Hunerkongen Attila - Guds straff over de kristne

Fra leiren på den ungarske steppen dro hunerkongen Attila og hans ryttere på jevnlige plyndringstokt vest for Donau. Overalt han kom spredte han død og ødeleggelse, og kristne europeere begynte å se ham som Guds straff for begåtte synder.

12. oktober 2015 av Morten Rendsmark

Attila plyndret romersk by

I443 e.Kr. ble den romerske byen Naissus’ skjebne beseglet av Attila, hunernes konge. Byen som i dag heter Nis og ligger i Serbia, var et militært og administrativt sentrum i Illyrium og hadde vært romersk i 500 år. De mange tusen innbyggerne hadde dermed en lang og stolt fortid, men sommeren 443 var storhetstiden forbi. Fra byens murer kunne Naissus’ soldater og innbyggere se tusenvis av blodtørstige krigere krysse elva Nisava nær byen.

Krigerne var hunere, de kom fra slettene nord for Donau-elva. De ble ledet an av den beryktede Attila, som romerne anså for å være verdens verste barbar.

Ryttere, fotfolk og kusker på hestevogner omringet Naissus. Foran bymuren bygde de kjempestore rambukker av trestammer og utstyrte dem med metallhoder. Rambukkene ble hengt opp i kraftige stativ av tre med hjul under. Flettede greiner og dyrehud ble spent ut over trestativene slik at mennene som skubbet dem frem var beskyttet mot fiendtlige piler og spyd.

Igjen og igjen hamret rambukkene mot Naissus’ murer. Fra toppen av murene veltet romerske soldater store steiner ned på hunernes rambukker. Noen ganger traff de en rambukk slik at den ble uskadeliggjort, men hunerne fant raskt frem en ny, og til slutt slapp romerne opp for stein.

Etter hvert ga murene etter, og hele seksjoner av murverket falt i grus. Hunerne stormet over ruinhaugene og drepte stort sett alle menn og voldtok kvinnene. Alt av verdi ble plyndret – både lysestaker, fat og religiøse gjenstander fra byens kirker og klostre. Deretter satte hunerne Naissus i brann, og kort etter var byen ikke annet enn en rykende ruinhaug.

I mesteparten av opplandet ble gårder, gods og landsbyer rasert, og blant innbyggerne i Europa ble det sagt at “der Attilas hester tråkker, vokser det aldri mer gress”.

Attila og broren arver Hunerriket

Attila hadde arvet makten over det mektige Hunerriket sammen med sin bror Bleda, fordi deres onkel, kong Roa, døde i en teltleir på den ungarske steppen, pusztaen. Fra år 434 e.Kr. regjerte de to brødrene over et landområde som strakte seg fra Det kaspiske hav i øst til Donau i vest.

Imperiet besto av mange forskjellige stammefolk og folkeslag som hunerne hadde tvunget under seg med vold eller list. Stammene som nå lå under Attila leverte krigere og penger til hunerne, som til gjengjeld sikret dem fred.

Gjennom ekteskap mellom de underlagte stammehøvdingenes døtre og hunerlederne, ble det smidd sterke forbund i hunerimperiet.

Romerriket blir kristent

Sør og vest for Donau lå Romerriket, som i år 330 hadde blitt delt i to – Østromerriket med Konstantinopel som hovedstad og Vestromerriket med Roma som sentrum.

Delingen skyldtes kristendommen. Da Konstantinopel ble kristent, brøt den østlige delen av Romerriket med Roma, som i noen tiår enda holdt fast i de gamle hedenske gudene. Men etter hvert gikk begge romerrikene over til kristendommen, og på Attilas tid fantes munker, kirker, biskoper og en overveiende kristen befolkning i alle større byer i de to romerrikene.

Rammene var satt for en kamp mellom det primitive barbarimperiet og de siviliserte romerrikene. Det skulle bli en kamp om intet mindre enn Europas skjebne.

