IKONOKLASME: Billedstorm og raseri i Konstantinopel

Innbyggerne i det bysantinske rikets hovedstad, Konstantinopel, var redde og rådville. Enorme mengder pimpstein fløt rundt i Egeerhavet og blokkerte Dardanellene, Konstantinopels livline til havet og Europa.

Bysantinerne var allerede hardt presset av islams­ seierrike hærer, og vulkanutbruddet forsterket mange innbyggeres følelse av at undergangen var nær.

Rikets keiser, Leo 3., var ikke i tvil om hvorfor det faretruende utbruddet rammet riket hans. Den kokende gallen som eksploderte ut fra jordens indre, var Guds vrede.

Keiseren tvilte heller ikke på årsaken til raseriet – bysantinernes ubeherskede tilbedelse av de mange tusen avbildningene av Jesus, jomfru Maria og utallige helgener som prydet rikets kirker og private hjem. Ikon-tilbedelsen var ifølge Leo helligbrøde, dersom Bibelens ti bud skulle leses bokstavelig. Og det skulle de, mente Leo, og innførte forbud mot all produksjon og dyrking av ikoner.

Keiseren startet dermed en av kristendommens mest iherdige ideologiske kamper, som på sikt skulle dele Det bysantinske rikets innbyggere i to uforsonlige leirer og medvirke til bruddet mellom den østlige og vestlige kirke.

Bildene kastet ulykke over Bysants

Ikon-dyrkelsen som keiser Leo ville til livs, hadde røtter helt tilbake til kristendommens begynnelse. Skikken var kopiert fra romerne, som hadde statuetter eller­ malerier av husgudene sine i hjemmet.

Portrettene var malt ved at fargepigment­ ble blandet med varm voks og påført en treplate i tynne lag. Etter hvert som kristendommen vant innpass, ble de romerske husgudene skiftet ut med ikoner av kristne figurer, som i likhet med sine forgjengere ble æret med tente lys og røkelse.

Ikonene ble særlig tillagt ekstraordinære krefter av innbyggerne i Det bysantinske riket. Bysantinerne mente at en del av den avbildedes hellighet under tilblivelsen ble overført til portrettet, og at de ved hjelp av bønner kunne etablere kontakt.

En irsk munk som besøkte Konstantinopel på 600-tallet, kunne berette om en bysantinsk soldat som tok med seg et lite helgenikon da han skulle i krigen, og snakket med bildet «som om helgenen var personlig til stede».

Og da soldaten mot alle odds overlevde krigen, mente han at han ble berget takket være helgenen. På samme måte var Konstantinopels innbyggere sikre på at det var et ikon av jomfru Maria som i år 626 mirakuløst hadde drevet en fiendtlig hær på nesten 100 000 mann på flukt. Byen fikk derfor tilnavnet «Theotokoupolis» – byen som beskyttes av Guds mor.

Da keiser Leo 3. kom til makten i 717, begynte det å bli klart at miraklenes tid var forbi. Igjen og igjen ble de bysantinske hærene slått av Midtøstens nye, fremstormende makt, de muslimske araberne.

For keiser Leo så det ut som nederlagene skyldtes at Gud nå støttet araberne og var imot de kristne. Han hadde en mistanke om at det skyldtes ikonene. Bibelens andre bud, slik det står i Andre Mosebok, sier nemlig: «Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden».

Og var ikke ikonene gudebilder? Jo, mente keiseren og rådgiverne hans. Det kunne også forklare hvorfor Vårherre hjalp muslimene. Islam hadde nemlig forbud mot enhver avbildning av Gud, Muhammed og andre profeter. Selv bilder av mennesker og dyr var uglesett blant de sterkest troende.

Den bysantinske keiseren var derfor overbevist om at skulle han sikre seg Guds støtte i kampen mot araberne, måtte han kopiere bildeforbudet deres. Vulkanutbruddet ved Thíra i 726 ga ham det siste påskuddet for å slå til. Nå skulle en storm blåse riket hans rent for de uhellige ikonene.

Keiseren utløste folkeoppstand

Leo kastet ikke bort tiden. Det første han gjorde var å fjerne den store Kristus-mosaikken som hang beskyttende over seremoniporten til palasset i Konstantinopel. Keiserens handling vakte bestyrtelse i hele hovedstaden.

