Mange katolske prester har brutt løftet om sølibat i det skjulte.

© Artgate Fondazione Cariplo

Hvorfor må prester leve i sølibat?

Siden 1123 har det vært forbudt for katolske prester å inngå ekteskap, noe som også har rammet alt annet kjønnsliv. Men hvordan ble sølibatet en fasttømret del av den katolske kirken?

8. mai 2019 av Bue Kindtler-Nielsen

Sølibatet har vært et sterkt omdiskutert tema helt siden den kristne kirken oppsto. Inspirert av Jesus og apostelen Peter, som ifølge Bibelen aldri ble gift, valgte noen tidlige biskoper å leve uten en partner. Men først under det første laterankonsilet i 1123 ble det vedtatt at ekteskap og dermed også alt kjønnsliv var forbudt for alle i den katolske kirke.

Prestene adskilte seg fra kongene

Offisielt var grunnen at prestene skulle lenger vekk fra den materielle verden og nærmere Gud. 

Men forbudet var også nødvendig for å vise hvordan kirken, på tross av sin enorme makt, skilte seg fra de verdslige kongene. 

Ved å fjerne muligheten for arvinger sørget kirken også for at rikdommer ble værende i kirken etter for eksempel en biskops død.

Katolikker er de mest kyske

I verdens andre store religioner er ikke sølibatet en særlig utbredt praksis.

  • Jødedommen: Har aldri krevd at religiøse ledere skal leve i sølibat. Ekteskapet ses generelt som en plikt.

  • Buddhisme: Tradisjonelt skulle buddhistiske munker leve i sølibat, men ikke alle grener praktiserer det. Blant annet har japanske buddhister kunnet gifte seg siden 1872.

  • Islam: Oppfordrer alle til å bli gift, men ­fordømmer samleie utenfor ekteskap. Lederne av sekter i blant annet Kina praktiserer sølibat.

Kanskje du er interessert i