Hugenottenes kamp på liv og død med det katolske Frankrike

Den 1. mars 1562 rir den franske kongens rådgiver, François av Guise, og hans følge av soldater inn i byen Vassy i Nordvest-Frankrike.

I en låve i utkanten av byen er 300 mennesker samlet til gudstjeneste. François av Guise, som er en gudfryktig mann, bestemmer seg for å slutte seg til dem.

Men den rettroende katolikken får seg et sjokk, for menigheten består av hugenotter - franske protestanter - og gudstjenesten deres er strengt ulovlig.

Siden Martin Luther startet reformasjonen i 1517, har forholdet mellom Europas katolikker og protestanter vært anspent. I flere land har den katolske kirke mistet sine privilegier, og en reformert kirke har overtatt den geistlige makten.

Også i Frankrike har grunnvollene ristet under den katolske kirke, men ennå har det ikke kommet til noen direkte krigshandlinger mellom kirkesamfunnene.

På dette tidspunktet har hugenottene i Frankrike fått innvilget en rekke rettigheter, bl.a. retten til å holde gudstjeneste. Betingelsen er imidlertid at det skjer utenfor byene.

Da Guise oppdager at hugenottene praktiserer sin tro på låven innenfor Vassys bymurer, er han nødt til å gripe inn. Han forsøker å stoppe gudstjenesten.

Hugenottene setter seg til motverge og kaster stein mot Guises soldater. En av steinene skal ha truffet François de Guise selv, og i sinne gir han ordre til at låven skal brennes ned.

Soldatene setter fyr på låven, og kort tid etter høres skrikene fra de innesperrede hugenottene. Mange klarer å unnslippe flammene, men minst 74 mister livet.

Blodbadet i Vassy utløser de franske religionskrigene, og i de neste 36 årene forsøker franske katolikker å utrydde hugenottene og deres protestantiske tro med makt, undertrykkelse og folkemord.

Vassy-massakren utløste religionskrigene i Frankrike, med katolikkene på den ene siden og protestantene på den andre.

I 1562 hadde cirka halvparten av landets adel gått over til protestantismen, og det anslås at cirka to millioner franskmenn - om lag 10 prosent av den franske befolkning på den tiden - betraktet seg som protestanter. Hovedtyngden av protestantene befant seg i Sør- og Vest-Frankrike.

Hovedkraften bak den nye kristne trosretningen var den franske presten og reformatoren Jean Calvin. Inspirert av Martin Luther utga Jean Calvin i 1536 sin viktigste tekst, Institutio christianae religionis - Undervisning i den kristne religion. Teksten ble en religiøs rettesnor for protestantene i Frankrike.

I motsetning til katolikkene, som betraktet kirken som en direkte manifestasjon av Gud og et bindeledd mellom Herren og de kristne, mente protestantene at det enkelte mennesket sto i direkte forbindelse med Gud.

Dette kom bl.a. til uttrykk ved at hugenottene avviste katolsk pomp og prakt i sine kirker, som derfor ikke var prydet med fargerike fremstillinger av Bibelen og helgenenes liv.

Etter Vassy-massakren utkjempet hugenotter og katolikker til sammen ni religionskriger på liv og død mellom 1562 og 1598.

Begge sider gjennomførte massakrer - mest kjent er blodbadet under den såkalte Bartolomeusnatten i august 1572, da hugenotter over hele Paris ble angrepet og drept av katolikker.

Cirka 2000 protestanter ble drept i den blodige massakren, og i ukene som fulgte, mistet så mange som 30 000 hugenotter livet da angrepene spredte seg til en lang rekke franske byer.

I 1588 ble hugenottene påtvunget en ny traktat som fratok dem alle rettigheter. Den forbød også en protestant å bli konge.

Siden protestantenes leder, Henrik av Navarra, var den nærmeste arvingen til tronen, begynte en lang kamp for å få landets stender til å anerkjenne ham som konge.

Etter lange forhandlinger konverterte Henrik av Navarra tilbake til katolisismen i 1593 og ble til slutt innsatt som Frankrikes kong Henrik 4.

Den nye kongen anerkjente katolisismen som statsreligion, men legaliserte samtidig protestantismen i Frankrike med det såkalte Nantes-ediktet.

Etter ni religionskriger gjennom 36 år ble det endelig fred i Frankrike, men det religiøse mindretallets nyvunne frihet og selvbestemmelse ble kortvarig.

Et tjuetalls år etter Nantes-ediktet begynte katolikkene igjen å forfølge de "vantro" hugenottene. Henrik 4.s sønn Ludvig 13. forbød protestantene å inneha offentlige embeter, og de fikk ikke lenger lov til å beskytte byene sine militært.

Da Henrik 4.s barnebarn - Ludvig 14., også kjent som Solkongen - besteg Frankrikes trone i 1643, tiltok forfølgelsen av den religiøse minoriteten i styrke. I 1685 skrev Solkongen under Fontainebleau-ediktet, som opphevet Nantes-ediktet og forbød protestantismen ved lov.

Kongen ga bl.a. ordre om at hugenottenes kirker skulle ødelegges, skolene deres skulle stenges og de skulle forbys å gifte seg med hverandre.

Overgrepene fikk om lag 200 000 hugenotter til å flykte fra landet, men ikke alle protestanter var villige til å gi opp uten kamp.

I 1702 reiste hugenottene i Cevennene i Sør-Frankrike seg i et bondeopprør mot Ludvig 14.s grusomme forfølgelser.

Denne fraksjonen av hugenotter kalte seg camisarder og utkjempet en årelang geriljakrig mot de franske katolikkene med bakholdsangrep og nattlige plyndringer.

Med tiden fikk Ludvig 14.s styrker has på stadig flere av de protestantiske opprørerne, og i 1707 skrev camisardenes leder Jean Cavalier desillusjonert i dagboken sin:

"Den eneste trøsten jeg har igjen, er at det regimentet jeg hadde æren av å lede, aldri så seg tilbake, men solgte seg dyrt på slagmarken."

I 1710 hadde Ludvig 14. nedkjempet camisardene, og fem år senere døde den franske solkongen, hvorpå den religiøse forfølgelsen av hugenottene gradvis avtok.

På dette tidspunktet hadde flere hundre tusen hugenotter flyktet ut av landet, hovedsakelig til Sveits, Tyskland og England.

Hugenottene var dyktige håndverkere og handelsmenn og viste seg raskt å bli en uvurderlig arbeidskraft i de landene de kom til.

I England, der 50 000 hugenotter slo seg ned på 1700-tallet, ble de dyktige flyktningene og deres etterkommere en av forutsetningene for den industrielle revolusjon på 1800-tallet.

Etter den franske revolusjon i 1789 ble hugenottene endelig anerkjent som likeverdige borgere og trossamfunn i Frankrike. Men århundrer med religiøs forfølgelse hadde gjort store innhogg i de franske protestantene.

I dag tilhører bare 2,5 prosent - det tilsvarer 1,7 millioner franskmenn - den protestantiske kirke.