Rasende innbyggere barket sammen med keiserens soldater i et forsøk på å hindre dem i å fjerne mosaikken, men forgjeves. Leo sto på sitt og krevde at rikets kirker skulle ta ned alle religiøse bilder – ikke bare bilder av Kristus:

«Keiseren utstedte et dekret som forbød ikoner av helgener, martyrer eller engler, fordi han mente at de alle var forbannet», skriver den litt senere Nikeforos av Konstantinopel.

Keiser Leos motstandere beskyldte ham for å organisere brenning av alle ikoner på store bål og for å henrette alle som gjorde motstand. Om Leo virkelig gikk så brutalt til verks, er omdiskutert.

Det er derimot sikkert at da rikets øverste religiøse leder, patriarken Germanos, protesterte mot keiserens ikon- korstog, ble han til manges bestyrtelse straks avsatt. Leo var fast bestemt på at det nå var han som skulle ha den avgjørende stemmen i riket – ikke kirken.

Ikon-forbud skjøv Vesten vekk

Leos angrep på de populære ikonene fikk enda større konsekvenser utenfor Konstantinopel. I Hellas, som hørte under Det bysantinske riket, begynte keiserens styrker å gjøre opprør, men dette ble raskt slått ned. For Bysants var reaksjonen i Roma verre. Der fordømte pave Gregor 2. dekretene om å forby de religiøse portrettene.

Riktig nok hadde ikke den vestlige kirken helt det samme intense forholdet til ikoner som bysantinerne, men også her ønsket de kristne å beholde bildene.

Pave Gregor innkalte biskopene sine til et møte, og erklærte deretter Leos forbud for kjetteri: «Og han bevæpnet seg selv mot keiseren som mot en fiende», slår en av pavens krønikeskrivere fast.

Rasende over den manglende støtten og kjetteranklagen, sendte Leo i 732 en flåte mot Roma. Men flåten kom inn i en storm og sank, og det ble aldri noe av angrepet. Kontroversen gjorde stor skade på forholdet mellom den bysantinske keiseren og den vestlige kirken.

Da germanske langobarder i 739 truet med å innta Roma, nektet keiser Leo å komme til unnsetning. Den nye paven, Gregor­ 3., måtte i stedet be frankernes konge, Karl Martell, om hjelp, med henvisning til at han som kristen «vil adlyde­ våre ordrer og forsvare Guds kirke og hans utvalgte folk».

Fra nå av var de frankiske kongene pavenes­ foretrukne forsvarere, ikke keiseren­ i Bysants.

Ikon-malere ble henrettet

Keiser Leo 3. døde fredelig i 741, etter to år tidligere å ha slått araberne i slaget ved Akroinon i det vestlige Anatolia. For keiserens tilhengere var seieren et bevis på at bysantinerne takket være billedforbudet hadde gjenvunnet Guds støtte.

Leos etterfølger, keiser Konstantin 5., gikk derfor enda hardere til verks. Ikon-ene var ikke noe annet enn malt tre; «verdiløse, i likhet med malerne som hadde laget dem», lød argumentet.

De som ønsket seg ikonene tilbake, insisterte derimot på at de vakre bildene og historiene som ble gjengitt, nettopp ga adgang til det guddommelige. Ikke minst for en befolkning der de aller fleste ikke kunne lese, og dermed ikke ble nok påvirket av illustrasjoner som et kors eller et lam – vanlige symboler for Jesus.

Argumentene deres prellet av på Konstantin, og i 750-årene fikk han gjennomført et fullstendig forbud mot all produksjon av nye religiøse portretter.

Hovedstadens mest prominente mosaikker av helgener, skapt i praktkirken Hagia Sofia, ble nå revet ned og erstattet med store kors. Selv helgenstatuene ble fjernet og erstattet.

Samtidig iverksatte Konstantin en klappjakt på alle som tilhørte de såkalte ikonofile – billedvennene. En rekke høytstående embetsfolk og personer i hæren ble henrettet, og munker som fortsatt malte ikoner, ble jaget: «Noen ble straffet med eksil, andre ble drept, pisket eller fikk magen skåret opp», forteller en bysantinsk kilde.