Hunerne blir fordrevet fra Kina

Hunerne stammet opprinnelig fra Asias vidstrakte stepper ved grensen til Kina. De var nomader som drev husdyrene fra vinter- til sommerbeite, samtidig som de røvet og plyndret i Nord-Kina. Men rundt år 35 f.Kr. sendte den kinesiske keiseren en stor hær mot hunerne for å stoppe plyndringene og drive dem bort fra beitemarkene.

Hunerstammene ble tvunget ut på en årelang vandring mot vest på leting etter nytt land. I 376 e.Kr. – etter 400 år – nådde de frem til steppene nord for Svartehavet, der de støtte på østgermanske, tyrkiske og persiske stammefolk. Hunerne overfalt og tvang dem under seg. Mange østgermanere rakk imidlertid aldri å flykte mot vest, og en uendelig strøm av flyktende menn, kvinner og barn strømmet inn i Østromerriket med husdyr og kjerrer.

Den østromerske keiseren sendte ut en hær for å stoppe flyktningene, men østgermanerne var hardføre krigere. De slo romerhæren tilbake og tvang keiseren til å gi dem land i Romerriket sør og vest for Donau.

Bueskyttere til hest vinner slagene

Samtidig fortsatte hunerne sin fremmarsj mot vest. De kom seg over fjellkjeden Karpatene og trengte inn på den ungarske pusztaen, der de slo seg ned langs Donau, nord for grensa til Østromerriket. Det var her Attila ble født i år 406.

Hunerne var i stand til å skape sitt imperium fordi de var overlegne bueskyttere til hest. Kunsten å skyte med pil fra en hest i full galopp er uhyre vanskelig. Men hunerne lærte å ri og skyte med bue allerede i svært ung alder. Den intensive treningen kom dem til gode i kamp, der de kunne meie ned en fiendtlig hær med en sverm av piler.

Ingen andre stammefolk mestret denne kunsten, og når hunerne viste seg, hadde fienden bare to valg – enten flykte inn i Østromerriket eller underkaste seg. Stammefolkene som hunerne kom til å herske over var blant annet østgermanere samt tyrkisk- og persisktalende steppestammer.

Den romerske keiseren settes under press av Attila

Etter hunerkongen Roas død i 434 utvidet brødrene Attila og Bleda imperiet ytterligere mot vest, inn i det nåværende Tyskland og mot nord til Østersjøen og Baltikum. Imperiet var nå like stort som de to romerrikene til sammen og kunne mønstre titusenvis av krigere fra underkastede stammer.

Romerne forsøkte å bremse hunernes ekspansjon. Hvert år betalte den østromerske keiser Theodosius hunerne 300 kilo gull for at de skulle holde seg på den nordlige siden av Donau.

Et år unnlot keiseren å betale tributt, og straffen lot ikke vente på seg. Det første angrepet kom i 441, da Attila og Bleda plyndret en rekke romerske byer like sør for Donau. To år senere herjet de igjen – de ødela byene og slo enhver hær romerne sendte mot dem, og nådde helt frem til Konstantinopel (det nåværende Istanbul).

Den østromerske hovedstaden måtte hunerne imidlertid gi opp å innta fordi festningsverkene var for sterke. Byen var omgitt av to murer; den ytterste var ti meter høy, den innerste 20 meter høy og forsynt med tårn for hver 50. meter. Keiser Theodosius slapp med skrekken, men måtte innse hvor sårbar han var, og forhandlet frem en ny fred. Nå forlangte hunerkongene 1000 kilo gull i året i tributt. Det var pengeutpressing på høyt plan.

Keiseren bøyde seg for kravene. Hærene hans hadde – som alle andre hærer – ingenting å stille opp mot hunernes kampklare bueskyttere. Bare de høye murene og dype vollgravene rundt Konstantinopel forhindret et totalt sammenbrudd i Østromerriket.

