Tårene triller nedover prinsessens kinn mens hun står og venter på dragen.
Hun er etterlatt i den libyske ørkenen av sin far, som har vendt tilbake til byen Silene, tynget av sorg.
Bare daglige menneskeofringer kan hindre uhyret i å angripe byen med sin giftige ånde – og prinsessen er valgt etter loddtrekning.
«Min Gud!» utbryter hun ved synet av en rank ridder til hest. Rytteren bærer et rødt kors på skjoldet, og samtidig med at han kommer til syne, dukker dragen frem fra skjulet sitt.
Ridderen nøler ikke, men farer frem og spidder monsteret med lansen.
Den dødsdømte prinsessen er lykkelig og låner med glede ridderen beltet sitt, som han bruker til å binde uhyret.
Sammen rir de tilbake til Silene med det bundne og blødende utysket på slep.
Den modige ridderen presenterer seg som Georg, og kongen lover å skjenke ham all verdens gull hvis han bare vil gi dragen dødsstøtet.
Et yndet motiv i middelalderens kirkekunst: St. Jørgen spidder dragen og redder prinsessen av Silene.
Georg vil imidlertid bare redde byen fra monsteret på én betingelse: De må la seg døpe og anerkjenne Jesus som sin sanne frelser.
Kongen bøyer seg og lover dessuten å bygge kirker og hjelpe de fattige.
Roma skapte de første helgenene
Historien om St. Georg, Jørgen på norsk, er en av de mest kjente helgenberetningene.
Den stammer fra en samling middelalderlegender – Legenda aurea fra rundt 1260 – og er et klassisk eksempel på en helgens evner til å beseire det onde og spre Guds budskap.
Selv om dragen er hentet fra overtroen, har Jørgen sannsynligvis historiske røtter.
Ifølge den greske historikeren Eusebius var han en ung romersk soldat fra Kappadokia i dagens Tyrkia.
På slutten av 200-tallet steg han i gradene i den romerske hæren, til det ble oppdaget at han var kristen.
«De har samlet knokler fra henrettede forbrytere og gjort dem til guder!» Eunapios, historiker, ca. 345-420
Jørgen endte sine dager som offer for keiser Diokletian, som på 300-tallet jaget og henrettet medlemmer av den kristne kirken.
Hvis ikke de kristne ville avsverge sin kjetterske religion, måtte de late livet.
Det keiseren ikke visste, var at han var med på å skape de første kristne helgenene: individer som av ettertiden ble sett som særlig hellige folk, og bindeledd mellom mennesket og Gud.
De eventyrlige helgenlegendene skulle minne de kristne om at de med Guds kjærlighet kunne beseire selv de verste plager.
Og med tiden ble disse helgenene så populære at de kristne begynte å tilbe helgenenes jordiske levninger:
«De kristne har samlet knokler fra henrettede forbrytere og gjort dem til guder!» skrev den greske historikeren Eunapios forarget om de kristne egypterne på begynnelsen av 400-tallet.
Ved å berøre og kysse knoklene påsto de kristne at det oppsto en spesiell kontakt med helgenen.
De troende håpet på at helgenen til gjengjeld for deres hengivenhet ville legge inn et godt ord for dem hos Gud i det hinsidige – og sikre rikelige avlinger og god helse.
Hunden Guinefort var angivelig en mynde.
Hund helbredet barn
De kristne har dyrket mange helgener som aldri ble kanonisert av paven. I Frankrike oppsto en kult rundt hunden Guinefort.
Legenden forteller at det på 1200-tallet fantes en hund ved navn Guinefort på et gods nær Lyon.
En dag da godseieren og hans kone kom hjem, ble de møtt av et grufullt syn: Vuggen til spedbarnet deres lå veltet, og ved siden av sto Guinefort med en blodig snute.
Godseieren hogget hodet av hunden, men da han reiste vuggen, lå barnet trygt på gulvet.
Ved siden av lå en død slange – med tydelige bitemerker etter hunden. Godseieren angret på det han hadde gjort og begravde Guinefort i en skog like ved.
Snart begynte mødre å ta de syke barna sine med ut til graven. Ryktene fortalte nemlig at Guinefort kunne kurere dem.
Paven nektet å helligkåre en hund, men tilbedelsen av St. Guinefort fortsatte helt frem til 1930-årene.
Biskoper kjempet om knokler
I 380 ble det slutt på keisernes produksjon av martyr-helgener, da kristendommen ble Romerrikets statsreligion.
Men det var allerede skapt en mengde ulike helgenkulter. De kristne biskopene forsto snart at de bare måtte akseptere helgenene – selv om Bibelen ikke nevnte dem med et ord.
Biskopene åpnet kirkene for en rekke av kultene og økte sin popularitet ved å grave opp helgener og flytte dem til nye, prangende gravmæler.
Kirkene sloss om å fylle skrinene sine med relikvier – knokler og andre ting som hadde tilhørt en helgen – som ifølge folketroen hadde magiske egenskaper.
Enhver biskop drømte om at hans stift fikk en grav eller en relikvie som kunne tiltrekke pilegrimer med penger i lommen.
