I den romersk-katolske kirke må prester være ugift og leve i sølibat. Ifølge teologien opptrer prester som Kristi stedfortreder og må derfor avspeile Kristi kyskhet. Sølibatet er “en nådegave fra Gud”, slik at prester “kan forbli nær Kristus med et udelt hjerte”, som det står i den romersk-katolske lovboken Codex juris canonici.
Den katolske kirke er blitt rystet av flere skandaler hvor prester har misbrukt barn seksuelt.
Etter alt å dømme stilte den kristne kirke i sine tidlige år ikke noe krav om at prester måtte leve i sølibat. Den første skriftlige kilden som nevner emnet, er et dekret fra et kirkemøte i Spania i år 305 e.Kr.
“Det er besluttet at ekteskap skal forbys for biskoper, prester og diakoner”, lyder dekretet.
I år 385 e.Kr. slo et pavebrev fra pave Siricius dessuten fast at seksuell avholdenhet var en praksis blant apostlene, som burde følges av kirkens folk.
Prester ga jobben til sønnene
Når sølibat ble et reelt krav til katolske prester, er imidlertid uklart. Ifølge noen kilder skjedde det så sent som på 1000-tallet, og det finnes også dokumentasjon på at flere katolske prester på 1100-tallet overdro vervet til sine sønner.
Nå for tiden betrakter den katolske kirke ikke religiøst sølibat som et spørsmål om tro, men disiplin.
Teologer diskuterer fortsatt om prestene i den katolske kirke bør leve i sølibat.
Tradisjonen blir ivrig debattert blant teologer, og den nåværende paven, Frans, har tidligere uttalt at han ikke er avvisende overfor reformer. Påbudet om sølibat er særlig blitt et kontroversielt emne etter at flere saker om seksuelt misbruk og pedofili er blitt avslørt i den katolske kirke i de seneste tiårene.