Fra 1100-tallet førte korstogene til at en rekke kristne ridderordener ble grunnlagt. Det er umulig å lage en komplett liste, for de ble hele tiden opprettet, omdannet, oppløst eller slått sammen.
Tempelherrene og Johannitterordenen var de to mest betydningsfulle ordenene i Det hellige land. De utgjorde en stor del av korsfarernes militære muskler i kampen mot muslimske naboer. Samtidig lå de i en evig kamp med hverandre om makt og rikdom.
På Pyrenéhalvøya ledet lokale ridderordener an i kampen mot de muslimske maurerne. De viktigste var Calatrava- og Santiago-ridderne, som med tiden tok opp i seg flere mindre ordener.
Den tyske orden oppsto i Det hellige land, men flyttet i 1230 til området rundt Østersjøen, der en ny «front» var åpnet i kampen mot hedenskapen. De tyske ridderne skapte sin egen stat i Preussen, og førte i mange år krig mot litauere som holdt seg til sine gamle guder.
Ordener ble problembarn
Pavene velsignet mange ridderordener i løpet av middelalderen, men krigermunkene fremsto gjerne som ustyrlige bråkmakere etter en stund. De førte krig mot andre kristne og karet til seg makt.
St. Lasarus-ordenen
besto av leprasyke riddere.
De var utstøtt fra andre ordener, som ikke ville ha medlemmer med den fryktede sykdommen.
Calatrava-ordenen
ble en trussel mot kongene i det spanske riket Castilla.
De rike og maktsøkende ridderne blandet seg i tronfølgen.
Sverdbrødrene
var en liten, men ustyrlig tysk orden i det som i dag er Latvia.
De svært aggressive riddernes herjinger ble en belastning for kirken.