Attila plyndret romersk by
I443 e.Kr. ble den romerske byen Naissus’ skjebne beseglet av Attila, hunernes konge. Byen som i dag heter Nis og ligger i Serbia, var et militært og administrativt sentrum i Illyrium og hadde vært romersk i 500 år. De mange tusen innbyggerne hadde dermed en lang og stolt fortid, men sommeren 443 var storhetstiden forbi. Fra byens murer kunne Naissus’ soldater og innbyggere se tusenvis av blodtørstige krigere krysse elva Nisava nær byen.
Krigerne var hunere, de kom fra slettene nord for Donau-elva. De ble ledet an av den beryktede Attila, som romerne anså for å være verdens verste barbar.
Ryttere, fotfolk og kusker på hestevogner omringet Naissus. Foran bymuren bygde de kjempestore rambukker av trestammer og utstyrte dem med metallhoder. Rambukkene ble hengt opp i kraftige stativ av tre med hjul under. Flettede greiner og dyrehud ble spent ut over trestativene slik at mennene som skubbet dem frem var beskyttet mot fiendtlige piler og spyd.
Igjen og igjen hamret rambukkene mot Naissus’ murer. Fra toppen av murene veltet romerske soldater store steiner ned på hunernes rambukker. Noen ganger traff de en rambukk slik at den ble uskadeliggjort, men hunerne fant raskt frem en ny, og til slutt slapp romerne opp for stein.
Etter hvert ga murene etter, og hele seksjoner av murverket falt i grus. Hunerne stormet over ruinhaugene og drepte stort sett alle menn og voldtok kvinnene. Alt av verdi ble plyndret – både lysestaker, fat og religiøse gjenstander fra byens kirker og klostre. Deretter satte hunerne Naissus i brann, og kort etter var byen ikke annet enn en rykende ruinhaug.
I mesteparten av opplandet ble gårder, gods og landsbyer rasert, og blant innbyggerne i Europa ble det sagt at “der Attilas hester tråkker, vokser det aldri mer gress”.
Attila og broren arver Hunerriket
Attila hadde arvet makten over det mektige Hunerriket sammen med sin bror Bleda, fordi deres onkel, kong Roa, døde i en teltleir på den ungarske steppen, pusztaen. Fra år 434 e.Kr. regjerte de to brødrene over et landområde som strakte seg fra Det kaspiske hav i øst til Donau i vest.
Imperiet besto av mange forskjellige stammefolk og folkeslag som hunerne hadde tvunget under seg med vold eller list. Stammene som nå lå under Attila leverte krigere og penger til hunerne, som til gjengjeld sikret dem fred.
Gjennom ekteskap mellom de underlagte stammehøvdingenes døtre og hunerlederne, ble det smidd sterke forbund i hunerimperiet.
Romerriket blir kristent
Sør og vest for Donau lå Romerriket, som i år 330 hadde blitt delt i to – Østromerriket med Konstantinopel som hovedstad og Vestromerriket med Roma som sentrum.
Delingen skyldtes kristendommen. Da Konstantinopel ble kristent, brøt den østlige delen av Romerriket med Roma, som i noen tiår enda holdt fast i de gamle hedenske gudene. Men etter hvert gikk begge romerrikene over til kristendommen, og på Attilas tid fantes munker, kirker, biskoper og en overveiende kristen befolkning i alle større byer i de to romerrikene.
Rammene var satt for en kamp mellom det primitive barbarimperiet og de siviliserte romerrikene. Det skulle bli en kamp om intet mindre enn Europas skjebne.