Fredsavtalen holdt frem til 447, da Attila enda en gang raserte Balkan helt ned til Hellas, denne gang som enehersker over Hunerriket og hæren. Det skyldtes at Attila i mellomtiden hadde myrdet sin bror Bleda, sannsynligvis på grunn av interne stridigheter om makten i fellesimperiet.

Enda en gang forhandlet Attila frem en fred på sine premisser, og denne gangen måtte romerkeiseren avstå store landområder sør for Donau i det nåværende Romania og Bulgaria.

Munken Kallinkos beskrev hunernes fremferd på denne måten: “Det barbariske folket hunerne hadde blitt så sterke at de erobret mer enn 100 byer i Trakia (det østlige Balkan, red.) og nesten brakte Konstantinopel i fare. Det var så mange drap og blodsutgytelser at ingen kunne tallfeste hvor mange som hadde blitt drept. Hunerne plyndret kirker og klostre, slaktet munker og jomfruer. De har ødelagt Trakia i en slik grad at området aldri mer vil kunne gjenreises. Mange innbyggere flyktet fra Konstantinopel. Selv munkene ville flykte helt til Jerusalem.”

Keiserens søster gjør kur til Attila

Plyndringstoktet gjennom Østromerriket stilte hunernes blodtørst og begjær for en stund. De forsto at Konstantinopel var uinntakelig, og i et par år holdt de seg i ro. Men en hersker som Attila hadde plyndring og drap i blodet, og hans menn ble fort rastløse. Attila vendte derfor blikket mot Vestromerriket, og han begynte å tenke storpolitisk.

I Roma satt den vestromerske keiseren Valentinian på tronen. Hans søster Honoria hadde blitt gravid med en palassfunksjonær, noe som var en skandale for keiseren. Han fikk funksjonæren henrettet og satte Honoria i husarrest frem til hun kunne inngå i et arrangert ekteskap. Honoria nektet, og i raseri over sin brors overgrep sendte hun i all hemmelighet ringen sin til Attila. Samtidig ba hun om hjelp til å slippe fri fra husarresten og det forestående tvungne ekteskapet.

Attila betraktet ringen fra keiserens søster som et ekteskapstilbud, og som medgift forlangte han Gallia (det nåværende Frankrike) – av Valentinian. Den vestromerske keiseren ville ikke høre snakk om ekteskap, og Attila brukte avslaget som et politisk påskudd for å ta Gallia med makt.

I 451 dro han mot vest med titusenvis av hunere og deres germanske allierte. Nå strakte Attilas makt og innflytelse seg helt til Nederland i vest og – ifølge mange historikere – til Danmark og Sør-Sverige i nord.

Akkurat hvor stor Attilas hær var, er ikke kjent. Ifølge romerske kilder var den på 300 000 mann, men datidens skribenter overdrev gjerne fiendens styrke for å gjøre beretningene mer dramatiske. Beregninger av befolkningstettheten tyder snarere på at hunerhæren talte 30 000-40 000 mann. En hær på felttog måtte brødføs ved å plyndre gårder, og på 400-tallet har det ganske enkelt ikke vært avlinger og husdyr nok til hundre tusenvis av menn på den 1000 kilometer lange marsjen fra Ungarn til Gallia.

Den siste romer tar opp kampen

Gallia ble på denne tiden styrt av den romerske hærføreren og statsmannen Flavius Aetius. Han var så mektig i Vestromerriket at mange statlige brev ble sendt til ham i stedet for til keiser Valentinian i Roma, som ble sett på som udugelig.

På mange måter var Aetius rikets virkelige leder, mens Valentinian forlystet seg med jakt og fester. Blant historikere kalles Flavius Aetius for “den siste romer”, fordi han var den siste i rekken av romerske hærførere og statsmenn som hadde suksess både på slagmarken og i politikken. I Gallia hadde Aetius slått de germanske stammene vestgoterne og burgunderne som hadde trengt inn på romersk område. Etter seirene inngikk han fredsavtaler med dem slik at romerne bevarte overherredømmet over Gallia.