Blant ofrene var munken Stefan den yngre, som var en av de sterkeste motstanderne av keiserens ikon-forbud. Stefan ble fengslet, men nektet å anerkjenne keiserens forbud, og ble derfor trukket gjennom Konstantinopels gater av keiserens soldater, som deretter slo munken i hjel med køller.

Imens ble ikonene kastet på bålet, illuminerte manuskripter skåret i stykker, slik at de avskyelige bildene forsvant, og kirkevegger med fresker og mosaikker pusset opp eller kalket over slik at ingen kunne se den forbudte kunsten bak.

Dagens historikerne vet ikke hvor mye kunst som forsvant under det bysantinske billedraidet, men trekker frem at det ikke fins bysantinske ikoner som er eldre enn midten av 700-tallet.

Forskningen hemmes av at senere makthavere ødela alle dokumenter som billedstormerne hadde skrevet. Konstantin 5. sørget for at kampen mellom de to leir-ene ble brutal og uforsonlig. Da han gikk i graven i 775, var det som en hatet og fryktet mann. Og han etterlot seg et rike mer splittet enn noen gang.

Keiserinne gikk sine egne veier

Billedfiendtligheten roet seg midlertidig da Konstantin 5.s etterfølger døde i 780. Som en nødløsning overtok enken, Irene fra Aten, keisermakten på vegne av sin unge sønn.

Mange av de såkalte ikonoklastene – billedødeleggerne – var imot styret hennes og forsøkte et kupp. Irene fikk avverget kuppet i siste øyeblikk. For å stå sterkere i kampen om makten bestemte hun seg nå for å vinne billedelskernes støtte ved å fjerne forbudet mot religiøse­ ikoner.

Noe av det første hun gjorde var å få satt opp igjen kristus-mosaikken som keiser Leo hadde revet rundt 50 år tidligere.

Samtidig sendte hun ut et dekret om at alle nye kirker skulle utstyres med ikoner, og at alle personer som var blitt forvist under forfølgelsene, skulle få komme hjem.

Vestens kristne ga opp bysantinerne

I 802 ble keiserinne Irene avsatt etter over 20 års styre. Billedstormen brøt straks ut igjen, og kristusmosaikken over seremoniporten til keiserpalasset ble nok en gang første offer. Forfølgelsene av de ikonofile toppet seg under Theofilos, som kom til makten i 829. Han ble den siste ikonfiendtlige keiseren.

Ifølge legenden giftet han seg med den unge Theodora. Hun hadde flere ikoner på værelset sitt i palasset, til tross for forbudet. Da hun en dag satt i bønn foran ikonene, ble hun overrasket av en tjener, og snart visste keiseren hva som foregikk. Theodora greide imidlertid å overbevise keiseren om at hun bare hadde lekt med dukker.

Etter Theofilos' død i 842, innkalte Theodora rikets biskoper til møte, og de ble i fellesskap enige om å oppheve forbudet mot religiøse bilder. 10. mars 843 ble ikonene offisielt tillatt med klar henvisning til at det ikke var selve bildet som ble dyrket, men derimot den portretterte personen. Bibelens påbud ble dermed ikke overtrådt.

Keiserinne Theodora ble senere kåret til helgen for sin gjerning. I årene som fulgte ble det arbeidet med å rette opp skadene etter over 120 års uavbrutt billedkrig.

Mange steder kunne det gjøres ved at et enkelt lag puss eller kalk ble renset av. Andre steder måtte det males helt nye ikoner.

En av billedstormens skader viste seg imidlertid umulig å reparere. De bysantinske keisernes kamp mot religiøse ikoner hadde skjøvet de vestlige kristne lenger og lenger vekk. Og i år 800 hadde paven i Roma tatt konsekvensen og kronet frankerkongen Karl den store til første keiser over det såkalte Tysk-romerske riket.

Med det hadde paven bekjentgjort at den bysantinske keiseren ikke lenger var arving til det romerske imperiet. En lang og uunngåelig prosess var satt i gang, og i 1054 vendte de kristne i vest ryggen til sine trosfeller i øst for godt.