Innbyggerne i oldtidens Mesopotamia var etter alt å dømme noen av de første som praktiserte eksorsisme – utdrivelse av onde ånder eller demoner – for rundt 5000 år siden.
Mesopotamierne var dypt overtroiske og overbevist om at forskjellige overnaturlige vesener kunne skade eller være til nytte for mennesker.
Eksorsisme var derfor en fast del av hverdagen, hvor ritualer, besvergelser og amuletter spilte en vesentlig rolle i forsøket på å unnslippe sykdommer og ulykker.
Eksorsismen ble typisk utført av en prest, som fremsa en spesiell besvergelse som skulle drive ut de onde vesenene. Ved noen anledninger ble besvergelsene nedtegnet på leirtavler som ble begravd eller plassert i hjemmet til personen som ble mistenkt for å være besatt.
På 1500-tallet formaliserte den katolske kirke eksorsisme med boken «Rituale Romanum», som fortsatt brukes av enkelte prester.
Kirken driver fortsatt ut demoner
Eksorsisme har siden spredt seg til en mengde kulturer og religioner, men blir i dag spesielt forbundet med den katolske kirke, hvis kobling til djevleutdrivelse har røtter i Bibelen. Her driver selveste Jesus ut demoner fra flere personer, blant annet en gutt som skjærer tenner og har fråde rundt munnen.
Også apostlene Peter og Paulus utførte eksorsisme, og praksisen fikk etter hvert fotfeste i den tidlige kristne kirken. Her ble prosessen gjennomført på ulike måter, inntil den katolske kirke satte faste rammer for eksorsisme på 1500-tallet. Det skjedde med boken «Rituale Romanum», som beskriver ritualene og bønnene som må brukes for å drive ut demoner.
Eksorsisme finner fortsatt sted i sjeldne tilfeller i den katolske kirke, hvor offeret i første omgang gjennomgår en grundig psykisk og fysisk undersøkelse før en eksorsisme settes i verk som siste løsning.