Attila og Aetius vokste opp sammen

Aetius og den jevnaldrende Attila kjente hverandre – ifølge noen historikere særdeles godt. Som ung gutt hadde Aetius blitt sendt til hunernes hovedsete ved det nåværende Szeged i Ungarn som et utvekslingsgissel.

På denne tiden var det sedvane at fiendtlig innstilte riker utvekslet sønner av høytstående ledere som en forsikring for fred. Gislene ble behandlet med respekt, og ikke sjelden vokste de opp som pleiesønner ved makthaverens hoff.

Noen historikere mener at også Attila en tid oppholdt seg i Roma som gissel, og at romerne brukte store krefter på å vinne ham til sin sak. Hvis det stemmer, har Aetius og Attilas veier krysset hverandre som unge, men som voksne sto de på hver sin side i konflikten mellom sivilisasjon og barbari:

I 451 krysset Attila Rhinen og befant seg med sin hær i Flavius Aetius’ Gallia, som hadde vært romersk i et halvt årtusen.

Svart økonomi brer seg i Roma

Romerriket var ikke så sterkt som det en gang hadde vært. Folkevandringer som vestgoternes og østgoternes, betydde at en tredjedel av riket nå besto av germanske folkeslag. De hadde fått eller tatt land og opprettet mer eller mindre selvstendige kongedømmer. Det var særlig Vestromerriket med keiser Valentinian som var i ferd med å gå oppløsning.

Ingen historiker har kunnet gi en fullgod forklaring på hvorfor det tidligere så uovervinnelige Romerriket hadde blitt så svakt. Men svakheten avslørte seg bl.a. i omfattende korrupsjon – romerske embetsmenn hadde blitt grådige, særlig skatteoppkreverne. Bøndene reagerte ved å snyte på skatten og store deler av økonomien ble ”svart”.

Dessuten ble grepet om hæren løsere fordi soldatene ikke lenger fikk lønn når de skulle, og de kunne heller ikke regne med en pensjon i form av en liten gård i nyerobret land. Mange kommandører ble derfor upålitelige – noen av dem utropte seg selv til guvernør eller til og med keiser – og lovet sine menn store belønninger for troskapen.

Når løftene ikke ble oppfylt, tok soldatene livet av kommandøren sin og utnevnte selv en ny kommandør.

Og ettersom romerhærene ikke hadde kunnet stoppe germanernes innvandring i riket, uteble skattebetalingene fra landområdene som de germanske stammene hadde bosatt seg i.

Det var i dette kaoset Flavius Aetius opererte. Han beholdt makten i Gallia dels gjennom krig, dels gjennom forhandlinger, fredsavtaler og renkespill. Men nå sto han overfor Attila, som ikke bare hadde sin egen stamme bak seg – hunerkongen hadde kontroll over alle stammer fra Russland i øst til Nederland i vest. Hunerne var derfor ikke bare enda et folkeslag på vandring; de utgjorde et imperium med ambisjoner om å erobre Gallia og deretter – måtte romerne gå ut ifra – resten av Vestromerriket.

Hvis noen kunne stoppe Attila, var det Aetius. Han var den eneste mannen i Vestromerriket med talent for både krigføring og statslederskap. Dessuten hadde han innsikt i hunernes måte å tenke på fordi han som ung hadde levd blant dem.

To gamle fiender går sammen mot Attila

Mens Attila rykket frem gjennom Germania, samlet Aetius en hær i Gallia. Han allierte seg med sine gamle fiender, vestgoterne i Sør-Gallia.

Alliansen oppsto fordi den vestgotiske kongen Theoderic heller ville ha romerne ved makten enn hunerne.

