Det gamle testamente består av en rekke hebraiske og arameiske tekster som ble skrevet ned over en periode på rundt tusen år fra ca. 1200 f.Kr. til 200 f.Kr.
Under dateringen av tekstene har forskerne både tatt utgangspunkt i historiske henvisninger i innholdet og lingvistiske særtrekk.
Historikerne kan ikke si med sikkerhet hvem forfatterne er, men variasjoner i tekstenes språk og struktur avslører at skriftene ble skapt av flere personer eller grupper.
Det gamle testamente utgjør første del av den kristne Bibel og er basert på den hebraiske bibelen, Tanakh.
De hellige skriftene inneholder bl.a. lovtekster, historiske beretninger, myter, salmer og filosofi. Samlet kan tekstene sies å være et arkiv over jødefolkets historie.
Betegnelsen Det gamle testamente ble første gang brukt av kristne lærde på 100-tallet e.Kr. for å skjelne mellom de gamle, jødiske skriftene og kristendommens nye skrifter (Det nye testamente).