hel krets av medskyldige i området. Hopkins og Stearne har mulighet for å nøste opp et satanisk nettverk.

En hærskare av hekser

Ledsaget av Stearne og to kvinnelige medhjelpere kommer Hopkins til Mistley, en naboby til Manningtree.

Herfra seiler skip korn til London ved høyvann – ved lavvann er området en sleip våtmark der skrikende måker roter rundt i jorden etter mat.

De nyankomne går rett i gang med å oppsøke kvinner som den fengslede Elizabeth Clarke har angitt.

Arbeidet går langt raskere enn Hopkins og Stearne hadde våget å håpe på, for Mistleys beboere overgår hverandre i sin iver etter å angi naboer.

Heksejegerne inngår en avtale med en av de mistenkte om at hun vitner mot resten av djeveltilbederne, deriblant sin egen mor, mot at hun selv går fri.

Hopkins og Stearne slår dermed 23 hekser i én smekk.

Fangehullet i Mistley har nesten ikke plass til så mange tiltalte, og flere kvinner dør under de ufyselige forholdene mens de venter på å bli dømt.

Imens betaler de gudfryktige borgerne for heksejegernes vertshusopphold og fôr til hestene deres.

Den største utgiften er likevel Hopkins' svimlende honorar, som tilsvarer sju ukers lønn for en vanlig håndverker.

Den vesle byen må erkjenne at det ikke er noen billig fornøyelse å kvitte seg med hekser.

Da bevisene er overlevert til dommeren og pengene utbetalt, drar Hopkins og Stearne straks videre for å følge nye spor i nabogrevskapet Suffolk.

Amatører avsa dommene

Borgerkrigen raser med uforminsket styrke, og mange lokale menn har sluttet seg til kongens fiender.

De sterkt troende som fortsatt befinner seg i Suffolks landsbyer, ser ikke bare striden som et oppgjør med kong Karl, men også med Satan selv.

Stadig flere barn dør på mystisk vis, eller kveget blir rammet av sykdom, og fra nord kommer rykter om byllepest.

Bønner og tro i seg selv er ikke nok til å beskytte de gudfryktige protestantene mot det onde.

Enhver må beskytte seg selv, og derfor tar de ivrig imot en mann fra Essex som kaller seg general-heksejeger.

Matthew Hopkins har tildelt seg selv den offisielt klingende tittelen etter at han har begynt å arbeide alene.

Han går til oppgaven som en strateg, og sommeren 1645 avleverer han beviser mot 150 mistenkte til Suffolks domstoler.

Ryktet om heksejegerens evner har begynt å komme ham i forkjøpet, og når han ankommer en ny landsby, står borgerne ofte klar til å betale for hans ekspertise.

Forventningene blir som regel innfridd, for Hopkins leverer store avsløringer – og krever skyhøye honorarer.

I Ipswich må byrådet kreve inn en ekstraskatt blant borgerne for å dekke heksejegerens regning.

Den rastløse Hopkins er på konstant reise, hele tiden på vei videre mot neste landsby.

Nye hekser skal pines til bekjennelse.

Ikke på noe tidspunkt gir han uttrykk for tvil eller anger, heller ikke når han drar tilbake til et sogn for å vitne under rettsprosessene.

Normalt dømmer et utvalg omreisende jurister i saker mot hekser, men krigen hindrer dem i å utføre oppgavene sine.

I stedet føres prosessene av adelsmenn som ikke har noen formell skolering i lovspørsmål.

Det skjer for eksempel i Chelmsford, Essex, der jarlen av Warwick er dommer i saken mot 23 mistenkte hekser en varm julidag i 1645.

Rettsbygningen er for liten til de hundrevis av tilskuerne som strømmer til, og saken må flyttes til større lokaler.

Bortimot 90 vitners beretninger om utrolige hendelser legges frem, og heksenes tilståelser blir lest høyt.

De lurvete kvinnene som føres frem i skranken, ser ikke ut som Satans tjenere.

Men den høytidelige Hopkins sverger ved Bibelen på at hans avsløringer er sannferdige, og med en advokats grundighet har han dekket alle svakheter i bevisene. Igjen og igjen skribler skriveren ned den samme latinske formularen:

Malas et diabolicas artes – skyldig i onde og djevelske kunster. Straffen for denne forbrytelsen mot Gud er døden ved hengning.

Da dommen skal fullbyrdes, har oppfinnsomme menn spikret tribuner rundt galgen og tilbyr sitteplasser mot betaling.

Næringsdrivende i Chelmsford selger øl, pai og andre godsaker fra salgs-boder – hengningene er en folkefest.

London griper inn

Henrettelsene av hekser og trollmenn i Øst-England får et så stort omfang at det vekker oppmerksomhet helt i London.

Særlig da det ryktes at en ordinert prest har blitt dømt i august 1645.

Parlamentet, som ellers har nok med å håndtere krigen mot kong Karl, sender embetsmenn ut for å sikre seg at sakene mot hekser føres etter rikets lover.

Imens har Hopkins fortsatt jakten på Satans håndlangere, men i et noe roligere tempo.

De høye skattene som skal finansiere borgerkrigen, tynger folket. Øst-Englands puritanere er fortsatt oppsatt på å komme trolldom til livs, men general-heksejegeren forlanger så stort honorar at mange tvinges til å takke nei til tjenestene hans.

Hopkins blir også hindret av parlamentets utsending, som forbyr ham å underkaste de mistenkte vannprøven.

Kunnskapen sier at hekser flyter på vannet. Men Hopkins beskyldes for å holde uskyldige oppe med diskrete rykk i tauene som skal sikre at de ikke synker under testen.

Da flere av heksejegerens anklager avvises, og noen tidligere dommer til og med opp-heves, havner han selv i livs-fare.

Kritiske personer foreslår at den nådeløse inkvisitoren kanskje selv står i ledtog med djevelen.

Heksejegeren pensjonerer seg

Før en offisiell anklage rettes mot Hopkins, tar borgerkrigen slutt i 1646, og med freden følger et ønske om normale tilstander.

Lov og rett skal igjen råde.

Hopkins kan diskret trekke seg tilbake uten å bli straffet, men makten han nøt under utrenskningene, er også borte.

Den fordums general-heksejegeren tilbringer resten av sitt korte liv hjemme i Manningtree, der naboene prøver å unngå ham.

Da Hopkins får tuberkulose, vil ingen påta seg å pleie ham, og han dør ensom 12. august 1647.

Han etterlater seg et uutslettelig minne i form av 300 hengte uskyldige – over 60 prosent av samtlige som er henrettet for hekseri i engelsk historie.