Og fra tid til annen dukket det opp slike relikvier. I 813 førte noen mystiske lys i Galicia eneboeren Pelagius til en høyde.
Her gravde han seg ned til et skjelett som lå med kraniet under armen.
Da han viste lokalbefolkningen funnet, var de overbevist om at det var St. Jakob, en av Jesu apostler.
I år 44 e.Kr. var han blitt halshogd i Jerusalem av den romerske lydkongen Herodes Agrippa, som fryktet den nye troen.
Ifølge legenden var liket siden, med englehjelp, brakt til Galicia.
Funnet førte til byggingen av katedralen i Santiago de Compostela – målet for en av kristendommens viktigste pilegrimsruter: Caminoen.
Paven ville bestemme
Opp gjennom det første årtusen e.Kr. kunne enhver lokal biskop sikre seg popularitet gjennom velvalgte helligkåringer.
Folk så nemlig opp til personer som hadde ofret livet for sin tro.
Nye helgenkulter oppsto derfor rundt alt fra urettferdig myrdede konger til fromme og fattige kirkefolk.
Den uregulerte helligkåringen skulle imidlertid snart møte sine grenser.
Det skjedde da den tyske biskopen Ulrich av Augsburg en dag midt på 900-tallet mistet taleevnen under en gudstjeneste.
Den pinlige situasjonen ble heldigvis reddet av engler, som hvisket til Ulrich og ga ham ordene tilbake.
Mirakelet kom i 993 pave Johannes 15. for øre. Paven ble så beveget at han kalte til seg skriveren sin – og for første gang i historien fikk en avdød tilnavnet sanctus, hellig.
De gamle helgenene ble fortsatt dyrket, men fra nå av forsøkte paven å hevde sin rett til å bestemme hvilke personer som kunne oppnå offisiell status.
De lokale biskopene sluttet imidlertid ikke med å utrope sine egne helgener.
I første omgang aksepterte pavemakten de mange uoffisielle helgenene – så lenge folk betalte tiende (kirkeskatt), holdt paven seg som regel utenfor – også fordi fargerike helgenhistorier kunne lokke hedninger til troen.
I hele Europa valfartet folk derfor fortsatt til helgen-graver og hellige relikvier – om de var offisielt sanksjonerte eller ei.
Situasjonen varte til pave Aleksander 3. i 1170 besluttet at det skulle legges rammer for helgendyrkelsen. Samme år sendte han ut en erklæring som slo fast pavestolens enerett til å utnevne helgener.
Kvinne hadde melk i blodårene
Uavhengig av kampen om å styre helligkåringene var de gamle helgenene fra kristendommens første år fortsatt de mest populære.
På 1100-tallet tok korsfarere for eksempel legenden om St. Katarina fra Alexandria med seg fra Midtøsten til Vest-Europa, der hun ble så populær at bare Jomfru Maria overgikk henne.
St. Katarina var ifølge legenden blitt kristen etter å ha sett Jomfru Maria og Jesusbarnet i et syn.
Ettersom hun kom fra en innflytelsesrik romersk adelsfamilie, nådde ryktet om hennes nye tro keiser Maxentius i Roma.
Han fryktet at hun ville påvirke vanlige mennesker til å avvise de romerske gudene.
Han voktet porten til himmelriket og kunne slippe folk inn eller avvise dem. Apostelen Peter var det spesielt lurt å stå på god fot med
Keiseren forsøkte derfor å knekke viljen hennes. Han meddelte at hvis hun bare ga avkall på troen, kunne hun gifte seg med ham og leve som dronning i Roma.
Da Katarina avviste forslaget med den begrunnelse at hun var «Jesu brud», beordret Maxentius at hun skulle radbrekkes på et hjul med pigger.
Torturinstrumentet var imidlertid knapt båret frem, før det falt fra hverandre.
I all hast hogde romerne hodet av Katarina, men så til sin forferdelse at det rant melk ut av halsåpningen – et tegn på renhet og uskyld.
Hvorvidt en skikkelse som Katarina faktisk er historisk eller oppdiktet, spekulerte de troende sjelden over.
Hovedsaken var at hun, i likhet med Jesus, hadde lidd en grusom og urettferdig død.
Av kvinnelige martyrer ble det dessuten forventet at de avsto fra å ha sex, fordi jomfruelige kvinner ble betraktet som særlig hellige.
Ettersom svært få mennesker selv kunne lese om helgenene, fikk bilder en stor betydning i spredningen av legendene.
Skulpturer, glassmosaikker og malerier i bønnebøker fungerte som en slags tegneserier, der hver helgen hadde spesielle kjennetegn.
Katarina ble for eksempel malt sammen med hjulet hun skulle ha blitt radbrekket på, og St. Jørgen ble ofte vist til hest med lanse, i ferd med å beseire den fryktelige dragen.
I takt med at skaren vokste, endte mange av de hellige kristne som skytshelgener.
På 1100-tallet hadde alle grupper i samfunnet sin egen helgen. St. Katarina hjalp møllerne i arbeidet, riddere påkalte St. Jørgen, og Romas første pave – apostelen Peter – var det spesielt lurt å stå på god fot med:
Han voktet porten til himmelriket, og kunne slippe folk inn eller avvise dem, slik at de endte i helvete.