Theoderic var også klar over at hvis Attila vant over Aetius i Nord-Gallia, ville turen senere komme til hans kongedømme i Sør-Gallia. Og dessuten hadde mange vestgotere tidligere bodd ved Svartehavet, der de hadde blitt jaget bort av Attilas forfedre. Flukten brakte mange vestgotere helt til Gallia, der deres etterkommere holdt liv i hatet til hunerne.

Frem til 453 spredte Attila og hunerhæren hans frykt og redsel i det meste av Europa. Noen historikere mener at Attilas innflytelse strakte seg helt til Danmark og Sør-Sverige.

Attila får tilnavnet “Guds straff”

Da Attila kom ut av de germanske skogene og krysset Rhinen, trådte han inn i det siviliserte og kristne Gallia med veier, åkre, handelsbyer og store gods. Rutinemessig begynte hunerne å plyndre, ødelegge og voldta.

Attila spredte redsel blant de kristne, romersk-galliske innbyggerne som betraktet ham som en mann med overmenneskelig styrke. De kalte ham “flagellum Dei” – Guds pisk som straff for deres synder.

Det tilnavnet tok Attila straks til seg: Hvis han var et instrument for de kristnes gud, var hans erobring av Gallia ikke bare rettferdiggjort politisk med kravet om Honorias medgift, den var fullbyrdelsen av deres guds hensikt.

Slaget i Nord-Gallia

Mens Attila beleiret festningsbyen Aureliani (Orléans), fikk han nyss om at Aetius og Theoderic var på vei med hver sin hær. Hunerhæren og den romersk-gotiske hæren barket sammen på slettene nord for den galliske byen Troyes.

Her lå det blant annet en strategisk viktig åskam som begge de stridende partene ville holde på. Romerne og vestgoterne kom først opp, og Attila sendte både ryttere og fotfolk mot dem. Men rytterne og fotfolket mistet farten i oppoverbakken, og hunerne ble slått tilbake med store tap.

Hjemme i leiren lot Attila sine spåmenn – sjamanene – komme med spådommer. De mente å kunne forutse at en stor hærfører ville dø under slaget. Attila håpet at det ble Aetius, som var en bedre hærfører enn Theoderic. Men Attila regnet også seg selv som en mulig taper og forberedte et stort bål som han ville kaste seg på hvis hunerne tapte. Døden på bålet var langt mer ærefull enn et ydmykende fangenskap og en senere henrettelse.

Goternes konge faller av hesten

Under kampene neste dag ble kong Theoderic truffet av et spyd. Han falt av hesten, og uheldigvis red hans egne ryttere rett over ham slik at han døde. Hans sønn Thorismund begravde ham nær slagmarken.

Neste dag sto det klart at Attila ikke ville greie å innta åskammen. Han forberedte seg på en forsvarskamp og forskanset seg bak lange rekker av hestevogner og kjerrer, som hæren hans hadde med seg på felttoget.

Thorismund var ivrig etter å angripe. Han ville hevne sin far og gjøre det av med Attila en gang for alle, men Aetius hadde andre planer. Romernes hærfører visste at hunerne allerede var slått, og han begynte å tenke mer langsiktig:

Vestgoterne var en maktfaktor i Gallia – og dermed fremdeles hans fiender. Etter en seier over Attila kunne de få så mye makt at de muligens ville overta makten i hele Gallia. Aetius la derfor til en slu plan for å svekke vestgoterne.

Han gjorde kongssønnen Thorismund oppmerksom på at hans brødre snart ville høre nyheten om deres fars død. Han rådet derfor Thorismund til å reise hjem og kreve sin arverett til kongetronen. Den ærgjerrige kongssønnen dro straks av gårde med sin hær, og Aetius lot så Attila trekke seg tilbake, ut av Gallia og hjem til Ungarn med restene av hæren.

Med sitt renkespill greide Aetius å opprettholde maktbalansen i Gallia, for vestgoterne ville fremdeles være avhengige av ham hvis hunerne en dag vendte tilbake, og dermed bevarte Aetius sin overhøyhet i Gallia.

