Hvis du eier noe fra en hellig person – for eksempel en helgen – vil vedkommendes hellighet smitte over på deg. Dette var omtrentlig resonnementet da de kristne kastet seg ut i en ivrig jakt på religiøse relikvier i middelalderens Europa.
Legemsdeler og eiendeler fra helgener var kjent for å utrette mirakler, og disse objektene kunne derfor innbringe formuer. Mest ettertraktet var relikvier som hadde forbindelse til Guds sønn, Jesus Kristus. Av samme årsak var de forbeholdt fyrster, konger og andre av Europas mektigste menn.
«Hvis alle bitene ble samlet sammen, ville de utgjøre en stor skipslast» Jean Calvin, fransk teolog og reformator, om de mange påståtte splintene fra det hellige kors.
Alle kirker eide en hellig splint
De ypperste av Kristus-relikviene var biter fra korset som Jesus var blitt korsfestet på. Ifølge flere kirkehistorikere var korset blitt funnet på 300-tallet e.Kr. av St. Helena, som var mor til den romerske keiser Konstantin den store.
Etter funnet dukket det opp et utall hellige tresplinter rundt om i Europa, og i dag påstår hundrevis av kirker at de besitter biter fra korset.
Splintenes autentisitet er aldri blitt dokumentert, og reformatoren og teologen Jean Calvin konstaterte tørt på 1500-tallet at «hvis alle bitene ble samlet sammen, ville de utgjøre en stor skipslast».
Biter av det hellige kors befinner seg angivelig flere steder i verden – dette er fra det keiserlige skattkammeret i Wien i Østerrike.
Kirken forbød hellig forhud
Andre bemerkelsesverdige Jesus-relikvier er en tornekrone i Louvre-museet i Paris, et likklede i en katedral i Torino, et ukjent antall spiker fra korsfestelsen og lansen som Jesus ble gjennomboret med på korset.
Felles for alle relikviene er at forskere så langt ikke entydig har klart å dokumentere deres tilknytning til Jesus.
Det samme gjelder en av de mer pussige relikviene: Jesu forhud, som var så ettertraktet at opptil 18 eksemplarer var i omløp i middelalderen. Emnet var imidlertid så følsomt at Vatikanet i 1900 forbød all omtale av forhudsrelikvien.