Regelsettet for helgener ble innført av Gregor 9., som ville styrke pavens makt over de troende.
Helligkåringer krever mirakler og et fromt liv
Siden 1234 har pavene fulgt et universelt regelsett for kanonisering som den avdøde skulle bedømmes etter.
De siste helgenene er de to portugiserne Francisco og Jacinta Marto, som ble kåret 17. mai 2017.
Søknaden:
Innbyggerne i et kirkelig stift foreslår en spesiell personlighet fra deres område. Kandidaten kan enten være død for sin tro (martyr) eller ha levd et særlig hellig liv – for eksempel ved å hjelpe de fattige.
Undersøkelsen:
Kandidatens liv og eventuelle skrifter studeres av en biskop. Han vurderer om kandidatens synder forhindrer videre saksbehandling. Hvis ikke innstilles kandidaten for «Kongregasjonen for helligkåringer» i Roma.
Argumentasjonen:
En egen saksbehandler, postulatoren, samler og presenterer vitneutsagn for kongregasjonen for å bevise at kandidaten er verdig til kåringen. Postulatoren velges av søkerne, og er som oftest en prest.
Mirakler:
Et avgjørende punkt i argumentasjonen er bevisene for at kandidaten har utøvd mirakler. Her benyttes øyenvitner, og hvis kongregasjonen er overbevist, får den avdøde tittelen beatus – salig.
Kåringen:
Før paven kan helligkåre den salige, må nok et mirakel fra kandidatens liv eller etterliv kunne bevises. Fins beviset, utnevnes kandidaten endelig til sanctus – hellig.
Helgener torturerte seg selv
En ny tendens på 1100- og 1200-tallet var helgener som påførte seg selv lidelse.
De var inspirert av munkeordener som fransiskanerne og dominikanerne, som hyllet fattigdom og underdanighet.
Målet var å lide, akkurat som Jesus. Til gjengjeld for selvoppofrelsen fikk de lidende mange tilhengere, som dyrket dem som hellige mens de ennå var i live.
En av de mest kjente var Peter fra Morrone (1215-1296). Han gikk barføtt, snakket sjelden og tok 500 knebøy om dagen.
Under fasten nøyde han seg med å spise grønnsaker to ganger i uken, og hver dag resiterte han alle kirkens bønner.
Sine mange dedikerte tilhengere forsøkte han å unngå, og kvinner skydde han som pesten.
For andre var ikke sult og ensomhet nok. Munkehelgenen Johan Bonus (1168-1249) stakk små trestykker opp i føttene sine, slik at de verket for hvert skritt han tok.
En av de mest ekstreme var St. Margareta av Ungarn. Hun bar jernringer rundt beina og bandt snorer så stramt rundt kroppen at hun fikk sår.
Mens Margreta prylte seg selv med kjepper, ba hun inderlig til Gud om at de hedenske tatarene ville invadere Ungarn, slik at hun kunne dø for Kristus.
Bildet av Jesus som gir St. Peter nøklene til himmelen, ble malt i Det sixtinske kapell av Pietro Perugino (1482).
Helgener skulle avskaffes
Da den kristne tenkeren Thomas Aquinas døde i 1274, skyndte munkebrødrene hans seg å koke liket – slik at de kunne sikre knoklene.
Munkene var overbevist om at Thomas raskt kom til å bli kanonisert, og at relikviene hans ville ende med å være særdeles ettertraktede og verdifulle.
Knoklene endte i jakobinernes kirke i Toulouse, hvor de ligger den dag i dag.
I den sene middelalderen var helgendyrkelsen blitt en mer lukrativ forretning enn noen gang før – og fenomenet hadde spredt seg fra det opprinnelige sentrum ved Middelhavet til de fjerneste avkroker av Europa.
Helgener ble påkalt for å hjelpe med stort sett alle problemer, og de inspirerte folk til ikke å gi opp når hverdagens problemer meldte seg.
Under reformasjonsbevegelsene på 1500-tallet, da båndene til den dominerende paven ble brutt, startet et oppgjør med helgendyrkelsen i de protestantiske landene.
Nå var det bare Bibelen som gjaldt, og det var ikke lenger plass til mirakler og hellige avdøde.
Befolkningene måtte utføre sine åndelige ærender uten de hellige mellomleddene.
Den harde linjen vant ikke gehør alle steder. I det anglikanske England var helgendyrkelsen en så stor del av kulturen at befolkningen nektet å oppgi den.
Selv i det lutheranske Norge beholdt sykehuset for spedalske, St. Jørgens hospital i Bergen, navnet sitt.
Den populære ridderen var helgen for utallige grupper i samfunnet – og engelskmennene opphøyde til og med St. Jørgen til nasjonalhelgen da de brøt med den katolske kirken.
Hvert år feiret innbyggerne i flere byer ham derfor med parader på St. Jørgens dag den 23. april. Til tross for reformasjonen døde altså ikke helgenkultene helt ut.