Men det som gagnet Aetius i Gallia, kom året etter til å gå hardt utover romere på en annen front.

Attilas siste felttog

Attila hadde for første gang tapt et stort slag. Ydmyket vendte han tilbake til Ungarn og begynte å planlegge en invasjon av Italia for å gjenopprette sitt ry som hærfører. Kampen mellom hunerne og Romerriket var ikke forbi.

Sommeren etter, i år 452, buldret Attilas horder gjennom det som i dag er Slovenia og Nord-Italia. På vei mot Roma la Attila store handelsbyer øde helt ned til dagens Milano. Men det året hadde høsten slått feil i Nord-Italia, og hungersnød og epidemier preget området. Hunerhæren hadde derfor store problemer med å skaffe føde til sine flere tusen krigere.

Paven dro til Attilas leir for å forhandle om fred. På grunn av hungersnøden kunne Attila lett overtales til å trekke seg tilbake til Ungarn, for én viktig seier hadde han allerede vunnet: Hans renommé som hærfører var gjenopprettet i egne rekker. Enda en gang hadde ikke romerne noe å stille opp mot de fremadstormende hunerne. Og de var klar over hvor lett Italia kunne erobres – etter neste høst.

Hjemme i Ungarn valgte Attila å gifte seg enda en gang. Han hadde allerede flere koner. Denne gangen inngikk han ekteskap med den germanske høvdingdatteren Ildico. Hun var en ung skjønnhet og enda et politisk giftermål som skulle sikre germanernes lojalitet overfor ham.

15. mars 453 ble bryllupet feiret med en stor fest i Attilas trepalass. Han drakk tett til langt på natt før han trakk seg tilbake til brudesengen, der han falt i tung søvn, liggende på ryggen.

Mens han sov begynte han å blø neseblod – sannsynligvis en styrtblødning som følge av hans årelange og voldsomme alkoholforbruk. Neseblod hadde han ofte, men i motsetning til tidligere våknet han ikke denne gangen, og derfor rant blodet uhindret ned i halsen og lungene.

Neste morgen ble barbarenes konge funnet i sin seng, den skrekkslagne bruden satt ved siden av. Mennene som kom ilende til mistenkte straks Ildico for å ha myrdet kongen, men etter at stammens vismenn hadde studert omstendighetene omkring dødsfallet, var de overbevist om at Ildico var uskyldig. Deres leder hadde druknet i sitt eget blod.

Europa i oppløsning etter Attila

Attilas mange sønner kunne ikke bli enige om hvem som skulle regjere det store imperiet som hunerne hadde samlet. De underlagte germanske stammene merket fort hunernes svakhet og rev seg løs. Heretter trakk hunerne seg tilbake mot øst uten å etterlate seg mange spor i historien.

Heller ikke Vestromerriket overlevde mange år, bl.a. fordi rikets største militære og politiske begavelse, Flavius Aetius, ble myrdet. Aetius planla å få sin sønn gift med keiser Valentinians datter Placidia og dermed sette seg i stand til å overta keisertronen. Men Valentinian satte en stopper for planen ved – sammen med vaktene sine – å dolke Aetius.

Etter mordet skal en dikter ha sagt til keiseren: “Min herre, du har nettopp skåret av deg din høyre hånd.”

Tapet av hærføreren innledet Vestromerrikets undergang. Riket var maktesløst overfor de germanske kongene, som grunnla en lang rekke selvstendige og evig stridende kongedømmer.

Bare Østromerriket fortsatte å eksistere, under navnet Bysants. Riket gikk til grunne på 1400-tallet.

I 443 trengte Attila frem til Konstantinopel, hovedstaden i Østromerriket. Festningsmuren holdt stand mot angrepet, men keiser Theodosius ble nødt til å betale beskyttelsespenger for å få fred for Attila.

Kanskje du er interessert i